Geir Sundet siterer Propaganda og offentlighet av Noam Chomsky (side 110)
13:24, 19. november 2015 Ingen har det som favoritt.
Finnes det andre referanser til litteratur i ditt forfatterskap?
Det finnes flere. En av dem husker jeg faktisk. Det var et avsnitt fra Ignazio Silones roman Fontamara. På toppen av verden er den lokale godseieren og under det er det hundene hans og under det er det ingenting og under det er det ingenting og under alt dette er det bøndene.
Ha, ha. Jeg veit ikke om du kødder, og latteren er ikke vondt meint. Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg, men det står jo en masse om boka her
Geir Sundet siterer Den lange søvnen av Raymond Chandler (side 11)
13:01, 7. oktober 2015 Ingen har det som favoritt.
Jeg tente sigaretten og sendte en sky over mot han, og han snuste den inn som en terrier foran et rottehull.
Geir Sundet siterer Den lange søvnen av Raymond Chandler (side 11)
12:56, 7. oktober 2015 Ingen har det som favoritt.
Da var det den gamle mannen fisket opp stemmen sin fra bunnen av en sjakt og sa:
"Konjakk, Norris. Hvordan vil De ha konjakken?"
Hvis du synes Just Kids av Patti Smith var strålende, Heartworn Highways er en undervurdert kultfilm, Guitar Town var banebrytende i sin tid, hvis du liker referanser til Kerouac, Steinbeck og Cassidy, Kesey and the Pranksters, og hvis du ikke har noe mot litt Gram Parsons på toppen, da er sjansen brukbar for at du vil like denne boka.
Og hvis du knapt nok har hørt om halvparten av disse folka, men liker bøker som tar outsiderens perspektiv, da bør du kanskje gi den en sjanse.
For Steve Earle er i tillegg god til å skrive historiene sine. Overraskende god.
Hvis du også liker humoren i følgende sitater er sjansen god for at du liker humoren i boka, selv om det vel er Townes som skårer høyest her:
”Townes Van Zandt is the best songwriter in the whole world and I'll stand on Bob Dylan's coffee table in my cowboy boots and say that.”
- Steve Earle
"I've met Bob Dylan and his bodyguards, and I don't think Steve could get anywhere near his coffee table."
— Townes Van Zandt.
Det finnes nok en masse bøker om Berlin. Jeg kommer umiddelbart på fem, men nevner bare fire, for den ene synes jeg ikke var noe god:
Berlin Alexanderplatz er stemt fram som ei virkelig god bok.
Dag Solstad er kjent som en god forfatter, og har ei bok hvor han trasker opp og ned gatene i Berlin. Jeg husker ikke hva den heter, men det gjør sikkert noen andre.
To røde bøker tilslutt: Stefan Heym skreiv Fem dager i juni, om oppstanden i 1953. Den hardeste boka jeg har lest om Berlin heter Röd Front, Berlin 1929. Borgermesteren forbød 1. Mai demoen, og den røde bydelen Wedding gjorde opprør. Skrevet av Klaus Neukrantz. Den finnes på svensk fra 1973, men er sikkert ikke lett å oppspore lenger.
Lykke til!
Geir Sundet som svar til Karen Ramsvik :
10:19, 30. august 2015 Diskusjon: Oversikt over bokarrangementer
Fra hva jeg kunne lese i avisomtalen var Bibliotekene arrangører og det var Britt Karin Larsen som kommer, med hennes forfatterskap i fokus. Ja, jeg lurer på å gå hvis jeg får anledning. (Datoer var ikke nevnt.)
Jeg kjenner denne forfattere litt fra før, og har et par av hennes bøker ulest i hylla. Serien om Finnskogen har jo fått entusiastisk omtale på Bokelskere, blant annet av Lillevi som jeg ofte deler oppfatning med.
Åseral er en vakker kommune, jeg har hytte der med tvungen renovasjonsavgift, så jeg ser heller ikke bort fra at jeg er med å delfinansiere den kommunale infrastrukturen
Geir Sundet som svar til Karen Ramsvik :
22:16, 28. august 2015 Diskusjon: Oversikt over bokarrangementer
Jeg veit ikke hvor du bor Karen, men det ser ut som Britt Karin Larsen skal ut på en litterær turne, med samme program som du her referer. I september skal hun i alle fall holde møter i Vest Agder i Åseral, Marnardal og Hægebostad i følge en notis i Lindesnes Avis.
Geir Sundet som svar til Per Kristian Dahlen :
23:36, 25. august 2015 Diskusjon: Per Kristian Dahlen om Transitt av Michael Crichton av Michael Crichton
Jeg har lest den. Det var den Crichtonboka jeg likte minst. Michael Crichtons bøker går stort sett hjem hos meg, med Blodrød sol på topp. Han formidler jo kunnskap kombinert med et eller annet plot, ikke dumt. Men setninga i Transit med reise i tid virket spekulativt, jeg trodde ikke på det. Og ridderromanen fenga ikke.
Denne likte jeg. Her var det mat av flere slag. Kunnskap om litteratur. Interessante person og miljøskildringer og en ganske allsidig komposisjon.
Jeg kom tilfeldigvis over boka - (takken for en malerjobb), og med Fyrsten og Wonderboy i lesehylla fra før, var det en fin gave. (Av de to likte jeg Fyrsten best.) Francis Meyer kom på andreplass.
Miljøet; støvete professorer på Blindern kobla til studenter, med venner og kjendiser i kulissene.
For de som har sett Big Bang Theory er det lett å assosiere hva denne boka handler om. Skarpe intellektuelle hjerner med sosial intelligens som står til stryk. Enten liker man det, eller så synes man det er tåpelig. (Og tåpelig er det, naturligvis, der ligger jo humoren.) Ei viktig og interessant problemstillingen er hvordan professorenes antipatier og forelskelser spiller inn på behandling av studentene og de karakterene de får. Objektivitet i karakterfastsettinga? Nei, det finnes da viktigere ting i livet.
Og bakom svever Petter Dass og Umberto Eco.
Geir Sundet siterer Muhammad Ali og frigjøringskampen på sekstitallet av Mike Marqusee (side 184)
16:26, 19. august 2015 Ingen har det som favoritt.
I 1965 støttet 25 prosent av afroamerikanere tilbaketrekning (fra Vietnam), 50 prosent var for våpenhvile og 25 prosent for opptrapping. Det samme året ble den hvite opinionen inndelt på følgende måte: 15 prosent for tilbaketrekning, 36 prosent for våpenhvile og 49 prosent for opptrapping. Helt til 1970 var faktisk afroamerikanerne, lavinntektsfamiliene og folk over 60 de eneste segmenter av befolkningen der flere støttet tilbaketrekning enn opptrapping. Likevel er det fremdeles vanlig å tro at antikrigsideen først og fremst var et fenomen blant hvite studenter fra middelklassen, både blant kritikerne og blant enkelte veteraner (de hvite med middelklassebakgrunn) fra bevegelsen.
Geir Sundet som svar til Karina S :
20:35, 15. august 2015* Diskusjon: Karina S om The girl on the train av Paula Hawkins av Paula Hawkins
Piken på toget
Her er den.
(Så ikke at Julie hadde svart deg).
Geir Sundet siterer Muhammad Ali og frigjøringskampen på sekstitallet av Mike Marqusee (side 13)
20:03, 7. august 2015 Ingen har det som favoritt.
Det sier ganske mye om boksesporten, og om Ali selv, at han tjue år etter at han la opp, var den eneste bokseren med sponsorinntekter fra næringslivet som kunne sammenlignes med dem basketball-, basketball-, amerikanske fotball- og friidrettstjernene fikk.
Jeg har gjort samme tabbe selv, og tror ikke du kan endre en slik feilskriving. Men; du skriver boka inn på ny, slik du vil ha den, og så legger du den nye boka til boksamlinga di og tar bort den gamle. Da vil ingen se tabben, vi kan igjen føle oss som de menneskene vi var før, og ikke lenger som klovner ;-)
Geir Sundet siterer Francis Meyers lidenskap av Henrik H. Langeland (side 392)
18:22, 5. august 2015 Ingen har det som favoritt.
Fremfor alt er det forskjell på den tekst som vil forme en leser, og den tekst som vil komme leserens ønsker i møte. I det siste tilfelle har vi bøker som er skrevet og utformet over en lest som passer for serieproduksjon.
Geir Sundet siterer Francis Meyers lidenskap av Henrik H. Langeland (side 391)
15:00, 5. august 2015 Ingen har det som favoritt.
Og stadig står det oss fritt å si at det å befolke lesernes drømmer ikke nødvendigvis vil si å lulle dem i søvn. Det kan bety å utfordre dem.
Dette var boka jeg ikke klarte å legge fra meg. Lettlest, 278 sider, likevel blir det intenst på to dager. Fallvann var min tredje Niemi bok. I den tredje sjangeren. Lik de fleste (?) starta jeg med Populærmusikk fra Vittula, skjeiv folklore, glimrende uhøytidelig.
Deretter, mange år seinere, hørte jeg Mannen som døde som en laks, som lydbok. Det var ikke vellykka. Det er mulig den hadde slått bedre ann som paperback, for bak en tilsynelatende enkel krim, ligger et bakteppe som rommer nordens historie de siste tusen år. Med fokus på Tornedalen, hvor parallellen mellom det norske storsamfunnets behandling av samene og det svenske storsamfunnets forholdet til Tornedalingene er åpenbar.
Tilsist altså Fallvann.
Jeg likte språket. Og beskrivelsen av personene. Men leseopplevelsen må jeg nok må tygge på noen dager for å kjenne virkningen av.
Lettlest, stort sett elegant skrevet, passer som ekstrabok eller rein avslapping. Inneholder stort sett de samme elementene som de andre bøkene hans jeg har lest. Et eller flere mord hvor bandittene er kjent, samt noen samleier, uten at det blir for intimt.
Det som gir bøkene litt ekstra er på den éne sida de skrudde typene hans, som fyren med Roadkill cafe, fra en av de andre bøkene, og Hiaasens hudfletting av degenereringa i USA. I denne boka er det avisene som får gjennomgå, og sidehistoria viser åssen det går når aviser med faglig dyktige journalister blir oppkjøpt av moguler hvis eneste mål er 25% avkastning.
Geir Sundet siterer Splitter pine av Carl Hiaasen (side 175)
17:46, 26. juli 2015 Ingen har det som favoritt.
En helt ny lov i Florida tillater folk å kjøre motorsykkel uten å bruke hjelm. Det er en gullgruve for nevrokirurger og begravelsesagenter.
Leif GW er en av mine utvalgte forfattere på krimsida. Store deler av denne boka hadde jeg veldig sans for. Første del var skarp, morsom, til tider underfundig. Svært avslørende og lærerik om maktforhold, politikere og medløpere. Om de mørke sidene til Oluf Palme og hans første justisminister i særdeleshet.
Men så synes jeg det flater noe ut. Kanskje jeg kan bruke ordet uforløst? Men er det boka, eller livet til Leif Persson? Dersom livet er uforløst er det kanskje rett at biografien også er det, eller?
Er det andre som har gjort seg noen tanker, eller har synspunkter på denne interessante og smarte forfatteren og biografien hans?
Sist sett
