Bokelskere.no

42!

På Sørlandet kan vi sitte ute å lese i sommerværet denne helga. Jeg har kommet godt i gang med Steinbeck in Vietnam, som kom i 2013. Her er krigskorrespondansen hans fra 1967 samla; opprinnelig publisert i Long Island avisa Newsday. I artikkel etter artikkel viser han sitt totale knefall for den amerikanske imperialismen. Han tar tydelig parti, har tror på de offisielle amerikanske grunnene for å krige i et land på andre siden av kloden, han følger offiserene og soldatene i felten, på patruljebåter i elver og i helikopter over jungelen.
Ifølge for- og etterordet, skrevet av Thomas E. Barden, selv Vietnamveteran, tar det lang tid før Steinbeck husker hva han sjøl skreiv om okkupanten i Natt uten måne.
Steinbecks vandring fra Vredens Druer til disse artiklene er lang, men svært interessant å sette seg inn i. Jeg har også nettop fått tak på Bombs Away, boka han skrev under andre verdenskrig for forløperen til CIA.

I tillegg leser jeg Prekariatet, den nye farlige klassen av Guy Standing, parallelt med litt for mange andre bøker for tida.
Den mest avslappende av dem er I'm with the band, Confession of a groupie. Pamala des Barres om hvilke rockemusikere hun lå med på sekstitallet. Hun holder nå på med Led Zeppelingitarist Jimmy Page, mens Mick Jagger ser ut til å være på tur inn.

Skal vi ta en duo-lesning som flere kan henge seg på? Jeg har kommet til side 100, men boka er lettlest.
Jeg liker anslaget. Etter fire linjer er vi på Rebel Corners. Er navn etter mitt hjerte.

Takk for det. Jeg har fått tak på Gyldendalutgaven fra 1949. Det betyr kanskje at de som har lest den har registrert seg på orginalutgivelsen?

Jeg begynte på Buss på avveier av John Steinbeck i går. Fikk tak på den via antikvariat.net. Er det noen som har lest den? Den er så gammel at den ikke har ISBN nummer, og jeg måtte legge inn min egen utgave på bokelskere.
Jeg har lest det meste Steinbeck har skrevet, og hans krigskorrespondanse fra Vietnam er underveis i posten fra Amazon. Det blir spennende å se hvor langt det er fra Vietnam til California og Vredens Druer.

Kjenner du til Marion Palmer? Hun bor i Kvalsund, og har blant annet skrevet BARE KIRKA STO IGJEN. Fortellinger om krigen i Finnmark.

Tidligere, mens hun var industriarbeider og tøff og rød fagforeningsleder, ga hun blant annet ut diktsamlinga

Alle pikene løper til vinduet på fabrikken
(for å se
om trailersjåførene
er noe å satse på)

Og det er de jo :-)

Til annelingua og Jostein

Jeg prøver å være forsiktig med ordet fantastisk, men nå blei jeg veldig glad! Jeg gjorde en rekke søk uten å finne det dere fant.
Tusen takk. Bokelskere har noen bra kvaliteter!

Jeg er i gang med fullteksversjonen, og Haugenbok hevder de har boka til salgs. Det får vi nå se på.
Allerede i forordet er Hompland inne på problemstillinga jeg var på jakt etter: Hvorfor er streiken glemt? Hvorfor blei den ikke snakka om i ettertid? En streik i ei lita bygd, som varte mer enn et halvt år, på en bedrift med 150 ansatte. En konflikt med streikebrytere, politi og glefsende bikkjer.
(Den opprinnelige problemstillinga mi var hvorfor de drikker så hardt i Finland. Og hypotesen er at det finnes en parallell mellom Kvinesdal og landet til Väinö Linna og Kjell Westø).

Jeg mener å ha hørt at Andreas Hompland har skrevet ei bok om en konflikt i Kvinesdalsområdet, som kunne gi ei forklaring på hvorfor Kvinesdal har hatt norgesrekorden i fyllekjøring og samtidig vært på verdenstoppen i religiøsitet.

Det er mulig jeg blander kortene.

Jeg har både prøvd antikvariat.net og nb.no uten resultat.

Men så fant jeg dette sitatet fra en PDF om Arbeiderpartiets historie i Kvinesdal:

Streik ved Trælandsfoss i 1925
Fredag 1. mai stod denne annonsen i «Agder»
Advarsel. Arbeidet ved A/S Trælandsfoss er nu stoppet grundet
lønnsforlangende. Der advares mot at søke arbeid der, førend alt er
bragt iorden og arbeidet igjen optatt.
1. mai 1925. Samtlige arbeidere

Andreas Hompland har skreve ei grundig avhandling om denne streiken.
Streiken gjaldt i første omgang lønn, dernest retten til å organisere
seg og i tredje omgang om streikebryterne skulle få holde fram i
arbeidet etter at streiken var slutt.

Er det noen som kjenner noe nærmere til denne avhandlingen, eller noe annet han skal ha skrevet, som kan kaste lys over problemstillinga mi?

Hei Wolfcat
Denne lista inneholder 14 bøker om lastebilkjøring. I de fleste er hovedpersonen lastebilsjåfør, i Diesel & Läppstift attpåtil kvinne. Du har rett i at det ikke er mange bøker om lastebilsjåfører, men de finnes altså.
Har du lest noen av dem? Hvis ikke vil jeg gjerne høre hva du synes, hvis du, etterhvert...

Kollegial hilsen og godt nyttår.
Geir

Radikal portal har en lang anmeldelse av Islam av Hege Storhaug, skrevet av Petter Kjørstad under tittelen
Men verst av alt er ensidigheten

Under følger noen klipp:
..o-0_0-o..

De som allerede er svært negative til islam og innvandring, vil nok
mene at «Islam – Den 11. landeplage» er en nyttig argumentsamling. Som
debattbok er den for ensidig og for lite gjennomarbeidet. Den er mer
egnet til å skape debatt om Hege Storhaug enn om islam.

Boka har anslagsvis 2000 skrivefeil og et språk som til tider minner
om kebab-norsk. Hvis det er en forutsetning for å være et fullverdig
medlem av det nasjonale fellesskapet å ha øre for morsmålet … hvor
sender vi forfattere og forlag som ikke har det?

Jeg har lært mye om islam av å lese Storhaugs bok – men antakelig mer
ved å studere andre kilder parallelt. Islams skrifter er preget av
sin tid, innholdsmessig og moralsk kan de sammenlignes med både Det
gamle testamentet, Snorres kongesagaer og Machiavellis «Fyrsten». Det
er mye som ikke er i tråd med moderne (vestlige) ideer om
menneskerettigheter og likestilling. Det er imidlertid ikke
nødvendigvis et problem i seg selv. Som med Bibelen kommer det helt
an på hvilke deler av den som vektlegges hvordan de tolkes, og ikke
minst hvor strengt religionen etterleves av tilhengerne.
Det er betydelige utfordringer der, men jeg er langt mindre pessimistisk enn
Storhaug.

Etter først å ha knyttet feiringen av den muslimske høytiden id til «nedslaktningen»
av jøder i Khaybar i 629 har Storhaug ombestemt seg og fått limt inn en lapp på side 105 (i
alle fall i min utgave) hvor det står «Grunnet en redaksjonell svikt
kom beklageligvis feil avsnitt inn i teksten her.» Under dette følger
et nytt forsøk: Id knyttes nå i stedet til Slaget ved Badr i 624. Det
skorter i hvert fall ikke på vilje til å knytte id til noe blodig.

Kinder og küche
Under denne overskriften tar Storhaug for seg islams
kvinnesyn. Paradoksalt nok henspiller den på et tysk ordtak som
definerer «Kinder, Küche, Kirche» (barn, kjøkken og kirke) som
kvinnens prioriteter i livet – helt i tråd med Luthers utsagn om at
«naturen har gitt kvinnen brede hofter og stor bak – og derved gitt
til kjenne at hun skal sitte og passe sitt hus», men dette er ikke
akkurat et argument for kvinnens frie stilling i kristen,
(nord)europeisk kultur.

Marseille, Malmö og Tower Hamlets (London) er åpenbart
satt opp som skremmebilder på hvor Norge er på vei, men Storhaugs egne
observasjoner fra disse stedene er overflatiske, alle hun snakker med
er anonyme og beskrivelsene er basert nesten like mye på amerikanske
kontrajihadistiske kilder som på selvstendig informasjonsinnhenting.
Det er en mangel ved «researchen» hennes at hun ikke har snakket med
journalister, sosialmyndigheter, innvandrerorganisasjoner,
lokalpolitikere, forskere, politiet e.l. Det er også tydelig at det er
mye annet enn islam som ligger bak det negative Storhaug trekker fram.
For å unngå å virke ensidig burde hun ha gått mer inn på dette.

Storhaug er ganske opptatt av å sortere folk etter hudfarge og antatt
geografisk opprinnelse, og hun leser vel mye inn i det hun ser. Hvis
antatt muslimske menn sitter på en kafé, framstilles det som suspekt,
men hvis de samme glimrer med sitt fravær i det hun ser på som deres
naturlige habitat, ute i drabantbyen, framstilles det også som
suspekt. Det kan riktignok tyde på at mennene er på jobb, mener hun,
men like gjerne at de «ligger og sover etter kvelden[s] og nattens
narkotikahandel og andre lysskye foretak»

Storhaug skriver mye om at den «åpne, frie, søkende og kritiske
fornuften» som et grunnleggende trekk ved europeisk kultur, men jeg
synes ikke den er spesielt mye til stede i boka. Enkelte av kildene og
referansene hun benytter seg av er åpenbart manipulerende.

«Mens Vesten er preget av en indrestyrt ydmyk skyldkultur, der vi gransker
årsakene til egen utilstrekkelighet ved å gå oss selv i sømmene», er
det i islamsk kultur en mangel på selvransakelse, skriver Storhaug, og
fortsetter med å hevde at islamsk kultur er en «klanderkultur». «Feil
og mangler er forårsaket av ytrestyrte forhold. Det er alltid de
andres skyld.» Det slår meg at dette er kritikk som også kan rettes
mot Storhaug.

Jeg finner en god del av boka lite relevant for debatten
om islam og innvandring. Storhaug går ikke inn på hva vi bør gjøre for
å bekjempe IS, hvordan vi bør hjelpe flyktninger fra Midtøsten (utover
å holde dem ute fra Europa og bygge flyktningleirer i Midtøsten og
Afrika) eller hvorfor nordmenn med ikke-muslimsk bakgrunn blir
jihadister i Syria (at de bare er svake, lettpåvirkelige sjeler som
blir lurt av Profetens Ummah, er ikke tilstrekkelig). Storhaug går
heller ikke inn på mekanismene som gjør at islamsk og
fremmedfiendtlig/nasjonalistisk/høyreradikal ekstremisme forsterker
hverandre, såkalt «kumulativ ekstremisme».

Det er påfallende at Storhaug isolerer seg så mye som hun gjør innenfor den populistiske
anti-islamske leiren og ikke vil forholde seg til forskning på området
og norske myndigheters antiterrorarbeid, for eksempel ved å trekke inn
Øyvind Strømmen, Olav Elgvin eller Tore Bjørgo. Enkelte ting hun
skriver er rent vås og skaper skepsis til innholdet generelt (spesielt
påstandene om islams 270 millioner ofre og forsvaret av korstogene).

Kildene i boka er i stor grad et slags «Hvem er hvem innenfor ‘counter
jihad’-boblen». Her finner vi bl.a. avpixlat.se, Bat Ye’or (som
Storhaug i debatten på Cosmopolite hevdet hun ikke har lest noe av),
Centre for Social Cohesion, Soeren Kern, Den Korte Avis (beskrevet
slik av nestformann Lars Werge i Dansk Journalistforbund), Nicolai
Sennels (se nedenfor), Robert Spencer, The First Post, The Spectator
osv. Og Fjordman lurer i bakgrunnen. Det er forresten påfallende hvor
opptatt anti-islamske (eller -fiendtlige) lobbyorganisasjoner og
tenketanker er av å velge seg tillitvekkende navn som tilslører det
enøyde fokuset på islam.

En bok av Helle Merete Brix omtales som «den
kritikerroste boken ‘Mod mørket. Det muslimske broderskab i Europa’».
Det er riktig at boka har blitt rost – i Storhaugs egen anmeldelse på
nettsiden til HRS. Den danske kvalitetsavisen Information skrev
imidlertid følgende: «Bogen er ikke alene tendentiøs med et ofte
vulgært sprogbrug, den er også præget af direkte fejl.»

At HRS samarbeider tett med Brix, og dessuten sitter på rettigheter til boka
slik at Storhaug er helt inhabil som anmelder, bør nevnes.

Det er en kilde Storhaug bruker for å dokumentere situasjonen i Frankrike, som
jeg har spart til slutt. Storhaug introduserer en YouTube-video med å
si: «På andre opptak ser man hvordan det foregår når politiet,
omringet av voldelige ungdomsgrupper, må bruke skytevåpen for å komme
seg helskinnet ut av områder. Det levnes lite tvil om hvem som har
makten.»

En kildesjekk viser at dette stammer fra et samfunnskritisk
prosjekt utført av en gruppe som kaller seg Kourtrajme. Noen har
klippet ut én scene i filmen – uten å forklare sammenhengen den inngår
i – og lagt ut klippet på YouTube som om det var autentisk.

Her ser vi litt av problemet innenfor de tette nettverkene av anti-islamister og
«anti-jihadister». De lever i stor grad i en boble der de tar sitater,
bilder og filmklipp ut av sammenheng, framstiller dem på en måte som
passer med ofte forutinntatte holdninger, og deler og resirkulerer i
det uendelige. Det gjør at det kan være vanskelig å komme til bunns i
hvor informasjon og bilder/filmklipp kommer fra, for å vurdere
etterretteligheten. Det har også som konsekvens at de ofte lurer
hverandre og diskrediterer seg. På side 330 skriver Storhaug om at hun
vil «realitetsorientere leseren i hvor langt jeg mener utviklingen har
fått gå i negativ retning». Å presentere en spillefilm om et
gjengmiljø som dokumentasjon er en tvilsom form for
realitetsorientering!

Cif er et begrep fra transportverden. Når det står cif London på et fraktbrev, betyr det at varen leveres i London, og at avsender står for kostnader, forsikring og frakt fra avsendersted til London. Cost, insurance and freight.