2018
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Fem år etter forholdet til Hugo Rask treffer Ester Nilsson skuespilleren Olof Sten, og allerede ved det første møtet kjenner hun kroppens sitrende reaksjon: Hun er i ferd med å forelske seg hodestups. Nok en gang. Olof skjuler ikke det faktum at han er gift med Ebba Silfversköld, men begynner allikevel å treffe Ester. De innleder et forhold som egentlig ikke er noe forhold, i hvert fall ikke slik Olof ser det. For han er jo gift og har ingen planer om å forlate Ebba. Men hva gjør han sammen med Ester da? Ester kjøper bil så hun kan kjøre Olof på kryss og tvers av landet, til teaterforestillinger og etterlengtede kjærlighetsmøter. Månedene går, og det blir vår og det blir sommer. Og sommeren blir uutholdelig for Ester, for om sommeren er gifte menn sammen med sine koner. Ester Nilsson er rett og slett kun en elskerinne. Det vil si, Olof Sten er merkelig ambivalent, og håpet om at han skal forlate Ebba, finnes jo der. Uten personlig ansvar er den frittstående fortsettelsen av Rettsstridig forføyning. Det er en opprivende, men også varm fortelling, hvor Andersson høylytt og innstendig diskuterer den kompliserte kjærligheten, følelsenes lek med fornuften, selvbedraget, maktutøvelsen og styrkeforholdet i relasjoner. Det er blitt en sylskarp og galgenhumoristisk bok om oss rare mennesker og mønstrene vi snubler rundt i.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788205481756
EAN 9788205481756
Serie Ester Nilsson (2)
Språk Bokmål
Sider 330
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ester er tilbake, og denne gangen har hun lagt sin elsk på skuespilleren Olof. De innleder et slags forhold, selv om Olof er gift. Olof er et prakteksemplar av en dust. Han vil ikke ha Ester, men vil ikke miste henne heller. Han er som regel avvisende, men når han merker at Ester er i ferd med å gå lei eller gi han opp, blir han varm og kjærlig. Og da tennes nok en gang håpet i Ester om at han skal forlate sin kone til fordel for henne. Jeg ble litt trøtt på den evinnelige dansen fram og tilbake mellom dem, og jeg synes ikke boka har den samme intensiteten som jeg likte så godt i "Rettsstridig forføyning". Men Andersson har nok en gang skrevet godt om å være hekta på et håp om kjærlighet.
en kommentar underveis, vidunderlig vittig og smart denne, synes det passer med Woody Allen sammenligningen. Likefullt, måtte ha en pause midt i, grunnet en overveldende trang til å anbringe et langt stykke trevirke på de respektive hovedpersonenes kranier gjentatte ganger.
Elsket første bok om Ester Nilsson og denne boken har alle de samme ingrediensene men dessverre for min del slet jeg veldig med det nye forholdet til Ester. Jeg tror ikke på det, Olaf eller Ester. Men jeg ser av anmeldelser og blogger at de fleste er fortsatt fascinert.
Litt nedtur fra forrige bok om Ester. Gjentakelser og ikke så språklig brilliant som forgjengeren.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketOlof var, tenkte hun der hun sto, som en defekt strømledning som gikk gjennom livet hennes. Hun fikk støt hver gang hun kom borti ham, men også all sin energi derfra.
I likhet med så mange holdt han ikke ut å miste det han ikke ville ha.
Hun forsøkte å avtale tid og sted, men det ville ikke han. Nøyaktige avtaler er den svakere partens beskyttelse, den sterkere vil holde alt åpent i tilfelle lysten plutselig skifter retning. Svak er den parten som vil for mye, sterk er den som stort sett ikke bryr seg.
Ester og Olof var som to tannhjul. Tannhjul vokser ikke inn i hverandre og vokser ikke sammen. De mister ikke forståelsen av hvor den ene slutter og den andre begynner, men de forutsetter hverandre, drives fremover av hverandre, er helt tilpasset hverandre.
... for forelskelsen er ikke sofistikert, den er primitiv. Man elsker dem man får fritt spillerom hos for de delene av seg selv som man føler seg hjemme og bekvem med, uansett om disse delene er råtne eller friske, oppskrubbet eller skinnende blanke.
Livet er ikke klart og definert. Det er ullent og kaotisk, uryddig og uordentlig. Kan det ikke bare får være det?
"Mens hun lå der i lyset fra sin omhyggelig utvalgte punktbelysning som Olof ennå ikke hadde sett, fikk hun en tekstmelding.
Olof skrev: "Vi kan vel ligge lavt med meldingene i julen?"
(...)
Ester svarte og skrev at hun i denne juletiden hadde til hensikt å være selve innbegrepet av å ligge lavt, bli ett med stillheten, være dens første synonym."
"Hva tenker du på akkurat nå?"
"Jeg tenker på at det ikke er de enkelte hendelsene som utgjør livet," sa Ester.
"Hva mener du?"
"Hendelsene er som et fotoalbum.Eller som en antropologs beskrivelse av fremmede folkeslag."
"Er det ikke hendelser, alt som skjer i livet?"
"Vi ser det jo ikke helt slik. Ifølge både antropologen og fotoalbumet synes det som om alt menneskene gjør, er å danse regndans, fylle år, ha krepselag, feire midtsommer, pynte seg til høytider, nedlegge et dyr, spise kake, gifte seg, feire jul, være på ferie, utføre riter. Men slike hendelser utgjør ikke livet, de er unntak, og det er derfor vi tillegger dem vekt ved fotografering og nedtegnelse. Det er strømmen av bevissthet innimellom som er livet, og det er der kulturene utøves. Livet skjer i mellomrommene, når etnografien ikke skildres og familiens kamera ikke tas frem."
Mennesker blir ikke elsket for sin fine karakter og sjelden avskydd for sin grusomhet Ester ble ikke trukket mot grusomheten hos Olof, men mot synet av det som blinket i dynnet, som det var opp til henne å grave frem. Hun elsket ikke Olof fordi han behandlet henne som søppel, men for hvor vidunderlig det var når han ikke gjorde det.
Ester Nilsson var kommet i den alderen da man blir eldre av å fylle år. Hun opplevde at det skjedde når man fylte trettisyv.
03.10.2020 ble det lånt første bok på bokstav A på biblioteket.
Jeg hopper over bøker jeg har lest før og husmorporno