Bokelskere.no

Livet hennes hadde hengt på en krok for lenge.

...sommeren er ektefellenes tid, og elskerinnen er i selvsagt karantene til alt vender tilbake til det stillferdig normale igjen med høstens komme.

Hun forsøkte å avtale tid og sted, men det ville ikke han. Nøyaktige avtaler er den svakere partens beskyttelse, den sterkere vil holde alt åpent i tilfelle lysten plutselig skifter retning. Svak er den parten som vil for mye, sterk er den som stort sett ikke bryr seg.

... for forelskelsen er ikke sofistikert, den er primitiv. Man elsker dem man får fritt spillerom hos for de delene av seg selv som man føler seg hjemme og bekvem med, uansett om disse delene er råtne eller friske, oppskrubbet eller skinnende blanke.

Olof var, tenkte hun der hun sto, som en defekt strømledning som gikk gjennom livet hennes. Hun fikk støt hver gang hun kom borti ham, men også all sin energi derfra.

Mennesker blir ikke elsket for sin fine karakter og sjelden avskydd for sin grusomhet Ester ble ikke trukket mot grusomheten hos Olof, men mot synet av det som blinket i dynnet, som det var opp til henne å grave frem. Hun elsket ikke Olof fordi han behandlet henne som søppel, men for hvor vidunderlig det var når han ikke gjorde det.

Ester og Olof var som to tannhjul. Tannhjul vokser ikke inn i hverandre og vokser ikke sammen. De mister ikke forståelsen av hvor den ene slutter og den andre begynner, men de forutsetter hverandre, drives fremover av hverandre, er helt tilpasset hverandre.

Ester Nilsson var kommet i den alderen da man blir eldre av å fylle år. Hun opplevde at det skjedde når man fylte trettisyv.

Mennesker sitter fast i hverandre.

En gang da de var veldig nær hverandre, hadde Ester bedt Olof fortelle hva han følte for henne. Han hadde svart at det mest fantastiske med mennesket var at ingen kunne se hva man tenkte eller følte. Det var det som utgjorde individets frihet overfor andre mennesker.