2015
Omtale fra forlaget
Berørende, engasjert og ærlig om en leges hverdag. Leger omgås liv og død hver eneste dag. De hjelper til når et nytt liv blir til, og bidrar til at andre menneskeliv reddes. Men å være lege betyr også å gi budskapet til de pårørende om at deres kjære har gått bort, eller å fortelle at den sykdommen som plager deg aldri kan bli leget. Legen Wasim Zahid har i flere år formidlet legehverdagen via Twitter, Aftenposten og andre medier. I denne boken forteller han om dette yrket som er så fullt av store dilemmaer og sterke historier. Zahid berører etiske problemstillinger, som når man skal avslutte en behandling, eller hvordan man best manøvrerer i en sykehushverdag med stadige budsjettkutt. Men først og fremst møter vi pasienter i de mest dramatiske dagene av deres liv. Det er gripende beretninger, fortalt med empati og engasjement.
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788248913474
EAN 9788248913474
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Wasim Zahid
Språk Bokmål
Sider 222
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Wasim Zahid har jobbet som fastlege, legevaktslege og sykehuslege – og i denne boken forteller han om hvordan det egentlig føles å jobbe som lege. Og jeg mener – hvordan det faktisk føles! En ting er hva leger egentlig gjør, hva slags situasjoner de kan komme opp i, og hvordan de håndterer disse – men Wasim går litt videre og forteller om hvordan han føler det, når han må fortelle en ung kvinne og barna hennes at mannen og faren har gått bort, og hvorfor man gjør som man gjør når en gammel mann kommer inn på legekontoret og trygler om å bli innlagt på sykehus i påsken så han slipper å være alene.
"Iblant er vi heldige å får sjansen til å helbrede, andre ganger kan vi ikke gjøre annet enn å lindre. Men å trøste er alltid en sentral del av jobben vår."
Han viser at legen ikke er en allvitende guru, som kan alt og vet alt – at legen også er menneskelig og tenker og føler rundt alle de avgjørelsen han tar. Han setter søkelyset på etiske dilemmaer rundt når et liv skal avsluttes, og ikke minst i forhold til hvordan helsepersonell må jobbe under stadig strengere kostnadseffektivisering.
Selvfølgelig får vi også lese om suksesshistoriene – gleden når en liten gutt gjennomgår en vellykket kreftoperasjon og tilfredsstillelsen legen opplever når han stiller korrekt diagnose og lykkes med behandlingen.
Jeg likte boka veldig, veldig godt – jeg lærte Wasim å kjenne som en veldig sympatisk, reflekterende og «down to earth»-lege som kan å kjenne på sin egen utilstrekkelighet, og ikke opphøyer seg selv til en slags mester over liv og død. Han innrømmer at han er menneskelig, og tross alt (som alle andre) bare gjør så godt han kan. Jeg vil ha denne mannen som fastlege!!
"En god lege er ikke en som aldri gjør feil, men en som tar lærdom av sine feil, og som hele tiden har et kritisk blikk på sin praksis, for å forbedre sine evner, ferdigheter og kunnskap."
Wasim Zahid er "Twitterlege".
Han er også en meget engasjert "hverdagslege". Han har arbeidet som fastlege, legevaktslege og sykehuslege.
I denne boka forteller han om sin legehverdag på en ærlig og empatisk måte. Som lege møter han stadig mange etiske dilemmaer.
Han er opptatt av å se pasienten i en helhet, og at pasienten skal få føle at han/hun virkelig blir sett og hørt. Og han er opptatt av at mennesker skal få oppleve verdighet i sine siste dager og timer, når det ikke lenger finnes noen behandling som vil gjøre dem friske.
Han er også opptatt av at man først og fremst skal være et medmenneske.
Noen ganger er det nok å være et medmenneske for noen som har det vanskelig, eller som føler seg syk.
Wasim Zahid er humanist.
Han oppdrar sine egne barn til å verdsette medmenneskelighet og humanisme, og å stå opp mot urettferdighet. Han forteller ikke barna sine hva de skal tro på.
Som han sier det i et Aftenposten-intervju 30.januar (også gjengitt i Fri tanke 1 - 2016):
«Å fortelle barna dine at de må gjøre sånn og sånn fordi Allah sier det, er enkelt. Å forklare dem at mennesker har en verdi i seg selv, uten noen gud å vise til, er mye mer krevende.»
Jeg fikk et veldig godt inntrykk av Wasim Zahid av å lese denne boka.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketGjennom det meste av min tid som sykehuslege har det vært et sterkt fokus på økonomi og effektivisering. Det kreves at vi skal levere mer helse uten å bruke mer penger. Penger må spares, helsebudsjettene må reduseres. Økonomi har vært et tema på nesten hvert eneste morgenmøte de siste årene. I stedet for å bruke tiden på å diskutere fag og pasienter, blir vi sittende og snakke om kutt, innsparinger, sammenslåinger og tilpasninger. Temaet har blitt så alminnelig at det føles som en naturlig og viktig del av vårt arbeid. Det bør det ikke være.
Det kreves et voldsomt mot, utholdenhet og styrke å leve med sterke og kroniske smerter. Den gode livskvaliteten kommer ikke av seg selv, men må utfordres hver eneste dag.
Når troen gjør normale menneskelige funksjoner og handlinger om til synd, har det en dyptgripende effekt på den som rammes. Man føler seg skitten og uverdig, og det kan skape skyldfølelse og knekke selvtilliten. Hvis troen kommer i veien for en rasjonell forklaring på fysiologiske mekanismer og i stedet bidrar til å ødelegge en persons selvbilde, er vi ved en grense som er problematisk.
Jeg undres over hva slags samvittighet folk har som kan få seg til å utnytte mennesker når de er på sitt svakeste.
Å bli sett, få anerkjennelse, er enormt viktig for alle mennesker, ikke bare for pasienter. Men pasienter har et spesielt behov for å bli sett. De er tynget av sykdom og smerter, og mange har en vanskelig hverdag. Selvtilliten og selvfølelsen er svekket fordi de mestrer mindre enn før. Behovet for oppmuntring og litt motivasjon, en liten dytt, er derfor ekstra viktig. Det er ikke mye som skal til.
Helsearbeidere skal hjelpe syke mennesker på en uselvisk måte. Vi skal gjøre det beste for pasienten, uten å tenke på personlig gevinst og profitt. Noen ganger finnes det ingen videre behandling. Vitenskapen har ikke mer å by på. Da er det vår jobb å hjelpe pasienten med å akseptere sin situasjon. Verdighet i livets siste fase er viktig. En pasient som kan akseptere sin sykdom og forsone seg med sin prognose, kan bruke sin siste tid på det som gir ham eller henne glede og ro. Man kan gjøre opp det uoppgjorte og få sagt det usagte. Slik kan den siste tiden fylles med fred.
Å jobbe som lege kan noen ganger være som å jobbe som en detektiv. Det er ikke alltid opplagt hva som feiler pasienten. Nitid etterforskning må til. Man må huske at det vanligste tross alt er det vanligste, men samtidig tenke på det uvanlige, de usannsynlige og iblant også det umulige.
Professor i infeksjonsmedisin
Her er fagbøker jeg hadde glede av i 2013. Noen av titlene har omtaler.
Planlagt lesing fram til jul i år, greit å sette seg noen mål!