Gyllen fløt konjakken, ginen skinte som akvamarin og romen var livet selv. Urokkelig satt vi på barkrakkene. Musikken plasket, brystet svulmet, tilværelsen var lys og intens. Glemt var de trøstesløse, ødslige møblerte værelsene som ventet på oss. Glemt var vår fortvilte eksistens. Bardisken var livets kommandobro, og vi seilte brusende inn i fremtiden.

Mennesket husker ikke sine små, gode egenskaper, før det er for sent. Så blir han rørt over hvor edel han kunne ha vært og tror han er full av dyd.

"Her Lohkamp," sa fru Zalevski majestetisk, "vokt Dem for å drive det for langt! Måtehold i alt, det sa min mann alltid. Det kan De legge Dem på hjertet."
Jeg visste at salig Zalevski tross dette valgspråk bokstavelig hadde drukket seg i hjel. Det hadde hans frue selv fortalt meg mer enn en gang. Men det hadde ikke noe å si for henne. Hun brukte sin mann som andre folk bibelen: til å sitere. Og jo lenger tid han hadde vært død, desto mer tilskrev hun ham. Nå passet han for alle situasjoner, - også liksom bibelen.

"Heroisk holdning, gutt", sa Lenz irettesettende og tok flasken fram, "er for harde tider. Men vi lever i fortvilede tider. Da er humor den eneste passende holdning."

Herregud! Jeg snudde meg rundt og støtte sammen med en tykk, liten mann. "Nå da!" sa jeg opphisset. "Se til å få opp øynene, fordømmade halmvisk!" bjeffet tykksaken. Jeg stirret på ham. "Ikke sett mennesker før, hva?" gneldret han videre. Det passet meg bra. "Jo da, mennesker så," sa jeg, "men spaserende ølfat har jeg aldri sett." Tykksaken betenkte seg ikke et sekund. "Vet de hva?" freste han. "De hører hjemme i zoologisk have! Drømmende kenguruer har ingenting på gaten å bestille." Jeg skjønte at jeg hadde å gjøre med en som var proff når det gjaldt utskjelling. Om en var aldri så deprimert, her gjaldt det å redde æren. "Tripp videre, du åndssvake syv måneders barn," sa jeg og løftet hånden som for å velsigne ham. Han tok ingen notis av oppfordringen. "Få sprøytet betong inn i hjernen på deg, din rynkede bavian!" bjeffet han. Jeg kalte ham en dekadent plattfot, han meg en kreftsyk kuskalle, og så, for å få en slutt på det, kalte jeg ham en vandrende beefsteakkirkegård. Da lysnet han i ansiktet. "Beefsteakkirkegård er bra," sa han. "Den kjente jeg ikke. Den tar jeg med i mitt repertoar ..." Han løftet på hatten, og vi skiltes fulle av gjensidig respekt.

Beskjedenhet og plikttroskap blir ikke lønnet uten i romaner.