2020
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Forlag Dutton
Utgivelsesår 2017
Format Innbundet
ISBN13 9780525555360
EAN 9780525555360
Omtalt sted Indiana
Språk Engelsk
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Dette er den første og eneste boken jeg har lest av John Green, og jeg er glad for at jeg gjorde det. Historien handler først og fremst om et mysterium som hovedkarakteren Aza prøver å løse, men den handler nok enda mer om mange av de tingene en tenåring kan oppleve som vanskelig; kjærlighet, vennskap, mental helse, skole osv. Green har en utrolig evne til å sette seg inn i hodet til en som sliter med angst, og jeg kan fortelle at historien fikk en voksen mann til gråte fordi han virkelig relaterte seg til denne tenåringsjenta.
Jeg anbefaler denne til både unge og voksne lesere, og tror mange vil ha godt av å lese om Aza uansett om du sliter med noen av disse problemene selv eller kjenner noen som gjør det.
Aza er 16 år og har tvangstanker. Hun har mange vanskelige tanker og diskusjoner med seg selv, men for de rundt er hun en veldig stille og rolig jente. Venninnen snakker som en foss og skriver fan fiction om Star Wars. Hun er forelsket i Davis, sønn av en milliardær som på mystisk vis har forsvunnet. Det er umulig å ikke bli glad i Aza og vennene hennes, og hjerteskjærende å lese om hvor vanskelig det er å leve med tvangstanker. John Green har en magisk evne til å beskrive unge menneskers liv. Til tross for et tungt tema er boken hjertevarm og lettlest. Og lærerik.
god bok, men litt sært med de groteske detaljene av pillingen på fingeren, men det har ingenting å gjøre med at boken er bra:D
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketPeople always talk like there's a bright line between imagination and memory, but there isn't, at least not for me. I remember what I've imagined and imagine what I remember.
Mennesket kan gjøre hva det vil, men ikke gjøre noe med hva det vil.
Anybody can look at you. It's quite rare to find someone who sees the same world you see.
You are as real as anyone, and your doubts make you more real, not less.
The thing is, when you lose someone, you realize you'll eventually lose everyone.
Even though I laughed with them, it felt like I was watching the whole thing from somewhere else, like I was watching a movie about my life instead of living it.
I guess at some point, you realize whoever takes care of you is just a person, and that they have no superpowers and can't actually protect you from getting hurt.
Every loss is unprecedented. You can't ever know someone else's hurt, not really - just like touching someone else's body isn't the same as having someone else's body.
The worst part of being truly alone is you think about all the times you wished that everyone would just leave you be. Then they do, and you are left being, and you turn out to be terrible company.
Jeg tok hånda hans, og et sted i meg hadde jeg lyst til å si at jeg elsket ham, men jeg var ikke sikker på om jeg virkelig gjorde det. Hjertene våre var knust på de samme stedene. Det likner på kjærlighet, men er kanskje ikke selve kjærligheten.