Jeg trykket pannen mot glassruten, med dinglende armer og telefonrøret i hånden. Langt unna hørte jeg min manns prikkelinjede fravær.

Likevel er veggene så stille at jeg synes jeg kan høre det store tomrommet inni meg når jeg legger øret mot den kjølige, glatte overflaten, som akkurat nå mest av alt minner om en lindrende krem smurt på en dag som endelig er over.

Vi tenker ikke over det, men vi kan alltid velge å dø. Det er den største friheten, at hver dag vi ikke velger å dø, velger vi å leve.

Når du først har sett verden som den er, finnes ingen vei tilbake til uvitenheten og det narsissistiske selvbedraget. Men det går an å bli stående og vakle på terskelen i lang, lang tid.

Høyt over dem ligner månen en huskelapp hengt der for å minne menneskene på at de har glemt noe avgjørende.

Bara nu inte Edward...bara nu Edward är så stabil och vanlig som han verkar. Efter Kristian önskar jag mig en man utan krusiduller, som rågbröd, som en blå himmel.

Å ikkje vite kva du vil ha er ei moderne skam. Du skal vite kva du vil ha, du skal ha eit mål og jobbe mot det. Du skal sikte høgt, du skal ønskje deg det beste. Kun det beste er godt nok. Du veit: Du kan få alt, om du berre vil det nok. Kvifor vil du ikkje ha det du vil ha?

Setene vendt mot hverandre, ansikter som ikke har noe annet valg enn å se på hverandre, som allikevel ikke gjør det. Hva folk tyr til når de ikke har dekning på mobilen sin: baksiden av en vannflaske.

Eg trur ikkje eg treng nokon i heile verda. Eg treng berre å vite at nokon har lyst til å vere saman med meg, ikkje det eigentlege selskapet deira.

Det kulturelle begjæret kjem til uttrykk i mat. Som ein omvend ortoreksi. Eg blir ikkje oppteken av å ete sunt, men av å ete, konsumere, stappe heile jævla byen i kjeften, ein mani, eg har ikkje eingong nemnt korleis eg konsumerer kultur, og eg har enda ikkje begynt å konsumere ting - å shoppe. (Det får meg til å tenkje på kor uløyseleg og ubehageleg nær knytt spiseforstyrringar er til konsum og velstand.)

Du har kjent meg fra innsiden, mens jeg fortsetter å bære rundt på alle dine utsider.

There are many Beths in the world, shy and quiet, sitting in corners until needed, and living for others so cheerfully, that no one sees the sacrifices till the little cricket on the hearth stops chirping, and the sweet, sunshiny presence vanishes, leaving silence and shadow behind.

Life always managed to elude me. I'd only ever find its tracks, the skin it sloughed off. By the time I had determined its location, it had already gone somewhere else. And all I'd find were signs that it had been there, like those scrawlings on the trunks of trees in parks that merely mark a person's passing presence.

Hun snur seg, ansiktet blusser, slik det noen ganger gjør når man kommer rett fra kulden, men det er ikke kaldt ute, det er september, det er ennå sommerens rester som varmes opp.

Alle netter ligner hverandre. Alle svartfarger er de samme. Lyden av regnet mot ruten. Det finnes et annet mørke enn det vi ikke kan se, det finnes et mørke rett foran oss hele tiden.

Før pleide jeg å tenke mye på det, at når jeg en gang skulle slutte å vokse, skulle jeg begynne å dø.

Reading isn't important because it helps to get you a job. It's important because it gives you room to exist beyond the reality you're given. It is how humans merge. How minds connect. Dreams. Empathy. Understanding. Escape.
Reading is love in action.

We need to build a kind of immune system of the mind, where we can absorb but not get infected by the world around us.

Maj Kristoffersen kan ikke dy seg. Hun går bort til stativet og blar forsiktig gjennom kjolene. Hun bretter motenes grener til side og kommer dypere og dypere inn i skjønnhetens skog.

Hun knadde gårdagens samvær til en smidig deig, hevet den til dobbelt størrelse og kjørte det hele inn i det overopphetede hjertet sitt.