It's like that, sometimes, you know; you wait and wait and wait - because you're frightened, becasue you've always waited - and then, one day, the wait is over. In that moment, you forget what it was to wait, This state that you'd lived in for sometimes years is gone, and so is your memory of it. All you have at the end is loss.

For er ikke nostalgi bare en annen vei hjem til adresser som ikke finnes lenger?

Tiden har gjort noe med oss. Eller kanskje vi har gjort det selv. Sannsynligvis er det et samarbeid. Tiden gir oss mulighet til å ødelegge.

Noe skulle sies til avskjed, en måte å runde av på som samlet kvelden og ga den et navn.

I dag skal vi snakke om døden, sa jeg, det snakkes altfor lite om døden. (...)
Folk kan like det eller ikke, sa jeg, men noen av oss lengter dit. Vi tåler ikke den eksponeringen som livet er, vi lengter tilbake til mørkerommet, til tiden før framkallingen.

Il futuro forse è una via di mezzo fra noia e morte, qualcosa che si potrebbe chiamare magari vita.

Chefen för hemmet är lång och lite framåtböjd när han står eller går, han bär glasögon med tjocka skalmar, och över dem ögonbryn som sitter lite högre upp i ansiktet än hos andra, som om han vandrade en smula förvånad genom livet.

Han andades djupt och det högg till som av järn i bröstkorgen. Det var som om något bott därinne, alltför länge, och till sist böjt hans revben åt sidan, tagit sig ut och lämnat ett tomrum som nu långsamt började fyllas av all den sorg han alltför länge lyckats hålla ifrån sig.

La tecnologia é come la conoscenza di una lingua straniera, se non si ha nulla da dire, poco importa in quante lingue riusciamo a dirlo.

Veckorna tvinnades samman till ett smalt grått rep av morgnar och kvällar, utan början eller slut;(...)

Siamo così concentrati su noi stessi da essere distrattissimi.

"(...) Av det jeg driver med i tillegg til å være sammen med mann og barn, er det viktigste å tillate meg selv å dedikere tilværelsen fullstendig til det å være kreativ - men på den andre siden, det er jo bare lek og tull og tøys, og om zombiekrigen kommer i morgen, er det jo ikke så farlig, jeg bryr meg ikke om hva folk synes, sånn sett. Så jeg går til oppgaven med et sakralt alvor, men med prompelyder til", sier hun.

Det første mennesket man elsker, man vil alltid se det vakre ved henne. Når Agnes blir syk, gammel, skrumper inn, så vil den første skjønnheten fremdeles være der. Til slutt er hun bare en smule bak brødristeren.

Kattene, borgerskapets drømmer, som har streifet omkring på jakt på natten, søker tilbake til verandatrappene for å hente morgengryens belønning: en skål kald melk. De drikker seg utørste og kryper inn i de våknende menneskenes hjerner for å sove.

"Om Jesus ikke hadde vært så god til å gjemme seg," sier jeg, "så hadde folk sluppet å lete så mye etter ham."

Det er som om hun først nå ser noe, kjenner igjen et punkt i seg,som når man i en drøm passerer hjemmet sitt lynraskt, innenfor et togvindu.

Det er som om Paula har ventet på ham, fortøyd ved fornuftens bredd med en ytterst svak trosse.

Man måtte gå ut helt alene en dag, uten å lytte til noe annet enn sine egne drømmer, for å kunne oppleve hvor rik verden er. Man måtte rive seg løs, om så bare i noen sekunder, fra det som binder ens ord og handlinger i et mønster som er blitt gjentatt altfor mange ganger.

Mamma smiler drømmende. Jeg vet at hun har hatt tre kjærligheter i hele sitt liv, tre par hender som hun har valgt å legge hjertet sitt i.

Han har ikke engang noe mer med disse sangene å gjøre. De unge har gjort dem til sine egne. De leker med dem, spiller ping pong med dem. lager klesvask av dem, sender dem gjennom sentrifugen og henger dem opp til tørk, i fullt spotlys, sprayer grafitti på dem. Og etterpå vinker de til ham fra en annen tid. En tid som bare er deres. En tid som aldri kan fanges.