Insomma, avere vent'anni significa poter ancora scrivere tutta la nostra storia, ma rendersi conto che è arrivato il momento di prendere la penna in mano.

I døren snur Margrethe seg:
- Jesper er sterk. Forstår du det? Jesper er sterk.
- Det sa du om Stine også. Det er bare noe du sier.
- De er sterke på hver sin måte, Maj.
- Jesper er følsom.
- Det er akkurat det jeg mener.

Ecco, se qualcuno mi chiedesse cos'è per me la musica, risponderei senza pensarci troppo: è la nostra solitudine nel mondo, la nostra possibilità di stare soli con noi stessi. Un abbandono che non ha nulla a che vedere con l'emarginazione, ma che anzi ci spinge a cercare nella profondità della nostra anima il vero benessere, per condividerlo poi con le solitudini di tutti gli altri.

Jag kommer till dem i drömmarna. Jag blåser försiktigt på Solveigs ansikte när hon ligger och sover, men kanske skjuter jag bare in ännu fler skuggor i henne när jag försöker fylla henne med ljus. Jag önskar att jag kunde ge henne ett hjärta som tål både kärlek och katastrofer.

I hope we remember that when touch was out of reach, when we couldn’t predict what lay ahead, and we didn’t know how to feel – words, voice – that became all we had. And my God, I hope we found a way to use it.

Se un disco non ti migliora la vita, è un disco non riuscito.

(anche la parola creativo non mi convince, preferisco "inventivo", noi non creiamo casomai inventiamo usando il creato).

Det är en så fruktansvärt strålande tid. Fågelsången, lövsprickningen, hur hela jorden skälver av att få leva.

E quello che ho da dire è quello che ho detto fin qui, che in estrema sintesi è qualcosa come: vivere, vivere, vivere.

La creatività è un'attività come la preghiera, deve essere incessante e profonda, deve impegnare l'animo al 100 per cento, non permette distrazioni, non ha nulla di bohémien, è una pratica devozionale vera e propria.

Maybe a self is just a bunch of little stories glued together in some haphazard way that we use to comfort ourselves.

Det var så varmt at han forsøkte å glemme at han hadde tær.

Ansiktet hennes har forandret seg, blitt lengre, innhult, som om voksenheten har prøvd henne på som en hanske som ikke passer helt ennå, og så trukket seg ut av henne og etterlatt henne ute av fasong.

Alle mennesker søker mot andre perspektiver enn sine egne, for å utvide horisonten, og nyansere blikket på sitt eget liv og hvordan vi lever. For meg er det akkurat dette kunsten handler om. Det er derfor den er verdifull. Det er vikitg å huske på at kunsten kan betraktes som en ressurs for slike anstrengelser, for glemmer vi det, vil kunsten lett bli avansert pynt eller visuelle gåter for kjennere.

Jeg trykket pannen mot glassruten, med dinglende armer og telefonrøret i hånden. Langt unna hørte jeg min manns prikkelinjede fravær.

Likevel er veggene så stille at jeg synes jeg kan høre det store tomrommet inni meg når jeg legger øret mot den kjølige, glatte overflaten, som akkurat nå mest av alt minner om en lindrende krem smurt på en dag som endelig er over.

Vi tenker ikke over det, men vi kan alltid velge å dø. Det er den største friheten, at hver dag vi ikke velger å dø, velger vi å leve.

Når du først har sett verden som den er, finnes ingen vei tilbake til uvitenheten og det narsissistiske selvbedraget. Men det går an å bli stående og vakle på terskelen i lang, lang tid.

Høyt over dem ligner månen en huskelapp hengt der for å minne menneskene på at de har glemt noe avgjørende.

Bara nu inte Edward...bara nu Edward är så stabil och vanlig som han verkar. Efter Kristian önskar jag mig en man utan krusiduller, som rågbröd, som en blå himmel.