Å ikkje vite kva du vil ha er ei moderne skam. Du skal vite kva du vil ha, du skal ha eit mål og jobbe mot det. Du skal sikte høgt, du skal ønskje deg det beste. Kun det beste er godt nok. Du veit: Du kan få alt, om du berre vil det nok. Kvifor vil du ikkje ha det du vil ha?

Setene vendt mot hverandre, ansikter som ikke har noe annet valg enn å se på hverandre, som allikevel ikke gjør det. Hva folk tyr til når de ikke har dekning på mobilen sin: baksiden av en vannflaske.

Eg trur ikkje eg treng nokon i heile verda. Eg treng berre å vite at nokon har lyst til å vere saman med meg, ikkje det eigentlege selskapet deira.

Det kulturelle begjæret kjem til uttrykk i mat. Som ein omvend ortoreksi. Eg blir ikkje oppteken av å ete sunt, men av å ete, konsumere, stappe heile jævla byen i kjeften, ein mani, eg har ikkje eingong nemnt korleis eg konsumerer kultur, og eg har enda ikkje begynt å konsumere ting - å shoppe. (Det får meg til å tenkje på kor uløyseleg og ubehageleg nær knytt spiseforstyrringar er til konsum og velstand.)

Du har kjent meg fra innsiden, mens jeg fortsetter å bære rundt på alle dine utsider.

There are many Beths in the world, shy and quiet, sitting in corners until needed, and living for others so cheerfully, that no one sees the sacrifices till the little cricket on the hearth stops chirping, and the sweet, sunshiny presence vanishes, leaving silence and shadow behind.

Life always managed to elude me. I'd only ever find its tracks, the skin it sloughed off. By the time I had determined its location, it had already gone somewhere else. And all I'd find were signs that it had been there, like those scrawlings on the trunks of trees in parks that merely mark a person's passing presence.

Hun snur seg, ansiktet blusser, slik det noen ganger gjør når man kommer rett fra kulden, men det er ikke kaldt ute, det er september, det er ennå sommerens rester som varmes opp.

Alle netter ligner hverandre. Alle svartfarger er de samme. Lyden av regnet mot ruten. Det finnes et annet mørke enn det vi ikke kan se, det finnes et mørke rett foran oss hele tiden.

Før pleide jeg å tenke mye på det, at når jeg en gang skulle slutte å vokse, skulle jeg begynne å dø.

Reading isn't important because it helps to get you a job. It's important because it gives you room to exist beyond the reality you're given. It is how humans merge. How minds connect. Dreams. Empathy. Understanding. Escape.
Reading is love in action.

We need to build a kind of immune system of the mind, where we can absorb but not get infected by the world around us.

Maj Kristoffersen kan ikke dy seg. Hun går bort til stativet og blar forsiktig gjennom kjolene. Hun bretter motenes grener til side og kommer dypere og dypere inn i skjønnhetens skog.

Hun knadde gårdagens samvær til en smidig deig, hevet den til dobbelt størrelse og kjørte det hele inn i det overopphetede hjertet sitt.

"Alle puster lettet ut når et spedbarn tar sitt første åndedrag og begynner å skrike. Til og med Gud trekker et lettelsens sukk i slike stunder."

Tankene mine henger igjen i barndommen som ulldotter på et sauegjerde.

The boy smiled, raffish, and I tried to smile back. He was young, his hair long and dark, a medieval droop to his face I took as romantic. Handsome with the feminine duskiness of a cinematic villain, though I'd find out he was just from Kansas.

Linjene var gater. Jeg prøvde lenge å etterligne den, min fars skrift. Da jeg skjønte at jeg aldri ville klare det, å bli bedre enn fars skrift, måtte jeg finne på noe annet. Jeg flyttet istedet mennesker inn i disse husene som var bokstaver og jeg gikk i de gatene som var setninger. Jeg snek meg mellom linjene og fant tegn, gåtefulle, skremmende og oppløftende tegn som bare var mine og som ingen andre enn jeg kunne tyde.

Det var noen søkk i meg som jeg helst ikke ville at andre skulle se. Jeg visste ikke hva de skyldtes eller hva de kom av. Jeg visste bare at de var der og de gjorde meg annerledes. Hva denne annerledesheten bestod i visste jeg heller ikke. Jeg bare visste at jeg var alene om den. Jeg hadde kollidert et sted på veien til livet.

Engstelsen var det arvesølvet jeg hadde fått fra mor.
Jeg holdt det plankpusset, hvert eneste år. Det skinte mot meg, hver dag jeg levde.