Så les ho; blikket glid bortetter linjene og hoppar stegvis nedover, som ein pensel som vekslar mellom korte, glidande strøk og raske hopp, som om boka var eit måleri og lesinga ein baklengs prosess der bileta vender tilbake til kunstnarens sinn -

En musiker danser med øynene.

Och vi kunde sitta nedvid bäcken utan att säga ett ord till varandra. Vi kallade det att vi filosoferade.

Tystnaden har jag kommit underfund med. Inte kan jag sjunga, men jag har försökt vissla och vara glad. Visst har jag kunnat skratta, men mest har jag hållit mig allvarsam. Att jag kan gråta vet ingen utom väggen.

All the emails I get these days starts with sorry but I've been so busy, and I don't understand how we can be so busy and then have nothing to say to each other.

Hun begynner å nynne, med denne rare stemmen som bor på et loft helt oppe i hodet hennes, og som har en vibrato som hopper over tre etasjer, i et vanvittig sprang.

Det er bare Lone som tar med seg speil når hun reiser. Kanskje hun er redd for å glemme hvem hun er.

There is no clear boundary line between ignorance and knowledge.

And so Graham and I finally got down to our first film script, and I can say with complete confidence that we had absolutely no idea what we were doing. Of course, we had no idea that we had no idea what we were doing, and that meant that our enthusiasm stayed intact.

Det som gjør et bibliotek til et godt bibliotek, er at det finnes bøker der som aldri blir lest.

Du kan ikke forhindre sorgens fugle i at flyve hen over dit hoved, men du kan forhindre dem i at bygg rede i dit hår.

Å våge å hoppe i det, å velge lykken, slenge seg over rekkverket og tro at det går oppover, hva er skumlere enn det, jo, ikke det motsatte, men å bli værende på balkongen, beundre utsikten, beundre seg selv som har plassert seg på en balkong med så flott utsikt, på den måten spiser man sin egen hjerne, slik som sjøpølsen.

Hennes son, den vackre fågeln på hennes hjärtas yttersta gren.

Trodde svenskarna att invandrarna var idioter? Det gick ändå att klara sig, det var bara tre ord som behövdes: ja, nej och fan.

When there is an invisible elephant in the room, one is from time to time bound to trip over a trunk.

Frykt bygger en mur rundt hjertet ditt og stenger lyset ute. Bryt den ned, og du blir fri.

Libraries aren't in the real world, after all. They're places apart, sanctuaries of pure thought.

Et menneske er noe så midlertidig at det knapt eksisterer; et menneske burde kanskje heller kalles en hendelse.

"Jeg synes ikke dette livet er noe fint", sier jeg, og så begynner jeg bare å gå.
Men da sier Åge B.: "Det skal ikke være fint."
"Hva?" sier jeg og stanser.
"Hvem har sagt at livet skal være fint." Han sier det ikke som et spørsmål, og han ser ikke på meg.
"Skal det ikke være fint?" spør jeg, fremdeles fortumlet over at han snakker til meg.
"Nei," sier Åge B. "Det skal være vanskelig."
"Men hvorfor det?" spør jeg.
"Det bare er sånn," sier Åge B.
"Å," sier jeg og blir stille.
For selv om jeg ikke har klart fint, så har jeg klart vanskelig. Og kanskje har det vært bra nok å gjøre så godt jeg har kunnet, kanskje har det i alle fall vært nok.

Barndommens somre - det vanvittig suverene argumentet for udødelighet...