2017
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
I Njåls saga, en islandsk ættesaga skrevet henimot år 1300, rulles det opp et mektig drama som spenner over et par mannsaldre. Her møtes tradisjonstroskap og fri fortellerkunst, sagakonvensjon og innslag fra helgensagaer og ridderromantikk. Njål forutser det som skal skje, og han setter hele sin klokskap inn på å hindre det. Men han vet at alt er forgjeves, fordi alt går den veien skjebnen har bestemt. Har litteraturliste og navneregister.
Omtale fra forlaget
I Njåls saga, en islandsk ættesaga skrevet henimot år 1300, rulles det opp et mektig drama som spenner over et par mannsaldre. Her møtes tradisjonstroskap og fri fortellerkunst, sagakonvensjon og innslag fra helgensagaer og ridderromantikk. Njål forutser det som skal skje, og han setter hele sin klokskap inn på å hindre det. Men han vet at alt er forgjeves, fordi alt går den veien skjebnen har bestemt. Har litteraturliste og navneregister.
Forlag De norske bokklubbene
Utgivelsesår 2007
Format Innbundet
ISBN13 9788252565331
EAN 9788252565331
Serie Verdensbiblioteket (32)
Språk Nynorsk
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Når ein les om all denne drepinga på Island, så kan ein undrast over at der trass alt har ovelevd mange nok menneske til å stable på beina eit fotballag. Samstundes så synest det ikkje så underleg at eit fotballag frå Island er mellom dei mest hardtarbeidande og oppofrande ein har sett.
Men attende til boka, den fortel ei dramatisk ættesoge som strekker seg over nokre få generasjonar. Dei som fortalde, og dei som seinare skrev ned desse sogene la stor vekt på at det blei gjort greie for identiteten til personane dei handla om. I mangel av personnummer så får ein derfor ei utlegning om slektstreet til dei involverte, kanskje også ispeidd nokre anekdoter. Det forunderlege er at etter side opp og side ned med slektshistorie, så dukkar det opp korte handlingsmetta avsnitt. Her kan dei mest dramatiske hendingar, som isolert sett burde kunne vere stoff til ein eigen mursteinsroman, bli nøkternt redusert til nokre få korthogde linjer. Aner ein ein slags barsk «understatement-humor» bak desse framstillingane?
Enkelte av hendingane er av slik karakter at det er freistande å tenke at dei har blitt overdrivne gjennom muntlege overleveringar. Her tenker eg kanskje spesielt på nokre av bragdene til Skarphedin. Meir lit kan ein kanskje feste til skildringane av rettspraksisen på Island på denne tida. Dette var tidvis fornøyeleg lesing, sjølv for ein som ikkje er spesielt interessert i jus. Taktikken med å trenere rettssaker ved å vise til formelle feil er visst ikkje noko ein har kome på i nyare tid.
Islandske ættesagaar har nok ikkje blitt nokon ny favorittgenre med denne boka, men det var likevel grei og interessant lesnad. Om ikkje anna så kan det vere bryet verdt å lese den for å minne seg på at haldningane våre til hemn og drap har betra seg litt dei siste tusen åra.
Han varslar mannfall
den vide veven,
frå fælslege duken
blodet dryp;
no heng han oppe
hærmannsveven,
grå av spjut,
i galgenrenninga
trær dei. møyane,
blodige trådar.
Rend er veven
med varme tarmar,
og hardt er han tøygd
med mannehovud.
Til skaft er bruka
bloddregne spjut.
Jarn er på teinen,
piler til rælar.
Med sverd skal vi slå
sigersveven.
"Kvar ber det av, Skarphedin?"
"Ut og leita etter sauene dine."
"De trong ikkje vera væpna om det var det de skulle," seier Njål, "det er vel noko anna som er ærendet."
"Kjem vi ikkje over sauene," seier han, "skal vi fange laks, far."
De gikk sydover fra Tverfjell og fant noen sauer som var sky av seg, og drev dem nordover mot fjellet; sauene kom seg opp der og ble borte for dem. Da bar den ene ondord mot den andre, og Tjostolv sa til Glum at der ikke var makt i han til noe, bortsett fra å velte seg på maven til Hallgerd.
Gissur spør: Var Gunnar heime? Torgrim svarar: det lyt de sjølve finne ut, men det veit eg, at atgeiren hans var heime. Så seig han daud ned.
Stutt stund gledest hand av hogg
Fra www.bokklubben.no:
På initiativ fra De norske Bokklubbene deltok 100 verdenskjente forfattere fra 54 land i en avstemning der alle fikk stemme på ti skjønnlitterære verk. De 100 bøkene som totalt fikk flest stemmer, utgjør Verdensbiblioteket."
Her var det noen verker jeg har lest, en del verker jeg kjenner til, og en del jeg ikke kjente til fra før, og gjennomgangen av disse bøkene gjorde meg mer nysgjerrig på litteratur fra flere steder i verden og lyst til å utvide horisonten enda mer. Livet er for kort... ;-)
Jeg er imponert over dette initiativet fra De norske Bokklubbene. Verdenslitteraturens skattkiste må stadig vernes. Ikke bare yngre mennesker, men også de eldre, trenger en påminnelse om hvor vidunderlig, variert, rik og omfattende litteraturen er.
Doris Lessing
Bare å starte i den ene enden, skal bli de 100 beste
Anbefalt historisk litteratur. For det meste faglitterære utgivelser.
Man låner eller kjøper bøker som blir liggende i hyllen, fordi man ikke finner tid. Men i bakhodet har man at man vil lese dem ferdig i ferien. Enkelte av bøkene har man kanskje også begynt på, men så blir man avbrutt.
Noe som går igjen i listen min er at det er slike omfattende verk som man trenger tid til å tenke igjennom, eller det er omfattende oppslagsverk.