Bokelskere.no

Les denne og flere anmeldelser på ritaleser.com

Alternativ behandling engasjerer mange i dette landet, enten de er tvilende og avvisende til at det har noen helseeffekt, eller de mener det er løsningen på alle våre helseproblemer. Sosiale medier har bidratt til at pasienterfaringer i mye større grad enn før blir synliggjort. Diskusjonsfora, Facebook og blogger fylles av norske kvinner og menn som forteller om hvordan de har blitt kurert for alskens sykdommer og plager gjennom ulike alternative behandlingsformer. Samtidig slår medisinsk forskning ettertrykkelig fast at disse behandlingsmetodene i det store og hele ikke virker. Hvordan kan vi forklare denne tilsynelatende konflikten? Hvordan kan det ha seg at så mange mennesker mener at homeopati, akupunktur og healing virker for dem, når det strider både mot vitenskapelig kunnskap og forskning?

Det er dette Gunnar R. Tjomlid forsøker å gi oss et svar på i denne boka. Og jeg synes det er et meget vellykket forsøk. Boka er lettlest, med et språk som den «vanlige mann i gata» kan forstå, selv om det er mye henvisning til forskningsresultater og annen vitenskapelig beskrivelse. Jeg følte ikke at jeg falt ut av tankerekkene en eneste gang…

Nå er kanskje ikke jeg midt i målgruppen, siden jeg er skeptiker i utgangspunktet – men likevel gir forfatteren av denne boka gode argumenter og logiske konklusjoner på hvordan ting henger sammen, og ikke minst hvordan ting IKKE kan henge sammen. Jeg synes også at han forsøker å se ting fra begge (alle) sider, men konkluderer til slutt ut fra etiske og menneskelige hensyn, og det liker jeg.

Dette er en bok alle bør lese, også de som allerede er skeptikere – jeg har i hvert fall plukket opp en del nye argumenter til neste diskusjon omkring alternativ medisin. En god og fengende interessant bok, der altså:-)

Noen dreper norske krimforfattere! Og putter buser i nesa deres…. Busemannen har bare såvidt begynt når de finner krimforfatteren Nelly Lundin død på hytta, drept med en Fjordlandmiddag.
Og selv om Willy Wakum er alkoholiker, kranglete og en konstant fra for seg selv om andre… og dessuten død… er han den beste politiet har og den eneste som kan løse seriemord i Norge!

Dette er selvfølgelig en parodi over Jo Nesbøs bøker om Harry Hole – som i kjent stil har disse forfatterne truffet spikeren på hodet både når det gjelder dette, samt andre forhold innen bokbransjen i Norge. Det var mange lett gjenkjennelige momenter her. Og ikke minst er den veldig morsom…

Likevel syntes jeg den ble litt for lang, den har lengden til en normal kriminalroman (ca 350 sider) – og det kan faktisk bli LITT mye, litt for detaljert parodisk og satirisk. Det virker som om forfattere ville ta med hver minste ting i alle HH-bøkene, og det har jo ikke blitt lite med årene…

Men totalt sett likte jeg boka godt, jeg lo og humret og noterte meg navn som speilet virkelige personer (bl.a. Dan Elgemont, Hall Olav Hamsun, Bjørn Asker Fritz, Staale Gunnarsen, for ikke å snakke om forlaget Brandthomt).
Dessuten hadde denne boka den løsningen jeg lenge trodde kanskje (eller muligens håpet) at de originale Harry Hole-bøkene skulle ha :-)
Så en underholdende, morsom og leseverdig krimparodi, men som sagt… bittelitt for lang.

Ja, jeg synes de blir bedre, ikke minst fordi dette er en serie og man får flere og flere svar i bøkene utover i serien.

Boken er en frittstående oppfølger de to første bøkene, og til tross for at det er en godt sammendrag av de tidligere hendelsene, er det en fordel å å ha lest de to første. Det har jeg gjort, og liker de alle veldig godt.

Handlingen i denne er actionfylt og spennende stort sett hele veien, språket er fengende og lett – og med handlingen som driver leseren framover, gjorde at jeg leste boka temmelig raskt. Slutten er et fyrverkeri, der man ikke helt vet hvem som er på hvilken side – og alt faller på plass til slutt. Likevel er det en åpning der som gir hint om at det kan komme flere bøker om Vectis-biblioteket… Og det synes jeg ikke gjør noe :-)

Les alle mine anmeldelser på ritaleser.com

Spennende, interessant og aktuell. Les hele min omtale på ritaleser.com

Dette er boka for meg – står det på omslaget… «En chick lit-roman for deg som hater chic-lit»… så jeg gjøv på med stor iver. Og jada, det var mange lattervekkende situasjoner og kvikke replikker, endel betraktninger på livet som har noe for seg… men om jeg liker den? Njai – jeg liker ikke Magnhild… Jeg synes det er like irriterende med mennesker som absolutt vil være ulik alle andre, og gjør det til et mål i livet, som de menneskene som bare følger flokken og ikke gidder å ha sin egen mening. Det blir litt for krampeaktig. Men nå er jo Magnhild en oppdiktet person, og som jeg har forstått – oppdiktet nettopp for å tale disse mainstream-kvinnene og holdningene til dem midt imot. Og slik treffer jo boken. Og så lenge jeg lar meg irritere av en bokkarakter, så har jo boken gjort noe med meg – det verste er jo likegyldighet. Da har det ikke noe for seg.

Les hele min omtale på ritaleser.com

Handlingen i denne boken er utrolig spennende og til tiden kjempe-ekkel idet det jaktes nede i Oslos hemmelige nettverk av tunneler og bunkere. Boken handler for det aller meste om selve saken og etterforskningen av denne, og veldig lite utenom – som ofte gjør at spenningen dabber noe av. Litt må det jo være skal karakterene få litt kjøtt på beina, men denne gangen er det akkurat passe.

Les hele min omtale på ritaleser.com

Igjen har Audhild Skoglund levert en flott skrevet bok om et veldig alvorlig og skremmende tema. Hun balanserer godt det faglige på en måte som gjør at det er lett forståelig uten at alvoret forsvinner.

Les hele min omtale på ritaleser.com

Dette er Frode Eie Larsens tredje kriminalroman – og først av alt må jeg si at jeg er virkelig imponert over den utviklingen forfatteren har hatt. Tidligere har jeg lest Hemmeligheten og Frostrøyk - og som dere ser var det to bøker som falt på hver sin side av min «liker-skala». Språket i begge de to første bøkene var ganske enkelt og lettvint – men som i første boken ble reddet av den fantastiske, originale historien.
Ikke vet jeg hva forfatteren har gjort denne tredje gangen, men her har jeg overhodet ikke noe å utsette på språk og skrivemåte – jeg fryder meg når jeg følger en forfatter helt fra starten, og ser denne fantastisk positive utviklingen, at han blir bedre og bedre for hver bok.

Les hele min omtale på ritaleser.com

Krim eller såpeopera? Jeg må innrømme at jeg synes denne boka var treg i starten. Det var så mye personlig om de enkelte karakterene. Nå er jo dette første bok i en serie, så det er vel naturlig at vi skal lære dem å kjenne. Men jeg var nesten sikker på at jeg leste en krimbok, og da ble det lite sak og mye personlig.
Så fikk jeg den andre boken i serien i posten, og ser at disse bøkene blir presentert som historier i krysningspunktet mellom krim og chic lit – og da skjønte jeg mer. Det er rart hva forventningene gjør med en. Jeg er jo ikke overvettes glad i chic lit, det blir for mye trivielt drama, med kjærlighetsproblemer, utroskap, fortidens demoner som spiller inn i nåtidens liv… som vi aldri helt og fullt får svar på, bare stykkevis og delt for å holde på leserens nysgjerrighet.
Les hele min omtale på ritaleser.com

Les hele min omtale på ritaleser.com
Dette er bok nummer to om Kyrre Kaupang og han blir ført stadig lenger inn i arbeidet hos Stiftelsen – denne hemmelige organisasjonen med videre fullmakter enn noen annen instans i Norge i dag.
Bokens innhold ble i dag (29.98.13) skremmende aktuell, idet flere medier avslørte at E-tjenesten har påstått hemmelige arkiver på flere hundre nordmenn. Og som i Karlssons første bok Gerhardsens testamente er dette en historie som like gjerne kan være sann og det er nettopp det som gjør det så utrolig bra. Fiktive karakterer blandes sammen med ekte mennesker – ekte mennesker i fremtredende roller – på en slik måte at man til tider kunne tro at man satt å leste en dokumentar.

Arthur Jæger, gallerist med pengeproblemer. Nå skal Mogens Lassen holde utstilling hos ham, og Arthur håper at dette skal redde ham fra problemene en gang for alle. Mogens’ bilder ligger i det øvre prissjiktet, og denne gangen har han malt noe ingen tidligere har sett.
I sitt atelier på den ærverdige familiegården i Lommedalen legger han siste hånd på verket. Han skjærer seg med barberblad på underarmene og lar blodet renne utover lerretet. Men hans tradisjonsbundne familiemedlemmer på gården setter ikke like stor pris på Mogens’ uttrykksmåte, og på utstillingsåpningen reagerer familien sterkt.
Tidlig neste morgen finner man Mogens Lassen død, drept i sitt eget atelier. Ved siden av ham ligger en ukjent eldre kvinne. Brede Monsen og Rikke Lindstad kommer kjapt i arbeid igjen etter suspensjonen på grunn av hendelsene i Forglemmegei, og må prøve å finne ut hva som har skjedd med den originale kunstneren.

Etter at jeg var nokså lunken i min kritikk av Forglemmegei, som jeg kalte en «helt ordinær krimbok» er jeg, etter å ha lest denne boken mye mer begeistret. Drivet i Nattegjest er noe helt annet og jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. Jeg brukte ikke mer enn ett døgn på å lese den, fordi jeg måtte plukke den opp igjen og lese mer, hele tiden!
Her er det koblinger mellom familie og utenforstående som gjør at man aldri helt klarer å skjønne hva det er som egentlig har skjedd og hvorfor, og man må hele tiden lese litt til for å forsøke å finne et svar. Intriger, gamle og nye hendelser flettes i hverandre og gir spor og villspor om hverandre, på en så elegant og nysgjerrighetsskapende måte leseren holdes på pinebenken gjennom hele boka.
Vi fortsetter også å følge Bredes jakt etter svarene på hva som skjedde i 1982, da broren hans omkom i en brann i et okkupert hus i Oslo, som startet i den første boken.

Denne likte jeg virkelig – det er herlig å se en så stor utvikling hos en forfatter fra første til andre bok og jeg gleder meg virkelig til å følge denne forfatteren framover!

Denne omtalen er også publisert på ritaleser.com

Nå har jeg lest mange bøker om 22. juli - for meg var det ikke noe nytt i denne boken. Den er ikke på noen måte en dårlig bok, men jeg velger å ikke anmelde ellerg gi noe terningkast siden jeg stort sett bladde meg gjennom den og skumleste her og der...
Hele min omtale kan du lese på ritaleser.com

Omtalen er også publisert på ritaleser.com

Det er alltid hyggelig å hilse på Kurt Wallander i Mankells bøker, spesielt nå som vi trodde det var slutt. Handlingen i denne boken er lagt til 2002 og er derfor ikke en fortsettelse fra Den urolige mannen. Heldigvis – det hadde ikke vært riktig om Mankell skulle ha tatt opp igjen tråden om Wallander, etter at vi trodde det var slutt.
Likevel synes jeg kortromaner og noveller om Kurt Wallander ikke er like bra som romanene – det er ikke plass nok til Mankells gode språk og samfunnsmessige betraktninger. Og det er nettopp det som gjør Mankell til en av de beste krimforfatterne jeg vet om.

Men for all del, jeg koste meg veldig med boka. Henning Mankell skriver bestandig godt – og denne boken er spennende fordi politiet må drive det de kaller «arkeologisk politiarbeid» idet det viser seg av skjelettet de har funnet er gammelt. Løsningen gir seg ikke selv, og jeg som leser forsto ikke sammenhengen før jeg ble presentert for den.

Så alt i alt et meget hyggelig møte med Henning Mankells Kurt Wallander.

Dette er en oppskriftsmessig nåtids-fortids-roman, ikke noe nyskapende. Men jeg liker disse historiene da - så jeg koste meg med denne boka jeg.
Les hele min omtale på ritaleser.com

Jeg ser at til og med forlaget ikke lenger har innbundne utgaver i sitt sortiment - så da må man vel over på det private markedet eller bruktbutikker? Hva med å etterlyse på Facebook?

Jeg avbryter bøker som ikke fenger meg, og har satt som mål at 100 sider er grensen for når jeg kan ta denne avgjørelsen. Muligvis skumleser jeg resten bare for å få med meg slutten - eller evnt oppdage at boka tar seg opp.
Siden jeg har bokblogg og skriver om alle bøkene jeg leser (også avbrutte) er jeg nøye med å presisere det hvis jeg har avbrutt en bok. Da skriver jeg ingen anmeldelse på den, men en liten forklaring på hvorfor boka ikke fenget meg...

Jeg er litt usikker på hva jeg egentlig mener om boken, alt i alt sitter jeg igjen med et inntrykk av at jeg likte den. Men underveis hadde jeg noen opplevelser av at dette kanskje ble litt mye – litt overdrevent i forhold til bildet som tegnes av Carmen Zita, jeg sliter litt med troverdigheten til henne. Les hele min omtale på ritaleser.com

Tre bøker kommer nok på min liste for beste bøker i juli:

Bienes død av Lisa O'Donnell
Ildmannen av Torkil Damhaug
Forsvinningspunktet av Val McDermid

Jeg personlig, som har lest alle de tidligere bøkene, fikk mye ut av denne og jeg skal på ingen måte påstå at den er dårlig. Det er spennende å følge Harrys liv og se om han klarer å skikke seg (ok, så er jeg litt blodfan), men kritikeren i meg ser svakhetene og konkluderer med at nå bør Harry Hole få hvile… Les hele min omtale på: ritaleser.com