Bokelskere.no

Sammen med en bjørneforsker kom jeg over både et hi, gravd ut under en fururot, og beinrestene etter et elgkadaver. Forskeren fortalte meg at bjørnen, nei, den er ikke farlig. Stå rolig, nyt synet, og trekk deg fredelig tilbake, var hans råd. Eller gjør som en kollega av ham gjorde da hun kom over en bjørn på blåbærtur: Syng en finsk folkevise - da stikker den.

En annen snøffelaktig noksagt han heller ikke hadde hørt noe fra i løpet av sommeren, var Langeland - annet enn en kryptisk svarmail fra forlaget om at forfatteren "trengte skrivero". Men greit nok, Den Høyvelbårne Forfatter kunne med glede ro like til fiskeskjær for Christians vedkommende. Og dess mer ro, desto mindre sannsynlig var det at han rakk leveringsfristen.

Dansearenaen var det komplette kaos, et ugjendrivelig bevis på at Descartes hadde rett i at kropp og sjel er to separate ting. Engelske, tyske og skandinaviske forleggere i ukontrollert legemsutfoldelse er et livsfarlig fenomen, med armer som vindmøller og benføring som nyfødte kalver. Bortsett fra noen hovne ribben og knuste tær gikk alt bra for oss, helt til en feit tysk kulturforlegger, som stod rett foran meg, fant det for godt å slippe en uhyggelig høylytt promp. Midt mellom to låter! Det var det reneste giftgassangrep, straks spredte det seg en grusom odør utover dansegulvet. Kvelden var definitivt over for mitt vedkommende. Kulturforleggere my ass!

Det er bare naturlig at man setter spørsmålstegn ved vedtatte sannheter.

Han hadde bodd nordpå og hadde lært at om man bare gikk rundt grøten, fikk man aldri smake på den. Et ordtak han sikkert hadde funnet på selv.

Jeg vet ikke om jeg orker mer. Ordene ble presset ut av henne i korte støt. - For et liv. Vi flyktet hit, men fikk bare mer av det samme. Klaner, kontroll, islam og ... ære.

Uendeleg stort er menneskesinnet som gøymer minna om eit liv.

Slik er det blitt, sa Kate. - The Promised Land er blitt the Land of Thirst and Hunger.
Det var ei forferdeleg sanning ho gav ord til.

Folk hadde bruk for han. Dei trong han. Og det var den beste gåva nokon kunne gi eit anna menneske.

Om vi ikke beskytter de frittalende, forsvinner friheten, og det kan skje raskere enn vi tror.

Men at man skal ha så mange følelser, det synes jeg er frustrerende.

(Snufser)

Har du sett Bjørnov? Hun hypnotiserer folk. Enda mer enn Chippendales. På ett kulturhus måtte de bytte seter etterpå. Etter Chippendales, altså, ikke Bjørnov. Du burde sjekke dem ut.

Else tipser sin psykolog.

Jeg er ikke drama queen, men nå går jeg inn på et annet rom og gråter. Sånn stille. Jeg sto inni en gardin og hulket i går. Jeg håper ikke du blir lei deg når jeg sier dette.

Sier hva?

At det er din skyld.

Og så hadde jeg en god venn for ikke så lenge siden. Vi var mye sammen med andre, vi var på fester og på byen sammen, men vi var også mye sammen bare vi to. Vi hang så mye sammen at andre begynte å snakke om det, at det var litt mye oss to ... Jeg hadde ikke noe grunnlag for å si at dette var noe mer enn vennskap. Men så sa han plutselig: «Vil du være med på loppemarked?» Eh, OKEY. Da tenkte jeg at «nå har ørnen landa», om du skjønner?

Mm. Nei?

Noen ganger er du ikke så kjapp som jeg trodde. Loppemarked er aldri bare loppemarked.

Men altså, de dro. Jeg var ikke nok.

Ja, du er jo en fagperson. Altså, jeg merker at jeg liker å komme hit, og tenker jeg kan komme til å dyrke følelsene. Og bli avhengig av deg. For det skjedde på kjøreskolen. Jeg ble sykelig opptatt av kjørelæreren og siterte han i to år etter at jeg fikk lappen. Jeg skal ikke begynne å følge etter deg og sånn, men jeg vet hvor du bor.

Det blir jo for meg veldig naturlig etter hvert, Else, å begynne å spørre deg om hvordan du har det, og ikke bare spørre om din bror? Det er jo du som er hovedpersonen her.

Det opplever jeg også. Jeg er hovedperson i eget liv. Dessverre. Dersom det var en audition, hadde jeg valgt noen andre.