Bokelskere.no

Hei. Jeg skriver bokblogg ritaleser.com. Her anmelder jeg bøker, gir ukens boktips (fra andre lesere/forfattere), og presenterer forfattere.

Bloggen er min egen personlige, det vil si at jeg helt uavhengig av andre velger de bøkene jeg ønsker å lese. Det betyr en viss overvekt at positive anmeldelser, da jeg på forhånd gjerne vet hva slags bøker som vil falle i smak hos meg. Men det hender jeg bommer også, eller føler at jeg må lese bøker med mye blest omkring seg... så det ligger ikke bare gode anmeldelser der, for å si det slik.

Håper du vil ta deg en tur innom.

Kan forresten tipse deg om bokblogger.no - her finner du mange gode norske bokblogger.

I desember 1981 forsvinner Alice Nord fra hjemmet sitt utenfor Tønsberg. Den lille sønnen hennes blir funnet etter flere dager alene hjemme, men det er ingen spor etter moren – hun kommer aldri tilbake.
Tretti år senere forsvinner to nye kvinner fra samme distrikt – en blir funnet død og ille tilredt i skjærgården. Hvilke motiver kan ligge bak? Politiet famler i blinde.
Ida Gabler er journalist og begynner å se på sakene. Men når en av hennes nærmeste forsvinner, blir hun grepet av panikk. Ny spor fører tilbake til krigens dager, og til hennes families fortid og hun ser snart konturene av en skremmende sammenheng… men den er for ond til å være sann…

Ann-Christin Gjersøe er forfatteren bak romanserien Livsarven og har en leserskare på nærmere 100 000. Når forsøker hun seg som krimforfatter, og jeg må si at det er et meget vellykket forsøk – jeg håper virkelig ikke det bare er ett forsøk, men at hun har tenkt å fortsette å skrive krimbøker, for dette kunne hun.

Boken starter med forsvinningen av en ung kvinne for tretti år siden, og vi følger hennes lille barn som blir overlatt til seg selv hjemme. Så hopper historien tretti år fram i tid, og kvinner begynner å forsvinne på nytt. Sakene nøstes sammen på elegant vis, og sporene peker enda lenger tilbake i tid – til krigens dager og nazistenes hårreisende behandling av jødene under andre verdenskrig.

Boka er spennende fra begynnelse til slutt, jeg klarte knapt å legge den fra meg. Sporene blir forsiktig lagt ut for oss, uten at vi helt klarer å se sammenhengen før det er meningen at vi skal gjøre det.

En meget vellykket krimdebut fra denne unge forfatteren – og jeg ser virkelig fram til flere bøker fra hennes penn!

Dette var mitt første møte med Tom Kristensen som forfatter, og spørsmålet er jo hvorfor i all verden jeg har ventet så lenge med å åpne hans bøker. Men det er jo ingen annen grunn enn at det er så mange bøker, og ENDELIG ble det hans tur!

Denne boken var utrolig spennende hele veien, Vi havner rett inn i en scene i Khartoum hvor den lokale militsen voldtar og dreper landsbybeboere. Der er handlingen satt, og vi skjønner at dette handler om mye mer enn en norsk mann på flukt fra uvenner i Norge.
Her er offentlige tjenestemenn og kanskje til og med det offentlige Norge involvert i hemmeligheter de for all del ikke ønsker skal ut i offentligheten, og da tas alle midler i bruk for å hindre dette.

Jeg kommer definitivt til å lese meg gjennom bøkene til Tom Kristensen, for dette ga virkelig mersmak!

Jeg har lagt ut to signerte bøker til i NY konkurranse på ritaleser.com - det var så mange som ønsket å vinne signert utgave av Marit Reiersgårds Jenta uten hjerte, at jeg fikk legger ut enda flere premier. Du kan delta i konkurransen på bloggen min.

Wilma Lind er nyansatt leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser. Hun får en tøff start når hun kastet ut i etterforskningen av en serieovergriper som herjer i Oslos gater. Flere kvinner har blitt brutalt overfalt og voldtatt. Og når det dukker opp et kvinnelik bak en container på vestkanten, begynner det virkelig å haste.
Samtidig som Wilma febrilsk forsøker å ta serieovergriperen, utsettes hun for hersketeknikker, krav om innsparinger og steinalderledelse innad i politiet.

Hanne Kristin Rohde er et kjent ansikt for de fleste av oss. Hun er i permisjon fra stillingen sin som leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo Politidistrikt. Hun har vært ansiktet utad i media i flere kjente saker den siste tiden. Jeg klarer ikke annet enn å se for meg forfatteren selv, når jeg leser om Wilma (selv om Wilma utseendemessig blir beskrevet på en annen måte). Men det hersker ingen tvil om at Rohde skriver om egne erfaringer, spesielt den delen som foregår innenfor politiets fire vegger.

Og det er viktige ting hun setter fingeren på i denne boken; økonomiske innsparinger som går ut over politiets evne til å løse saker, en ledelse som motarbeider snarere enn hjelper sine ansatte og hersketeknikker og ønske om makt som gjør at de mister alt annet av syne.
Men en belysning av disse temaene hadde kanskje gjort seg bedre i en dokumentarbok? For som krim blir dette kjedelig.

For all del, boka er realistisk både når det gjelder det politiinterne og selve forbrytelsene – hvem andre kan vel beskrive dette bedre enn en kvinne som selv har jobbet i dette miljøet i mange år? Ingen kan ta henne for faktafeil – men som kriminallitteratur blir det dessverre litt for tamt. Det er flying fra møter opp og ned i etasjene, hvor Wilmas leder Tone for hver gang klarer å komme med sine forferdelig irriterende hersketeknikker – som provoserer leseren også, spesielt fordi jeg regner med at dette forekommer i virkeligheten også… Men ellers blir resten for lettvint, etterforskningen går sin skjeve og forutsigbare gang – både når det gjelder framdrift og gjerningsmann…

I rettferdigheten navn; boka tok seg litt opp fra ca halvveis og utover en stund – da ble det tildels veldig spennende idet de nærmer seg gjerningsmannen – men det faller litt sammen igjen på slutten – da det liksom bare plutselig er slutt.

Dette er en bok som føyer seg inn i rekken «kjente ansikter selger mange bøker» – det er ikke noen selvfølgelige (snarere tvert imot) at kjente mennesker KAN å skrive gode bøker… men de selger som hakka møkk, likevel…

15 år gamle Idunn Olsen blir funnet død i nærheten av den store obelisken ved steinbruddet i Lier. Alt tyder på drap. Verner Jacobsen, som dagen etter skal begrave sin egen sønn, er på åstedet. Og mens han er der, får han melding om at bårebilen med sønnens kiste er stjålet og på vidvanke.
Den drepte jenta var på vei hjem fra en ungdomsfest dit politiet var blitt innkalt. Ingen av ungdommene som var der, er interessert i å si noe om hva som skjedde på denne festen.
Samme natt brenner et hus i nærheten ned. Når ruinene kjølner, finner man en eldre dame omkommet.

Dette er Marit Reiersgård andre kriminalroman. Stolpesnø kom i 2012, og denne gangen møter vi igjen etterforskerne Verner Jacobsen og Bitte Røed. Denne gangen blir det veldig personlig da både Bitte og hennes journalistkjæreste Kristian, selv har døtre i det aktuelle ungdomsmiljøet.

Temaet i boken er viktig, og jeg skulle virkelig ønske at Reiersgård hadde gått dypere ned i materien omkring dette med jentemobbing. Det blir bare overfladisk behandlet. Vi skjønner at noe har skjedd men det blir aldri helt klart hva dette er – utover de vanlige jentetingene som forekommer i ethvert miljø. Her hadde jeg sett et enormt potensiale til å fokusere på et viktig og utbredt problem innen jentemiljøene i disse tider hvor sosiale medier er så utbredt.

Ellers synes jeg historien fløt litt ut til tider. Den kunne ha strammet seg inn til tider, for jeg mistet litt fokus og engasjement i historien. Men den tok seg inn igjen… Men når morder og motiv for meg ble klart allerede rundt side 100 – lå spenningen mer i om jeg hadde rett eller ikke.

Konklusjon: Boken er en helt grei krimbok, med et potensiale til historie som skulle ha vært tatt mye mer tak i. Det hadde vært mer interessant å lese om jenteintrigene, enn politiets fokus på å løse saken.

Nei, det er jo sant - men det er boken som fysisk sett blir objektet for mitt sinne i det jeg sitter å leser den :-)

Det er sjelden jeg blir veldig sint når jeg leser bøker, i hvert fall i forhold til innholdet. Selvfølgelig finnes det bøker som river i følelsene mine av forskjellige grunner, men det er "bare en bok". Det jeg faktisk kan bli sint på, er dårlig skrevne bøker! Da kan jeg bli skikkelig provosert over at denne boken har gått gjennom kvalitetssikringer, og da sikkert til fordel for andre, bedre bøker.

Edit: Forresten, nå lyver jeg litt... Jeg blir sint på bøker! Dokumentarer... historien om Christoffer, Vågå-saken og andre lignende bøker....

Ja, signerte bøker er stas - krysser fingrene for deg :-)

Jenta uten hjerte av Marit Reiersgård
Delta i konkurransen og vinn signert bok.

Et usedvanlig brutalt ran mot en tellesentral i Bergen ender med drap. Edvard Matre og hans kolleger i Kripos blir satt på saken. En stund etter skjer et lignende ran i Oslo, og Edvard innser at de står overfor en ransgjeng av et kaliber de ikke trodde fantes i Norge lenger.
Men når Kripos begynner å sirkle inn gjerningsmennene, blir de effektivt stoppet av PST – de får ikke lenger lov til å etterforske saken, da alt inngår i en større og viktigere sammenheng. Enkeltliv betyr ikke noe når rikets sikkerhet står på spill.
Samtidig må Edvard slite med en gryende mistanke om at en av hans egne folk kan ha liv på samvittigheten.

Dette er den andre boken om Kripos-etterforsker Edvard Matre – og om jeg hadde noen kritiske kommentarer til Av jord er du kommet, så har disse forsvunnet denne gangen. Litt av handlingen fra forrige bok trekkes inn i denne, en sak som forble irriterende hengende i luften forrige gang, men som i denne boken får samlet trådene sine til en løsning.

Men denne boken kan fint leses enkeltstående – historien er sterk og god nok til å stå helt alene! Denne boka er faktisk veldig, veldig bra. Spenningen er på topp hele veien, og jeg drives stadig videre. En bok som har gitt meg senere kvelder enn jeg strengt tatt har godt av.

Mickey Bolitar bor sammen med sin onken, Myron etter at moren ble lagt inn til avrusing etter at hun forsøkte å mestre tapet av ektemannen med å ruse seg vekk fra sorgen og virkeligheten.
En dag på vei til skolen står Bat Lady utenfor huset sitt og sier til Mickey at faren hans likevel ikke er død… han er høyst levende.
Men Bat Lady er bare en historie man skremmer barna med for at de skal holde seg unna det falleferdige huset hennes, er det ikke?
Når Mickeys kjæreste forsvinner, bestemmer han seg for å finne ut hva som har skjedd. Og mens han driver med dette kommer han samtidig nærmere svar på hva som har skjedd med faren hans. Hadde Bat Lady rett?

Jeg var litt skeptisk når jeg startet med denne boken. Det ser ut til å ha blitt en trend at vel etablerte kriminalforfattere også skal skrive ungdomsbøker. Og Harlan Coben er en av mine absolutt favorittforfattere, så fallhøyden var absolutt veldig stor!
Men etter å ha lest denne boken konkluderer jeg med at Coben fremdeles befinner seg på toppen! Han klarte dette også han – så godt klarte han det at jeg sjelden tenkte over at det faktisk var en ungdomsbok jeg satt å leste, rent bortsett fra at den har ungdom i hovedrollene. Myron kjenner vi jo fra Cobens tidligere krimbøker, og denne gangen er det nevøen hans vi følger.

Spenningen er på topp fra start til mål, og hele tiden presenteres vi for små hint og halvkvedede viser slik at man bare drives videre for å finne ut av sammenhengene. Og det samler seg ikke til noen lettvint løsning dette her, Man sitter ikke igjen med følelsen av å være snytt av en eller annen hastverksløsning som man ikke helt tror på - dette er kriminallitteratur på høyt, høyt nivå!

Slutten er et mareritt! Fordi dette dreier seg om en planlagt trilogi – og jeg rett og slett hater at jeg ikke har neste bok liggende klar. Den foreligger ikke før i begynnelsen av september, sier forlaget! Det er veldig, veldig lenge til…

Wasim Zahid har jobbet som fastlege, legevaktslege og sykehuslege – og i denne boken forteller han om hvordan det egentlig føles å jobbe som lege. Og jeg mener – hvordan det faktisk føles! En ting er hva leger egentlig gjør, hva slags situasjoner de kan komme opp i, og hvordan de håndterer disse – men Wasim går litt videre og forteller om hvordan han føler det, når han må fortelle en ung kvinne og barna hennes at mannen og faren har gått bort, og hvorfor man gjør som man gjør når en gammel mann kommer inn på legekontoret og trygler om å bli innlagt på sykehus i påsken så han slipper å være alene.

"Iblant er vi heldige å får sjansen til å helbrede, andre ganger kan vi ikke gjøre annet enn å lindre. Men å trøste er alltid en sentral del av jobben vår."

Han viser at legen ikke er en allvitende guru, som kan alt og vet alt – at legen også er menneskelig og tenker og føler rundt alle de avgjørelsen han tar. Han setter søkelyset på etiske dilemmaer rundt når et liv skal avsluttes, og ikke minst i forhold til hvordan helsepersonell må jobbe under stadig strengere kostnadseffektivisering.

Selvfølgelig får vi også lese om suksesshistoriene – gleden når en liten gutt gjennomgår en vellykket kreftoperasjon og tilfredsstillelsen legen opplever når han stiller korrekt diagnose og lykkes med behandlingen.

Jeg likte boka veldig, veldig godt – jeg lærte Wasim å kjenne som en veldig sympatisk, reflekterende og «down to earth»-lege som kan å kjenne på sin egen utilstrekkelighet, og ikke opphøyer seg selv til en slags mester over liv og død. Han innrømmer at han er menneskelig, og tross alt (som alle andre) bare gjør så godt han kan. Jeg vil ha denne mannen som fastlege!!

"En god lege er ikke en som aldri gjør feil, men en som tar lærdom av sine feil, og som hele tiden har et kritisk blikk på sin praksis, for å forbedre sine evner, ferdigheter og kunnskap."

Kule Kidz gråter ikke er nok en kreftbok for barn. Og det er viktig å skrive litteratur om dette på en måte som barn kan skjønne. Denne boken fokuserer mest på klassen til Akkie, i motsetning til andre bøker jeg har lest som har fokusert på pasienten og dennes pårørende.

Når du er 12 år og mesteparten av livet ditt sirkulerer rundt skolehverdagen, så har det enormt stor innvirkning på deg hvis en klassekamerat blir alvorlig syk. Barna har mange spørsmål, noen blir redde, andre nysgjerrige og atter andre igjen vil ordne opp. Og alle vender seg til læreren fordi hun alltid har svarene på ting de lurer på. Men denne gangen klarer ikke engang lærer Ina å komme på noen svar.

Boka var lettlest og enkelt skrevet, akkurat på et nivå jeg ser for meg at passer ca 12-åringer. Jeg tror denne boken kan være mer aktuell for barn enn bøker som fokuserer på pasienten, fordi denne som sagt fokuserer mest på klassen – og det er det som interesserer de som ikke er syke. Ikke nødvendigvis hva som skjer på sykehuset med pasienten og behandlinger osv.

Historien er sann, forfatteren har selv vært lærer og hadde en jente i klasse sin som fikk leukemi. Han forsøkte lenge å skrive en bok om henne, men klarte det ikke. Først når han endret navnet på jenta og omgjorde den mannlige læreren til en kvinnelig – klarte han å få såpass avstand til historien at han klarte å skrive den.
Den er nå også filmatisert – både på nederlandsk og norsk.

En liten gutt blir funnet død på en fjelltopp. En vekter blir skutt under et ran. Liket av en kvinne driver i land på en øy. Alt dette skjer i løpet av kort tid i idylliske Fjellberghavn.
For politibetjent Cecilie Hopen blir etterforskningen et mareritt. Cecilies samboer blir mistenkt og arrestert. Hennes sjef Ole Vik er sykmeldt og hun blir ikke hørt når stadig mer alarmerende spor dukker opp. Spor som peker mot en norsk toppolitiker og som leder til en skjult trussel, rettet mot hele nasjonen.

Jørgen Jæger bringer oss raskt i stemning – som vanlig. Han har skapt et idyllisk og koselig univers i Fjellberghavn, et sted man har lyst til å reise på sommerferie – men på sedvanlig Jægervis kryper uhyggen inn og bryter den idylliske, koselige stemningen.

Dette er bok nummer sju om lensmann Ole Vik og hans kolleger i Fjellberghavn. Jeg imponeres over at det er mulig å holde kvaliteten, spenningen, uhyggen og driven på topp gjennom sju (7) bøker – for det er enda ikke en bok fra Jægers hånd jeg ikke har plassert på min topp-liste av beste leste bøker.

Denne boken er heller ikke noe unntak – snarere tvert imot. Den starter med en snikende uhygge som aldri helt slipper taket. Det ligger hele tiden noe stort og viktig i bakgrunnen som gjør at man tvinges videre i boken for å forsøke å få svar på spørsmålene. De lokale tragediene brettes ut til å få et stadig større omfang – og det hele ender med å true hele vår nasjon.

Jeg elsket boka fra ende til annen – Jæger har sin egen særegne måte å skrive på som gjør at leseren drives fra side til side – og i denne boken likte jeg spesielt godt disse små avsnittene som avsluttet flere av kapitlene, som små glimt av ting som er i ferd med å skje, men som bare pirrer nysgjerrigheten og ikke gir noen svar uten at man blir nødt til å lese videre.

Nok en fantastisk prestasjon fra Jørgen Jæger – jeg ser fram til enda mer kvalitetskrim fra Bergen!

Jeg synes boken hadde en nydelig start, tre kvinner blir tilfeldigvis knyttet sammen av en felles hendelse på toget. Karen mister sin mann, Lou blir vitne til hendelsen og treffer Karens venninne Anna da de må dele drosje etter at toget blir innstilt etter hendelsen. Jeg liker spesielt skildringene av Karens opplevelse av tapet, hvordan hun forsøker å forholde seg til virkeligheten og hvordan hun prøver å holde hodet over vannet for ungenes skyld.

Anna og Lou blir veldig klisjéaktige for min del – Lou lesbisk, men inne i skapet overfor sin familie (selvfølgelig skjønner vi at hun kommer til å komme ut i løpet av boka) og Anna lever i et forhold med en alkoholisert mann som i fylla blir en usmakelig person (selvfølgelig skjønner vi at hun kommer til å ta grep)…

Så nei, etter de første 100 sidene eller så, mistet jeg grepet om boka. Det ble for mye og for langt til ikke å grave dypere i materien. Historien blir for overfladisk (bortsett fra Karens del), og det faller ikke helt i smak hos meg, dessverre.

Begrepet «den vanskelige andreboka» gjelder ikke for Monika Nordland Yndestad. Hun brakdebuterte i 2012 med den første boka om BA-journalisten Alice Bratt med Jentene fra balletten. For denne boken fikk hun «Nytt blod – Mauritz Hansen-prisen» for beste krimdebut i 2012, og det forstår jeg godt.
Så forventningene var høye fra min side når Gapestokk kom. Og ofte er det skummelt med så høye forventninger. Men Monika skuffer ikke – tvert imot så har hun nå skrevet en enda bedre bok om Alice Bratt!!

Det ligger en skygge i bakgrunnen helt fra vi leser om bussulykken i 1986. En skygge som smyger seg gjennom hele boken, og som ikke gir oss noen klare tegn på hvem og hvorfor. Dette gir en krypende ekkel stemning, et driv og en nysgjerrighet som gjør at jeg blar og blar og blar meg videre i et forsøk på å finne svar. Og jeg trodde jeg hadde svar – ja, klart jeg hadde gjennomskuet gjerningspersonen! Men den gang ei. For å si det slik: Jeg hadde absolutt IKKE gjennomskuet gjerningspersonen før vedkommende selv viser sin identitet – til stor overraskelse.

Les alle mine bokanmeldelser på ritaleser.com

Forskeren Linus Lindehage blir funnet drept på balkongen sin i Oslo. Han skulle ha holdt en forelesning på The Royal Society i London. Han har nemlig klart å dekode en gammel tekst skrevet på et pergament, som i århundrer ikke har latt seg tyde.
Alle spor peker mot at det er Lindehages kone, Livia, som står bak drapet. Hun er og arkeolog, spesialisert i keltiske offerriter. Og da en mann blir funnet skutt i London, også han var savnet fra det tidligere nevnte foredraget, peker bevisene mot Livia. Men etterhvert blir det er tydelig at her det er sterkere krefter i sving, som ikke ønsker at pergamentets innhold skal gjøres kjent!
Midt i påskehøytiden, hvor politiet i Oslo er lavt bemannet, blir det Kripos-etterforskeren Skarphedin Olsen som ufrivillig blir beordret til å lede etterforskningen.

Dette var mitt første møte med Skarphedin, og Nygårdshaug – og jeg må innrømme at det ble et meget vellykket møte! Jeg har hatt Pergamentet stående i hylla her en stund, og på grunn av den nå tross alt godt kjente oppskriften med «gammelt mysterium møter kriminalitet i nåtid og må nøstes sammen for å finne svaret» har den blitt stående lenger enn det den faktisk fortjente.
Jeg ble dratt inn i historien fra første stund. Jeg synes Nygårdshaug skriver veldig godt, handlingen drives framover av stadig spenning og Skarphedin er jo en temmelig pussig skrue som det er festlig å følge. Svarene ligger heller ikke klart i dagen, og Pergamentet beholder sitt gåtefulle innhold i det aller, aller lengste – det liker jeg.

Voynich-manuskriptet, som pergamentet heter, finnes i virkeligheten, men i motsetning til romanen, har man ikke klart å tyde det ekte pergamentet enda. Men Nygårdshaug har laget sin teori om hva et slikt dokument KAN inneholde, og det er, om ikke en sannsynlig hypotese, så er det i hvert fall en spennende en.

n humorbok med sitater fra svangerskap, fødsel og barseltid. Joda, den har humrefaktor, tre (hvis jeg ikke husker feil) virkelig lattevekkende sitater – men ellers bare helt OK. Det er sitater her som enten er så vanlige at vi alle kjenner noen som har sagt akkurat det samme, eller er det vandrerhistorier som vi alle tror hører hjemme under prosessen.

Kanskje man ikke skal lese en slik bok fra perm til perm – men heller lese et sitat eller to nå og da? Jeg leste fra perm til perm på litt over en halvtime og koste meg litt – men leste meg kjapt gjennom det meste.

I denne boka, som er den første i en planlagt trilogi følger vi Beatrice og hennes fraksjonsfeller gjennom opptaksprøvene for å bli fullverdige medlemmer av Fryktløs. Samtidig blir vi kjent med det samfunnet som har blitt skapt «en gang i fremtiden». Det skal vise seg at de gode tankene bak fraksjonsinndelingene ikke er så geniale likevel, da noen mennesker alltid vil gjøre hva som helst for å få makt og innflytelse.

Igjen en ungdom/crossover-serie som jeg liker veldig godt… Man kan bli skeptisk når den ene historien etter den andre dukker opp – og selv om de alle forsåvidt handler om de grunnleggende ting, som mellommenneskelige forhold, kjærlig (fortrinnsvis den første, gryende forelskelsen) og de kvaler man lider når man står på terskelen mellom barn og voksen – så tar jeg meg i å leve meg ordentlig inn i disse historiene, heier på de gode og ønsker de onde pokker i vold. Jeg tror det er slik fordi historiene grunnleggende sett er så enkle – det handler om oss alle, selv om settingen rundt historiene er annerledes.

Les alle mine omtaler på ritaleser.com