Vi møter (endelig) igjen Tris og Tobias – i forrige bok forlot vi dem idet fraksjonene er i ferd med å gå til krig mot hverandre og de søker dekning hos de fredsommelige.
Hun sliter med vonde minner om ting som skjedde mens de fryktløse var under simulering, og hun måtte ta valg hun aldri trodde hun måtte stå ovenfor.
Nå er det full krig mellom fraksjonene, og rykter begynner å gå om at ting ikke er som man har blitt seg fortalt. Spesielt utenfor gjerdene tyder det på at det foregår ting som bare noen få vet om. Så da er spørsmålet, skal man forsøke å finne svarene på dette, eller skal man bare utrydde de onde slik at man kan gå tilbake til sine behagelige og trygge liv. Hva er det utenfor gjerdene, og hvorfor han noen blitt stengt innenfor?

Endelig kom bok nummer to! Den første sluttet så spennende at det var en pine – og grunnen til at jeg er så glad for at jeg som regel ikke oppdager trilogier før alle bøkene er utgitt! Men nå rakk jeg også å se filmen før jeg begynte å lese nummer to, og fikk i hvert fall opp igjen nysgjerrigheten på fortsettelsen.

Og jammen holder denne boken mål i forhold til forveningene – jeg blir stadig mer imponert over den unge forfatteren Veronica Roth, som har skapt dette universet og persongalleriet. Igjen følger vi Tris idet hun må reflektere og ta alvorlige etiske valg – og det ligger mye god lærdom i disse bøkene. Skal man handle for seg selv, eller for et helt samfunn, for en kortvarig belønning eller for et langtrekkende hele?

Denne boken begynner også å pirke litt i hva som er utenfor – gjerdene som er satt opp omkring Chicago og hvor de fem fraksjonene har levd… Og med en hilsen fra fortiden slutter denne boken – om mulig enda mer spennende enn bok nummer en! (Laaaaang ventetid følger, med andre ord…)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

13 år gamle Naoki er en japansk autistisk gutt. Han gir i denne boken en stemme til alle autister, og viser at de har humoristisk sans, fantasi og empati. De er fullstendig klar over hva de gjør, både feil og riktig, og de plages under dette – men kroppen eller hjernen deres fungerer slik og de kan ikke gjøre noe med det.
Boken er til tider hjerteskjærende å lese:

Vi kan tåle våre egne vanskeligheter, men tanken på at livene våre er
kilden til andres ulykke, er helt uutholdelig!

Dessuten kommer han med noen teorier om hvorfor det finnes autister som er så reflekterte og intelligente, at jeg nok aldri kommer til å se på autister på samme måte noen gang.

En av de sterkeste bøkene jeg har lest på lenge! Den er lettlest og med et enkelt språk, og det gjorde at jeg kom meg gjennom den på en dag – og jeg skulle ønske alle tok seg tid til å lese denne boken, for den gir så god innsikt i hodene og tankene på et gruppe mennesker vi har lett for å forhåndsdømme ut fra diagnose og handlingsmønster.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg kunne ligge der i mørket og vente på lyden av mors fottrinn,
forberedt på å se det glimte i et knivblad. Jeg hørte lyder – kanskje
brødrene mine som rørte seg der oppe i annen etasje eller som snek seg
ut i natten – og jeg undret meg: Var dette lyder av noen som var på
vei ned for å drepe oss?

Dette er en dokumentarisk bok hvor vi følger familien Gilmore fra Mikals besteforeldres tid og framover. Han har skrevet boken i et forsøk på å forstå hvordan ting ble som de ble. Familien er hjemsøkt av tragedier, ondskap og vold. Barna dreper enten seg selv eller andre, og Mikal lurer på om man kan finne punktet der man kan si at «her gikk det galt».
I 1977 ble hans bror, Gary Gilmore, henrettet for kaldblodige drap på to menn. Før dette hadde han gått inn og ut (mest inn) av ungdomsanstalter og fengsler. Han kjente ikke noe annet liv, og kanskje var friheten skremmende for ham. Han var den første personen som ble henrettet på lang tid i staten Utah og skapte stor oppmerksomhet idet han selv ba om at dommen skulle fullbyrdes, ved skyting!

Det er en utrolig sterk bok – vi følger tre generasjoner Gilmore for å se på historikken, fra mormon-tilhørigheten, til et omflakkende liv på rømmen fra myndighetene og etterhvert et forsøk på å skape et hjem. Vi følger de tre barna Gilmores skjebner, hvor man kan si at de er preget av sin kaotiske oppvekst – med en meget voldelig far og en mildt sagt smågal mor (se sitatet over).

Jeg ble fullstendig fengslet av denne historien, den får en til å tenke på hvorfor folk blir som de blir, og hvorfor de tar de valgene de gjør. En ser også godt hva familien betyr i oppveksten, og hvordan man arver sine foreldre og må betale for deres synder.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg likte boken fra starten av, den var spennende, passe personlig og med et interessant blikk mot Israel/Palestina-konflikten. Men så drar historien seg så ut at det rett og slett blir for mye – boka er for lang, og henger seg for mye opp i gamle hendelser – som dessverre bare blir gjentakelser utover i boka.

Dessuten er løsningen for oppe i dagen for tidlig, det blir ikke den helt store spenningen gjennom historien.

Så jeg likte den ikke kjempegodt – og slutten tvang jeg meg mer eller mindre igjennom for å komme til avslutninge.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

En sterkt forstyrret person kidnappet personer i par og gir dem en et forferdelig ultimatum. Den ene må dø for at den andre skal overleve og slippe fri. Når dette er valget man har, kommer man til å gjøre seg selv til drapsmann, eller dreper man seg selv for å redde den andre?
Hva er forbindelsen mellom ofrene? Hva er det som driver gjerningsmannen? Er dette bare en syk lek, eller finnes det en forklaring på gjerningsmannens handlinger?

Dette er bakgrunnen for denne første boken til M.J. Arlidge (mann eller dame? Bevisst sjekket jeg ikke dette på forhånd, for å se om jeg klarte å finne det ut selv – jeg har enda ikke sjekket, men er veldig sikker på at det er en kvinnelige forfatter.)

Boken er den første i en serie med etterforsker Helen Grace i hovedrollen, og hvis dette er standarden til forfatteren så kan jeg nesten ikke vente på neste bok! Denne var super-hyper-spennende, ekkel og krypende skummel. Herlig psykologisk krim akkurat slik jeg elsker den. De valgene ofrene står ovenfor er grusomme, og den overlevendes ettervirkninger gjør at historien får en ekstra dybde.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Mass lever som alenemor, med sin sterkt overvektige sønn Eddie. Han er voksen, men kommer seg aldri ut i verden, og bruker dagene på kryssord, kanelgifler og internett.
Bonnie lever også som alenemor med sin sønn Simon. Hun sliter med å holde hodet over vannet, med anstrengt økonomi og jobben den tunge jobben som hjemmehjelp.
En dag kommer Konrad Sejer til et åsted – en gammel campingvogn med en voksen kvinne og et lite barn – brutalt drept, og sporene leder i mange retninger.

Karin Fossum fortsetter med å beskrive menneskers psyke, og hun gjør det godt. Her er det lite fokus på Konrad Sejer og politiets jobb for å oppklare saken, men desto mer inne i hodene til ofre og gjerningsmenn – og andre i deres omgangskrets. Forfatteren kan å beskrive vanskelige sjeler som ønsker noe annet enn det de har.

Svarene er temmelig opplagte i denne boken, men likevel er veien fram mot oppklaring interessant å lese
Men slutten var såpass åpen, at jeg ble litt skuffet – det manglet noe, synes jeg. Det er vel min krimhjerne som gjerne ønsker noe mer, men jeg syntes det ble litt for kjapt og lettvint til slutt…

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Så rart - jeg likte boken veldig godt PÅ GRUNN AV at den ikke sentrerer rundt etterforskerne jeg da. Jeg begynner å bli lei forkvaklede liv, og personlige problemer som tar fokus vekk fra hovedhistorien. Her fokuserte det på den kriminelle handlingen, årsaker til dette og politiet og "den andres" jakt på gjerningsmannen.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Ni år gamle Ingrid Stenshagen blir funnet drept i Nordmarka. Spor på stedet sammenfaller med spor fra tre andre drap, gjennomført for mange år siden. Gjerningsmannen fra den gang, Monstermannen – Reidar Johansen, ble dømt og sitter nå i fengsel. Det siste offeret var Ingrid Stenshagens tante, søsteren til faren hennes.
Politiet drar til Ringerike fengsel for å finne ut hvordan det hele henger sammen. I tillegg bruker de den nylig hjemkomne psykiateren Torgrim Schjelderup, som ekspert på gjerningsmannprofiler i et forsøk på å ta gjerningsmannen.
Samtidig ankommer en navnløs jeg-person Oslo. Vedkommende har fått et oppdrag fra en ukjent oppdragsgiver – denne personen er også ute etter å ta gjerningsmannen, og det finnes bare ett mulig utfall.

Dette var en knakende god debutroman fra den unge forfatteren Ragnar Enger. Historien er kompakt hele veien, uten digresjoner som fjerner oppmerksomheten fra saken. Spenningen drev meg fra side til side, og jeg brukte ikke mer enn ett døgn på å lese den.

Da jeg begynte på boken syntes jeg dette minnet meg om noe jeg har lest tidligere – opptil flere ganger. Og det var en par, tre vendinger i historien jeg var sikker på at oppskriftsmessig skulle komme. Jeg er så lykkelig for å kunne si at det gjorde de ikke! Tvert imot tok historien en vending jeg aldri så for meg – og på grunn av dette klatret boken høyt opp på min liste over veldig, veldig gode krimbøker!

Dette er en bok som definitivt bør inn på påskekrimlisten til alle krimelskere der ute – jeg anbefaler den på det aller sterkeste!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Dette var ei skikkelig bra bok!
Og egentlig trenger jeg ikke å skrive noe mer…

Men jeg må jo det…
Jeg har hørt den som lydbok, og det betyr at den har vært med meg lenge, fordi jeg sjelden finner tid til å høre lydbøker – og det hadde denne boken virkelig fortjent.
Forfatterens måte å beskrive mennesker, hendelser og omgivelser på er så vakker at man er i handlingen hele tiden, og tar det med seg også når man ikke leser. (Jeg har hatt samme følelsen når jeg har lest Steinbeck) … og den følelsen er sjelden i min verden. Dette er i utgangspunktet en thriller/spenningsbok, men dette er også en skikkelig god roman. Publishers Weekley skrev: «Ved elven burde én gang for alle avgjøre spørsmålet om thrillere og spenningsbøker også kan være stor litteratur» – og jeg må si meg fullstendig enig. Det var en fryd å følge historien, og det var ikke noe problem at det tok lang tid å komme fram til hva som egentlig hadde skjedd og hvorfor, fordi veien fram dit var så godt skrevet at det ikke var noe ønske fra min side å bli ferdig med boken.

Anbefales på det aller sterkeste, med andre ord.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Eric og Live er to 14 år gamle ungdommer som har oppdaget et merkelig hus i Maridalen. Live har sett en kjendis gå inn dit, og deretter hørte hun stønning og roping – hva er det de holder på med der inne.
Faren til Eric driver butikken World of Spycraft, hvor han selger alt av spionutstyr for å forsvare både seg selv og eiendelene sine med. Eric og Live bestemmer seg for å «låne» noe av dette utstyret for å finne ut hva som foregår i huset.
Det skal vise seg at i huset i Maridalen er det en kvasireligiøs sekt som holder til – Mientologene – de gir usikker ungdom et tilbud om renselse. Ungdommene skal ledes fram til sann åndelig frihet – men ledelsen har nok helt andre motiver i tankene enn ungdommenes ve og vel.

Dette er en kort, lettlest og spennende ungdomsbok. Den har også et viktig budskap, som det er bra at kommer fram i ungdomslitteraturen; nemlig dette med sekter og faren man utsetter seg for hvis man søker seg til slike. Det finnes mange bøker om emnet, men ikke som henvender seg til ungdom.
Mientologene – jeg leste Scientologene – men dette gjelder også flere kvasireligiøse sekter som har som mål å utnytte «svake mennesker».

Jeg tror boken kan falle i smak også for den aldersgruppen den er ment for – handlingen er kompakt uten for mange dødpunkter og holder spenningen oppe hele veien…

Godt sagt! (2) Varsle Svar

NRK-kjendisen Allis Hagtorn flykter fra en skandale, og trekker seg fullstendig vekk fra offentligheten. Hun søker ly i en eldre trevilla, som hushjelp og gartner for Sigurd Bagge.
Han befinner seg på arbeidsrommet sitt hele dagen, mens de venter på kona hans. Men hvorfor kommer hun aldri tilbake? Hvorfor er han så hemmelighetsfull.

Denne boken hadde jeg neppe kommet til å lest hvis det ikke hadde vært for at den kom på kortlista over nominerte bøker til Bokbloggerprisen. Dette er ikke den type bok som fenger meg noe særlig, og ved å lese den ble ingen av mine fordommer utfordret. Jeg likte den ikke!

Historien har vi lest før. Kvinne flykter fra fortiden sin, kommer til mann som også har sine hemmeligheter, begge skjønner at den andre har hemmeligheter, men de snakker ikke om det. Kvinnen blir (selvfølgelig) betatt og forelsket i denne mannen, han er litt skummel og viser sider ved seg selv som burde fått varselklokkene til å kime uavbrutt – men hun reiser ikke derifra… i hvert fall ikke for godt. Og så ender det som det alltid gjør!

Jeg blir irritert over denne måten å portrettere kvinner på – en kvinne som definerer hele sin identitet i hvordan hun er i forhold til menn – som higer etter oppmerksomhet, komplimenter og anerkjennelse. Hvor alt hun gjør er for å tilfredsstille det mannlige kjønn.

Slutten minner meg om Fuglane av Tarjei Vesaas, og når også denne boken heter Fugletribunalet og er skrevet på nynorsk blir sammenligningen total. Her er to mennesker på rotur i båt, men fokus flere ganger på årene… lyder kjent?

Så nei, ikke en bok som falt veldig smak hos meg – selv om det nynorske språket gjør leseopplevelsen nydelig og poetisk!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

14 år gamle Ben Rifken blir funnet brutalt myrdet i en park i Newton, Massaschusetts. Visestatsadvokat Andy Barber er overbevist om at en lokal barnemishandler er den skyldige – men etterhvert kommer det frem urovekkende opplysninger og avsløringer som gjør at Andys egen sønn, Jacob blir den hovedmistenkte.
Vi følger familien Barber gjennom deres største drama, deres livs mareritt, hvor deres 14 år gamle sønn står tiltalt for drap. Jacob sier han er uskyldig – og Andy tror ham – han må jo stole på sin egen sønn? Men hvor godt kjenner man egentlig sitt eget barn, og hvor langt er man villig til å gå for å redde det?

For en bok! Vi har ikke kommet lenger enn til mars, og jeg er ganske sikker på at jeg har lest årets beste bok! Jeg var rett og slett ikke i stand til å legge den fra meg!

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive for å få fram hvordan jeg hadde det mens jeg leste boken. Den spilte på hele mitt følelsesregister og fikk virkelig i gang tankevirksomheten. Jeg endret stadig mening om alle personene som var involvert – hadde sympati for dem, for så å bli irritert, sint, lei meg osv. Den var så intensiv hele veien, og den peker på noe veldig sårt hos oss foreldre – hvor godt kjenner vi egentlig våre barn? Den gjorde vondt, og den viste ekte familiekjærlighet. Jeg håpet at det var slik, og så håpet jeg at det var på en annen måte. Og slutten slo ned som en fullstendig overraskelse, og etterlot meg i tårer.

En bok som river så i sjela, som vekker så mange forskjellige føleleser og som er så intensiv gjør noe med meg som leser. Det er langt mellom denne typen bøker, og desto mer herlig når de dukker opp.

Jeg var rett og slett lei meg da den var slutt, fordi den hadde blitt en del av meg og jeg ville ikke forlate denne boblen som jeg hadde vært i mens jeg leste.
Rett og slett en av de beste bøkene jeg har lest noensinne!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Du er ikke alene om disse tankene her - jeg liker heller ikke konseptet felleslesning. Det ender som regel bare opp med at boken havner lenger og lenger bakover på lista over bøker jeg ønsker å lese. Det kommer så an på humøret hva slags bok jeg velger for hver gang, og konseptet felleslesning bare stresser meg.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

En tenåringsjente blir i 2005 vitne til et brutalt i en park i Stockholm. Hun ser både offer og gjerningsmann, men er så påvirket av narkotika at hun ikke klarer å skille mellom fantasi og virkelighet – hun er ikke et pålitelig vitne.
I 2010 møter vi igjen Siri Bergmann, psykologen har endelig kommet i gang med livet sitt igjen. Hun tror hun har kommet over selvmordet til mannen sin, og har fått barn med sin nye mann. Men idet hun kommer over noen gamle papirer etter sin avdøde Stefan, blir finner hun er kobling til mordet i parken fem år tidligere og klarer ikke å la være å undersøke saken på egenhånd.

Dette er den tredje boken om Siri Bergman, og selvfølgelig havner hun også denne gang midt i begivenhetenes sentrum. De to forrige bøkene har vært gode de, greie spenningsromaner – men denne gangen synes jeg det blir litt mye broderinger rundt selve saken. Jeg vet at mange liker det veldig godt, og det gjør ikke automatisk en bok dårlig. Men jeg liker det ikke fullt så godt. Et stykke ut i boken ble det historien fra 1988 som ble den spennende og drivende delen, mens nåtidens historie bare ble fyllmasse som jeg ikke helt klarte å engasjere meg i.

Men den har en god historie, med en sammenheng som langsomt settes sammen til et bilde som overrasker både Siri og leseren. Så alt i alt en passe spennende bok, selv om noen sider bare ble skumlest.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Vi er 60 år inn i framtiden – de nordiske landenes kultur og identitet er utslettet, kunst, litteratur og musikk er forbudt, regnet er giftig og havet utilgjengelig. Staten Skandia holder befolkningen i et jerngrep, de fleste vokser opp i dormer, uten familie.
En gang i året plukkes det ut ti personer til offiserstrening og et privilegert liv, og konkurransen er knivskarp – og hva skjer egentlig med de som ikke plukkes ut?
Rett før utvelgelsen oppdager våre hovedpersoner Kodak, Livni og Jor en grusom hemmelighet og de må gjøre noe – raskt!

Jeg har lest Divergent, og elsket den. Jeg har lest Delirium, og elsket den. Jeg har lest Hunger Games, og elsket den. Dystopiske romaner har rett og slett fått en helt spesiell plass i mitt litterærelskende hjerte – så når en norsk dystopisk roman dukker opp i postkassa mi, blir jeg helt automatisk skeptisk. Selvfølgelig måtte det komme, liksom. Man må jo kaste seg på hypen og prøve… Fordommene lå tykt utenpå meg idet jeg satte meg ned og åpnet denne boka.

På side 11 var det slutt på fordommene – og prinsippet om å ikke forhåndsdømme noen verdens ting gjorde seg sterkt gjeldende. Dette var intet mindre enn fantastisk!! Det som i utgangspunktet gjorde meg skeptisk, den nordiske vrien på historien, viste seg tvert i mot å bli dens styrke. Kjente steder, kjente hendelser, kjente kunstverk og kjent musikk gjorde at det ble mye nærmere meg som leser.

Jeg liker ekstra godt at forfatterne har prioritert å fortelle så mye av forhistorien, grunnen til at samfunnet har kollapset og bygget seg opp igjen på den nye måten. Dette er noe jeg har savnet i en del andre dystopier – hvor det liksom bare har blitt slik, og hvor man bare så vidt toucher innpå grunnene.

Og denne ukjente brevskriveren som dukker opp innimellom historien gjør at det hele tiden antydes at vi får flere svar, og tålmodigheten settes på prøve.

At dette er første bok i en trilogi lover mer spenning og leseglede framover.
Det er bare å gratulere forfatterne med en flott gjennomført jobb – jeg gleder meg ekstremt til fortsettelsen!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Noen bøker vet jeg hvordan jeg kommer til å reagere på allerede før jeg leser dem. Dette er en slik bok - en bok som jeg leser av den enkle grunn at jeg vil også vil mene noe om den, og da må jeg i rettferdighetens navn lese den først.
Den oppfylte alle mine forventninger: uvesentlig, pjatt, dårlig fyllmasse, forfatterens forsøk på å skrive seg selv inn i historien... nei, nei, nei - terningkast 1 fra meg er like uvanlig som terningkast 6 - men gratulerer til Marit Christensen, terningkast 1 her altså!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Som om jeg skulle ha skrevet det selv...

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg skal være med i hele morgen og jeg gleder meg. Var der i fjor også, og det er veldig spennende for oss som elsker krim.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det har allerede blitt skrevet en del bøker om 22. juli, og det kommer til å bli skrevet enda flere. Dette er en bok som utmerker seg i så måte. Den er utrolig godt skrevet, på bakgrunn av et rikt kildemateriale og samtaler med mennesker som på en eller annen måte har vært involvert i ABBs tidlige liv, 22. juli eller rettssaken etterpå.
Forfatteren har brukt materiale som ikke er offentlig tilgjengelig, men rettferdiggjør dette med at hun anser terrorsaken som så viktig å belyse.

Deler av boken var kanskje litt i overkant brutal og detaljert. Jeg tenker da på beskrivelsene av skuddene og skadene disse påførte ofrene. Kanskje er det likevel nødvendig for at vi virkelig skal skjønne hva dette faktisk dreide seg om – at de døde ikke bare blir et tall og et symbol på terroren, men de faktiske menneskelige lidelsene.

Åsne Seierstad skriver i tillegg på en nydelig måte, hun setter alt i sammenheng med det store verdensbildet og hva som kan være grunnen til at ting gikk som det gikk. Vi blir bedre kjent med noen av ofrene og deres familier, og vi hører kritikken deres i forhold til AUF i etterkant av terrorsaken.

Boka er et veldig godt verk for å belyse saken, tiden før og etter og Åsne Seierstad har gjort et veldig, veldig godt arbeid i forhold til å skrive denne boken.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Ja, det spørs hva din definisjon av det er da, men hvis du mener "ikke fullt så bestialsk", så kan kanskje Elsebeth Egholm, Ingrid Elfberg, Camilla Läckberg og Liza Marklund være interessant?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Sist sett

gretemorAnn ChristinVibekeAnneWangKirsten LundHarald KEllen E. MartolPiippokattaReidun VærnesToveHanne Kvernmo RyeMarteBjørg L.Mads Leonard HolvikIngunn SAndreas BokleserEivind  VaksvikMarenTonesen81BenedikteTove Obrestad WøienKristine LouiseAnne Berit GrønbechIngunnJRufsetufsaJarmo LarsenChristofer GabrielsenTrude JensenMonika SvarstadTurid KjendlieBjørg  FrøysaaTonjeJulie StensethOleMorten MüllerTanteMamieLilleviAvaTine SundalHilde Aa