Bokelskere.no

Dette er en tildels fornøyelig bok som flere ganger lokket fram smilet mitt, men aldri helt latteren. Til det ble det litt mye trivialiteter og enkel tankevirksomhet i hodet i vår kjære Valdemar. Men det er noe koselig, hverdagslig og gjenkjennbart i det hele. Hvem av oss har vel ikke ønsket å kunne slippe alle bekymringer, og la andre ta seg av alt ansvar – få litt pleie og deilig omsorg? Vi møter også flere mer eller mindre mislykkede personer, typer vi alle kjenner og kanskje skulle ha tenkt litt mer over i hverdagen vår.

En liten, koselig og tildels humoristisk bok, men den traff ikke meg helt – rett og slett fordi jeg ikke helt klarer å finne Valdemar helt troverdig som karakter. Hans bakgrunn som gründer og den skarpe forretningsmannen står ikke i stil med den søkende, litt «dumme» mannen som roter rundt på sykehuset – men for all del, det kan godt hende han fikk seg en smell i hodet under den kollisjonen.

Nate Overby har bestemt seg for å dø. Han kommer ikke over hendelsene i Irak som tok livet av bestevennen Charles – en hendelsene hvor han mener at han selv sviktet og dermed er årsaken til at vennen døde. Han skyver kona og datteren lenger og lenger fra seg, til de til slutt bestemmer seg for å separeres. Når han så på toppen av dette får beskjed fra legen om at han har den grusomme muskelsykdommen ALS, ser han ikke lenger noen grunn til å fortsette livet.
Idet han står på gesimsen i ellevte etasje, fast bestemt på å gjennomføre selvmordet. Gjennom vinduet blir han klar over at det foregår et bankran, med kundene tatt som gisler. Instinktivt reagerer Nate, han stormer banken og dreper fem av de seks ranerne.I stedet for å dø blir han dagens helt!
Men det skal vise seg at det var noe annet enn penger ranerne var ute etter, og det blir klart at det nå er opp til Nate å skaffe dette til veie for dem. Alternativet er at datteren hans dør!

Følgende blurb står å lese på forsiden av boken: «Renspikket holde-deg-våken-hele-natten-spenning» – Harlan Coben.
Og siden mr Coben er en av mine absolutte favoritter innen spenningslitteratur, regnet jeg med at dette var en bok midt i blinken for meg. Og det var en rett antakelse.

Boka er gjennomført spennende fra første til siste side, og i tillegg til spenningen, får vi også en nydelig historie om kjærlighet og livet, ønsket om å leve, men viljen til å dø. For det er ikke lett for Nate Overby å skulle forsøke å redde livene til sin kone og datter, når han i tillegg til å måtte kjempe mot hardbarkede kriminelle også må kjempe mot den stadig mer aggressive og ødeleggende ALS-sykdommen!

Jeg leser gjerne hvis du forventer å få ærlige tilbakemeldinger. Du kan sende til: post@ritaleser.com

Våren 2008, Marcus Goldman – den makeløse – sliter etter at han har opplevd en kjempesuksess med sin første roman som ble en bestselger. Han har hatt det lett hele livet, men nå har han fått fullstendig skrivesperre. Han oppsøker sin venn og mentor Harry Quebert for å få hjelp.
Her oppdager han at Harry i 1975, da han var 34 år gammel, hadde et hemmelig forhold til den 15 år gamle Nola Kellergan. Hun forsvant sporløst i august samme år. Like etter finner politiet et nedgravd lik i hagen til Harry Quebert, og Harry pågripes for mord.
Marcus ser her en mulighet til å skrive en ny bok, og i tillegg til at han mener at Harry er uskyldig setter han i gang sin egen etterforskning. Men det er et komplisert bilde som avtegner seg, og Marcus skjønner ikke hvordan det hele henger sammen.

Jeg er generelt skeptisk til snakkiser – som oftest fordi de har blitt snakkiser på bakgrunn av en større reklamekampanje (les: Fifty Shades of Grey). Det er sjelden jeg liker dem like godt som det på forhånd virket som om jeg burde.
Denne boken derimot, har fortjent hvert eneste positive og rosende ord som noen gang har blitt skrevet om den.

En roman med alle ingrediensene til en verdensbestselger
(Die Zeit)

Den var rett og slett fantastisk – hemmelighetene, vendingene, beskyldningene og skjebnene i denne boken gjør at man sitter spikret til handlingen fra første til siste side. Men heier på alle, og vil ikke at noen av dem skal vise seg å være morderen – samtidig som man etter tur mistenker den ene etter den andre.
Dette er ikke bare en ordinær krim, det er en stor roman, som skildrer menneskeskjebner og prosessen rundt å skrive en bestselger…

Jeg elsket den – og jeg gjør Harry Queberts ord til mine egne: «en bok man synes det er synd å ha lest ferdig».

Karine Mollurd oppsøker Sjur Tveit og påstår at hun er tanten hans. Farmoren hans er nettopp død, og Karine kan fortelle at han har utsikter til en større arv. Sjur reiser til sine ukjente slektninger på bygda, og finner en familie gjennomsyret av hat, ondskap og ulykkelige hemmeligheter. Når så et familiemedlem blir funnet drept må lensmann Mons Strand etterforske saken. Og det skal vise seg å bli litt av en utfordringen å forsøke å samle alle trådene i et forsøk på å finne en løsning.

Her må jeg bare få takke min lokale bibliotekar, Bente Henrikhaugen – som nok en gang har anbefalt en bok som jeg aldri i verden hadde klart å finne frem til på egenhånd. Det er ikke første gangen biblioteket her på Dokka har tipset meg om bøker som jeg har endt opp med å like veldig godt. Vi må virkelig huske på hvilken stor ressurs vi har i disse bokelskende menneskene på de lokale bibliotekene rundt om i landet!

Denne begynte litt trått da, jeg fikk litt følelsen av en gårdsserie – og de er jeg for å være helt ærlig ikke spesielt glad i. Men det var noe som gjorde at jeg valgte å fortsette å lese, og jeg er veldig glad for at jeg gjorde nettopp det. Her ble det avdekket løgner og hemmeligheter, spor og intriger på nær sagt annenhver side. Og selv om det til tider kunne virke som litt mye å holde styr på, samler forfatteren trådene på en så elegant og stram måte at det ikke på noe tidspunkt var spesielt vanskelig å henge med i svingene.

En god, spennende og intens krim, og at den er skrevet på nynorsk var absolutt ingen negativ faktor, personlig synes jeg språket automatisk blir mer poetisk da.

Anbefales!

Seks år etter at Jake Fisher så sitt livs kjærlighet gifte seg med en annen mann, elsker han henne fortsatt. Når han en dag kommer over mannen Todds nekrolog bestemmer han seg for å gå i begravelsen. Der får han et glimt av Todds enke – men det er ikke Natalie. Alt Jake trodde han visste om den beste tiden av sitt liv, snus opp ned – og etter hvert som Jake nærmer seg sannheten, begynner hans perfekte bilde av Natalie å rakne, og han skal komme til å sette sitt eget liv i fare.

Harlan Coben er en mester i å skrive spenningslitteratur – også denne gangen leverer han en bok som øker nysgjerrigheten og ønsket om å finne et svar for hver side man blar om! Vi kryper inn i Jakes hode og føler den samme desperasjonen han har til å finne ut hva som er sannheten om Natalie…

Balansen mellom psykologisk spenning og ren action gjør boken en fryd å lese, av og til er den rett og slett skikkelig creepy.

Selv om slutten for min del kom som en stor skuffelse (uten at jeg kan skrive noe mer om det uten å røpe hva som skjer) var boken fram til dette så utrolig spennende at jeg likevel lar denne boken stå igjen på min toppliste (20?) over de beste bøkene jeg har lest… Fordi veien fram til slutten var så bra - og at slutten sikkert for mange andre er slik den skal være, det er bare mitt personlige ønske om noe annet og mer originalt som spiller inn.

Jeg savnet også en twist, og likte ikke slutten noe særlig. Likevel synes jeg Harlan Coben er så god til å skrive spenningsbøker at denne boken havner høyt opp på min favorittliste - til tross for slutten.

Dette var en utrolig spennende bok, jeg leste over 2/3 i bilen på veien til Tyskland og la knapt merke til omgivelsene. Forfatteren holder seg til historien, bruker heldigvis lite tid på utenomsnakk og mindre viktig informasjon – og strammer til historien side for side. Ikke en eneste gang mistet jeg interessen og intensiteten holdt seg fra første til siste side. Løsningen var definitivt ikke noe som var lett å gjennomskue, og kom som en hakeslipp-overraskelse!

Frode Granhus har tidligere imponert meg med Stormen – og med Djevelanger befester han sin posisjon som en av Norges beste kriminalforfattere, og en av mine absolutte favoritter.

Noen ganger blir jeg bare sittende å lure på hvorfor i all verden jeg har latt det gå så lang tid før jeg har lest en bok – dette var en slik bok! Den er fantastisk bra! Skummel og krypende ekkel, med en beskrivelse av menneskesinnet som virkelig fenger.
På samme måte som Jo begynner leseren å lure på psyken til de involverte personene, og det er ikke godt å si hva som er virkelighet og hva som er fantasi!

Boken var nominert til Rivertonprisen, og det er meget forståelig i mine øyne. En ting er i hvert fall helt sikkert – jeg må lese de andre verkene til Nikolaj Frobenius, for han har en måte å skrive på som traff meg midt i sjela – jeg elsker det!

Til tross for hva media rapporterer, vet vi lite om hva som driver unge mennesker til å utføre forferdelige handlinger i forbindelse med skolemassakrer. Mobbing og utestenging har blitt presentert som årsaker, men Peter Langman går i denne boken dypere inn i de psykologiske årsakssammenhengene som gjør at noen unge mennesker blir massemordere.
Ved å se nærmere på 10 skoleskyttere, blant dem Eric Harris og Dylan Klebold (Columbine) og Seung Hui Cho (Virginia Tech) forsøker han å gi svar på hva som utløste handlingene, og hva vi må se etter hos andre i et forsøk på å forhindre slike tragedier i framtiden.

Boken er på engelsk, men likevel skrevet på en så enkel og «folkelig» måte at det er lett å sette seg inn i stoffet. Man må kanskje, som meg, være i overkant interessert i slike ting for å finne den interessant – men det gjorde altså jeg… Dessuten er det interessant å lese om årsakssammenhenger sett i lys av 22. juli… Jeg har «ABB» notert flere steder i boken, siden jeg fant mange likhetstrekk.

En ganske forutsigbar fortelling om kjærlighet, men pakket inn i faktiske historiske hendelser ble det likevel en interessant bok for min del.

Boken er skrevet av den 20 år gamle Marte Aune, og hennes unge alder gjør boken veldig troverdig i forhold til tankesett og talemåter. Den drar litt ut på slutten, noe som gjorde at jeg skummet endel sider der – men hendelsene i forkant, under og i tiden rett etter selvmordet er fint skrevet. Den skildrer veldig godt ungdommers usikkerhet i forhold til livet og framtiden, foreldre og omgang med jevnaldrende – og forfatterens styrke her er hennes egen alder som ligger så nært opp til (ned til) hovedpersonene. Når voksne skriver fra ungdommens synsvinkel blir det ofte litt oppkonstruert og unaturlig. Det blir dette ikke med May Lenda.

Oppsettet i boka irriterte meg en del, det regner jeg med at forlaget på ta på sin kappe og ikke forfatteren. Men det var til tider litt vanskelig å følge med på hvem som sa hva siden neste setning kom umiddelbart etter sitatet, og ikke under. Slik: May sa noe «…….». Daniel klødde seg på skulderen… Logisk sett ville det vært den som sa noe som umiddelbart kom etter sitatet, men slik var det ikke her.
Manglet også avsnitt endel steder, som gjorde det vanskelig å henge med rent tidsmessig…
Dette er ikke viktige ting i forhold til historien, men det gjør dessverre noe med helhetsinntrykket av boken.

Sammen med kona Aino, og jobben på Myntholm slott, trives Jack veldig godt. Han starter i det små med undersøkelser angående en gammel historie fra slottet, men merker plutselig at det er vanskelig for ham å holde kontakten med mennesker. Kollegene begynner med prosjekter uten ham, moren hans kjenner ham ikke igjen og en dag han kommer hjem til kona etter jobb – er hun sammen med en annen mann og har ingen peiling på hvem Jack er.

Boken tar videre for seg hvordan man er som menneske når man ikke har andre mennesker å forholde seg til, når ingen vet hvem du er og den eneste som vet at du eksisterer er deg selv.

Uten vitne til det liv man har fått tildelt, eksisterer ikke livet.

Jeg må innrømme at jeg synes hele boka var litt rar. Den peker på noe eksistensielt hos oss mennesker, og filosoferer rundt dette med hvordan vi eksisterer – og gammel og ny historie får plutselig mening – men samtidig mangler det for min del en god forklaring på hva som skjer, og hvorfor, og hvordan… For meg mangler det en dypere mening og en årsakssammenheng som jeg kan tro på…og plutselig er boka bare slutt uten at jeg fikk de svarene jeg søkte og som var årsaken til at jeg leste meg gjennom hele – en søken etter et svar som aldri kom.

Piper skildrer innsiden av et amerikansk fengsel på en vakker måte, og det skulle man ikke tro var mulig. De ytre omstendighetene er overhodet ikke vakre, og jeg overraskes litt over at det fremdeles er så ille i amerikanske fengsler. Men det Kerman legger vekt på, er kvinnene: solidariteten, vennskapene og fiendeskapet. Hvordan de står sammen for å komme seg gjennom sine dommer. Og hvor sterke vennskap som kan utvikle seg under slike unaturlige omgivelser.

En fin historie om en kvinne som soner dommen sin, og kommer ut igjen i samfunnet til jobb, familie og kjæreste. Men hva med alle de andre kvinnene? De som ikke har noe liv og nettverk på utsiden – det er disse kvinnene som sitter igjen i hodet etter at siste side er lest.

Boka ble overraskende spennende for min del. Jeg leste på baksiden om «paranormale omstendigheter», og der faller jeg som regel ut hver eneste gang – fordi jeg rett og slett ikke tror på dette såkalt paranormale. Men denne boken var så velskrevet, og med et hendelsesforløp som hele tiden holdt seg til en så stor flik av normalen at jeg ble hektet på å finne ut hva som var sannheten om Amy.

Morens veksling mellom håp og vantro, og hennes desperate ønske om at dette virkelig skal være Amy, gjorde det nesten umulig for meg å legge fra meg boken – og det ble et par temmelig sene kvelder.

Så dette ble en riktig positiv leseopplevelse for min del, og siden dette er debutromanen til denne forfatteren håper jeg at vi kommer til å se flere spennende historier fra ham i framtiden.

I 1984 ble forfatteren av denne boken, Geir Isene, scientolog. 25 år senere skapte han furore verdens over da han forlot Scientologkirken. Han er den scientologen i Norge som har nådd det høyeste spirituelle nivået – men han begynte å se kritisk på scientologien, og opplevde ting innen kirken som han ikke klarte å få til å passe inn i den filosofien som kirken predikerte utad.

Boken gir et godt og balansert bilde av scientologien. Forfatteren gir uttrykk for at han lært mye positivt som har hjulpet han i livet, men selve kirken minner mer om en sekt som kun er ute etter makt og penger. Han mener det er mulig å praktisere scientologi, uten å være medlem av kirken. I motsetning til hva jeg ellers har lest om scientologien, gir dette mer troverdig bilde av religionen, siden Geir Isene verken forkaster alt, eller omfavner alt – ellers er beskrivelser av scientologi veldig svart-hvitt.

Mens mange scientologer svelger det Hubbard skriver uten selv å vurdere det, finnes det flust av kritikere som avviser noe bare fordi Hubbard skrev det.

Ut fra hva vi leser som Scientologikirken, tar Isene en stor risiko ved å skrive om kirkens innerste hemmeligheter – men jeg tror det er viktig at han gjør det. Jeg hadde stort utbytte av å lese boken, og tror det er mange andre som også kan ha noe å lære av den.

Boken var utrolig spennende, vi ble godt kjent med karakterene – men det var aldri klart for oss hvem som var the good guys og hvem som var the bad guys. Til det snudde det altfor kjapt og ofte – og dette var noe av det som holdt spenningen på topp hele veien.
Jeg synes boken også var veldig troverdig (se første del av anmeldelsen) – jeg satte pris på at vi ikke møtte disse karikerte aliens med en anatomi som åpenbart ikke er i stand til å utslette noen som helst rase…

Jeg ble utrolig irritert da boken var slutt – for det var ingen slutt. Er det en slik open ending, hvor leseren selv skal se for seg hvordan det skal gå i fremtiden? Det liker jeg ikke – jeg vil ha svarene! Det jeg ikke hadde fått med meg er at dette er en trilogi! Hipp hipp hurra! Da blir det to bøker til – og det var dagens opptur.

Lese hele og flere bokanmeldelser på ritaleser.com

En natt i 1968, Pennsylvania i USA: Det banker på døren til Marthas hus og utenfor står en mann og en kvinne – de sier ikke et ord, men Martha bestemmer seg for å ta mot til seg og inviterer dem inn. Da først oppdager hun at kvinnen holder et nyfødt spebarn. Det Martha ikke vet er at disse to har rømt fra en institusjon i nærheten og at de blir forfulgt. Da vaktene finner dem, gjemmer paret barnet, mannen rømmer og idet kvinnen blir ført bort, hvisker hun til Martha: «Hold henne skjult…»

Og så følger vi disse fires skjebner opp gjennom årene. Vi får lese om uverdige forhold på institusjoner, om en døv mann på rømmen – som blir misforstått og tatt for å være en tomsing fordi han ikke klarer å gjøre seg forstått. Og vi følger Martha og den lille jenta mens de holder seg skjult og jenta vokser opp.

Dette skulle være en fantastisk flott og vakker bok – men den falt ikke i smak hos meg. Tiden fra jenta ble plassert hos den gamle damen og til slutten av boka var til tider utrolig kjedelig å lese seg gjennom, og det ble endel skumlesing. Handlingsmønsteret var veldig forutsigbart, og selvfølgelig var slutten akkurat slik jeg hadde sett for meg idet jeg leste de aller første sidene i boken.
Av andre har jeg forstått at noe av det som gjorde inntrykk med boken, var innsikten man fikk ved å lese om behandlingen man fikk på institusjoner på denne tiden – men i lys av min interesser for saken, var dette noe jeg allerede visste. Kanskje det var noe av grunnen til at den ikke satte sine spor i meg – så nei, dessverre ingen stor leseropplevelse for min del…

Les flere bokanmeldelser på ritaleser.com

Vi møter igjen Jack Caffery og Flea Marley, 18 måneder etter at vi forlot dem i forrige bok. Den forsvunne Misty Kitson er fortsatt ikke funnet, og bare Flea og Jack vet sannheten om hva som har skjedd med henne, men kan ikke dele den med noen.
Samtidig opplever pasienter og ansatte på Beechway mentalsykehus urovekkende hendelser. Pasientene blir reddere og personalet melder seg syke. AJ LeGrande tar kontakt med Jack Caffery i et forsøk på å komme til bunn i hva som egentlig skjer under strømbruddene – for det kan vel ikke virkelig være gjenferdet etter en kvinnelig dverg som setter seg på brystkassa til beboerne om natten?

Mo Hayder har vært en av mine favorittforfattere fra første bok og det gjør hun fortsatt. Til tross for at jeg denne gangen avslørte gjerningspersonen så altfor tidlig, og på en måte som jeg synes var veldig klønete fra forfatterens side – en litt for åpenbar «planting av hint til leseren» til at jeg klarte å overse den, er det «noe» med bøkene til Hayder som jeg fengsles fullstendig av…

Mo Hayder skriver utrolig spennende, krypende ekkelt (hvem sa at Jo Nesbø var makaber i sine bøker?), denne gangen til tider veldig skummelt (én kveld skrudde jeg ikke engang av nattbordslampa!) og drivende godt om Jack og Flea som vi har lært å kjenne fra tidligere bøker. Og det er også disse tidligere bøkene, og historikken de to imellom som gir denne boka en ekstra dimensjon av «må lese videre». Jeg kan ikke si så mye om hva dette er, for da røper jeg slutten på forrige bok og det liker jeg ikke – men Jack vet noe som Flea har gjort, som Flea ikke vet at Jack vet (phu) – og Jack lurer på hvordan de sammen skal kunne få dette problemet ut av verden.

Karins Slaughter (en forfatter jeg også er veldig glad i) skriver på omslaget av denne boken: «Hayder har en unik evne til å sjokkere og overraske sine lesere». Og det må jeg bare si meg enig i – jeg elsker alle bøkene hennes!

Les flere bokanmeldelser på ritaleser.com

Bjørn Beltø får en nøkkel og et brev fra kollegaen sin, Victoria. Hun ligger for døden, og trygler Bjørn om hjelp.I brevet står at han kommer til å få en beskjeden som gjør at han skal skjønne hva han skal med nøkkelen. Hvis noen skal komme til bunns i mysteriet, må det være deg.

Kort tid etter blir Victorias mann og sønn overfalt i sitt eget hjem av ukjente gjerningsmenn – kan det ha noe å gjøre med hemmeligheten Victoria ønsker at Bjørn skal finne ut av? Og henger det sammen med den forsvinne arkeologen Moshe Mendelssohn, som forsvant etter å ha funnet en oldtidsgrav i Kapernaum. En grav som de militære overtar og forsegler?

Sammen med Mendelssohns datter setter Bjørn Beltø i gang med å løse mysteriet.

Jeg liker det jeg, jeg liker det virkelig! Bøkene til Tom Egeland er eventyr, for all del – oppdiktet og funnet på. Men med nok virkelighet i seg at man kan lure på om det ikke er på den måten han beskriver likevel. Hvorfor ikke? Det er tross alt mer logisk enn den historien vi har blitt fortalt om Jesus og Gud og jomfru Maria, eller?

Egeland skriver drivende, lett og humoristisk. Med små underfundige tankesprang fra herr Beltø som jeg bare må le av… Han er en underlig type, Beltø, men en type jeg liker godt! Jeg tror det er Bjørn Beltø og Egelands underholdende måte å skrive på som gjør at jeg liker bøkene hans så godt. Bøker med denne type tema finnes det mange av, og det er veldig få av dem jeg kan si at jeg liker – det blir for likt, for teorietisk eller for «far out» – men Egeland holder seg akkurat innenfor det troverdige (altså, denne lille kimen at troverdighet da), tar med akkurat passe mengder teori til at leseren forstår hva som ligger bak, men uten å miste tråden av kjedsommelighet.

Så jeg er veldig godt fornøyd med Den 13. disippel – og jeg storkoste meg mens jeg leste den.