Bokelskere.no

Vel, vel. Det er vel bare en Solstad som kunne skrive dette. Eller mer presist: - Kalle dette en bok. For noe særlig mer enn "fotnoter" er det ikke etter min mening. Denne lesningen ga meg rett og slett svært lite, for å være ærlig.
Likevel: Enkelte lesere hyller denne boka.
- Det må enten være et utslag av "keiser'ns nye klær", eller så er min lille hjerne satt sammen på et helt annet vis enn denne jublende (lille?) flokken.

Etter å ha kost meg, forundret meg, ledd og engasjert meg i "Fjords" liv og virke gjennom bokas mange og tettskrevne sider, må jeg neste starte med å konstatere to forhold:

• Jeg skjønner nå, etter denne lesning, at Dag Solstad regnes som en av Skandinavias store nålevende forfattere.
• Boka er på sett og vis såpass komplisert, i alle fall tidvis, og med lange tankerekker, gjerne av argumenterende art, (ser dere; jeg har tilogmed begynt å etterligne hans skrivemåte med utallige innskutte presiseringer), at jeg jeg ikke føler meg sikker på om jeg helt har forstått hva han faktisk mener, her og der, og at jeg derved nok ikke er den rette, eller "verdig" til å ytre meg noe særlig om denne boka i det hele tatt.
  En solid femmer, nei -en sekser, står det meg likevel fritt og slenge ut. Så det gjør jeg, trass i at noen av bokas poeng sikkert har gått meg hus forbi. Lysten til å ta fatt på boka om igjen er også tilstede, så kanskje blir det en senere utdypning. Kommer i så fall tilbake med en revisjon av denne "omtalen".

Hei Jostein!
Takk for svar. Jeg kan godt forstå at det er delte meninger om denne boka. JM har vel en litt spesiell skrivestil, ved at han hele tiden skal flette inn sine politiske synspunkter (som alltid ligger godt ute på venstresiden) og historikk. Dette synes jeg også preger den siste serien hans; "En sjøens helt". Til tider irriterer dette meg og jeg må innrømme at noen ganger skumleser disse partiene.
Så også i Terra Roxa. Særlig i begynnelsen.
Og historien han forteller er vel noe tynn og i hvert fall springende.
Men jeg fant likevel mye å glede meg over i denne boka. Beskrivelsene av det enkle livet, detaljene i en fattig Brasilianer's hverdag, kontrasten til det velstående. Og den blodige urettferdigheten som rår. Dette spikrer JM på en for meg utrolig fin måte. Og han overdriver ikke. Jeg lover..
Jeg bodde i Minas Gerais (Ouro Preto) i 1980 - 1981, i nærheten av Niquelandia (nord i Goias) fra 1982 - 1984 og i Rio fra 1984 - 1988.
Særlig tiden i Goias minner sterkt om fortellingen i denne boka. Det ytterst enkle livet og lovløsheten. To timers kjøring på dårlige jordveier til nærmeste dyrlege. Vanlig lege fantes ikke i nærheten. Og ingen av oss beveget seg særlig langt av gårde, uten en revolver i lomma. Høres sykt ut men sånn var det.
Vel, nå skal jeg ikke gnåle mer om dette. Leser du boka håper jeg du sender meg en liten notis om hvordan du selv opplever den.
Som du ser er det etterhvert leeenge siden jeg bodde i Brasil. Min Portugisisk lider nok såpass av dette at jeg ikke kan si jeg leser språket godt nok lenger til å komme meg gjennom en bok.
Imponerende at du kan, for det er ikke noen enkelt språk. Det mest kompliserte av all de latinske såvidt jeg husker? Men flott og vakkert synes jeg.
Har du vært i Brasil selv, kanskje?

Lykke til med videre lesing, hva det nå enn måtte bli.
Morten Jensen

En meget frisk og usminket roman om en kvinnelig lege med misjonær bakgrunn og hennes opplevelser i de mest fjerne deler av Brasil ("interior") på tidlig 80 tallet.
Dette er sannelig ingen dans på roser, hverken for legen eller de stakkars innfødte hun prøver å hjelpe. Kun den velstående storbonden Meyer med sine muskelmenn og enorme eiendommer, synes å kunne heve seg over slike trivielle saker som det å ha tak over hodet, mat til ungene eller rett og slett overleve.
Jeg har selv bodd noen år i Brasils "indre" (Goias, Minas Gerais mm) omtrendt på samme tid, og valgte boka litt for å kunne lese mer om det livet og de forholdene jeg selv opplevde der.
Og jeg må neste si jeg er imponert over hva JM har fått til her av lokal historie. Hans research her må ha vært dyptpløyende for koloritten er rett og slett fantastisk, helt og holdent korrekt og reel. Historien byr på en mengde små skarpe detaljer fra hverdagen i Brasil på den tida, både det som må sies å være spesielt for avsidesliggende områder som Rondonia såvel som for Brasil generelt. Dette gjør boka svært levende.
Etter mange år i tilsvarende områder svarte jeg alltid om Brasil, at det er et fantastisk sted å bo. Om man har penger...
Dette understrekes til gangs i denne "romanen", - som godt kunne vært en dokumentar. Jeg har opplevd minst like dramatiske opplevelser selv, men dog alltid med den trygghet penger og kunnskap gir.
Bjørg, som legen heter, jobber med et minimum av medikamenter og utstyr, samtidig som allverdens gufne sykdommer florerer. En nærmere beskrivelse av flere av disse, er i seg selv en grøsser historie verdig.
Som et slags varemerke for JM er boka (litt for) full av digresjoner og parallell historier. Særlig får de forskjellige revolusjoner i Sør og mellom-Amerika stor fokus, og alltid sett med lett revolusjonære øyne. De offisielle historiene som ikke bare de lokale myndighetene presenterer, men også Norske, får her et velfortjent smekk. Og JM er så full av kunnskap om dette, at det er vanskelig å feie den tunge kritikken til side.
Men alle disse parallell historiene fjerner litt av fokus på det sentrale i boka synes jeg. Romanen kunne vært bygget ut noe, på bekostning av de mer eksplisitte eksemplene på verdens urettferdige elendighet hentet fra andre land/områder.

Dette er en bok så full av kunnskap og historie at jeg gjerne skulle ha sett den som pensum, dog etter en viss redigering, på Gymnas nivå. (Sorry, vet jeg er litt avleggs i begrep bruken her).
For denne historien ville nok fått noen og enhver til å gå i tenkeboksen.
Hvilket kanskje var noe av formålet fra JMs side?

Så det er slik han er, denne Solstad.
Og med dette har jeg vel røpet at jeg visste null og niks om DS før jeg satte meg tilrette i godstolen med denne memoar boka i fanget. Ja, bortsett fra at han ofte betegnes som en av Norges største nålevende forfattere, da.
Så da var det vel på tide å gjøre et forsøk. Men hvor skulle jeg begynne?
I min søken, dukket Alf van der Hagens "DS uskrevne memoarer" stadig opp og flere her på forumet har kvittert med meget gode omtaler. Og jeg tenkte at det kunne være greit å ha "litt peil på fyren", før jeg gjorde et bokvalg.
Og det er jeg meget glad for. For dette var flott lesning. Først og fremst synes jeg boka gir et veldig godt og usminket blikk inn i DSs sjel og tenkemåte. Dag får snakke fritt og lenge der han selv ønsker (?) og Hagen, som sikkert har måttet redigere en masse, greier å bevare det friske og ekte i alle disse samtalene.
For det er slik boka fremstår egentlig; Frisk og ekte, som en lun samtale mellom to bekjente. To med stor tillit til hverandre.
Dag nøler ikke med å blottlegge sine mindre ærverdige sider. Vi får et godt glimt av en mann med et ganske solid selvbilde. En mann som godt tåler å blottlegge noen av sine svakheter eller forhold som nok ikke vekker applaus hos alle. Å gjøre seg populær er helt utenkelig for DS.
Vi blir kjent med en mann med stor styrke, men også en mann som er sårbar. En modig mann vil jeg si.
I samtalens løp vikler selv denne helten seg inn i litt kinkige situasjoner, ikke alt "henger på greip" for å si det sånn. Og i slike situasjoner må jeg beundre Hagen som pusher på. Han lar ikke Solstad slippe unna, men bringer behendig samtalen tilbake på rett spor. lirker ut de små raritetene og det ikke så åpenbare. Noen selvmotsigelser får stå, men Hagen gir seg sjelden før vi har fått et svar eller utdypning. Men på en stille og fredelig måte.
Som leser sitter jeg ofte og humrer. Både av Solstad selv, og av Hagens "driblinger".
Boka er nesten stappet med flotte uttrykk, utsagn og betraktninger.
Rett og slett en fornøyelse å lese.
Får nesten si tusen takk Alf vd hagen.
Ett er i hvert fall sikkert, Dag Solstad skal leses.

Må innrømme at jeg de første 150 sidene slet skikkelig med denne. Helt på nippet til å legge den fra meg. Det ville i så fall vært min aller første..
"Innledningen", hvis vi kan kalle den det, oppleves av meg som intetsigende og utrolig lang og kjedelig. Beskriver hovedpersonenes parforholdet i detalj, uten underliggende spenning på noe plan. Jeg skjønner at det er viktig å bli godt kjent med disses personligheter, men likevel..

Når så det begynner å "skje" noe, - dette markedsføres tross alt som en thriller eller spenningsroman (?), så tok det for min del ikke lang tid før jeg mer enn ante løsningen på en del av de viktige mysteriene i boka, og da blir det jo ikke særlig spennende heller.

Likevel synes jeg selve plottet er fint, litt annerledes, og det berører utvilsomt viktige etiske forhold i grensesnittet mellom massemedia og skal vi si, rettsystemet.
Det merkes godt at handlingen er lagt til USA. I Nord Amerikansk setting er nok handlingen nokså troverdig, mens den i vår "lille verden" fremstår som temmelig overdreven. Men likevel relevant. Vi dilter jo etter og en del journalister/mediafolk er vel de største prostituerte vi har. (Sorry for den.)
I siste halvdel erkjenner jeg en god stigning i spenning. Ikke alt lar seg forutse og det er nok av mulige "utveier" til at jeg kjenner spenningen stiger og holder godt nivå til siste side.

Underveis henger jeg meg også opp i en del faktiske forhold som jeg finner uforklarlig og litt ødeleggende:
- Hvordan kan "tiltalte" hoste opp 100.000,- USD til advokat når han er så og si pengelens?
- Hvorfor undersøkes ikke disse falske kredittkortene nærmere? Det må da vel kreves underskrifter og identifikasjons krav til opprettelse av et CC i USA, som her?
- Hvorfor reagerer ikke "tiltalte" på alle disse ville kjøp gjennom en lang tidsperiode, regningene forfaller jo kronologisk med innkjøpene.
- Hvorfor sjekkes ikke salgs stedene av alle "ville kjøp" opp? - Både netthandel og kjøp over disk legger igjen spor. Og en del av disse "varene" er jo ikke akkurat noe man kjøper i dusinvare-butikker?
+ en god del mer.

Til sist vil jeg si jeg synes jeg G. Flynn har et fint og levende sprog. Boka evner å sette oss inn i de forskjellige nivåene av "jeg" i en av hovedpersonene, noe som ikke kan ha vært lett.

Alt i alt en bok med meget sterke og meget svake sider.
Noen elsker denne, ser jeg, mens andre overhodet ikke ser kvalitetene.
Jeg deiser vel ned sånn midt i mellom, men nøyer meg med en sterk treer.

En artig fortelling. Nei, "artig" er feil. SNODIG vil jeg heller si.
I begynnelsen virket den kanskje litt som en ren ukebladroman. Var på nippet til å bare "skumme" boka, frese igjennom den liksom.
Men etterhvert skjer det noe. Fortellingen liksom "lander" og jeg begynner å tro på historien.
I hvert fall sånn nesten...For dette er vel mest som for et eventyr å regne.
Men vakkert er det. Du verden. Og man får et lite glimt inn i de vansker nybyggerne hadde å hanskes med, i Alaska på 20 tallet.

Grei lesning på bassengkanten.
- Har akkurat vendt hjem etter 10 dager i sydlig varme.

Denne boken var faktisk helt på høyde med Ildvitnet. Utrolig spennende og til tider umulig å legge fra seg.
Det blir kanskje litt "ellevilt" når oppgjørets time nærmer seg, men slik er det jo ofte i krim.
- Vurderte derfor en femmer, men...
Slutten(e) kan nok være vanskelig å skrive.

Det ble i hvert fall mange sene netter på meg.
Anbefales!

Vel, vel.
8 År siden jeg leste og skrev ordene over. På hotellferie i Spania, for en ukes tid siden, gikk jeg tom for lesestoff og nappet ut Paganinikontrakten fra hotellets "bibliotek". Har derfor lest den på nytt.
Og hva mener jeg så om boka, 8 år etter?
- Fremdeles spennende, men betinget av at man ikke henger seg opp i en rekke lite troverdige hendelser.
- Boka er for lang og mye kunne vært kuttet ut, gjort den mer konsentrert.
- Voldsener og grusomheter overgår det meste. Unødvendig og overdrevent.
I dagville jeg nok nøyd meg med en 4-rer.
(Skal i hvert fall fjerne den som "favoritt bok")

Den satt! Puhh. Her er det spenning på høyt nivå så og si gjennom hele boka. Nesten slitsomt.
Troverdig, litt mystisk og skummel. En krim blir ikke stort bedre enn dette, synes jeg. Etter min mening den beste av de jeg har lest av Kepler.
Persongalleriet er mangfoldig og litt annerledes enn hva vi ofte møter i krimbøker. Vi blir kjent med barn (og voksne) som i forskjellig grad trenger hjelp og omsorg, men får også gode glimt inn i deres mørkere sider. Hva skjuler seg der? Blir vi lurt? Kan et barn drepe?
Joona graver møysommelig innover og bakover og kjøper ingen lettvinte løsninger, heldigvis.
Han skreller av fasader og haler ut undertrykte hendelser og traumer. Vi blir vitne til grov omsorg svikt i fosterhjem og hilser litt på "bygde dyret".
Forvaltere av lov og rett gjør ikke saken bedre. De sørger for å degradere Joona til "observatør" og er mer opptatt av paragrafer enn å finne sannheten.

Siste del av boka vies til Joona og hans offer for å beskytte familien sin mot Jurek Walter.
Vet ikke helt hva dette hadde med denne boka å gjøre. Hadde heller håpet å få en avklaring på hvorvidt han tiltales for grov forsømmelse i tjeneste eller ikke.
Men det dukker vel opp i Sandmannen (Som jeg har lest, hmm)

Tja. Hva skal jeg mene her?. Jeg vil vel beskrive dette son en skikkelig røverhistorie. Mer enn en historisk roman, kanskje, selv om fortellingen passer med de (få!) historiske fakta som finnes fra denne tida. Vi møter heltene over alle helter og et knippe svimlende vakre kvinner. Og allerede med dét er min interesse dypt svekket. Overdrevent og ikke særlig troverdig. (Minner i så måte på noe av Ken Follets senere skriverier).
Jeg er generelt glad i sjangeren og sammenligner automatisk med forfattere som Patrick O'brian (Aubrey/Maturin serien), Kurt Aust (professor Thomas av Boueberge og hans norske assistent Petter Hortten), C.J Sansom (Shardlake serien mm). Og i dette selskap kommer Cornwell til kort mener jeg.
Det blir mye strategisk tenkning hvor vi som leser ikke har noen som helst mulighet for å vurdere hvor gode eller dårlige beslutninger vår superhelt tar. Vi (eller jeg) dras bare passivt med gjennom fortellingen og spenningen uteblir. Jeg synes heller ikke jeg fikk så mye historie ut av det hele. At Danene besatt store deler av nåtidens England visste jeg fra før, og at kampen stod mellom fraksjoner av saksere mot de mektige Danske styrkene, er vel heller ingen stor nyhet.
Synes også det er forvirrende mange nesten like navn i persongalleriet, men problemer relatert til dette får jeg vel ta på egen kappe.
(Skal erkjenne at jeg sylta forkjøla siste halvdel av boka)

Antagelig ville jeg sett litt mer positivt på boka, hadde jeg lest de tidligere utgivelsen i serien først. Men, tror dessverre ikke jeg gidder å ta fatt på bok no. 1
Burde jeg?

Mulig jeg var litt ufokusert i perioder under lesing av denne boka, men her må jeg dessverre melde at det hele ble litt for komplisert for meg. Stadig nye aktører og hyppige sprang fram og tilbake i tid krever mer oppmerksomhet og fokus enn hva jeg vanligvis gir en straight krim-bok.
Og da ble det ikke så veldig spennende egentlig.

Hei igjen.
Ja kommunikasjon er en vrien greie. Skjønner hva du mener.

Og takk, uansett for tilbakemeldinger. Jeg finner slikt lærerikt.
Ha det godt videre, du og.
Morten

Hei Erik.
Takk for tilbakemelding. har noen synspunkter:
Ikke glem at slike bok-omtaler dreier seg om subjektive oppfatninger. Kanskje burde jeg vært mer eksplisitt:

Jeg synes dette er en knallbra bok, uansett hva man måtte ha av preferanser.

Da ment slik at boka kan leses både som en roman og som en krim, og likevel gi fullt utbytte. Men mitt utsagn ”uansett preferanser” blir nok litt ellevilt. Liker man biografier eller filosofiske verk for eksempel, detter jo boka helt utenfor. Bare å beklage.

Det som er med på å løfte boka høyt over den gjengse pop litteraturen, er etter min mening språket: Ordbruken, setningsoppbyggingen, balansegangen mellom den direkte fortelling og det mer sanselige. Om ikke du vektlegger dette, og bare sitter igjen med den faktiske historien, kan jeg nok skjønne at terningskast 6 (som jeg har gitt) kan virke litt mye.
Synes for øvrig det virker litt underlig når du hevder jeg tar meg vann over hodet med nevnte utsagn?
Vann over hodet? Hva mener du? Skulle tro du mener jeg har noen vanskelige oppgaver i vente og som du i tillegg mener jeg ikke vil klare?

Er nå ferdig med boka. Glemte den igjen på hytta, så det tok noe tid før jeg hentet den og kunne fortsette. Boka begeistret ikke meg.
Etter nettopp å ha lest Myttings "Svøm med dem som drukner", blir jo dette mest som kiosk litteratur.
Vel, skulle ha noe enkelt å fordrive tida med på en jobb tur til Tyskland, og flyreisen til/fra min destinasjon ble jo mindre kjedelig med boka i hånd, enn den ellers ville ha gjort.

Det er nesten lettere å liste opp hva jeg IKKE likte ved boka, enn omvendt:
Persongalleriet:
To søstre; hvor den ene stadig vekk er lett dopa, infantilt sexfiksert og uten selvtillit. Og den andre skikkeligheten selv, og begge med ansvar for sønn eller datter.
En frittsvevende homse, hvis uendelige rekke av kortvarige forhold vies såpass stor plass i boka at jeg tipper forfatteren her slår et slag for saken.
(Må erkjenne at jeg er begrenset interessert i artens sexbravader)
* Også ektemannen da, til " den skikkelige" av damene da. En perifer, anonym og dødskjedelig type som hverken forfatter eller ektemake synes noe om. Ei heller den gjennomsnittlige leser, vil jeg tro.
Hvorfor denne gjengen har valgt å ta en ferie i Provence sammen, er meg et stort mysterium.
Det krangles over lite og stort og det hele blir bare irriterende, ulogisk og dumt.
Når så en fordums flamme til "den skikkelige" av damene dukker opp, kan man jo bare gjette hva som skjer.
Ja, avslutningen ble som fryktet. Kanskje verre, da den ble enda mindre troverdig enn resten.

C.J. Sansom har jo nettopp kommet med en ny bok i Shardlake serien; Lamentation, og jeg er igang.
En helt annen divisjon. .

Mye er allerede skrevet av omtaler til denne boka. Og det aller meste er velfortjent positivt.
For dette er, etter min mening rett og slett en knallbra bok, uansett hva man måtte ha av preferanser av innenfor roman- eller krim- litteraturen. En av de aller beste bøkene jeg har lest og en velfortjent sekser!

Utrolig spennende. Godt skrevet og heldigvis ganske lang...

Nappa til meg denne boka på Gardermoen, på vei til en tre dagers hyggetur til Munchen med venner.
Begynte rett etter avgang og ble fanget, nokså umiddelbart. Sjelden jeg skulle ønske reisen varte lenger, for å si det slik.
Kort og godt en strålende krim. Spenningen holder høyt nivå gjennom hele boka, og persongalleriet er meget troverdig. Selve historien likeså.
Når jeg leser en god krim, går tankene ofte til andre "store" krim forfattere som f.eks. Nesbø og John Hart. Og jeg må si sammenligningen kommer godt ut for Fjells del.

Et godt pluss blir det og, at fortellingen henter mye av stoffet fra Alcatraz i San Fransisco og Østfold / Ullerøy i Norge.
- Begge steder jeg er godt kjent.
- Ja, har kun hatt frivillige opphold på Alcatraz altså, bare så det ikke sås tvil om min redelighet, he, he.
Men, tilbake til boka. Fortellingen "spretter" stadig vekk mellom forskjellige steder og tidsbilder. Ofte blir dette litt rotete og kan virke litt oppkonstruert, kanskje, men ikke her.
Historien spenner over mange år og Fjell syr det sammen på fiffig vis.
Bit for bit dukker små biter av hva som faktisk har hendt opp, og som leser aner man etter hvert en forklaring.
Mer skal jeg ikke si, annet enn at spenningen fortsetter helt ut i siste kapittel.
Stort bedre blir ikke en krim for meg.

Vel, vel.
Ideen var god. Resten synes jeg ikke står i stil til Øya. Det blir litt "klissete".
Kvinner med grenseløs skjønnhet og adoniser som "alle" faller for stiller jeg meg alltid litt tvilende til. Her går forfatteren Ken Follets siste verker en høy gang.
Personlighetene er dessuten nokså grunne, hvilket gjør det hele værre.
Forutsigbart blir det óg.
For å dra fram noe positivt, vil jeg si at boka gir en grei innføring i et stykke Europahistorie, som jeg ikke visste stort om på forhånd.
Forøvrig er boka platt, forutsigbar og overfladisk.
Skuffenede.

Enkle små historier. Hverken mer eller mindre.

Jeg bare "elsket" Moyes "Et helt halvt år" og var naturligvis rimelig spent på om hennes neste bok holdt mål. De første sidene virket litt forvirrende kanskje, med masse navn og handlinger som tilsynelatende ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Men dette rettet seg fort opp, heldigvis. For etter disse innledende introduksjoner av bokas hovedpersoner og deres bakgrunn bringes vi på elegant vis via et lite biluhell inn i bokas egentlige fortelling. Vi tas med på en reise, bokstavelig talt, hvor erklærte tapere og vinnere virkelig får noe å bryne seg på, både med hverandre og verden rundt dem. Fasadene falmer og reisefølget snubler fra den ene mer bisarre situasjon til den andre. Her er humor, alvor og realisme i bøtter og spann. Klassisk Moyes og helt på høyde med forrige bok i så måte.

De merkverdige situasjonene er det som sagt mange av, og det som gjør det hele så.... spennende, er bl.a. den eminente timingen mellom disse. Snodige situasjoner dukker opp når man minst venter det. Totalt overraskende. Og når det ser som lysest ut og alt synes å ordne seg, skjer det fatale. Den totale håpløsheten synes uopprettelig for alle. Utenom for Jess da, som ikke lar seg knekke så lett.
Men selv hun, etter mye dramatikk og fatale hendelser, synker sammen til slutt.
Og så, akkurat da det hele virket totalt håpløst, skjer det ting igjen som snur opp ned på det hele. Her er det dramatikk til siste kapittel.
Historien er på en måte temmelig utrolig, men likevel høyst troverdig. Veldig godt fortalt, nokså uforutsigbar, morsom og spennende.
Jeg trenger ikke mer for å gi en solid firer.
Moyes forrige bok, et helt halvt år, er likevel av en helt annen dimensjon. Denne blir nok litt "lettbent" i forhold.