Bokelskere.no

Jeg er meget glad i romaner, gjerne krim, hvor scenen er satt til fordums tider.
Her skjer det hele på 1700 tallet og Brekke gjenskaper en fin "gammeldags" stemning gjennom hele boka. Språket, høfligheten, tenkemåten, alt dette befester historien som "autentisk" og løfter boka flere hakk. Hovedpersonen, Nils Bayer, har tatt seg selv i nakken siden forrige fortelling og i håp om å forenes med sin Ingrid, mot står han den ene fristelsen etter den andre.
Jeg synes boka utvikler seg fint lenge, og jeg lar meg velvillig dras inn i mystikken rundt Fredrikis kabinett og de tvilsomme personene rundt dette. Men lite er som man først tror i denne boka. Etterhvert ingenting, faktisk. Det hele blir litt kaotisk og på samme måte som alle hans tidligere bøker, dras historien mot en lite troverdig avslutning. Altfor komplisert etter min mening.
Likefullt en av Brekkes absolutt beste.

Andre bok av Brekke i serien om Odd Singsaker.
Bedre enn den første. Særlig fortellingen om den forfyllede poitimester Nils Bayer (!) og hans etterforskning av et drap på en mystisk trubadur i Trondhjem på 1700 tallet er levende og flott fortalt.
Historien flettes på snedig vis inn i et drap og forsvinning sak i nåtid og vi følger da Odd Singsakers etterforskning og kamp mot både klokka, fram mot et noe ellevilt klimaks.
Her på slutten glipper troverdigheten litt taket på meg og jeg nøyer meg med en firer, også på denne boka.
Kan røpe at jeg allerede har kastet meg over bok tre; Menneskets natur.
Korrigering: Lest ferdig. And the verdict: Meget bra!! Hans beste hittil, synes jeg.

Likte denne boka. Imponerende til en debut å være. Boka springer både i tid og sted, men synes dette gikk relativt greit, hadde ikke noe problem med å følge med. Synes kanskje at historien er mer mystisk, enn spennende egentlig, selv om den til tider er spennende nok også.
I tillegg ganske komplisert så jeg får vel innrømme at jeg til tider ble litt "satt ut". Generelt hadde jeg likevel vanskelig for å legge den fra meg, så jeg skal ikke være for kritisk her.
"The proof lies in the pudding", er det vel noe som heter.

Det jeg kanskje sitter igjen med, når siste side var bladd om, er at troverdigheten til gjerningspersonen's motiv, virker "noe" ...søkt.
Tror ikke på det, liksom.
Og den følelsen fikk jeg vel litt etter litt, etter hvert som jeg leste.
Historien må vel kunne karakteriseres som nokså utrolig i seg selv, men forfatteren lander det hele på et vis. Ganske spennende på oppløpet.
Jeg er glad i fortellinger med gammel-historisk tilsnitt og boka gir en god dose av nettopp dette. Disse partiene er overbevisende fortalt og løfter boka en god del. Språket og forteller stilen er også veldig bra synes jeg, noe som veier opp litt for de mindre troverdige deler av boka.
Jeg synes boka er en god firer, generelt sett, mye takket være de lærerike sidene om historisk bruk av pergament og skinn med mer, og et glimt inn i en gammel tid hvor det å obdusere et lik, var en stor synd.
Hiver meg videre til bok no. 2

De som har en dragning mot bestialiteter og grenseløs ondskap, vil sikkert finne mye interessant i denne boka. Her blekner selv Jo Nesbø. Boka er i og for seg, spennende nok, men det hele blir etter hvert så uvirkelig og lite sannsynlig at spenningen for en stor del slipper taket.
Dessuten mer enn ante jeg jeg neste "step" i boka lenge før forfatteren nok hadde tenkt å lette på sløret.
Mulig denne boka kan ha litt appell til sympatisører av IS, ment på den måten at i miljøer hvor grov vold er det normale, blir kanskje ikke bokas ekstreme handlinger så aparte, likevel.
Boka er heller ikke særlig godt oversatt.

En ganske interessant fortsettelse av "slåttekar .." og nok et eksempel på godt skrivearbeid fra Hoem. Han er flink til å skape troverdige og levende slekts-historier på et relativt tynt grunnlag. Som det fremgår av epilogen, er det meste av boka fiktivt, mens navn og datoer forholder seg til den faktiske virkelighet.
Akkurat som forrige bok som jeg likte svært godt.
Denne fanget meg likevel ikke i samme grad. Klarer ikke helt å sette finger'n på akkurat hva det er som "mangler", men det hele ble kanskje en aning overfladisk? Eller at en historie som faktisk er, eller burde være, ganske lang, oppleves som komprimert?
Eller at jeg ikke likte hovedpersonen i boka noe særlig:
Denne Eilert, med alle sine ørkesløse religiøse grublerier, vasser rundt i det nye livet "på prærien", med en enorm arbeidskapasitet, med kvinnfolka løpende etter seg, jobbtilbud over alt, og topper dette med en kledelig dose beskjedenhet. Nokså "klisjé - Norsk" synes jeg og jeg merker ofte at jeg rett og slett blir irritert på rollefiguren. Etterhvert tar Troen skikkelig tak i fyren også, og da fremstår han enda mer usympatisk, all den stund han preker nestekjærlighet og denslags til alle og enhver, mens hans egne arme foreldre hjemme på Vestlandet, tar han seg ikke tid til å besøke en eneste gang!
Så kan man selvfølgelig si at; sånn var det. Hoem ønsker ikke å sukre denne historien, og bra er dèt.
Bokas avsluttende del vies for en stor del til de gamle hjemme på Rekneslia. Han har et godt grep om denne delen av boka synes jeg og disse avsluttende kapitlene fremstår som troverdige, ganske gripende og bærende for hele boka. Ingen kjære mor, for de gamle, og ikke mye hjelp å få for en stakkar, hverken fra sine egne eller av det "offentlige". Og sånn var det.
Alt i alt en bra bok, men finner ikke helt "spenningen" i historien.

Vel, vel. Det er vel bare en Solstad som kunne skrive dette. Eller mer presist: - Kalle dette en bok. For noe særlig mer enn "fotnoter" er det ikke etter min mening. Denne lesningen ga meg rett og slett svært lite, for å være ærlig.
Likevel: Enkelte lesere hyller denne boka.
- Det må enten være et utslag av "keiser'ns nye klær", eller så er min lille hjerne satt sammen på et helt annet vis enn denne jublende (lille?) flokken.

Etter å ha kost meg, forundret meg, ledd og engasjert meg i "Fjords" liv og virke gjennom bokas mange og tettskrevne sider, må jeg neste starte med å konstatere to forhold:

• Jeg skjønner nå, etter denne lesning, at Dag Solstad regnes som en av Skandinavias store nålevende forfattere.
• Boka er på sett og vis såpass komplisert, i alle fall tidvis, og med lange tankerekker, gjerne av argumenterende art, (ser dere; jeg har tilogmed begynt å etterligne hans skrivemåte med utallige innskutte presiseringer), at jeg jeg ikke føler meg sikker på om jeg helt har forstått hva han faktisk mener, her og der, og at jeg derved nok ikke er den rette, eller "verdig" til å ytre meg noe særlig om denne boka i det hele tatt.
  En solid femmer, nei -en sekser, står det meg likevel fritt og slenge ut. Så det gjør jeg, trass i at noen av bokas poeng sikkert har gått meg hus forbi. Lysten til å ta fatt på boka om igjen er også tilstede, så kanskje blir det en senere utdypning. Kommer i så fall tilbake med en revisjon av denne "omtalen".

Hei Jostein!
Takk for svar. Jeg kan godt forstå at det er delte meninger om denne boka. JM har vel en litt spesiell skrivestil, ved at han hele tiden skal flette inn sine politiske synspunkter (som alltid ligger godt ute på venstresiden) og historikk. Dette synes jeg også preger den siste serien hans; "En sjøens helt". Til tider irriterer dette meg og jeg må innrømme at noen ganger skumleser disse partiene.
Så også i Terra Roxa. Særlig i begynnelsen.
Og historien han forteller er vel noe tynn og i hvert fall springende.
Men jeg fant likevel mye å glede meg over i denne boka. Beskrivelsene av det enkle livet, detaljene i en fattig Brasilianer's hverdag, kontrasten til det velstående. Og den blodige urettferdigheten som rår. Dette spikrer JM på en for meg utrolig fin måte. Og han overdriver ikke. Jeg lover..
Jeg bodde i Minas Gerais (Ouro Preto) i 1980 - 1981, i nærheten av Niquelandia (nord i Goias) fra 1982 - 1984 og i Rio fra 1984 - 1988.
Særlig tiden i Goias minner sterkt om fortellingen i denne boka. Det ytterst enkle livet og lovløsheten. To timers kjøring på dårlige jordveier til nærmeste dyrlege. Vanlig lege fantes ikke i nærheten. Og ingen av oss beveget seg særlig langt av gårde, uten en revolver i lomma. Høres sykt ut men sånn var det.
Vel, nå skal jeg ikke gnåle mer om dette. Leser du boka håper jeg du sender meg en liten notis om hvordan du selv opplever den.
Som du ser er det etterhvert leeenge siden jeg bodde i Brasil. Min Portugisisk lider nok såpass av dette at jeg ikke kan si jeg leser språket godt nok lenger til å komme meg gjennom en bok.
Imponerende at du kan, for det er ikke noen enkelt språk. Det mest kompliserte av all de latinske såvidt jeg husker? Men flott og vakkert synes jeg.
Har du vært i Brasil selv, kanskje?

Lykke til med videre lesing, hva det nå enn måtte bli.
Morten Jensen

En meget frisk og usminket roman om en kvinnelig lege med misjonær bakgrunn og hennes opplevelser i de mest fjerne deler av Brasil ("interior") på tidlig 80 tallet.
Dette er sannelig ingen dans på roser, hverken for legen eller de stakkars innfødte hun prøver å hjelpe. Kun den velstående storbonden Meyer med sine muskelmenn og enorme eiendommer, synes å kunne heve seg over slike trivielle saker som det å ha tak over hodet, mat til ungene eller rett og slett overleve.
Jeg har selv bodd noen år i Brasils "indre" (Goias, Minas Gerais mm) omtrendt på samme tid, og valgte boka litt for å kunne lese mer om det livet og de forholdene jeg selv opplevde der.
Og jeg må neste si jeg er imponert over hva JM har fått til her av lokal historie. Hans research her må ha vært dyptpløyende for koloritten er rett og slett fantastisk, helt og holdent korrekt og reel. Historien byr på en mengde små skarpe detaljer fra hverdagen i Brasil på den tida, både det som må sies å være spesielt for avsidesliggende områder som Rondonia såvel som for Brasil generelt. Dette gjør boka svært levende.
Etter mange år i tilsvarende områder svarte jeg alltid om Brasil, at det er et fantastisk sted å bo. Om man har penger...
Dette understrekes til gangs i denne "romanen", - som godt kunne vært en dokumentar. Jeg har opplevd minst like dramatiske opplevelser selv, men dog alltid med den trygghet penger og kunnskap gir.
Bjørg, som legen heter, jobber med et minimum av medikamenter og utstyr, samtidig som allverdens gufne sykdommer florerer. En nærmere beskrivelse av flere av disse, er i seg selv en grøsser historie verdig.
Som et slags varemerke for JM er boka (litt for) full av digresjoner og parallell historier. Særlig får de forskjellige revolusjoner i Sør og mellom-Amerika stor fokus, og alltid sett med lett revolusjonære øyne. De offisielle historiene som ikke bare de lokale myndighetene presenterer, men også Norske, får her et velfortjent smekk. Og JM er så full av kunnskap om dette, at det er vanskelig å feie den tunge kritikken til side.
Men alle disse parallell historiene fjerner litt av fokus på det sentrale i boka synes jeg. Romanen kunne vært bygget ut noe, på bekostning av de mer eksplisitte eksemplene på verdens urettferdige elendighet hentet fra andre land/områder.

Dette er en bok så full av kunnskap og historie at jeg gjerne skulle ha sett den som pensum, dog etter en viss redigering, på Gymnas nivå. (Sorry, vet jeg er litt avleggs i begrep bruken her).
For denne historien ville nok fått noen og enhver til å gå i tenkeboksen.
Hvilket kanskje var noe av formålet fra JMs side?

Så det er slik han er, denne Solstad.
Og med dette har jeg vel røpet at jeg visste null og niks om DS før jeg satte meg tilrette i godstolen med denne memoar boka i fanget. Ja, bortsett fra at han ofte betegnes som en av Norges største nålevende forfattere, da.
Så da var det vel på tide å gjøre et forsøk. Men hvor skulle jeg begynne?
I min søken, dukket Alf van der Hagens "DS uskrevne memoarer" stadig opp og flere her på forumet har kvittert med meget gode omtaler. Og jeg tenkte at det kunne være greit å ha "litt peil på fyren", før jeg gjorde et bokvalg.
Og det er jeg meget glad for. For dette var flott lesning. Først og fremst synes jeg boka gir et veldig godt og usminket blikk inn i DSs sjel og tenkemåte. Dag får snakke fritt og lenge der han selv ønsker (?) og Hagen, som sikkert har måttet redigere en masse, greier å bevare det friske og ekte i alle disse samtalene.
For det er slik boka fremstår egentlig; Frisk og ekte, som en lun samtale mellom to bekjente. To med stor tillit til hverandre.
Dag nøler ikke med å blottlegge sine mindre ærverdige sider. Vi får et godt glimt av en mann med et ganske solid selvbilde. En mann som godt tåler å blottlegge noen av sine svakheter eller forhold som nok ikke vekker applaus hos alle. Å gjøre seg populær er helt utenkelig for DS.
Vi blir kjent med en mann med stor styrke, men også en mann som er sårbar. En modig mann vil jeg si.
I samtalens løp vikler selv denne helten seg inn i litt kinkige situasjoner, ikke alt "henger på greip" for å si det sånn. Og i slike situasjoner må jeg beundre Hagen som pusher på. Han lar ikke Solstad slippe unna, men bringer behendig samtalen tilbake på rett spor. lirker ut de små raritetene og det ikke så åpenbare. Noen selvmotsigelser får stå, men Hagen gir seg sjelden før vi har fått et svar eller utdypning. Men på en stille og fredelig måte.
Som leser sitter jeg ofte og humrer. Både av Solstad selv, og av Hagens "driblinger".
Boka er nesten stappet med flotte uttrykk, utsagn og betraktninger.
Rett og slett en fornøyelse å lese.
Får nesten si tusen takk Alf vd hagen.
Ett er i hvert fall sikkert, Dag Solstad skal leses.

Må innrømme at jeg de første 150 sidene slet skikkelig med denne. Helt på nippet til å legge den fra meg. Det ville i så fall vært min aller første..
"Innledningen", hvis vi kan kalle den det, oppleves av meg som intetsigende og utrolig lang og kjedelig. Beskriver hovedpersonenes parforholdet i detalj, uten underliggende spenning på noe plan. Jeg skjønner at det er viktig å bli godt kjent med disses personligheter, men likevel..

Når så det begynner å "skje" noe, - dette markedsføres tross alt som en thriller eller spenningsroman (?), så tok det for min del ikke lang tid før jeg mer enn ante løsningen på en del av de viktige mysteriene i boka, og da blir det jo ikke særlig spennende heller.

Likevel synes jeg selve plottet er fint, litt annerledes, og det berører utvilsomt viktige etiske forhold i grensesnittet mellom massemedia og skal vi si, rettsystemet.
Det merkes godt at handlingen er lagt til USA. I Nord Amerikansk setting er nok handlingen nokså troverdig, mens den i vår "lille verden" fremstår som temmelig overdreven. Men likevel relevant. Vi dilter jo etter og en del journalister/mediafolk er vel de største prostituerte vi har. (Sorry for den.)
I siste halvdel erkjenner jeg en god stigning i spenning. Ikke alt lar seg forutse og det er nok av mulige "utveier" til at jeg kjenner spenningen stiger og holder godt nivå til siste side.

Underveis henger jeg meg også opp i en del faktiske forhold som jeg finner uforklarlig og litt ødeleggende:
- Hvordan kan "tiltalte" hoste opp 100.000,- USD til advokat når han er så og si pengelens?
- Hvorfor undersøkes ikke disse falske kredittkortene nærmere? Det må da vel kreves underskrifter og identifikasjons krav til opprettelse av et CC i USA, som her?
- Hvorfor reagerer ikke "tiltalte" på alle disse ville kjøp gjennom en lang tidsperiode, regningene forfaller jo kronologisk med innkjøpene.
- Hvorfor sjekkes ikke salgs stedene av alle "ville kjøp" opp? - Både netthandel og kjøp over disk legger igjen spor. Og en del av disse "varene" er jo ikke akkurat noe man kjøper i dusinvare-butikker?
+ en god del mer.

Til sist vil jeg si jeg synes jeg G. Flynn har et fint og levende sprog. Boka evner å sette oss inn i de forskjellige nivåene av "jeg" i en av hovedpersonene, noe som ikke kan ha vært lett.

Alt i alt en bok med meget sterke og meget svake sider.
Noen elsker denne, ser jeg, mens andre overhodet ikke ser kvalitetene.
Jeg deiser vel ned sånn midt i mellom, men nøyer meg med en sterk treer.

En artig fortelling. Nei, "artig" er feil. SNODIG vil jeg heller si.
I begynnelsen virket den kanskje litt som en ren ukebladroman. Var på nippet til å bare "skumme" boka, frese igjennom den liksom.
Men etterhvert skjer det noe. Fortellingen liksom "lander" og jeg begynner å tro på historien.
I hvert fall sånn nesten...For dette er vel mest som for et eventyr å regne.
Men vakkert er det. Du verden. Og man får et lite glimt inn i de vansker nybyggerne hadde å hanskes med, i Alaska på 20 tallet.

Grei lesning på bassengkanten.
- Har akkurat vendt hjem etter 10 dager i sydlig varme.

Denne boken var faktisk helt på høyde med Ildvitnet. Utrolig spennende og til tider umulig å legge fra seg.
Det blir kanskje litt "ellevilt" når oppgjørets time nærmer seg, men slik er det jo ofte i krim.
- Vurderte derfor en femmer, men...
Slutten(e) kan nok være vanskelig å skrive.

Det ble i hvert fall mange sene netter på meg.
Anbefales!

Vel, vel.
8 År siden jeg leste og skrev ordene over. På hotellferie i Spania, for en ukes tid siden, gikk jeg tom for lesestoff og nappet ut Paganinikontrakten fra hotellets "bibliotek". Har derfor lest den på nytt.
Og hva mener jeg så om boka, 8 år etter?
- Fremdeles spennende, men betinget av at man ikke henger seg opp i en rekke lite troverdige hendelser.
- Boka er for lang og mye kunne vært kuttet ut, gjort den mer konsentrert.
- Voldsener og grusomheter overgår det meste. Unødvendig og overdrevent.
I dagville jeg nok nøyd meg med en 4-rer.
(Skal i hvert fall fjerne den som "favoritt bok")

Den satt! Puhh. Her er det spenning på høyt nivå så og si gjennom hele boka. Nesten slitsomt.
Troverdig, litt mystisk og skummel. En krim blir ikke stort bedre enn dette, synes jeg. Etter min mening den beste av de jeg har lest av Kepler.
Persongalleriet er mangfoldig og litt annerledes enn hva vi ofte møter i krimbøker. Vi blir kjent med barn (og voksne) som i forskjellig grad trenger hjelp og omsorg, men får også gode glimt inn i deres mørkere sider. Hva skjuler seg der? Blir vi lurt? Kan et barn drepe?
Joona graver møysommelig innover og bakover og kjøper ingen lettvinte løsninger, heldigvis.
Han skreller av fasader og haler ut undertrykte hendelser og traumer. Vi blir vitne til grov omsorg svikt i fosterhjem og hilser litt på "bygde dyret".
Forvaltere av lov og rett gjør ikke saken bedre. De sørger for å degradere Joona til "observatør" og er mer opptatt av paragrafer enn å finne sannheten.

Siste del av boka vies til Joona og hans offer for å beskytte familien sin mot Jurek Walter.
Vet ikke helt hva dette hadde med denne boka å gjøre. Hadde heller håpet å få en avklaring på hvorvidt han tiltales for grov forsømmelse i tjeneste eller ikke.
Men det dukker vel opp i Sandmannen (Som jeg har lest, hmm)

Tja. Hva skal jeg mene her?. Jeg vil vel beskrive dette son en skikkelig røverhistorie. Mer enn en historisk roman, kanskje, selv om fortellingen passer med de (få!) historiske fakta som finnes fra denne tida. Vi møter heltene over alle helter og et knippe svimlende vakre kvinner. Og allerede med dét er min interesse dypt svekket. Overdrevent og ikke særlig troverdig. (Minner i så måte på noe av Ken Follets senere skriverier).
Jeg er generelt glad i sjangeren og sammenligner automatisk med forfattere som Patrick O'brian (Aubrey/Maturin serien), Kurt Aust (professor Thomas av Boueberge og hans norske assistent Petter Hortten), C.J Sansom (Shardlake serien mm). Og i dette selskap kommer Cornwell til kort mener jeg.
Det blir mye strategisk tenkning hvor vi som leser ikke har noen som helst mulighet for å vurdere hvor gode eller dårlige beslutninger vår superhelt tar. Vi (eller jeg) dras bare passivt med gjennom fortellingen og spenningen uteblir. Jeg synes heller ikke jeg fikk så mye historie ut av det hele. At Danene besatt store deler av nåtidens England visste jeg fra før, og at kampen stod mellom fraksjoner av saksere mot de mektige Danske styrkene, er vel heller ingen stor nyhet.
Synes også det er forvirrende mange nesten like navn i persongalleriet, men problemer relatert til dette får jeg vel ta på egen kappe.
(Skal erkjenne at jeg sylta forkjøla siste halvdel av boka)

Antagelig ville jeg sett litt mer positivt på boka, hadde jeg lest de tidligere utgivelsen i serien først. Men, tror dessverre ikke jeg gidder å ta fatt på bok no. 1
Burde jeg?

Mulig jeg var litt ufokusert i perioder under lesing av denne boka, men her må jeg dessverre melde at det hele ble litt for komplisert for meg. Stadig nye aktører og hyppige sprang fram og tilbake i tid krever mer oppmerksomhet og fokus enn hva jeg vanligvis gir en straight krim-bok.
Og da ble det ikke så veldig spennende egentlig.

Hei igjen.
Ja kommunikasjon er en vrien greie. Skjønner hva du mener.

Og takk, uansett for tilbakemeldinger. Jeg finner slikt lærerikt.
Ha det godt videre, du og.
Morten

Hei Erik.
Takk for tilbakemelding. har noen synspunkter:
Ikke glem at slike bok-omtaler dreier seg om subjektive oppfatninger. Kanskje burde jeg vært mer eksplisitt:

Jeg synes dette er en knallbra bok, uansett hva man måtte ha av preferanser.

Da ment slik at boka kan leses både som en roman og som en krim, og likevel gi fullt utbytte. Men mitt utsagn ”uansett preferanser” blir nok litt ellevilt. Liker man biografier eller filosofiske verk for eksempel, detter jo boka helt utenfor. Bare å beklage.

Det som er med på å løfte boka høyt over den gjengse pop litteraturen, er etter min mening språket: Ordbruken, setningsoppbyggingen, balansegangen mellom den direkte fortelling og det mer sanselige. Om ikke du vektlegger dette, og bare sitter igjen med den faktiske historien, kan jeg nok skjønne at terningskast 6 (som jeg har gitt) kan virke litt mye.
Synes for øvrig det virker litt underlig når du hevder jeg tar meg vann over hodet med nevnte utsagn?
Vann over hodet? Hva mener du? Skulle tro du mener jeg har noen vanskelige oppgaver i vente og som du i tillegg mener jeg ikke vil klare?

Er nå ferdig med boka. Glemte den igjen på hytta, så det tok noe tid før jeg hentet den og kunne fortsette. Boka begeistret ikke meg.
Etter nettopp å ha lest Myttings "Svøm med dem som drukner", blir jo dette mest som kiosk litteratur.
Vel, skulle ha noe enkelt å fordrive tida med på en jobb tur til Tyskland, og flyreisen til/fra min destinasjon ble jo mindre kjedelig med boka i hånd, enn den ellers ville ha gjort.

Det er nesten lettere å liste opp hva jeg IKKE likte ved boka, enn omvendt:
Persongalleriet:
To søstre; hvor den ene stadig vekk er lett dopa, infantilt sexfiksert og uten selvtillit. Og den andre skikkeligheten selv, og begge med ansvar for sønn eller datter.
En frittsvevende homse, hvis uendelige rekke av kortvarige forhold vies såpass stor plass i boka at jeg tipper forfatteren her slår et slag for saken.
(Må erkjenne at jeg er begrenset interessert i artens sexbravader)
* Også ektemannen da, til " den skikkelige" av damene da. En perifer, anonym og dødskjedelig type som hverken forfatter eller ektemake synes noe om. Ei heller den gjennomsnittlige leser, vil jeg tro.
Hvorfor denne gjengen har valgt å ta en ferie i Provence sammen, er meg et stort mysterium.
Det krangles over lite og stort og det hele blir bare irriterende, ulogisk og dumt.
Når så en fordums flamme til "den skikkelige" av damene dukker opp, kan man jo bare gjette hva som skjer.
Ja, avslutningen ble som fryktet. Kanskje verre, da den ble enda mindre troverdig enn resten.

C.J. Sansom har jo nettopp kommet med en ny bok i Shardlake serien; Lamentation, og jeg er igang.
En helt annen divisjon. .

Mye er allerede skrevet av omtaler til denne boka. Og det aller meste er velfortjent positivt.
For dette er, etter min mening rett og slett en knallbra bok, uansett hva man måtte ha av preferanser av innenfor roman- eller krim- litteraturen. En av de aller beste bøkene jeg har lest og en velfortjent sekser!