Bokelskere.no

Må innrømme at jeg lot meg rive med her.
Opplevde beskrivelsen av den forfyllede hovedpersonen, Rachel, som overbevisende og god. Rachel har det tøft, hun sliter. Og drikkingen hennes bare gjør bare alt verre. Å våkne etter en skikkelig fyllekule, uten å huske hva som har skjedd, er heller ingen spøk.
- Mange har sikkert opplevd noe slikt en gang eller to i livet.
Men å våkne blodig og forslått og med fullstendig black out, rett etter at en kriminell handling har funnet sted akkurat der du høyst sannsynlig befant deg, det er ganske "ubehagelig" kan man si.
Rachel prøver å avdekke hva som faktisk har skjedd, men sliter med flaska og manglende troverdighet overfor både politi og berørte parter.
Heller ikke alle er særlig interessert i at hun skal klare å huske detaljene fra "den kvelden"...

Boka hopper litt frem og tilbake i tid og med tre forskjellige "jeg" personer, mens gåten sakte løses i takt med Rachels glimt inn i det fortapte minne.
Ikke det mest spennende jeg har lest, men boka vinner en god del på den levende beskrivelsen av Rachels problemer med flaska; - alle løgnene hun tyr til og nedverdigelsene dette fører til.
Godt skrevet. Vel verd en firer.

Bok no. 2 og jeg koste meg med hver eneste side.
Elena Ferrante skriver utrolig godt, med et vakkert, lett poetisk sprog men likevel klart og direkte.
For beskrivelse av bokas handling etc, er det mange gode anmeldelser å lese allerede, og jeg er enig i de aller fleste (positive) av dem. Det er bare å skrolle nedover.
Vil bare tillegge at boka er skrevet på nynorsk, noe jeg generelt ikke er så veldig glad i, men i dette tilfellet vil jeg nesten si det blir et pluss. Bøkene er oversatt fra italiensk av Kristin Sørsdal og hun gjør her intet mindre enn en fremragende jobb.
Resultatet er en spennende, innsiktsfull, vakker og dramatisk historie om to uvanlig flinke jenter som trass i meget sterke bånd til hverandre og plassen de vokste opp på, går hver sin vei videre i livet. Men de sterke bindingene består og byr på drama, sorg og glede.
Må leses.

Den første bok av fire i en fantastisk flott skrevet serie om to sterke jenter som vokser opp i ett fattig strøk i Napoli på 50 tallet.
Boka gir oss et ytterst troverdig og ærlig blikk inn livets harde realiteter, først sett fra en liten pikes synspunkt, senere som tenåring og til slutt opp mot altfor tidlig giftemål.

Noe av det beste jeg har lest.
Er ferdig med de etterfølgende 3 bøker og de blir bare bedre og bedre!
Må leses!

Min andre bok av A K Rohde.
Fant ikke den store lesegleden her. Et, etter min mening, unødvendig stort persongalleri gjør at man lett misser poenger her og der. Det vrimler jo av politimestre, visepolitimestre, politiinspektører, politisjefer, avsatte politimestre osv. osv. I opptil flere distrikter...
Dertil synes jeg deler av historien er lite troverdig rett og slett. Ikke minst de siste 50 sidene, hvor forfatteren "skrur av lyset" og fører hovedpersonene bokstavelig talt under jorden.
Forutsigbart og nokså klisjé preget. Ikke særlig spennende egentlig.
På den positive siden skriver hun jo bra, og saken hun tar opp er både høy-aktuell og beskrevet med overbevisende innsikt.
Noe spenning tilføres også i forholdet Wilma har til sin usympatiske og sleske sjef Tone. Men også her blir det litt for mye. Det er rett og slett vanskelig å tro at en sjef med såpass mange dårlige egenskaper kan overleve som sjef.
Tror AKR hadde gjort boka bedre ved å forenkle historien en del og redusere persongalleriet til det halve. Da hadde det kanskje også blitt plass til å bli bedre kjent med hovedpersonene i boka. Slik de fremstår nå er de fleste bare et navn bak en handling, som helt flate objekter.
Nei Kristin, du kan bedre. For dette får du bare en treer.

Gledet meg til å lese denne boka, da den omhandler tida da jeg selv vokste opp. Hadde heller ikke lest noe av Ketil B før, så da var det vel på tide..
Og artig lesning ble det jo, men ikke så mye mer enn det for min del.
Han var nok en ganske "engstelig" person i forhold til meg og dessuten mye mer opptatt av de politiske føringer og hendelser rundt om i verden. Vel, som barn er det vel mest foreldrenes synspunkter og holdninger som preger en, og det er mye mulig jeg le skånet for en del av livets realiteter.
Men vi hadde også matrasjoner i kjeller'n under Cuba krisen, og til og med hjelmer og en (!) gassmaske liggende. Fikk også en grei redegjørelse fra far om krisas alvor og jeg hørte mange samtaler mellom mine foreldre om dette og annet. Men jeg lå ikke våken om nettene av den grunn og hadde heller ikke mareritt om hverken dette eller andre mørke kapitler i vår fortid.
Problemet for meg med denne boka, er kanskje at jeg ikke er spesielt politisk interessert, selvom jeg i ungdomsårene plasserte meg politisk i "leieren" til K.B. og hele venstresida, som nokså ensidig legger skylda for verdens elendighet over på USA.
"Han Khrustsjov er jo en "likandes kar".. (Joda, husker jeg syntes han virket både mennesklig og litt morsom).
Uansett, med dette som utgangspunkt, blir over 700 sider litt i meste laget.
Forøvrig er boka bra skrevet, ryddig og fin. Og mye interessant innimellom.

Jeg bør kanskje legge til at jeg nettopp har avsluttet "Napoli kvartetten". En helt annen type litteratur, men likevel. Det blir litt som å "hoppe etter Wirkola".
(Ment slik at Ferrante = Wirkola)

God krim fra J L H.
Lettlest og troverdig. Spenningen stiger betydelig mot slutten, og er egentlig både komplisert og elegant. Figurene, eller hovedpersonene blir kanskje litt "grunne", slik at man opplever det hele på litt distanse.
Kommer liksom ikke helt under huden på Wisting, som et eksempel.
Likevel en bok jeg likte godt, på linje med de øvrige jeg har lest av samme forfatter.

Overbevisende og meget interessant historie om slavehold på 1800 tallet i sør statene.
Til tider grusomt å lese, men like fullt troverdig. Det er rett og slett en tankevekkende opplevelse å lese denne boka. til tider sjokkerende!
Synes SMK skriver bra, i en litt nøktern og direkte stil. Klarer likevel ikke helt å leve meg inn i hovedpersonenes situasjon og de mange vanskelige avgjørelser som taes. Kanskje ligger noe av årsaken til dette at dette jo er gammel historie men beskrevet med forfatterens moderne tankesett.
Dette, i tillegg til litt slurv i korrekturen og en ikke altfor imponerende oversettelse, vipper jeg denne forøvrig ytterst leseverdige boka ned på en (sterk) firer.

Nok en bra bok fra J.M.
Mye generell skips/krigs historie pakket inn i "dialoger" mellom mannskapet, både på land og til sjøs. For min del synes jeg disse "dialogene" blir noe kunstige og oppstyltede. Er man mindre interessert i skips-navn og hvilke skip som eies av hvem og befinner seg hvor eller hvilke som går i fart mellom hvilke havner, osv. osv. Blir det svært mange sider å hoppe over.
For meg blir det slik, nok en gang. Boka kunne godt vært kuttet ned til det halve.

En gripende historie, ærlig og ytterst vel-fortalt.

Enig med deg. Og du har et godt poeng vedr. denne gåtefulle tømreren. Her får vi en fin introduksjon, men Hoem hopper bare videre i stedet for å dykke ned i det som fort kunne blitt en fin del av historien og tidsbildet.
I det hele tatt synes jeg han raser for fort fram. 50 års historie på noen hundre sider. Det blir for overfladisk.
I hvert fall til Hoem å være.
Nå leser jeg Solstad igjen.
Han er lit mer "nøye" kan man si...

Min første J L H bok og definitivt ikke den siste, for denne liket jeg meget godt! Fremfor alt en høyst troverdig historie og troverdige karakterer. Ingen superhelter, hverken på det snille laget eller det slemme..
Plottet er også spennende og utspiller seg på ganske mange "plan" som man ikke riktig vet om henger sammen eller ei.
Den som leser får se. Spenningsnivået er også jevnt over høyt, slik det skal være i en vellykket krim. Tror jeg har funnet meg en ny favoritt, jeg.
Deler gladelig ut en femmer og gleder meg til neste bok.

En velskreven bok, ingen tvil. Vakre naturbeskrivelser, uten å bli klissete. Person skildringene older høy standard og det er lett å leve seg inn i, særlig hovedpersonen Andrews, tanker og følelser. Denne minner forøvrig litt om Stoner. En stillfaren fyr som går sine egne veier, med særdeles rak rygg. Skulle gjerne gitt en femmer eller så til boka som sådan, men på slutten ble en del hendelser såpass forutsigbare at jeg ble litt skuffet, ja nesten irritert.
For mesteparten av boka forøvrig er nettopp det; uforutsigbar.
Ja, mye skjer som ikke skulle skje. Boka burde kanskje sortere under "tragedier"? Likevel er Andrew fornøyd. Han fikk det han søkte. Ikke penger og posisjon men opplevelse av den virkelighet bare urørt natur kan by på.

En klassisk Brekke. Har man lest noen av hans tidligere bøker, blir mønsteret i fortellingen og bokas oppbygging nokså gjenkjennelig. Til tider spennende nok, men det blir likevel nokså uvirkelig til tider. Og når troverdigheten glipper, blir det ikke spennende for meg. Slutten synes jeg dessuten ble litt ...daff?

Sykkelritt er jeg ikke særlig interessert i. Eneste grunnen til at jeg likevel kjøpte denne boka, var at forfatteren er Kurt Aust.
Skulle jo ønske det var en ny bok i serien om Thomas av Boueberge og Petter Hortten jeg hadde i fanget, men her må jeg nok vente litt til(?)
Når jeg, trass i min manglende interesse til Sykkelsport, likevel satte meg ned for å lese denne boka, var det i tillit til at Kurt Aust greier å få noe bra ut av dette temaet også.
Og det greide han, med glans.
Historien starter med et drap som muligens kan knyttes til sykkelsporten og det kommende rittet Tour de France. Mistanken om at dette kan dreie seg om noe ”større” dukker opp. En dristig plan legges for å avsløre morder(e?) og deres komplott.
Vår Norske helt Erik får helt spesielle oppgaver som deltager i ”Touren” og vi følger han gjennom etappe etter etappe, inntil den siste parademarsjen inn til Paris. Han har ingen lett oppgave. Hvem er venn og hvem er fiende?
Mye dramatikk oppstår under veis og spenningen stiger i boka for hver etappe hans team legger bak seg. Samtidig trekkes vi inn i Eriks litt uheldige forhistorie og en tung familietragedie avtegnes bit for bit. Denne viser seg, helt til slutt, å ha en helt annen forklaring enn hva Erik selv forestilte seg.
Boka er troverdig skrevet og etter mitt skjønn meget realistisk. Jeg tror på det som skjer. Heltene er ikke superhelter og skurkene er mest som litt skumle kulisser å regne. Vanskelige å få øye på, selv om mistankene er mange. Og mye skjer, så de må jo være ett eller annet sted?
Alt i alt en meget vel skrevet bok med spenning på høyt plan, hele veien.
En solid femmer fra meg

Jeg får bare innrømme det; dette var ikke noe for meg. Kanskje er jeg ikke tilstrekkelig opptatt av kunstnere som sådan, eller kanskje var det fordi jeg syntes hovedpersonen, denne Peter, fremstår som en usympatisk, brautende, selvopptatt egoist. Jeg forstår at det ikke er meningen at leseren skal ha noen nevneverdig sympati for Peter, men slik han her fremstår, har jeg vondt for å ta ham som en representant for arten kunstnere. Hvilket jeg tror var meningen og et slags fundament for selve romanen.
Hans tankesett minner mer om det jeg forbinder med en hardkokt forretningsmann/kvinne, enn billedkunstnere.
Derfor detter det hele sammen, for min del.
Jeg synes heller ikke person-galleriet fremstår særlig levende, i hvert fall ikke så levende som en roman av denne type krever. Konas tanker får vi bare glimtvis tak i, selv om dialogen mellom henne og Peter er levende nok.
Han skriver likevel godt, L S C. det er det ingen tvil om. Man skal ikke ha lest mange sidene, før man forstår at her skriver en stor forfatter. Og historien har en svært ubehagelig og sviende brodd, uansett hvilken yrkesgruppe "Peter" måtte ha tilhørt.
Til slutt avslutningen, siste avsnitt. Trengte vi virkelig dette "tankekorset"?
Det blir bare en 3'er herfra, og det kun for måten H S C skriver på.

Jeg er meget glad i romaner, gjerne krim, hvor scenen er satt til fordums tider.
Her skjer det hele på 1700 tallet og Brekke gjenskaper en fin "gammeldags" stemning gjennom hele boka. Språket, høfligheten, tenkemåten, alt dette befester historien som "autentisk" og løfter boka flere hakk. Hovedpersonen, Nils Bayer, har tatt seg selv i nakken siden forrige fortelling og i håp om å forenes med sin Ingrid, mot står han den ene fristelsen etter den andre.
Jeg synes boka utvikler seg fint lenge, og jeg lar meg velvillig dras inn i mystikken rundt Fredrikis kabinett og de tvilsomme personene rundt dette. Men lite er som man først tror i denne boka. Etterhvert ingenting, faktisk. Det hele blir litt kaotisk og på samme måte som alle hans tidligere bøker, dras historien mot en lite troverdig avslutning. Altfor komplisert etter min mening.
Likefullt en av Brekkes absolutt beste.

Andre bok av Brekke i serien om Odd Singsaker.
Bedre enn den første. Særlig fortellingen om den forfyllede poitimester Nils Bayer (!) og hans etterforskning av et drap på en mystisk trubadur i Trondhjem på 1700 tallet er levende og flott fortalt.
Historien flettes på snedig vis inn i et drap og forsvinning sak i nåtid og vi følger da Odd Singsakers etterforskning og kamp mot både klokka, fram mot et noe ellevilt klimaks.
Her på slutten glipper troverdigheten litt taket på meg og jeg nøyer meg med en firer, også på denne boka.
Kan røpe at jeg allerede har kastet meg over bok tre; Menneskets natur.
Korrigering: Lest ferdig. And the verdict: Meget bra!! Hans beste hittil, synes jeg.

Likte denne boka. Imponerende til en debut å være. Boka springer både i tid og sted, men synes dette gikk relativt greit, hadde ikke noe problem med å følge med. Synes kanskje at historien er mer mystisk, enn spennende egentlig, selv om den til tider er spennende nok også.
I tillegg ganske komplisert så jeg får vel innrømme at jeg til tider ble litt "satt ut". Generelt hadde jeg likevel vanskelig for å legge den fra meg, så jeg skal ikke være for kritisk her.
"The proof lies in the pudding", er det vel noe som heter.

Det jeg kanskje sitter igjen med, når siste side var bladd om, er at troverdigheten til gjerningspersonen's motiv, virker "noe" ...søkt.
Tror ikke på det, liksom.
Og den følelsen fikk jeg vel litt etter litt, etter hvert som jeg leste.
Historien må vel kunne karakteriseres som nokså utrolig i seg selv, men forfatteren lander det hele på et vis. Ganske spennende på oppløpet.
Jeg er glad i fortellinger med gammel-historisk tilsnitt og boka gir en god dose av nettopp dette. Disse partiene er overbevisende fortalt og løfter boka en god del. Språket og forteller stilen er også veldig bra synes jeg, noe som veier opp litt for de mindre troverdige deler av boka.
Jeg synes boka er en god firer, generelt sett, mye takket være de lærerike sidene om historisk bruk av pergament og skinn med mer, og et glimt inn i en gammel tid hvor det å obdusere et lik, var en stor synd.
Hiver meg videre til bok no. 2

De som har en dragning mot bestialiteter og grenseløs ondskap, vil sikkert finne mye interessant i denne boka. Her blekner selv Jo Nesbø. Boka er i og for seg, spennende nok, men det hele blir etter hvert så uvirkelig og lite sannsynlig at spenningen for en stor del slipper taket.
Dessuten mer enn ante jeg jeg neste "step" i boka lenge før forfatteren nok hadde tenkt å lette på sløret.
Mulig denne boka kan ha litt appell til sympatisører av IS, ment på den måten at i miljøer hvor grov vold er det normale, blir kanskje ikke bokas ekstreme handlinger så aparte, likevel.
Boka er heller ikke særlig godt oversatt.

En ganske interessant fortsettelse av "slåttekar .." og nok et eksempel på godt skrivearbeid fra Hoem. Han er flink til å skape troverdige og levende slekts-historier på et relativt tynt grunnlag. Som det fremgår av epilogen, er det meste av boka fiktivt, mens navn og datoer forholder seg til den faktiske virkelighet.
Akkurat som forrige bok som jeg likte svært godt.
Denne fanget meg likevel ikke i samme grad. Klarer ikke helt å sette finger'n på akkurat hva det er som "mangler", men det hele ble kanskje en aning overfladisk? Eller at en historie som faktisk er, eller burde være, ganske lang, oppleves som komprimert?
Eller at jeg ikke likte hovedpersonen i boka noe særlig:
Denne Eilert, med alle sine ørkesløse religiøse grublerier, vasser rundt i det nye livet "på prærien", med en enorm arbeidskapasitet, med kvinnfolka løpende etter seg, jobbtilbud over alt, og topper dette med en kledelig dose beskjedenhet. Nokså "klisjé - Norsk" synes jeg og jeg merker ofte at jeg rett og slett blir irritert på rollefiguren. Etterhvert tar Troen skikkelig tak i fyren også, og da fremstår han enda mer usympatisk, all den stund han preker nestekjærlighet og denslags til alle og enhver, mens hans egne arme foreldre hjemme på Vestlandet, tar han seg ikke tid til å besøke en eneste gang!
Så kan man selvfølgelig si at; sånn var det. Hoem ønsker ikke å sukre denne historien, og bra er dèt.
Bokas avsluttende del vies for en stor del til de gamle hjemme på Rekneslia. Han har et godt grep om denne delen av boka synes jeg og disse avsluttende kapitlene fremstår som troverdige, ganske gripende og bærende for hele boka. Ingen kjære mor, for de gamle, og ikke mye hjelp å få for en stakkar, hverken fra sine egne eller av det "offentlige". Og sånn var det.
Alt i alt en bra bok, men finner ikke helt "spenningen" i historien.