Bokelskere.no

Utrolig spennende. Godt skrevet og heldigvis ganske lang...

Nappa til meg denne boka på Gardermoen, på vei til en tre dagers hyggetur til Munchen med venner.
Begynte rett etter avgang og ble fanget, nokså umiddelbart. Sjelden jeg skulle ønske reisen varte lenger, for å si det slik.
Kort og godt en strålende krim. Spenningen holder høyt nivå gjennom hele boka, og persongalleriet er meget troverdig. Selve historien likeså.
Når jeg leser en god krim, går tankene ofte til andre "store" krim forfattere som f.eks. Nesbø og John Hart. Og jeg må si sammenligningen kommer godt ut for Fjells del.

Et godt pluss blir det og, at fortellingen henter mye av stoffet fra Alcatraz i San Fransisco og Østfold / Ullerøy i Norge.
- Begge steder jeg er godt kjent.
- Ja, har kun hatt frivillige opphold på Alcatraz altså, bare så det ikke sås tvil om min redelighet, he, he.
Men, tilbake til boka. Fortellingen "spretter" stadig vekk mellom forskjellige steder og tidsbilder. Ofte blir dette litt rotete og kan virke litt oppkonstruert, kanskje, men ikke her.
Historien spenner over mange år og Fjell syr det sammen på fiffig vis.
Bit for bit dukker små biter av hva som faktisk har hendt opp, og som leser aner man etter hvert en forklaring.
Mer skal jeg ikke si, annet enn at spenningen fortsetter helt ut i siste kapittel.
Stort bedre blir ikke en krim for meg.

Vel, vel.
Ideen var god. Resten synes jeg ikke står i stil til Øya. Det blir litt "klissete".
Kvinner med grenseløs skjønnhet og adoniser som "alle" faller for stiller jeg meg alltid litt tvilende til. Her går forfatteren Ken Follets siste verker en høy gang.
Personlighetene er dessuten nokså grunne, hvilket gjør det hele værre.
Forutsigbart blir det óg.
For å dra fram noe positivt, vil jeg si at boka gir en grei innføring i et stykke Europahistorie, som jeg ikke visste stort om på forhånd.
Forøvrig er boka platt, forutsigbar og overfladisk.
Skuffenede.

Enkle små historier. Hverken mer eller mindre.

Jeg bare "elsket" Moyes "Et helt halvt år" og var naturligvis rimelig spent på om hennes neste bok holdt mål. De første sidene virket litt forvirrende kanskje, med masse navn og handlinger som tilsynelatende ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Men dette rettet seg fort opp, heldigvis. For etter disse innledende introduksjoner av bokas hovedpersoner og deres bakgrunn bringes vi på elegant vis via et lite biluhell inn i bokas egentlige fortelling. Vi tas med på en reise, bokstavelig talt, hvor erklærte tapere og vinnere virkelig får noe å bryne seg på, både med hverandre og verden rundt dem. Fasadene falmer og reisefølget snubler fra den ene mer bisarre situasjon til den andre. Her er humor, alvor og realisme i bøtter og spann. Klassisk Moyes og helt på høyde med forrige bok i så måte.

De merkverdige situasjonene er det som sagt mange av, og det som gjør det hele så.... spennende, er bl.a. den eminente timingen mellom disse. Snodige situasjoner dukker opp når man minst venter det. Totalt overraskende. Og når det ser som lysest ut og alt synes å ordne seg, skjer det fatale. Den totale håpløsheten synes uopprettelig for alle. Utenom for Jess da, som ikke lar seg knekke så lett.
Men selv hun, etter mye dramatikk og fatale hendelser, synker sammen til slutt.
Og så, akkurat da det hele virket totalt håpløst, skjer det ting igjen som snur opp ned på det hele. Her er det dramatikk til siste kapittel.
Historien er på en måte temmelig utrolig, men likevel høyst troverdig. Veldig godt fortalt, nokså uforutsigbar, morsom og spennende.
Jeg trenger ikke mer for å gi en solid firer.
Moyes forrige bok, et helt halvt år, er likevel av en helt annen dimensjon. Denne blir nok litt "lettbent" i forhold.

Hei.
Ingen som helst tvil om at "Til W.S" står for Til William Stoner.
Disse tre ordene fra hans tidligere elev og sin livs kjærlighet ble på en måte den endelige bekreftelsen på at han var verdsatt. Hans liv hadde betydd noe.
Og med denne avgjørende vissheten sovnet han inn.

Slik opplevde jeg det.
Vakkert.

Hadde selvfølgelig store forventninger til denne boka. Med så mye media oppmerksomhet og "seksere" skulle det bare mangle.
Og det er en flott bok. Litt vanskelig å beskrive egentlig, da innholdet oppsummert fort lyder litt ...kjedelig?
Og kjedelig er boka definitivt ikke. Kanskje litt avhengig av i hvilken grad historien griper deg, men ordene og historien fanger og engasjementet stiger godt utover i boka.
Slik var det i hvert fall for meg. Jeg liker Stoner og jeg heier på ham der han med rak rygg rusler gjennom livet. Han ofrer, tilsynelatende likegyldig til både karrière og sosial status for ærligheten mot seg selv og sin lærergjerning.
"Stabeisen" får betale dyrt for sin egen overbevisning og belønningene synes få og til dels ubetydelige sett med leserens øyne.
Hans ekteskap er vel hva vi enkelt ville kalle et "disaster", men han holder ut sitt eget feilgrep og bevarer en slags kjærlighet i store deler av livet.
- Han var nok ikke alene om dette på 30 tallet, men likevel...
Språket i boka er vakkert og direkte, en nytelse å lese. Handlingen er enkel og de egentlige høydepunkter er få.
Ett høydepunkt skal nevnes:

"Til: W.S"

Kanskje belønningen som gjorde livet hans verd å leve?

Tredje og foreløpig siste bok fra Michelet om våre krigsseilere og Halvors liv (og noens død) på skip og i havn i året 1942.
Dette er etter min mening den klart beste av disse tre bøkene. Boka har modnet og fortellingen er troverdig og meget interessant. Det som trakk litt ned i de to første bøkene, disse lange utredningene om mindre relevante forhold i forhold til selve krigen, er her langt mindre "plagsom". Samtidig er vi blitt særs godt kjent med bokas hovedperson, Halvor og det er med stor spenning man følger hans bevegelser både på havet og i land.
Faktisk synes jeg Michelet er på sitt beste når Halvard beskriver sjømannslivet på land. Ikke bare på kneipene, men også Halvors forhold til Miss Muriel Shannon som nok står litt i kontrast til det stereotype inntrykk vi har fått av hardbarkede sjømenn med sweetheart i enhver havn. Forholdet til Muriel beskrives både lystig og spennende og utgjør noe av bokas absolutte høydepunkter.
Jeg ser i etterordene at bok 4 og 5 er på gang.
Noen annet "skulle ta seg ut" !
Jeg gleder meg.

Er så vidt i gang. 100 sider eller så.
Litt mer forberedt på all "fakta" Michelet forsøker å stappe inn i konversasjonene nå. Mye av det er jo forsåvidt også interessant, det bare virker litt kunstig i det omfanget det har fått i bok no.1 og antageligvis også i denne boka.
Får vel kanskje innrømme, at nå som jeg bedre kjenner fortellerstilen, tar jeg nok en aldri så liten "skummings" her og der.
For øvrig synes jeg boka nok virker hakket bedre enn Skogsmatrosen.
Over Atlanteren i en diger tanker proppfull av flybensin?
På et hav fullt av U-båter!
- Ligger en del spenning innbakt bare der, kan en si...
Og så var også den boka ferdig lest.
Og joda. Den er bedre enn første bok. Og forsåvidt mer "spennende".
Men, for meg ble faktisk spenningen og bokas absolutte høydepunkt, der hvor Halvors forsøksvise erobring av sin "miss Muriel" beskrives inngående. Og på et for meg ytterst fornøyelig vis. Ja, jeg lo, og slapp en aldri så liten tåre faktisk, ved flere anledninger.
Jeg synes også J M på fint vis viser oss hvordan Halvor modnes i takt med krigens utvikling og blir en ganske likandes person i en verden hvor det ofte er helt andre, mer kyniske kvaliteter som måles.
Likevel er også denne boka litt for lang. Forlaget kunne lett nappet ut et par hundre sider, og boka ville blitt tettere og totalt sett bedre, etter min mening.
Likevel klart bedre enn bok no 1 og fortjener klart et terningkast 4. Kanskje en femmer?
Jeg er i gang med siste bok.

For en bok!
Så annerledes det meste. Så poetisk vakker og samtidig ytterst nøktern.
Hvordan var det her i landet i gamle dager. Men ikke lenger tilbake enn tidlig 1900...
Hva tenkte folk?
Når man reiser rundt i landet og ser: Alle disse tunge murer og byggverk, steingjerdene, de små jordlappene i de mest karrige områder.
Hvordan orket de?
Ja, hvordan ble dette landet bygget egentlig?
Roy Jacobsens svar er rett og slett mektig i all sin enkelhet. Fra øyriket på helgelandskysten får vi en liten, men nokså dramatisk familiesaga som på vakkert vis forteller en bit av vår viktige historie, vår arv rett og slett.
Boka er kort, men på en måte ligger det svært mye mellom linjene.
Hva mer skal en si?
Fantastisk fin bok.
Denne boka bør enhver med interesse for vårt land lese.

Nok en gang solid og engasjerende fortelling av Hoem.
Hørte denne som lydbok (i bilen) og tror dette løfter det hele et hakk.
Mye interessant og mange tankekors om det vanskelige livet o Norge midt på 1800 tallet.
Det livet og de utfordringene som møtte utvandrerne i Amerika er også meget godt "illustrert", uten overdrivelser, uten sentimentalitet. Dette gjør boka troverdig og høyst lesbar.
En solid femmer til Hoem.

Alle tre bøkene i "serien" ligger nå klare til lesing og jeg er godt i gang med første bok; Skogsmatrosen".
Har store forventninger til bøkene. Genren er vel kanskje min favoritt og Michelet har høstet god kritikk i pressen så vidt jeg vet.
Synes det åpnet bra, grei innføring i Halvors bekgrunn og veien mot handelsflåten. Litt mye detaljer etter hvert kanskje? -Det virker som om forfatteren litt for ofte benytter anledningen til å konstruere "samtalene" slik at den ene samtale-part alltid besitter en imponerende mengde kunnskap og "fakta" om det meste her i livet, ikke minst om storkapitalens mer skyggefulle sider. Må si jeg er imponert over hvor høyt intellektnivå det var i handelsflåten på den tida.
Men, selv en høyt reflektert sjømann må ha seg en tur innom kneipene en gang i blant. Og disse skildringene bringer vel litt mer balanse i det hele vil jeg si. Saftig, fornøyelig og ganske så realistisk.
(Her snakker jeg ut ifra en viss egen-erfaring, må jeg bekjenne)
Er vel nå over 300 sider uti boka, og synes det går litt vel lenge mellom de interessante beskrivelsene. Det glimter til, bevares, men jeg tror faktisk de første 300 godt kunne vært kuttet ned til 200 eller så. Det blir veldig mye oppstyltede samtaler og prat om forhold jeg for egen del ikke synes har så mye med bokas tema å gjøre.
Eller kanskje jeg har misforstått litt?
- At denne boka ikke handler om noe annet eller noe mer, enn livet om bord i handelsflåten under krigen?
Men, som sagt er jeg ikke halvveis engang, så vi får se hva alle de neste hundre sidene har å by på.
Vel. Da er boka ferdig og plassert på hylla.
Inntrykket fra de første 30 sidene har holdt boka gjennom.
Jeg lar meg irritere over den overdrevne fakta strømmen fra et par av skipets besetninger, i tillegg til at jeg ofte tenker at du verden så godt informert denne gnisten hele tiden er. Ja, ofte virker det på meg som om Gnisten og da også sjøfolka rundt ham besitter opplysninger om krigen som de fleste på landjorda først fikk nyss om da krigen var omme.
Hvor mange Nordmenn visste om Tyskernes konsentrasjonsleire og deres behandling av jødene i 1942 for eksempel?
Synes også det er litt forvirrende til tider, med forfatterens, eller er det forlagets? bruk av understrekning, stjernetegn og kursiv, for å skille mellom virkelige navn og hendelser og fiktive.
I samme slengen synes jeg også det er merkelig at de partiene som gjengir skogsmatrosens dagbok IKKE er gitt i kursiv?
Dagbok-delene bare ebber ut i fortellingen slik at det til tider er vanskelig å skille mellom hva som er hva.
I bokas etterord kommer det imidlertid en del forklaringer. Bl.a. at Michelet bevisst har gitt Gnisten en god del info han ikke ville ha fått i et reelt skip. Og likeså at enkelte av Skogsmatrosens skipskamerater bevisst er gitt overdrevent mye kunnskap, for på denne måte enkelt og kunne bringe fakta inn i fortellingen.
Sikkert greit for noen, men for meg var det ødeleggende. For meg forsvant troverdigheten til boka med dette, og da blir det rett og slett litt kjedelig.
Potensielt kunne dette blitt en sekser på terningen, men jeg trekker for; manglende troverdighet, 300 overflødige og kjedelige sider samt et surrete system med stjerner og streker.
Da er det bare 3 igjen på min terning.

Spennende tvers igjennom.
Knalldebut av Chris Tvedt.
Anbefales!

Dette er den fjerde boka jeg leser av CT og nok en fulltreffer innen sjangeren vil jeg si.
Fin spenning og driv fra første til siste side.
Dette er bok no. 2 i serien om advokat Brenner. Noe av det som løfter bøkene til C T er troverdigheten, synes jeg. Troverdige personer og troverdig komplott. Akkurat denne boka svikter kanskje en aning på dette punkt i forhold til de etterfølgende i samme "serie" + de som kommer i serien om kriminaletterforskeren Edvard Matre. (Første bok: "Av jord er du kommet").
De kriminelle handlingene blir litt vel voldsomme, etter min mening, og jeg har nesten vondt for å tro at noenlunde velfungerende mennesker kan besitte så store doser med ren ondskap og sadisme som flere av hovedpersonene gjør i denne boka, som trengs for å kunne utføre de handlinger som de gjør.
Samme kritikk kan rettes mot svært mye av krim litteraturen generelt, men synes at CT i sine etterfølgende bøker har klart å skape spenning på en fin måte, uten å ty til de litt lettvinte bestialske handlinger.
Mulig jeg er litt streng da, som nøyer meg med en firer.
Hverken Tom Kristiansen eller Nesbø er det minste hakk bedre, så jeg burde kanskje strammet inn litt på mine terningkast til disse forfattere også.
Gleder meg uansett til neste bok, som ligger klar hjemme.

Bare elsker Chris Tvedts spennende historier. Lekent og lett språk, befriende fritt for påtatte kunstneriske friheter og abstrakte lignelser. Her er det rett på sak. Nøkternt og ekte.
På ny får vi to historier som følger hverandre parallelt, en god stund.
Igjen ytterst troverdig og spennende.
Masse positivt kan sies om denne krimmen, egentlig. Så mye at jeg nesten er villig til å gi en sekser.
Men seksere gir jeg av prinsipp ikke i denne genren. Så da blir det en solid femmer.
De fire foregående bøkene i "serien" er forøvrig bestilt... Dumt å lese "baklengs" sier du?
Sikkert, sikkert.

Fortsetter på eminent vis der "Av gjord er du kommet" slapp. Har virkelig fått sansen for Chris Tvedt som krimforfatter. Som man må forvente innen genren, er det spenningen som tar hovedansvaret for bokas fremdrift. Og her skårer CT full pott etter min mening. Ikke bare er Førstebetjent Edvard Matres jakt på de kriminelle i seg selv fullpakket med spenning. Boka
skildrer også to av hans kollegers moralske kamp med seg selv og hvordan de sliter med forhold fra oppvekst og nyere opplevelser fra felten. Som leser er det lett å sette seg inn i disses fortvilelse og la seg sakte men sikkert dra seg inn i deres lett psykotiske virkelighets oppfattelse. Eller har de rett, selv om alle andre, inkl. leseren tviler?
På sett og vis minner disse to bøkene litt om både Jo Nesbø og John Hart. Men, til forskjell fra noen av Jo Nesbøs seneste bøker, er handlingen her enkel, logisk og troverdig. Leseren mates i kapittel etter kapittel med observasjoner og fakta, om enn i små doser, slik at man helt uunngåelig lager sine egne teorier eller støtter de som etableres. Men hele tiden er det ett eller annet som nok ikke er helt som vi tror....
Flott skrevet, høyt tempo, spenning på mange plan, svært gode personskildringer og, troverdig!
Egentlig er dette en 6'er, men jeg har vel bestemt meg for at rene krim-bøker får maks 5.
Må leses!

En foreløpig rapport, etter å ha lest meg gjennom halve boka.
Rivende spennende! Gleder meg til resten.
Og resten gikk fort unna.
Denne boka var det vanskelig å legge unna. Rett og slett en veldig bra krim, troverdig og stappet med spenning. En klar femmer.
Er i gang med etterfølgeren, som virker akkurat like bra.
Tror jeg har fått meg en ny favoritt innen sjangeren!

Grei Krim, uten den helt store entusiasmen fra min side.
En sterk treer, eller kanskje en firer?

En strålende fortalt historie. Gripende, til tider meget morsom, selv om selve historien er mest tragisk.
Flott språk, meget godt oversatt.
En intens fortelling, hvor jeg i blant måtte legge den til side noen minutter, for å få pusten igjen.
Det fremgår ikke at dette er en historien basert på virkelige hendelser, men jeg har nesten vanskeligheter med å tro at denne roman ikke i noen grad er selvopplevd.
Uansett, denne boka bare MÅ leses!

Tja, dette blir mest språkmessige nyanser for min del. Langt fra nok til å føre meg flere hundre år tilbake i tid, slik mitt eksempel fra Kurt Austs bøker gjør.
Jeg sikter til mer enn språket egentlig. Datidens litt overdrevne høflige måten å konversere på f.eks. Særlig blant de lærde eller skolerte. I sitats form kan dette være en fin måte å gi fortellingen en "dose" koloritt, uten å ty til regelrett gammeldags stavemåte. Jeg mener for eksempel IKKE at men skal bytte ut "dere" med "eder" osv.