Bokelskere.no

Mor og far skilles i en alder av ca 70.
Deres tre barn tar skilsmissen nokså forskjellig og boka gir hver og en av dem en jeg-stemme som forklarer hvordan de opplever, ikke bare skilsmissen, men også hverandres måte å håndtere den nye situasjonen på.
Familien må vel klassifiseres som gjennomgående intellektuell og de legger også stor vekt på å fremstå som sådan. Alle ord og handlinger analyseres og vurderes. Diskusjonene verdsettes tilsynelatende høyt men det synes som om det viktigste for flere av dem er å "vinne" diskusjonene, heller enn å forstå motparten eller ta lærdom av andres synspunkter.
Trass i at "barna" alle er godt voksne, med ektefeller, barn og egne hjem, er de alle sterkt knyttet til mor og far og hverandre. De ferierer alltid sammen på "hytta", og har en rekke faste tradisjoner som ikke må brytes. Egentlig er de vel temmelig konservative alle sammen, selvom de forsøker å fremstå som noe annet.
Når så mor og far skiller seg, rakner det for flere av dem. Helt utrolig!

Mens jeg leser tenker jeg; For en slitsom familie å være i. Alltid å skulle konkurrere med hverandre om stort og smått, skjule reelle problemer, hvem er "best", og hvem besøkte mor sist. Fikk Liv en nyhet fra mor eller far, FØR f.eks. Ellen, må dette analyseres av den som ble den ulykkelige no. 2. Som om informasjons rekkefølgen til enhver tid er synkron med hvem som da står mor eller far nærmest.
For meg fremstår dette mer barnslig enn intellektuelt. I hvert fall umodent. Nesten uvirkelig.
- Er det noen som har det sånn?
Dette blir for meg litt typisk for hele boka. Samtlige personer er tilsynelatende oppegående og skolerte mennesker, men de oppfører seg alle som umodne fjortiser. Lillebroren i flokken er kanskje et unntak, i det han tydeliggjør forventningspresset fra familien (og samfunnet) og forkynner en livsstil fri for tvang og forpliktelser.
Men, det rakner for han også. Knuten til konvensjonene blir for sterk, også for han.
Boka er overtydelig, omstendelig og mangler spenning og drivkraft.
Rett og slett kjedelig.

En av Chris Tvedts absolutt beste bøker. Meget velskrevet og spennende fra første til siste side. Krim blir ikke så veldig mye bedre enn dette og jeg holder ham som en favoritt blant Norske krim forfattere. Jeg liker krim når handlingene ikke blir for ekstreme, slik at det hele blir troverdig. Her tror jeg på historien helt fram mot slutten, egentlig. Da glipper det litt..
Persongalleriet er derimot meget overbevisende fortalt for de mest aktuelle skikkelsene, som Edvard og Victoria. Levende og troverdig. Men jeg mer enn aner viktig deler av løsningen nokså tidlig (hvilket jeg ikke pleier..), noe som demper spenning en aning. Og, som sagt, troverdigheten glipper noe på slutten.
Likevel en "page turner" av høy klasse og vel verd en femmer.
Gleder meg til neste C T bok, som bare mååå komme.

Krim blir ikke stort bedre enn dette!
Befriende fri for gørr og blod. Realistisk og troverdig tvers igjennom.
Likevel meget spennende fra første til siste side.
- Lenge siden jeg leste forrige bok av Tvedt, men dette må da være hans aller beste?
For tiden holder jeg kort og godt Chris Tvedt som Norges beste krim forfatter.
Fortjener en sekser, denne her

Bra begynnelse. Historien om Lars er spennende og gir boka fint driv. Lenge tenkte jeg at dette er jammen bedre enn forrige bok. Men så parkeres Lars "på trygt sted" og det blir mye slektninger og enda mer religion som fyller sidene.
Og stakkars indianere som får sine jaktmarker ødelagt av alskens gudshus og dyrket mark.
Enda verre var det vel sydover, i USA.
Merker jeg blir i dårlig humør av å lese om all denne gudetroen.
Hadde det ikke vært fordi forfatteren heter Hoem, og unektelig skriver godt, hadde jeg ikke spandert mer enn en treer her, men strekker meg til en firer, vesentlig på grunn av historien om Lars.

Som ren krim synes jeg denne boka blir litt tam.
Men du verden for en fin roman.

Mye bra i denne boka, og lenge tenkte jeg at den er i hvert fall bedre enn " Bare et barn".
Men så tar det litt av, liksom og historien blir mer og mer komplisert. Og med det forsvinner også troverdigheten, for min del.
Skal jeg være ærlig, er jeg sannelig ikke sikker på om jeg helt skjønte " løsningen" heller, når siste side var snudd.

Likte boka godt.
Lett å lese, jevnt spennede i jakten på gåten(es) løsning.
Og, som alltid med J L H; troverdig.
Anbefales.
En solid firer

Likte denne boka godt, selv om den ikke er spesielt spennende til "krim" å være.
Derimot troverdig, uten overdrivelser.
Må leses, særlig av de som allerede har forsynt seg med noen av hans gode bøker.
Her får men den forsiktige starten på Wistings karrière, selv om dette ikke er første bok.

Har nølt litt med min omtale av denne boka. De samme gjelder for øvrig også den boka jeg leste etter denne; John Harts «Syndenes forlatelse».
(Ingen, what so ever, likhet med Den Dunkle Dottera forøvrig!)
Årsaken til denne «nølingen» er imidlertid den samme. Jeg finner liksom ikke helt ut hva jeg skal mene om noen av dem. Og ingen av dem innfrir helt.

Den Dunkle Dottera i hovedsak en klassisk Ferrante bok. Og eminent oversatt av Kristin Sørsdal.
Fra tidligere bøker, kjenner man igjen både skikkelser og hendelser.
Det er litt som om man har lest boka før, bare at dette er «kladden»? Fokuset er vel mor-datter forholdet og det evige spørsmålet stilles: «gjorde jeg rett»..?

Slike spørsmål stiller sikkert de fleste foreldre seg av og til. Gjorde jeg det rette for barna, eller tok jeg et egoistisk valg?
Litt av problemet er at jeg ikke helt skjønner hva denne boka bidrar med i så måte, bortsett da fra å minne om akkurat dette?
Dette ble rett og slett litt kjedelig for meg, trass i disse litt snodige hendelsene nede på stranda.
Og det som skjer i kjølvannet av dette igjen, virker nærmest forvirrende på meg.
Hadde det ikke vært for måten Ferrante skriver på, som også her er både vakkert poetisk og direkte på samme tid, hadde jeg kanskje ikke orket å lese den ferdig.
Det blir terningkast 1 for fortellingen og terningkast 3 for Ferrantes måte å fortelle på.
En (generøs) firer totalt.

Har nølt litt med min omtale av denne boka. De samme gjelder for øvrig også den forrige boka jeg leste; Ferrantes «Den Dunkle Dottera».
(Ingen, what so ever, likhet med Syndenes Forlatelse forøvrig!)
Årsaken til denne «nølingen» er imidlertid den samme. Jeg finner liksom ikke helt ut hva jeg skal mene om noen av dem.

Syndenes forlatelse er i hovedsak en klassisk John Hart bok. Persongalleriet består av helter med høy moral og stor viljestyrke, mens bandittene, i hvert fall de «største» av dem, ikke kjenner noen grenser for grusomhet i jakten på personlig vinning.
Som sagt, nokså typisk John Hart. Mitt problem med denne boka, er vel at jeg synes det her blir litt for mye av det hele. Det overdrives jevnt over i hele boka. Det er ingen grenser for hvor mye smerte og tortur «Adrian», som har sittet 13 år i fengsel for et drap han hevder ikke å ha begått, kan tåle.
Han biter tennene sammen og utstår alt.
Og når han da endelig slippes løs, inntreffer «selvfølgelig» en rekke hendelser og endatil drap, som på ny gir de mørke kreftene i politiet akkurat det de trenger for å arrestere han på nytt.
Og stoltheten hans er så stor at det å nedlate seg til å komme med en forklaring eller forsvare seg, er helt uaktuelt.
Og med det svinner troverdigheten til både historien og til de viktigste personene i plottet.
Jeg synes historien etter hvert rett og slett virker oppkonstruert.
Det samme med en god del av dialogene. Halve setninger, hvor det essensielle bites av eller holdes igjen når det naturlige ville være en mye mer pågående og oppklarende samtaleform partene imellom.
Dette blir stadigvekk en forutsetning for framdriften av fortellingen.
Såpass ofte at jeg lar meg irritere av det hele.
På det verste syntes jeg dette nesten ble litt dumt og jeg tenkte at dette ikke er verd mer enn en treer, toppen.
Men, så er det jo en del positivt å si også da.
På tross av at fortellingen til tider minner om et eventyr, og ikke en hardbarka krim, er den vanskelig å legge fra seg. Ofte er den ganske spennende, aldri kjedelig. Og man blir såpass godt kjent med hovedpersonene at, som i en god roman, bare må du finne ut hvordan det hele ender.
Boka er lang. Det skjer mye. Det hele er godt fortalt og henger bra sammen. Tipper det er lagt mye arbeid i denne historien.
Strekker meg derfor til en firer.

Må bekjenne at dette er den første boka jeg har lest av V. H.
Grep fatt i den da flere av mine Facebook venner hevdet de absolutt IKKE skulle lese en slik «sladre historie».. Sånt trigger imidlertid meg.

Og takk for det, for dette er en fantastisk bra bok.
Ikke bare er det en medrivende og faktisk ganske spennende historie. Hun har dertil et godt og levende språk, litt sånn som Solstad (på sitt beste) innimellom, halvt fritatt for gjengse grammatiske kjøre regler, men forklarende og presist. Og litt poetisk vakkert.

Boka har jo en grunnfortelling, men spretter litt fram og tilbake i tid, og noen ganger litt til siden. Skjønner at noen finner dette forstyrrende, men jeg opplevde det heller omvendt. Fordypende liksom, som om forfatteren trinn for trinn åpner døra til Bergljot sitt indre, slik at vi etter hvert får en slags forklaring på hva hun sliter med og hvorfor selv ikke den velmenende søsteren lykkes i å skape forsoning mellom «Bergljot» og den øvrige familien.

Vigdis serverer her en uhyre sterk fortelling. Så sterk og så troverdig fortalt, at det nesten gjør vondt innimellom når Bergljot blottlegger sine innerste tanker og følelser i den opprivende familie-kampen.

Arv og Miljø er en meget god tittel, for det er nettopp dette det handler om.
Arvestriden er sentral og fordeling av hytter både knytter og splitter søsknene, men tjener også som en katalysator for at Bergljot skal opparbeide det mot som kreves for at hun skal stå åpent fram med sin historie og bli trodd. Hennes oppvekst var ikke som de andres, noe vi langsomt får ta del i.

Fortellingen er mye mer enn en beretning om incest og et arveoppgjør. Den berører barns rolle modeller generelt og hvor forskjellig de enkelte i en barneflokk kan oppleve miljøet i det som i utgangspunktet burde være helt likt. Og hvordan dette er med på å forme personlighetene videre i livet. Mange vil nok kjenne igjen større eller mindre elementer fra egen oppvekst, forhold til foreldre og egne søsken eller kanskje et arveoppgjør som ikke tilgodeså alle på en rettferdig måte.
Ofte tenker man, dette skjer bare med meg. Kun i min familie.
Fasadene rundt oss skinner, og beskyttes.

Her er mye å lære faktisk, mye klokskap i en både spennende og realistisk fortelling.
Og det mener jeg, helt uavhengig av om den egentlig er en selvbiografi eller en roman.

Fin krim av Horst.
Realismen i fortellingen er høyere enn snittet av norske krim-forfattere, noe som for min del gjør det hele mer spennende. Og spenning er jo hele vitsen med denne sjangeren.
Boka er lettlest og til tider en skikkelig page turner.
Det hele gikk unna på to flyturer + noen dager på stranda.

En sjeldent sterk fortelling. Nøkternt fortalt, men desto mer gripende.
Gjør nesten vondt, en gang iblandt.
Må leses!

Sjelden jeg leser bøker av typen "dokumentar", men i mangel av noe annet fant jeg denne som u-lest i bokhyllen min. Husker ikke engang at jeg hadde kjøpt den.
Men for et funn!
Åsne skriver meget godt, det vet vi jo. Nøkternt, saklig og presist. Dette er en form jeg synes passer ekstra godt for denne sjangeren. Her skal fakta tale sin egen historie. Sminke hører prosaen til.
Og i denne boka finnes det ikke mye "sminke". Ja, jeg må nesten beundre henne for ikke å la følelsene "løpe løpsk", med så mye dramatikk, ikke minst på det sivile plan, som hun her blir vitne til.
Ja, til tider er det rett og slett rystende det hun beskriver. Om sivilbefolkningens lidelser. Om
krigens tilfeldige spill med liv, død og lemlestelser.
Mye av boka dreier seg om livet i Bagdad og hvordan Saddams regime forbereder seg til krig, det vil si; hvordan de i sin suverenitet skal ydmyke og jage Bush og hans inkompetente soldater så langt ut i ørkenen at de ikke engang finner veien hjem igjen...
Bath partiets propaganda apparat kjenner ingen grenser. Åsne og hennes journalist kolleger fotfølges rundt til de utvalgte severdigheter, godkjent av Mr. Saddam og hans informasjonsministerie.
Men Åsne vil mer. Hun vil under huden på befolkningen. Hva tenker de egentlig? Er virkelig Saddam kongenes konge, alle Irakeres redningsmann og venn?
Lett er det ikke å holde en "fri" samtale med en tilfeldig sivil Iraker, og de er alle, så og si uten unntak, fryktsom bundet til de offisielle "sannheter".
Når krigen går mot sin uvegerlige begynnelse tar de fleste journalistene fornuften fatt, og finner en vei ut av landet. Åsne har sine kvaler, men uten å røpe for mye, vil jeg si at hun her også utviser et mot det står høy respekt av.
Boka er ikke bare en meget lærerik, informativ og rystende beretning om krigen i Irak, men den gir oss også et godt bilde av de utfordringer det må være å få et land uten lederskap fote igjen. Var det verd en krig å avsette Saddam?

En mesterlig godt skrevet dokumentar og en klar 6'er!

Mulig dette kan kalles Krim, men særlig spennende var det ikke.
Og da hjelper det ikke med Jacobsens nydelige lyriske språk eller hans store fortellerkunst.
Personene forblir litt fjerne og handlingen nesten som for et "sakte TV å regne". Ikke en eneste en av bokas sider klarte å engasjere meg. Og dette i skarp motsetning til hva jeg tidligere har lest av hans rene romaner.
Jeg gir terningkast to for innhold men gir ett ekstra for RJs måte å skrive på.
(Selvom det liksom ikke helt "passer" i en krim.)

Ikke lett å lage en omtale av denne boka.
Men, la det være sagt med en gang; Dette er en roman av meget høy klasse. Ikke mange skriver som Ferrante, og ikke mange oversetter som Kristin Sørsdal!
Boka handler i korthet om en kvinne som føler hun mister alt når hennes mann på uforklarlig vis forlater henne og hennes to barn. Hun føler seg nedverdiget, verdiløs og totalt ødelagt som kvinne.
Hun graver seg dypt inn i depresjonen og bokas største del handler for det meste om dette.
Høres litt "kjedelig" ut, men det er bare det at prosessen beskrives så overbevisende og bra, at jeg tok meg ofte i å tenke at, "mon tro om en krisepsykolog" evner å ha en så dyp innsikt i det menneskelige mørke sinn, som Ferrante utviser her.
Hvorvidt denne boka er "bedre eller dårligere" enn Napoli kvartetten, blir kanskje litt "smak og behag". Eller kanskje kan man si at den objektivt er bedre, mens jeg subjektivt nok fant enda større leseglede i de 4 sistnevnte.
Tro likevel jeg legger den i haugen med "favouritt bøker".

Topp spenning fra Jussi.
En av hans beste, synes jeg. I klasse med Journal 64.
I tillegg til spenningsmomentet, synes jeg også det var meget interessant å dykke inn i tiggernes verden. Kan man si "ROM-folket"?
Dette er jo en roman, ikke en dokumentar, men mye av boka er såpass troverdig, at jeg godt kan forestille meg virkeligheten som like brutal.
Unge Marco - hovedpersonen, blir rett nok nesten som for en "supermann" å regne, og de halsende bandittene han hele tiden har i hælene, lykkes hele tiden nesten, - men aldri helt, å stoppe han.
Dialog og humor i avd. Q er som vanlig på topp og krydrer boka på eminent vis.
Oversetterne (gjendiktere) Ø. Reisegg og Elisabeth Bjørnson synes jeg har gjort en meget god jobb.
Boka var en fornøyelse å lese.

Nei, dette ble for mange sider og for lite innhold. Spenningen uteble for min del.
Hadde det ikke vært for de fargerike hovedpersonene og den fine måten Jussi former sine setninger på, hadde det blitt en toer.
Tror oversetteren Krogstad kjedet seg litt, han også. Her er både skrivefeil og, etter mitt skjønn, en del svake setninger.
Eneste lyspunkt for meg var å få et lite blikk inn i de alternative religioners verden. Eller hva det nå enn måtte hete.
Huttetu så mye dumt mange av oss mennesker lar seg lede til å tro på.

Den beste jeg har lest av Jussi og en av de beste i genren "krim" jeg har lest på veldig lenge.
Det som skiller denne, etter min mening, fra både Flaske post og "Fasan dreper(e)ne (!)" er tre forhold:

• Store deler av Journal 64 kunne vært klassifisert som roman, - og det av høy klasse.

• Historien, med svært få unntak, er meget troverdig. Tipper kjernen i den er hentet fra faktiske forhold.

• Oversettelsen er klasser bedre enn de tidligere. (trass i at den samme oversetter, mr. Krogstad fikk litt "kritikk" av meg etter jobben med Flaskepost. Hastverk?)

Boka er selvfølgelig spennende så det holder, - det er vi jo vant til fra Jussi. Men her får vi i tillegg servert en meget gripende og troverdig historie om Nete Hermansen, som etter overgrep og aborter i ung alder havner på Sprogø hvor nye overgrep venter, både fra bestyrelsen og de innsatte. Det offentliges ubarmhjertighet overgås bare av legevitenskapens skråsikkerhet. Det hele er nesten ikke til å fatte.
Slikt kreerer sterke følelser, og hat, noe som blir bokas drivende kraft framover.
Det verste av det hele er at øya finnes. Det gjør også denne kvinneanstalten: "De farlige kvinders ø" . Opprettet i 1923 og i drift helt fram til 1961.-
Anstalten var opprettet for å beskytte samfundet mot:
"Kønslig ustyrlige og let aandsvage Kvinder, hvis Erotik frembyder en væsentlig Fare i det frie Samfund for Udbredelse af Kønssygdomme og for en Forøgelse af Samfundets aandelige Individer gennem Barnefødsler."
- Og jeg som trodde Danmark var et liberalt land.
Som krim må det jo krydres litt ekstra, så også her. Boka er ikke fri for det jeg oppfatter som overdrivelser. Likevel ikke mer enn at det får passere, men sekser'n glipper såvidt.

Som "Flaskepost" er også dette en bok om hevn. Og jevnt over spennende, men til forskjell fra f.eks. Flaskepost, synes jeg denne historien er mindre troverdig, ikke minst de siste kapitler mot avslutningen. Dertil litt forutsigbar.
Er også enig med en del andres omtaler, at boka har fått en nokså dårlig oversettelse. Fikk nesten lyst til å sjekke mot den danske originalen.

Er nå igang med Journal 64.
Dennes oversettelse er i alle fall bedre!