Jeg var innom biblioteket og skulle hente en bok jeg hadde reservert. Det ble fire bøker etter å ha snakket med en av de ansatte om foredraget Marta Breen holdt der for kort tid siden. Et foredrag jeg hadde planer å dra på. Men slik ble det ikke. Uansett; jeg lånte med meg to tegneseriebøker som er blitt til ved et samarbeid mellom Marta Breen og Jenny Jordahl. Den ene er 60 damer du skulle ha møtt Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt. Boken ble utgitt i 2016.

Jeg har lest mange bøker om norsk kvinnehistorie. Samtidig forstår jeg ved å lese boken til Breen og Jordahl at jeg bør lese enda flere. For det er en skikkelig teaser, her er det mange spennende kvinner som burde fått en større plass i norsk historie.

Link til blogginnlegget omtalen er hentet fra

The Mitford Murders er første roman i en serie, og bok nummer to er gitt ut i 2018 med tittelen Bright Young Dead. Jeg gleder meg til neste bok for jeg synes Mysteriet på Asthall var knakende god underholdning. Det er som bøkene til Agathe Christie, historien har noe tidløst over seg. Spennende historie med mange overraskelser. Jeg tror og håper den får mange lesere. Til alle de som ikke liker løse tråder når en roman slutter: Dette er boken for dere. Samtidig slutter den slik at den gjorde meg nysgjerrig på hva som vil skje fremover i livet med hovedpersonene i fortellingen.

Mer om boken i et innlegg på bloggen - link

Det er ikke mange romaner jeg leser i løpet av et år som treffer meg som romanen Stiklingen skrevet av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir. Ved å lese romanen på 266 sider, har jeg vært gjennom det meste av følelsesregisteret. Romanen starter slik:

«Fordi jeg skal forlate landet og ikke vet når jeg kommer tilbake, har den syttisju år gamle faren min tenkt å gjøre det siste måltidet vårt minneverdig, han har planlagt å bruke en oppskrift fra mammas håndskrevne oppskriftsbok, noe mamma kunne ha funnet på å servere ved en liknende anledning.»

Lobbi på 22 år skal reise ut i verden og forlate far, tvillingbroren Jósef som har en diagnose som gjør at han er bor på et omsorgsenter, og datteren som kom til verden ved et uhell; som Lobbi kaller det. Datteren bor sammen med moren sin og ble født samme dag som moren til Lobbi omkom i en bilulykke. Faren vil at sønnen skal studere og mener at sønnen kaster bort talentet sitt. Men Lobbi er ikke til å rikke. Han har fått seg jobb som gartner og forlater Island og familien.

Det er Lobbis reise vi får være med på i denne romanen. Historien virker så enkel i bokomtalen. Jeg ble derfor overrasket over hvilken virkning den hadde på meg. Jeg synes den uttrykker så mye og det er så mange lag i historien. Historien i boken er som livet. Det slutter aldri å overraske.

Det er helt tilfeldig at jeg har lest boken Jakten på El Chapo denne uken som rettsaken mot narkobaronen Joaquin «El Chapo» Guzman ble innledet mandag i New York. Men tro ikke at det mexicanske narkokartellet han ledet, Sinaloa, er nedlagt. For nå er det sønnene hans som leder kartellet: Politiet: Sønnene til «El Chapo» styrer narkokartellet med jernhånd

Boken jeg har lest ble utgitt i 2018 og er skrevet av Andrew Hogan og Douglas Century. Selv om utfallet av jakten er kjent, var det spennende å lese denne historien. Jeg tenker at krimforfattere kan få ideer av å lese boken. Samtidig er det deprimerende å lese den når jeg tenker på at grunnen til at slike narkokarteller eksisterer, er først og fremst er at det er en stor etterspørsel etter narkotika. At kartellene får eksistere i Mexico, er pga korrupsjonen som er i fengslene, i politiet, i det militære, ja rett og slett overalt. Det er en brutalitet i kjølevannet av narkoindustrien som er grusomt å lese om. Heldigvis er ikke alle kjeltringer og det medførte at DEA-agenten kan fortelle oss denne historien.

I romanen Rettstridig forføyning En roman om kjærlighet av Lena Andersson er hovedpersonen Ester Nilsson. Romanen om Ester Nilsson er blitt teater. I går, 8. november, var det premiere på forestillingen som spilles på Det norske Centralteateret som beskriver forestillingen slik:

«En enestående og humoristisk fortelling om forelskelsens systematiske selvbedrag. Vi møter den fornuftige forfatteren Ester Nilsson som skal holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Fra det øyeblikket hun møter ham snus hennes tilværelse av et altoppslukende begjær. Den kjærlighetshistorien de innleder er gjenkjennelig for alle som har vært forelsket i noen som ikke gjengjelder dine følelser.

Lena Anderssons roman om kjærlighetens vesen har tatt Sverige med storm og vant den prestisjefylte svenske litteraturprisen Augustprisen. I november blir det norgespremiere for dramatiseringen av suksessromanen.»

Nå har jeg lest romanen utgitt i 2013 , og ja, handlingen i romanen er som skapt for teater synes jeg. Slik starter den:

«Ester Nilsson het et menneske. Hun var lyriker og essayist med åtte tettskrevne pamfletter bak seg da hun var trettien. Egenrådige ifølge noen, morsomme ifølge andre, de fleste hadde ikke hørt navnet hennes.
Med knusende presisjon fornemmet hun virkeligheten inne fra sin bevissthet og levde etter den ambisjon at verden var slik hun opplevde den. Eller rettere sagt at menneskene var skapt slik at de erfarte verden slik den var, hvis de bare var oppmerksomme og ikke løy for seg selv. Det subjektive var det objektive, og det objektive det subjektive. Slik så i hvert fall hennes streben ut.»

Ester lever et tilbaketrukket liv:

«Fra den dagen da hun fant språket og ideene og innså hva hennes oppgave var, ga hun avkall på dyre vaner, spiste billig, var nøye med prevensjonsmidlene, reiste rasjonelt, hadde aldri stått i gjeld til hverken banken eller privatpersoner og hensatte seg ikke i situasjoner som tvang henne bort fra det hun ville bruke tiden på, å lese, tenke, skrive og samtale.
I tretten år hadde hun levd slik, mer enn halvparten av tiden i et harmonisk og rolig forhold til en mann som både lot henne være i fred og tilfredsstilte fysiske og mentale behov."

En telefonoppringning skal endre livet til Ester:

«Mannen i den andre enden spurte om hun ville holde et foredrag siste helg i oktober om kunstneren Hugo Rask. Han arbeidet med levende bilder og tekst i en kombinasjon som ble ansett som både storslagen og særegen. Dessuten ble han verdsatt for sin moralske patos i en overfladisk tid. Mens andre snakket om seg selv, snakket han om ansvar og solidaritet, pleide tilhengerne å si.
Tretti minutters innlegg, det vanlige honoraret.
Ester var ved Sankt Eriksplan da samtalen kom. Det var sent på ettermiddagen, og solen glødet intenst og lavt og stakk henne i øynene. Da hun kom hjem, fortalte hun stolt om oppdraget til mannen hun bodde sammen med, hvis navn var Per. Hugo Rask var en kunstner begge to betraktet med skjerpet oppmerksomhet.»

Allerede imens hun jobber med foredraget syder og koker det i henne:

«For hver dag hun skrev på foredraget, vokste følelsen av slektskap med objektet. Følelsen gikk fra respekt søndag til ærefrykt tirsdag, og henimot torsdagen en verkende lengsel, og fredagen tn tung savn. «

Og Hugo Rask liker foredraget og Esters besettende forelskelse er i gang:

«Under foredraget satt han intensivt oppmerksom på første benk. Konsentrasjonen i rommet var sterk hos de hundre og femti betalende. Etterpå gikk han frem til Ester med strålende ansikt og takket ved å ta begge hendene hennes i sine og kysse henne på kinnene.
- Aldri har noen utenforstående forstått meg så dypt og med en slik presisjon.
Det suste og bruste i henne, og hun klarte knapt nok å følge med på innslagene som fulgte. Alt hun tenkte på, var den takknemligheten hun hadde sett i ansiktet hans.
Da programmet var slutt klokken fem, holdt hun seg i nærheten av ham og forsøkte å se ut på en annen måte enn hun kjente seg. Kunstnerens sønn var der, en ung mann med skjegg, strikkelue og en direkte og spontan måte å oppføre seg på. Han roste foredraget hennes og sa at de burde gå og ta seg et glass alle tre. Det var det eneste i verden og hinsides den Ester Nilsson ville gjøre. Hvis hun hadde kunnet gå og drikke øl med Hugo Rask denne kvelden, hadde livet hennes vært fullkomment.
Men hun måtte hjem.»

Ester er som Carola synger - hun er Fångad av en stormvind:

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

«Frank var saklig i ordets opprinnelige retoriske forstand - han var drevet av saken. Og vi lever i en tid som er usaklig. Han brukte ikke saken for å fremme seg selv, men brukte seg selv for å fremme saken. I sin formidling var han nysgjerrig og drevet av gleden over kunnskap. Han lot seg fascinere av alle de interessante tingene i verden. Og dersom han mente noe var interessant, måtte det være det for alle andre også. Det er definisjonen på en god retoriker. En som brenner for saken og dermed setter fyr på andre. Frank visste verdien av den gode historien, men også av å gi noe av seg selv. Om du ser på måten han formidler på, ser du en mann som vil noe. Det er et menneske bak. Frank var aldri kjedelig og alltid til stede i sin egen fortelling.»

Sitatet over er fra boken Frank Aarebrot Hele Norges professor av Liv Skrotheim og Martin Larsen Hirth. Det er Jens Kjeldsen, professor i retorikk ved Universitet i Bergen (UiB) som siteres. «Det er et menneske bak»; det er nettopp det jeg tenker at han var. Derfor er det så rart at Frank Aarebrot er død, han var så levende. Jeg har bare sett han på TV og det sprutet livsvilje ut av han. I boken er sangen Kine Hellebust er mest kjent for: Det hainnle om å leve. Budskapet i sangen passer så godt til Frank Aarebrot.

Jeg lot meg begeistre av boken skrevet av Liv Skrotheim og Martin Larsen Hirth. Det var så godt å lese en biografi som traff etter å ha startet å lese flere store biografier som halvveis opplevdes drepende kjedelig og måtte avbrytes. I boken blir leseren kjent med Frank Aarebrot, hele Norges professor, valgekspert og bergenser fra han ble født i 1947 til han døde. Et liv i høyt tempo. Som alle oss andre hadde han sterke og svake sider.

Boken og forfatterne beskrives slik av forlaget Vigmostad & Bjørke:
«Frank Aarebrot etterlot seg et tomrom i norsk offentlighet da han døde i 2017. Hvordan ble han den unike formidleren har var?
«Franken» drevet av stor nysgjerrighet og glede over å formidle kunnskap. Studentene elsket ham, og han ble nasjonalt kjent og hyllet gjennom valgsendinger og seersuksesser som «200 år på 200 minutter». Han var respektert i politiske kretser fordi han alltid sa sin ærlige, uavhengige mening.
Basert på over 100 intervjuer med folk som kjente Frank, deriblant hans nærmeste familie og venner, statsministeren og andre samfunnstopper.
Liv Skotheim (f. 1977) er journalist og debattleder i Bergens Tidende. Hun er utdannet medieviter fra Universitetet i Oslo, og har jobbet i Aftenposten og BT siden 2005. Skotheim samarbeidet med Frank Aarebrot i forbindelse med en rekke debatter.
Martin Larsen Hirth (f. 1984) er energianalytiker i Greensight. Han var tidligere journalist i Sysla og arrangementsansvarlig i Bergens Tidende. Hirth er master i sammenliknende politikk fra Universitetet i Bergen og var i 2009 leder for Sampolkonferansen.»

Etter et forord av Knut Olav Åmås, direktør i Stiftelsen Fritt ord, starter boken med kapittelet Da professoren slo Gullrekka:

Fredag kveld 28. februar 2014 er temperaturen ute i ferd med
å falle, men i storsalen på studentstedet Det Akademiske Kvarter
i Bergen nærmer stemningen seg kokepunktet.
Salen er fylt til randen av forventningsfulle publikummere.
Like før har køen start femti meter nedover Olav Kyrres gate og
bortover Håkonsgaten. Studenter, bestemødre, familiefedre og
tenåringer har funnet veien til Kvarteret.
«Du Frank, dette her er liksom som rett for et maratonløp.
Startskuddet går snart, og du skal prestere i 200 minutter?»
Frank står og prater med NRK-journalist Steinar Birkeland.
«Vel, det er vanskelig å si om det er en sprint eller et maraton,
det er mye stoff vi skal gjennom», svarer Frank med sigaretten
i hånden.
I tre timer og tyve minutter skal han lose publikum og TVseere
gjennom 200 år med norgeshistorie.
«Blir dette din lange akademiske hyllest av Grunnloven?»
«Jeg kommer vel ikke til å være så snill med Grunnloven. Jeg
er mer interessert i utviklingen som har skapt landet vi har nå.»

Om det at ikke alle av Frank Aarebrot foredrag ikke holdt høy faglig kvalitet, at han av og til ble tatt faktafeil, skriver Åmås i forordet:

«Det gjorde ikke alle Frank Aarebrots offentlige bidrag, medieopptredener og intervjuer. Det var så uendelig mange av dem at det gikk litt fort av og til. Han kunne både nå og da tas i faktafeil. Han bidro da også i så utrolig mange sammenhenger. Og han mente (som nok riktig er) at det ikke kan stilles samme krav til presisjon i et medieintervju som i en akademisk kontektst. Den innstillingen ble det en del slurv, snarveier og lettvintheter av, «uten filter» som han var. Men det finnes sannelig nok av dem som har så tette filtre at det de meddeler, blir både kjedelig og uinteressant.
Han var så tydelig at han var lett å kritisere og argumentere mot, og det virker ikke som om han tok hensyn til om han ville bli likt eller få skryt. Også slik var Frank Aarebrot uten filter, men med betydelig integritet. Det er slett ingen selvfølge i dagens offentlighet. Det er heller ingen selvfølge at en fagmann liker bedre å snakke til brede offentligheter enn til grupper av «ususal suspects», sånne godartede faglige og sosiale ekkokamre som Norge er så full av. Slik sett var han en legemliggjøring av ideen om de store, inkluderende fellesarenaene som selv et høyt spesialisert og svært fragmentert samfunn fortsatt trenger. Ja, særlig et slikt samfunn.»

Det var noen smakebiter fra boken jeg lot meg begeistre av. En interessant bok om et spennende menneske.

Omtalen over er kopi av et blogginnlegg - link

Jeg synes romanen fortjener gode anmeldelser. Spennende og underholdende fra første til siste side, og jeg likte slutten veldig godt. Denne bør mange som liker spenningsromaner like. Link til et kort blogginnlegg om romanen

«Ut dette kalenderåret, forteller de ham, etter det er det over. Og det er så fortvilt, noe med penger eller nedskjæringer, de har ikke mulighet til å beholde ham lenger. Det er det han får vite. At denne gangen er det ingenting de kan gjøre. Faren min forsøker å minne seg selv på at han ikke er lett å skake, at han har sparket det fremfor seg lenge, men det hjelper ikke, enda han aldri har vært i tvil om at det ville skje, blir han forbauset da han får beskjed. Enkelte ting går det ikke an å forberede seg på. Når det forventede kommer, kommer det overraskende. Og det nytter ikke å forklare, får ikke plass i noen fornuft, det finnes ikke herberge for ensomheten som oppstår. Tiden det tross alt tar å overlevere de erfaringene, all den kunnskapen samlet i hodet hans, som et oppslagsverk de nå bare klapper sammen. Han er en eske de trykker lokket over og stuer bort i et kott. Moren min sier at nå kan de i alle fall bare glemme å ringe.»

Romanen som sitatet over er hentet fra, Engelsk tåke av Frederik Svindland, ble utgitt i 2018, og stod i hylla for nye bøker på biblioteket. 90 sider, og en passe bok å lese når jeg ikke er i det helt store lesemodus.

Poetisk og lavmælt om livet og det hverdagslige. Jeg likte formen og tema selv om jeg ikke alltid følger forfatteren med hva han vil med enkelte setninger/avsnitt. Samtidig er det jeg synes er bra, det synes jeg er knallbra. Det som er hovedtema, foreldre som blir eldre og en far som ikke lenger får jobbe som lege på grunn av alder og ringvirkningene det har for familien fra sønnens ståsted. Og det er det som er, enkelte ting går det ikke an å forberede seg på. Forandringer i livet som en ikke kan styre selv kan oppleves som en flodbølge skylder over en selv om en vet at forandringen kommer.

Link til innlegget på bloggen mine

Som et utgangspunkt tenker jeg at det er modig å skrive om seksualitet slik det gjøres i denne samtidsromanen av en syrisk forfatter. Særlig med tanke på det konservative kvinnesynet som er i Midt–Østen. Men kanskje jeg tar feil. Kanskje det er fordi de fleste bøker som jeg har lest oversatt til norsk har et tema der konsekvenser av krig og væpnede konflikter er et ledd i handlingen. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen

I noen lesetimer flyttet jeg inn hos familien på Jalna. Mitt nostalgiprosjekt. I juli 2017 leste jeg bok nr.6 i serien: Gull og kjærlighet. Etter det hadde vi et oppussingsprosjekt her i huset der jeg fikk en ide: gi bort alle Jalna-bøkene. Etter å ha lest nr. 7 i serien Hans brors hustru er jeg glad for at dette kun var en tanke som kom i kaoset med blant annet å flytte på bøker.

Det er i utgangspunktet skummelt å lese bøker om igjen som det knytter seg minner til. For risikoen for at jeg skulle synes at historien som Mazo de la Roche skapte med serien om familien på Jalna var banal, var høyst til stede da jeg kjøpte serien og startet å lese den om igjen i 2013. Men jeg storkoser meg fortsatt.

Mer om boken i et blogginnlegg - link til innlegget

«En fødsel skal være en gledens dag. Men da den lille jenta kom til verden, i oktober 1979 på et sykehus i Liverpool, ble moren kastet ut på en lang og smertefull ferd mot døden.
Foreldrene til den lille var begge leger, hun patolog og han psykiater. Han hadde møtt henne for et drøyt år siden hjemme i India, etter å ha sett en slående vakker kvinne i en avisannonse som koblet gifteklare kvinner med menn. De møttes én gang, giftet seg, pakket sakene og flyttet til England for et bedre liv.
Nå var de her alle tre, en fersk og lykkelig familie.
Bare noen uker senere fikk moren sterke smerter i fingrene. Ved juletider var de blitt så voldsomme at hun ikke lenger klarte å løfte opp datteren når hun gråt.
Derfra ble alt mye verre.»

Sitatet over er fra A-magasinet 21.september i år:

Moren døde da hun var 13 år. Siden har lege Anita Kåss jaktet på en ny behandling for sykdommen som preget oppveksten.

Boken Mamma er en gåte Når kroppen angriper seg selv av Anita Kåss og som er utgitt i 2018, er fortellingen om Anita Kåss fra hun ble født i 1979 til hun som lege og forsker på et sykehus i Norge oppdaget et behandlingsprinsipp som ble solgt i 2017 for 800 millioner. En sum legen og forskeren ikke vil skal være i fokus. Som hun sier i intervjuet med A-magasinet:

«I all medieomtalen om den potensielle totalsummen på 800 millioner kroner – som i motsetning til det enkelte ser ut til å tro, ikke går direkte til forskeren – synes hun det var leit at det var så lite fokus på pasientene. Hun understreker at hun ikke vil gi for store forventninger til folk med autoimmune sykdommer. Etter opptreden på Skavlan har hun fått henvendelser fra over 1000 pasienter.»

Boken er interessant på mange måter, ikke minst hvordan det er å være en ung og engasjert lege og forsker:

«Selvsagt var jeg klar over at forskere ofte må ta strategiske valg for å nå opp i konkurransen om forskerstillinger og forskningsmidler. Samtidig var jeg ukomfortabei med den delen av det akademiske liv. Da jeg begynte å grave meg ned i alle de ubesvarte spørsmålene om leddgikt, var jeg som et barn. Det var ingen fordommer, ingen meninger å forsvare, ingen forskningsbevilgninger jeg måtte vinne i konkurranse med andre. Hvis drivkraften er suksess og penger, legger du kreativiteten på blokka. Da oppstår frykten for å feile, og man ender opp med å gjøre det samme som alle andre. Det blir en tvangstrøye. Jeg måtte omfavne friheten jeg elsket som barn, da jeg forfulgte min egen nysgjerrighet. Små barn er ikke redde for å dumme seg ut. Det er først som voksne vi kjenner skam over å ta feil.»

Spørsmålet Anita Kåss fortsatt søker svar på er kort:

«Hvordan har det seg at immunforsvaret kan bli vår verste fiende? Hvorfor rammer autoimmune sykdommer stadig flere mennesker? Ligger svaret i genene våre eller i miljøet vi vokser opp i? Og kan et bitte lite hormon i hjernen – selve hormonet som holder mennesket i gang – være en avgjørende brikke i puslespillet?»

Etter å ha lest boken mener jeg at det eneste man må ha for å få utbytte av å lese boken, er nysgjerrighet og samfunnsinteresse.

«Nå har vi sett hvor mange hersketeknikker som kan tas i bruk. Vi kan mistenkeliggjøre hverandre, sette andre i bås, tillegge dem meninger og tolke dem vrangt. Listen over hersketeknikker er lang. For lang kanskje? Skal alt stemples som hersketeknikker? Mange av eksemplene i denne boka er flertydige, de kan oppfattes ulikt. Sånn er det i virkeligheten og. Alle handlinger tolkes ut fra hvem som utøver dem, hvem som er mottaker og hva som er omstendighetene.
I noen av eksemplene er det lett å se hva man kan tjene på hersketeknikken. Man får en fordel, vinner en debatt eller får overtaket. Andre ganger er det vanskelig å se hvorfor noen skal ønske å ydmyke andre, det gir kanskje ingen gevinst. I noen tilfeller er andres nederlag bare en uønsket konsekvens. Men ikke alltid. Noen mennesker beruses av maktfølelsen som andres fall og avmakt kan gi.
Hersketeknikkene kan dukke opp overalt - i butikken, på bar eller på trening. Men i noen situasjoner og på noen arenaer dukker de kanskje opp oftere enn ellers.»

Sitatet er innledningen til Del 2 i Sigrid Sollunds bok Hersketeknikker Nyttige og nådeløse. Boken som ble utgitt Kagge Forlag i 2017. Jeg synes at Sigrid Sollund er en flink programleder i programmet Dagsnytt 18 på NRK som jeg hører eller ser på så ofte jeg har anledning. Og boken var verdt å kjøpe og å lese.

Forlaget skriver i innledningen til omtalen:

«Lær deg hersketeknikkene, så slipper du å bli tråkket på.»

Jeg mener at den også kan leses for å vurdere om det er hersketeknikker som en selv bruker som bør avlæres. For hersketeknikker som tenderer mot mobbing er rett og slett ufyselig. Og; det er som sitatet over nevner, jeg synes ikke alt skal stemples som hersketeknikk. Men hvilke det er mv; her vil det helt klart være delte meninger.

Det har tatt meg over en uke å lese romanen Gjensyn med Brideshead av Evelyn Waugh (1903-1966) som avsnittet over er hentet fra. Den ble utgitt i 1945 og utgaven jeg har kjøpt og lest er fra 2017. Romanen er forfatterens mest kjente roman. Det er laget TV-serie av romanen (1981) og film (2008). Serien var veldig populær og fikk mange priser. Etter at jeg startet på romanen, har jeg kjøpt TV-serien som jeg skal lese i de kalde, mørke og ufyselige vintermånedene som er foran oss.

Mer i et innlegg på bloggen - link

Det er litt over to år siden jeg leste og skrev om en bok av Herrbjørg Wassmo i innlegget:
Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk

Ble påminnet om boken Hundre år av Herbjørg Wassmo da den var hovedbok hos Boklubben; her er link til beskrivelsen av boken som innledes slik:

«Hundre år bør leses av alle som elsker Herbjørg Wassmos bøker, men også av dem som ønsker seg en dør inn i et unikt forfatterskap. Her handler det nemlig om kvinnene som ga inspirasjon til Tora og Dina - Herbjørg Wassmos formødre og hennes egen oppvekst i Vesterålen.»

Det eneste jeg kan supplere beskrivelsen med, er at jeg har lest Hundre år, og er enig om at det er en storslagen roman. Jeg har hatt mange gode timer med romanen som er på nesten 500 sider. Den gir et så godt tidsbilde av hvordan det var å være menneske på den tiden personene hun har lagt inn i handlingen. Historien om Sara Susanne, Elida, Hjørdis og Herbjørg kommer jeg til å huske lenge.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Hvor mange og nøyaktig hvilke bøker jeg har lest av Knut Hamsun husker jeg ikke. Jeg husker bøkene jeg har skrevet blogginnlegg om: Benoni, Rosa og Pan. Benoni og Rosa har jeg lest minst tre ganger. Det jeg vet helt sikkert, er at jeg ikke har lest romanene Sult og Markens grøde. Jeg har heller ikke lest noen biografier om Hamsun før jeg kjøpte og leste Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem utgitt i 1996. Jeg fikk kjøpt den gjennom Finn.no og det var et innlegg her på bloggen Kleppanrova som var inspirasjonskilden. Nå er den lest, og kan oppsummere at det var et supert boktips.

Det at boken til Rottem er Hamsuns liv i bilder, gjør at hans liv naturlig nok ikke gjengis i detalj. Bildene er i fokus. Samtidig er det mye å lese om Hamsuns liv. Selv om jeg ikke har lest biografier om Hamsun, trodde jeg at jeg kunne en del om hans liv. Men ved å lese boken til Rottem fikk jeg innsikt i hvor lite jeg kunne.

Mer om boken i dette blogginnlegget - link

Men jeg tror ikke at hvordan du føler det nå, sier noe om hvordan livet ditt har vært. Og hva du sitter igjen med. Og man lever jo ikke livet for å sitte igjen med en gevinst.»

Helt siden jeg kjøpte boken til Hans Olav Brenner Om å skrive (2011), har planen vært å lese en bok av Trude Marstein, som er en av forfatterne han intervjuer. Sitatet over er fra Trude Marsteins siste roman Så mye hadde jeg som er gitt ut i 2018 på forlaget Gyldendal. Den har fått gode anmeldelser, og det synes jeg er fortjent. Jeg har lest romanen og likte den veldig godt. For meg var den altoppslukende og den beste romanen jeg har lest hittil i 2018.

Romanen er på 439 sider.Forlaget omtaler romanen slik:

«Monika er 13 år og vet at alt hun opplever, en gang skal tilhøre en annen tid. Hun er 27 år og elskerinnen til en eldre professor. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Hun er 46 år, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Hun er 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken.
Så mye hadde jeg er en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.»

Til Brenner sier Trude Marstein at i hennes romaner har nåtidsplanet strukket seg over veldig kort tid. På spørsmålet om hun likevel kunne la seg begeistre av et stort episk verk, svarer hun:

«Jeg vet ikke. En av mine favorittbøker er Jonathan Franzens Korrigeringer, men det er vel ikke noe stort episk verk på den måten, den består vel stort sett også av situasjoner. Så jeg tror kanskje at svaret er nei.
Jeg er veldig interessert i relasjoner og halvvridde merkelige konstellasjoner av mennesker, av å sette folk sammen, la de fleste faktorene være helt rolige og normale, men så å vri det litt. Og se hva som skjer, hvor ubehagelig, komisk, uhyggelig, vakkert og rørende noe kan bli mens det er helt innenfor en normalitet. Men jeg har hatt lyst til å skrive en familieroman eller slektsroman over en generasjon, og se om noen har med hverandre å gjøre i større sammenhenger, se om de forandrer seg eller nettopp ikke forandrer seg i løpet av tretti år.»

Romanen starter i august 1973:

«Så varmt det er, så lang denne sommeren har vært. I stua stråler alt, firkanter av sollys ligger over sofaryggen med dirrende skygger fra bladene på lønnetreet, en flue borer mot vindusglasset. Tante Liv sitter og blar i et fotoalbum med fingre røde av bringebær, ytterst på stolsetet, alltid på vei til å reise seg for å gjøre noe annet. Tingene hennes ligger rundt omkring: en neglelakk på telefonbordet, en grønn strikkejakke på en stol. Og pappas avis på stuebordet, skillet mellom lys og skygge skjærer forsiden i to på skrått.
Pappa har snakket med tante Liv om rosene som er fulle av lus og om mamma som ligger til sengs med migrene, og tante Liv har lyttet, i kanskje en halvtime. Bekymret, tankefull, med hånden på hoften. Da jeg var liten, tenkte jeg at tante Liv alltid lytter og tar innover seg alt som har skjedd, uten å trøste, men etter hvert har jeg begynt å skjønne at hun trøster på sin egen måte.»

Monika er 13 år i 1973. Tante Liv, morens søster, er familiens reddende engel når moren er sengeliggende. I tillegg til Monika som er yngst, består familien av far og søstrene Kristin og Elise. Når tante Liv er hos familien, har hun med seg sønnen Halvor. Denne sommeren er det andre gang hun er hos familien.

Inntrykket mitt etter å ha lest første kapittel er at dette er en helt ordinær familie som vi blir kjent med ved nåtidskildring og ting som har skjedd i fortiden. Monica provoserer som en eplekjekk tenåring kan gjøre. Elise sier hun er slitsom når hun ved matbordet ønsker å avsløre hva hun har observert da hun kom inn på rommet til Halvor. Kapitlet avslutter slik:

«En gang skal alt dette tilhøre en annen tid, jeg skal flytte langt vekk, legge alt som er, bak meg, kanskje vil jeg ikke engang ønske å komme på besøk.»

Monica flytter ikke langt vekk. I andre kapittel som er september 1980, er hun flyttet fra Fredrikstad til Oslo for å studere, og der skal hun bo i den tiden i den tiden vi følger henne. I hvert kapittel flyttes handlingen frem i tid helt frem til vår tid, 2018.

Fra et intervju med henne i A-magasinet 28. juli 2018:

«Få kan skrive om ubehaget i det hverdagslige som Trude Marstein. Stilen hennes er usentimental og tilsynelatende enkel: Strippet for store fakter og følelser, full av mikroskopiske detaljer som får det normale til å dirre. Romankarakterene lever udramatiske, gjennomsnittlige liv - gjerne med en viss forakt og avstand både til seg selv og andre.»

Jeg synes det jeg har sitert over er en god og presis beskrivelse av romanen. Det er så uanstrengt å lese den, det er bare å sette seg ned og lese og så sitter jeg på første rad og observerer livet til Monika der hun til tider grådig tar for seg. Oppturer og nedturer. Som forfatteren sier, Monika er en romanfigur som det ikke skjer noe dramatisk og spektakulært med.

«Jeg vil holde karakterene mine innenfor grensene av normalitet, og samtidig presse dem mot grensene slik at de blir utsatte. Hvis de overskrider grensene, synes jeg de blir uinteressante, forteller Marstein, og tar en pause.»

Det at handlingen er troverdig gjør at romanen blir altoppslukende for meg. I tillegg til at Marstein skriver godt. Jeg har sett en del boligprogram på TV der man snakker om at det er en flyt hva angår hvordan et hus er innredet. Det er slik formen romanen Så mye hadde jeg er, den har en god flyt. Jeg kunne bare lene meg tilbake og la meg flyte med. Hvert kapittel, hvert avsnitt, hvert ord må være der. De passer sammen som i et puslespill. Ingenting er unødvendig. Ingen brikker mangler. Samtidig som jeg kan la meg berøre av det som skjer.

Jeg kunne jeg ikke være likegyldig til hovedpersonen Marstein har skapt og til handlingen. Monika vil hele tiden ha noe mere enn det trivielle hun observerer rundt seg. Opp mot grensen til forakt observerer hun familie og venner som har det livet hun ikke vil ha: «hva har de fått ut av livet», tenker hun om foreldrene. Dette tenker Monika i 1980 etter at søsteren Elise har giftet seg:

«Nå sto Jan Olav halvveis bøyd over oss, med Elises underarm i hånden, tommelen mot huden på håndleddet der blodårene skinte gjennom, den hvite blonden la stramt over huden hennes. Han kunne bare ta henne med. Bryllupsnatt, en ungpikedrøm, jeg hadde aldri hatt den drømmen. Jeg tenkte på alle Elises drømmer og forestillinger og fantasier gjennom hele barndommen og hele ungdommen som nå var lagt inn i Jan Olav og det Jan Olav kunne tilby, og jeg lurte på om det overhodet kunne være mulig for ham å innfri. Om det uansett ville ligge en rekke knuste drømmer og forventninger strødd omkring. Men jeg kunne ikke tro annet enn at de ville holde sammen livet ut, til døden skiller dem ad, nå har de vært gift i to og et halvt år og fått sitt første barn, jeg klarer ikke forestille meg noen lidenskap mellom dem nå, og hva da om ti, femten, tjue år?»

Monika og Elise kommer til å leve ulike liv. Elise velger et liv med trygghet og forutsigbarhet som Monika til tider tenker på med forakt. Samtidig er familien og gode venner, som har skapt trygge rammer rundt seg, grei å ty til når det stormer i livet henne.

Det var noen smakebiter fra romanen. Mitt «Summa summarum» er at romanen Så mye hadde jeg av Trude Marstein er en veldig god bok som jeg håper mange leser, og lar seg engasjere av Monika og livet hennes. Hun er et tidstypisk menneske som en kan kjenne seg igjen i eller i andre. «Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen" husker vi fra barndommens lek med sand. Tittelen til boken passer fint til innholdet.

Link til blogginnlegget omtalen er kopiert fra

«Mevlut gledet seg over hvor lykkelige de var. Menneskene var skapt for å være lykkelige, ærlige og åpne.»

Da jeg leste side 663 som er siste side i romanen Noe fremmed i mitt sinn av Orhan Pamuk, kjente jeg en tristhet over å forlate hovedpersonen Mevlut Karatus der han går rundt og selger den lett alkoholholdige drikken boza i Istanbuls gater. Fremmedartede omgivelser muligens. Samtidig er det noe universelt og allmennmenneskelig med historien om Mevlut. Og; ønsket mitt om engang å besøke byen Istanbul er forsterket etter å ha lest romanen til Orhan Pamuk. Oppsummert synes jeg at dette en sjelden god bok.

Mevlut ble født på landsbygda til Istanbul. I 1969 etter å ha gjennomført barneskolen, flytter han til faren som livnærer seg som gateselger i Istanbul.

«Mevlut var født i 1957 i landsbyen Cennetpinar i distriktet Beysehir i Konya og var ikke utenfor landsbyen før han var tolv år gammel. Etter at han hadde fullført barneskolen med godt resultat, trodde han at han i likhet med andre flinke skolegutter skulle dra til Istanbul for å fortsette skolegangen og arbeide, men da faren ikke ville ha ham hos seg der, ble han værende i landsbyen og jobbet som gjeter høsten 1968. I hele sitt liv skulle Mevlut lure på hvorfor faren insisterte på at han skulle bli i landsbyen det året, uten å finne noe tilfredsstillende svar. Fordi vennene hans, hans fettere, Korkut og Süleyman, var dratt til Istanbul var Mevlut ensom og nedtrykt den vinteren.»

På landsbygda er de lutfattige. De fleste mennene som drar til Istanbul, blir youghurtselgere. Det var slik faren Mustafa livnærte seg.

«Man fikk raskt vite i landsbyen at Mevluts far var blitt uvenner med sin bror Hasan sist vinter i Istanbul. En gang i desember, da det var på det kaldeste, hadde onkel Hasan og hans to sønner, Korkut og Süleyman, forlatt huset i Kultepe i Istanbul hvor de hadde bodd sammen med Mevluts far, og latt ham bli alene igjen der, mens de flyttet til et annet hus som de hadde bygd med egne hender i Duttepe, som lå rett bortenfor. Like etter hadde kona til onkel Hasan, Safiye - Mevluts inngiftede tante, men samtidig søsteren til hans mor - kommet flyttende til dette nye huset for å ta seg av sin mann og sine sønner. Dette betydde at Mustafa kunne sende bud på Mevlut høsten etter slik at han ikke behøvde å være alene.»

Moren og søstrene til Mevlut kommer aldri til å flytte med til Istanbul – et sårt punkt for Mevlut som mener dette kunne ha endret tilværelsen for han og faren. Uvennskapet mellom brødrene Mustafa og Hassan vil prege livet til Mevlut så lenge faren lever

«Huset var en rønne. Faren brukte dette ordet når han var irritert over hvor primitivt og fattigslig stedet var, men når han ikke var irritert, noe som inntraff svært sjelden, pleide han heller å kalle det «hus» med en hengivenhet som også Mevlut kunne føle. Denne hengivenheten ga Mevlut illusjonen av at det fantes noe her av det huset de en dag skulle komme til å eie for evig og alltid her i verden, men dette var det vanskelig å tro på. Rønna besto av ett rom, som var temmelig stort. Ved siden av var det et toalett som besto av et hull i gulvet. Gjennom den lille gluggen i toalettet, som det ikke var noe glass foran, kunne man fra fjerne distrikter om nettene høre hunder som sloss og ulte.»

Slik starter Mevluts livsreise fra han flyttet til Istanbul. Der livet skal gi han oppturer og nedturer.

Jeg liker normalt sett ikke bøker med et så stort sideantall. Men jeg har ikke angret et sekund at jeg har kjøpt og lest romanen som ble utgitt i 2016 og samme år på norsk av forlaget Gyldendal. Orhan Pamuk skriver så godt og fortellerteknisk er den god ved at mange gis en stemme i fortellingen. Mange har skrevet om den og den har fått gode anmeldelser. Bl a skriver Anne Cathrine Straume om den her:

«Den tyrkiske Nobel-forfatteren Orhan Pamuk har skrevet nok en roman om sitt sted i verden, millionbyen Istanbul. «Noe fremmed i mitt sinn» er blitt en melankolsk fortelling om en verden i endring og en mann som forsøker å holde fast ved det som har vært.»

Gyldendal omtaler Noe fremmed i mitt sinn slik:

«Noe fremmed i mitt sinn er historien om Mevlut Karatas, som blir født på den tyrkiske landsbygda i 1957, og som flytter til Istanbul i 1968, der han livnærer seg av å selge boza (en tyrkisk drikk), yoghurt og pilaffris på gaten. Gjennom Mevluts historie og hans blikk på omverdenen skaper Orhan Pamuk en rik og handlingsmettet familiekrønike og kjærlighetsfortelling. Og som alltid hos Pamuk skildres det kontrastfylte landet mellom øst og vest med episke penselstrøk. Mevluts skjebne og eventyrlige liv blir nært knyttet til det tyrkiske samfunnets utvikling og endring: det politisk urolige syttitallet, militærregimet på åttitallet, nittitallets ny-islamisering og de senere årenes bevegelser mot et moderne kapitalistisk samfunn."

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget - link

En tidlig morra da jeg hadde lest 2/3 del av boken Skuddene i Tbilisi av Kristin Valla der hun går i forsporene til bohemen Dagny Juel, lest jeg denne anmeldelsen:

Intet nytt fra bohemfronten Skudd i mørket

Jeg hadde så langt kost meg veldig med boken om Dagny Juel, og jeg ble skikkelig sur av å lese anmeldelsen. Fornærmet på vegne av min egen leseopplevelse. Samma det, tenkte jeg og leste videre. Nå er boken lest, og jeg har hatt en super leseopplevelse. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg har lest den. Tvert imot. Jeg digger slike bøker som Kristin Valla har skrevet! For meg var boken ikke et skudd i mørke.

Det var en annen tidlig morra på vei til jobben i sommer jeg hørte på radioprogrammet Museum, et reprise fra 23. januar 2016:

«Blomster på Dagny Juels grav På Kukia-gravlunden, litt øst i Georgias hovedstad Tbilisi, ligger forfatteren Dagny Juel (1867-1901) begravet. Hun ble begravet på sin 34 års fødselsdag – tre dager etter at hun ble skutt og drept på et hotellrom i byen. «På tross av en beskjeden litterær produksjon, er hun likevel viktig kvinne i norsk litteraturhistorie, sier tidligere direktør ved Kvinnemuseet på Kongsvinger, Kari Sommerseth Jacobsen. Dagny Juels pikerom, er en del av museet som altså holder hus i Juel-familiens hjem Rolighed – like under festningen på Kongsvinger. «Hun var en av de første kvinnene som skrev «jeg», for eksempel «jeg visste at jeg ville ha ham», altså en kvinne som var den aktive, som hadde en egen vilje. På dette området var hun tidlig ute, sier Sommerseth Jacobsen. Hun reiste til Berlin for å studere klaverspill og havnet fort i bohemmiljøet på kneipa «Zum Schwarzen Ferkel» - den sorte grisen. Det var Edvard Munch som introduserte henne for stedet. Der var også August Strindberg. Juel var modell for Munch og hun påvirket i det hele tatt mennene rundt seg. Hun ble gift med den notorisk utro Stanislaw Przybyszewski – en polsk forfatter som skrev på tysk. Sommeren 1901 skulle ekteparet til Tbilisi. De skulle reise sammen med familievennen Wladyslaw Emeryk. Rett før toget skulle gå steg ektemannen av og fortalte at han skulle komme senere. Hun hadde med seg sønnen Zenon. Etter bare noen dager skjøt Wladyslaw Emeryk henne med to skudd. Jørn Holme har lenge interessert seg for skjebnen Dagny Juel og under et offisielt besøk i Tbilisi – hvor han hadde møter og seminarer sammen med georgiske vernemyndigheter, var det satt av tid til å besøke Juels grav. «Det er spesielt å være her. Norge og Georgia er to svært ulike land. Likevel – vi er omtrent like mange i hvert land. Vi har den samme store naboen. Og kulturelt sett deler vi den lange kristne kulturtradisjonen. I tillegg så trekker Dagny Juel en linje mellom oss, sier Jørn Holme. «

Jeg hadde lest om Dagny Juel i bøker om Munch, men kun som en fotnote. Det var etter å ha hørt på radiprogrammet på NRK jeg fant frem til boken til Kristin Valla. Jeg skal ikke undervurdere en bokanmeldelse, men for meg var boken som ble utgitt i 2006 midt i blinken. En helt utrolig historie. Om det er litterære svakheter med boken får så være; historien om Dagny Juel var verdt å lese om.

Jeg er skikkelig fan av Kari Bremnes. Men det jeg ikke var klar over, er at på sin CD «Og så kom resten av livet» har hun en låt tilegnet Dagny Juel som hun forteller om her i på Førkveld fra 2012 Del 2. Låten er «På kanten av et liv», en av låtene jeg ikke har merket meg tidligere. Men etter å ha lest boken, ble jeg helt rørt av å lytte til den.

Link til blogginnlegget omtalen er kopiert fra

Skulle ønske jeg kunne komme i kontakt med de levende bokleserne som låner bøker på biblioteket og bruker bøkene de leser som servietter: slutt med det griseriet!!! Æsj; jeg har tørket bort en del gammal mat fra sider i boken Ivo de Figueiredo: Mysteriet Ingeborg Køber – en sann historie om spiritisme, kjærlighet og et mulig mord.

Jeg hadde ikke før jeg leste boken eller har etter å ha lest boken, noen tro på spiritisme. Det var forfatteren som var årsaken til at jeg leste boken: Ivo de Figueiredo. Jeg likte boken jeg skrev om i innlegget

Ivo de Figueiredo: En fremmed ved mitt bord. Familiefortelling

Selv om spiritisme neppe kommer til å bli min fritidsinteresse, var det en god og interessant bok å lese. Boken ble utgitt i 2010 og dramaet som boken forteller om skjedde på 1930-tallet.

Byfogd Dahl og ektefellen Dagny hadde fire barn: Ludvig jr., Ingeborg, Fritjof og Ragnar. Det var faren til Ingeborg Køber, byfogd Ludvig Dahl, som var etterhvert ble driver bak spiritisme-virksomheten i hjemmet. Det som satte det i gang var at Ludvig jr. døde i en tragisk ulykke:

«Til tross for at interessen for spiritismen altså var vel etablert ved tiden rundt eldstesønnens død, var byfogd Dahl skeptisk til å forsøke å få kontakt med sin døde sønn, og han hadde bestemt avvist Dagnys forslag om å oppsøke et medium i England. Kanskje var han skremt av tanken; en sak var det å være nysgjerrig på spiritismen, en annen å skulle kalle en elsket sønn tilbake fra graven. Etter at Ragnar og Fritjof kom hjem fra Wereides foredrag og begynte å eksperimentere med seanser, tok byfogden imidlertid fram Raymond og leste den om igjen. Dermed var det gjort. Da Ingeborg kom hjem til jul, ble hun raskt satt inn i den nye, merkelige hobbyen foreldrene og søsknene var henfalt til, skjønt seansene så langt ikke hadde gitt de store resultatene. Vendepunktet kom julaften formiddag, da familien la merke til at en av blomstene på Dagnys skrivebord i dagligstuen hadde bøyd seg over portrettet av Ludvig jr. Ingen kunne huske å ha arrangert dem slik, men synet var så vakkert at det satte dem alle i en særegen stemning. Da de fant nok en blomst, denne gangen bøyd over et portrett av Ludvig jr.s venninne, krevde barna i huset en seanse. Den ble holdt, men uten at noe oppsiktsvekkende skjedde. Det kom først etterpå, mens Ingeborg sto og støttet seg til bordet mens hun pratet med brødrene:
Idet hun ville løfte hånden, fulgte bordet med som om det var limt til hånden.
De andre forsøkte å få henne løs. Ingeborg gråt, men først etter at de hørte en sammenhengende rekke bankelyder som på mystisk vis kom fra bordet, fikk hun hånden fri. Bankelydene fulgte den enkleste koden; antall bank for tilsvarende bokstav i alfabetet. Like enkelt var budskapet: Det var Ludvig som hilste dem fra det hinsidige og fortalte hvor usigelig lykkelig han var, at han fulgte med dem og de måtte ta kontakt igjen snart. Deretter ba han Ingeborg tørke tårene og oppfordret dem alle til å være glade.
Med dette var hele familien Dahl samlet igjen. Fem levende og en død. Avgrunnen mellom liv og død var overvunnet ved stuebordet i Dronningens gate 1 i Fredrikstad. Fra nå av kunne ingen makt skille de døde fra de levende.»

Ingeborg var den som hadde rollen som medium. Faren tolket budskapet fra det hinsidige. Og skrev ned det som skjedde under seansene i dagbøker og han utga sågar bøker om tema. Det var hans dødsfall som utløste rettssaken som er grunnlaget for boken til Ivo de Figueiredo.

Fra slutten av boken:

«Det er likevel forskjeller mellom mellomkrigstidens spiritisme og var tids nyåndelighet. I en avisartikkel fra 2009 sammenligner historikeren Erling Sandmo Ingeborg Købers spiritisme og prinsesse Märtha Louises tro på engler og auraer:
«Hos oss sitter Martha Louise hos Skavlan og forteller om aura og om skolen der folk betaler for å få kontakt med englene sine. Vi andre ler og synes hun er sjarmerende. Ingen lo av Ingeborg Køber.»
Jeg er ikke så sikker på at folk flest ler av prinsessen. Mye tyder på at nyåndeligheten i dag har bred appell, og ikke bare blant de med lavest utdannelse. Likheten mellom Ingeborg Køber og prinsesse Martha Louise er snarere slående, men Sandmo peker på en vesentlig forskjell mellom de to: Mens de færreste av prinsessens kritikere vel opplever engletroen som en reell samfunnsfare, ble Ingeborg Køber sett på som en alvorlig trussel fordi verdensbildet hun formidlet undergravde en sivilisasjon som ennå ikke hvilte støtt på sitt fundament. For Bonnevie og Scharffenberg var Ingeborg en svindler, en misbrukt datter og muligens en morder. Men fremfor noe var hun en konkurrent og en motstander i kampen om å etablere de vitenskapelige og ideologiske premissene for det moderne samfunnet.
Bare i dette brede idehistoriske lyset kan vi forstå hvordan den sorgtunge leken ved bordet hos byfogden i Fredrikstad julen 1919, femten år senere kunne eksplodere i en bred og innbitt livssynskamp som engasjerte hele den norske offentligheten, og som ble kjent langt utover landets grenser. Samtidig er det viktig å holde fast ved at det som startet det hele, var tapet av to unge menn som var elsket så høyt og savnet så dypt at foreldrene og søsknene deres nektet å slippe sorgen inn i hjertene sine. Så sterk og så blind var denne familiens kjærlighet, at alle villig viet livet til de døde, ja, to av dem ofret det også. Hvilket bringer oss til det siste vesentlige spørsmålet i Køber-saken som ennå står ubesvart:
Hvordan døde egentlig byfogd Ludvig Dahl?»

Link til blogginnlegget omtalen er kopiert fra

«Vi får aldri et fullstendig bilde av noe menneske. Jeg er ikke sikker på om jeg begriper det fullt den dag i dag.»

Et fullstendig bilde av kvinnen Lempi opplever jeg heller ikke at jeg får selv om det i debutromanen til den finske forfatteren Minna Rytisalo er tre fortellerstemmer som har kvinnen Lempi i fokus. Samtidig er det slike fortellinger jeg liker å lese. Det er som livet. Livet og menneskene vi møter har ingen fasit som en kan sette to streker under svaret på. Romanen Lempi ble utgitt i 2016 og på norsk i 2018 av Pax Forlag.

Ektefellen Viljami er stormforelsket i Lempi:

«Jeg forsto heldigvis hva slags jente jeg var i ferd med å ta i hus. Du var kvikk og rask, det visste jeg, men også at du var vant til elektrisk lys, hadde sittet mange år på skolebenken, tatt studenteksamen. Jeg kunne tilby deg en strand og ei ferdig stue, dem gikk jeg rundt og så på, og forestilte meg at vi skulle bo under samme tak. Et teppe på veggen, en håndfull bøker, noen kyr, gårdshunden og Miisu, katten vår. Hjemme hadde dere hatt husholderske til å lage mat og stå for husholdningen så husets døtre fikk samle seg om skolegangen, kjøpmannen hadde nok tenkt seg noe annet enn dette for dattera.
Etter foreldrene mine hadde jeg litt penger, og jeg begynte å grunne på om jeg ikke kunne få en slags tjenestejente til hjelp for deg på gården for en liten lønn. Alt ordnet seg raskt og greit, og selv om Heikkila-gamlen spøkte med at på Pursuoja var det ikke nok med en brud, så hadde jeg plutselig både mot og visshet som presset på innvendig, og jeg visste at dette måtte gå.»

Hvordan det hatt gått mellom Lempi og Vilja er ikke lett å si om det ikke hadde ikke vært for krigen. Viljami kalles til fronten og Lempi blir alene med tjenestejenta Elli. Elli hater kjøpmannsdatteren Lempi.

«Ja, jeg ønsket deg død. Jeg ba om det. Gud, befri verden fra den bygåsa og forbannede tispa, neglefileren og perlehønefjolset som er vant til elektrisk lys og radiolytting. Aller verst var det å se hvordan Viljami tilbad deg, selv om du var lat og giddeløs og gjerne ville bli oppvartet. Jeg så skamløsheten også, jeg så Viljami stryke deg over stussen enda jeg sto ved siden av. Dere trodde dere usett, at jeg var en saltstøtte, en stein på stien, spann og bøtte. Men jeg så, og spesielt hørte. Og skjønte alt sammen. Jeg ba mer, og gjorde de tegnene jeg kunne. Iblant er det den minste og svakeste som har størst kraft. Kraften vokser og blir sterkere for hver krenking, forsømmelse og mishandling. Du kunne ikke ane hva jeg hadde måttet se og tåle, og høre hvordan de snakket om meg på gjestgiveriet. En behøver ikke å kunne språket for å skjønne ordene.»

De tredje og siste fortellerstemmen er Lempis tvillingsøster Sisko:

«Tvillinger! Allerede ved fødselen fikk jeg rollen som den snille jenta, navnet mitt var også mer beskjedent, og jeg skulle aldri komme til å bli større enn meg selv, jeg vokste aldri til å bli av samme rang som deg.»

Hva skjedde med Lempi? Elli forteller til Viljami at Lempi har dratt avgårde med tyskere. Var det det som skjedde?

Minna Rytisalos debutroman Lempi er en god roman med en historie, form og språk som jeg liker.

Omtalen er fra dette blogginnlegget