«Den siste gangen jeg sier god natt til deg vet jeg ikke at det er siste gangen jeg gjør det. Om jeg hadde visst det hadde jeg sannsynligvis lagt mer energi i avskjeden. Kysset deg, fortalt deg hvor høyt jeg elsker deg, hvor lei jeg er meg for måten jeg har behandlet deg på de siste månedene. Isteden løfter jeg forsiktig katten ut av Ivans bæresele og slipper henne ned på gulvet. Sier at jeg tror at jeg går og legger meg hos Ivan. Jeg trenger ikke å forklare hvorfor, vi vet begge to at han snart kommer til å våkne og rope på meg, på melken i brystene mine. Du protesterer ikke. Med blikket fortsatt festet til dataskjermen lar du meg gå og jeg gjør det, jeg går, for aller siste gang går jeg fra deg. Jeg tror at vi skal ses i morgen tidlig. Det gjør vi ikke. Vi ses aldri mer.
Den siste gangen jeg sms-er deg handler det om Ivan, jeg skriver at jeg tror at han har nattskrekk og du svarer ikke på sms-en. Jeg tenker at vi skal snakke mer om det i morgen.
Den siste natten jeg sovner, i et soverom tilgrensende til ditt, sovner jeg i troen på at vi har tusentalls dager foran oss. Det har vi ikke. Denne natten er vår siste natt sammen. Vi tilbringer den ikke sammen.»

Romanen til Carolina Setterwall La oss håpe på det meste er selvbiografisk. Den var månedens bok i Bokklubben for noen uker siden:

«Det er en søndag i oktober, Carolina og Aksel er trøtte etter en dårlig natts søvn. Stemningen er ikke god. Aksel setter seg som vanlig med pc-en. Carolina bestemmer seg for å legge seg på rommet til deres åtte måneder gamle sønn. Neste morgen går hun inn til Aksel med sønnen i armene. Hun kan ikke tro det hun ser: mannen hennes ligger død i sengen.«

Romanen er på 408 sider, den ble utgitt i 2018 og på norsk i 2019. Romanen handler om sjokket, sorgen og det å måtte leve videre Vi får også vite om livet med Aksel. Tvilen hun hadde om hans kjærlighet til henne var like sterk som den hun kjente til han, og hvor ulike de var med hensyn til fremtiden. De var på ulike steder i livet sitt. Han ville leve i nuet, hun ville hele tiden fremover. Det var hun som ville kjøpe leilighet, ha kjæledyr og som ville ha barn. Mars 2013:

«Vi har nærmet oss emnet for, men aldri avsluttet samtalen ordentlig eller blitt enige. Tid har gått. Måneder har blitt til år. Jeg har ikke vært tydelig, du har ikke vært lysten og det har gjort for vondt å få oss gjennom hele samtalen fra start til slutt. Det har føltes litt som å fri – hva gjør man hvis ens elskede takker nei til et frieri? Jeg har ikke vært klar til å betale den prisen. Ikke før nå.
I år fyller jeg 35 og jeg vil ha et barn. Jeg vet det. For lenge siden hevdet jeg at jeg ikke ville, for noen år siden år siden sa jeg ikke visste, en stund senere lot jeg som om det ikke var noen hast, men nå går det ikke lenger. Jeg vil ha et barn og hvis du ikke vil ha barn med meg, eller i det minste prøve å få et, så kommer jeg til å måtte forlate deg. Vi må snakke om det. Jeg har båret det inni meg for lenge og selv så lite jeg har lyst til å belaste deg er du nødt til å være med i regnestykket, det må opp og ut.»

Skyldfølelsen hun kjenner på om hun presset han for hardt og om det kan ha medvirket til at hjertet hans sviktet slik at han døde. Oktober 2014:

«Ute hos broren din brister det for flere av oss. Vi veksler på å få gråteanfall. Ved kjøkkenbordet får jeg mitt første. Jeg kan ikke la være å gråte høylytt, som et lite barn, og forklarer alle som er samlet der – lillebroren din har sluttet seg til oss i likhet med mamma og to av mine nærmeste venner - hvor ussel jeg har vært som menneske og kjæreste i den siste tiden. Jeg er sikker på at det er jeg som har drept deg. Det er min feil, om ikke direkte så i det minste indirekte, at du døde. Hjertet ditt orket ikke belastningen av et liv sammen med meg. Aldri kunne jeg slutte å piske deg fremover i et tempo du ikke trivdes med. Du signalerte flere ganger at du var utmattet. Jeg fortsatte å drive på. Hjertet ditt brast leg fikk det til å briste. Bokstavelig talt. Alt er min feil.Jeg kan aldri tilgi meg selv for dette. Jeg har drept et menneske. jeg har drept Ivans far. Ivan kommer aldri til å få en oppvekst med to foreldre nå. Alt er min feil.»

Her i radioprogrammet Salongen 23 februar 2019 er Carolina Setterwall gjest

«Vi snakker med fangirl og skyldkjær debutantforfatter Carolina Setterwall om forelskelse, sorg og om at det aldri bare vil eksistere fine, snille og rene følelser i oss. Vi deler eselører og lurer på hvorfor vi bærer traumer som smykker. Debutforfatteren svarer på noen av sine egne spørsmål fra den gripende boken «La oss håpe på det beste».»

Romanen La oss håpe på det beste er en sterk og intens fortelling som de fleste som leser kan gjenfinne noe fra eget liv selv om man ikke har opplevd det samme som Carolina opplevde. Når en hendelse vi ikke kan velge styrer våre liv inn på en annen vei enn den vi har sett for oss. Det blir et annet bilde av livet vårt enn vi hadde håpet på. At vi må godta at det livet vi lever ikke er det beste, men godt nok.

Jeg anbefaler romanen og jeg anbefaler radioprogrammet.

Link - omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

«Vi hadde flytta til byar. Vi studerte. Vi gjekk på pub. Vi diskuterte ting vi ikkje hadde greie på, til langt på natt. Vi saug til oss kultur vi eigentlig ikkje likte. Vi gjekk i sentrumsgater. Vi fekk nye venner, ny smak og nye rundar med servering. I det heile tatt: Vi dreiv på. Eg meinte – og meiner framleis - at det meste av det beste livet har å by på inkluderer folk, gjerne mykje folk, og mykje lyd. Og at når nokon har gjort seg umaken med å finne opp sånt som veggar og tak og hotellbarar, då er det rett og slett litt utakknemlig å bu i telt. Vi flytta til byen, brukte byen, likte byen og såg oss ikkje tilbake. Vi var mange som hadde det sånn.
Men.
Dei fleste har det jo ikkje sånn resten av livet.
Dette går over. Det er det. Når du er ferdig med studia eller kva det no er du bruker som unnskyldning for å flytte til ein by. Når du blir vaksen, slår deg til ro, skrur ned tempoet. Då skjer det noko. Da får du andre verdiar.
Då kjem du plutselig på at du eigentlig elskar naturen.
Dette har skjedd nesten alle eg kjenner. Men ikkje meg.»

Jeg har stått lenge i bibliotek-kø for å låne og lese boken til Are Kalvø Hyttebok frå helvete. En komikers motvillige forsøk på å lære seg å elske naturen.Nå er det lest og jeg likte den som forventet.

Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest boken.

Et intervju med forfatteren Kjersti Bronken Senderud her fikk meg til å legge merke til den siste romanen hun har utgitt Hotellet da jeg var på biblioteket. Den ble utgitt i 2019 og er 184 sider med korte kapitler.

Nå er romanen lest. Jeg synes Kjersti Bronken Senderud skriver veldig godt. Skaper klare bilder av både hotellet, omgivelsen og personene. Den hadde potensiale. Men for meg manglet det noe. Det ble ikke den helt store leseopplevelsen.

Det nærmest jeg kommer til å beskrive hva jeg savnet i Hotellet, er å se et teater der det er fine kulisser, men skuespillerne er fargeløse og det de vil formidle er vanskelig tilgjengelig for meg. Jeg savnet også kontraster, alle hadde lik personlighet. Forfatteren gir meg også lite å være meddikterisk med. Bokomslaget kan på en måte oppsummere min leseopplevelse, nydelig i sin form og grått.

Omtale kopiert fra bloggen min - link

Jeg reiser meg og går. Mot Valle og videre, langs husene der det kanskje bodde fyrstikkarbeidere en gang. En tur i det duse solskinnet.
Jeg tenkte ikke på mamma. Jeg tenker på mora og faren til Inger. Snart tenker jeg ikke mere på dem heller, jeg tenker på Grim og noe han sa en gang. Livets største utfordring, Bambi, det er å vokse opp.»

Det hadde vært innmari synd om jeg hadde gått glipp av oppvekstromanen til Toril Brekke Alle elsket moren din utgitt i 2017. Jeg har nok bevisst latt alle omtaler om den passere etter at jeg leste og skrev innlegget om denne boken til forfatteren:
Marmor av Toril Brekke - god start, men så mistet jeg "kjemien" med romanen

Det var etter å ha lest innlegget her på bloggen til Berit om fortsettelsen, romanen Kobrahjerte, at jeg bestemte meg for å lese romanen Alle elsket moren min som romanen Kobrahjerte er en fortsettelse av. Hun skriver at hun likte Alle elsker moren din og at Kobrahjerte scorer enda høyere.

For Alle elsker moren din ble en innertier. Hvor tar Toril Brekke det fra – er noe av dette selvopplevd er en tanke jeg har hatt under lesingen.

Selv om en roman ikke er realisme, er det ikke enkelt å lese en roman om sett fra et barns synsvinkel uten å tenke at dette er voksnes tanker. Det gjorde jeg også noen ganger når jeg leste romanen til Toril Brekke. Samtidig som jeg tenkte det reflektert jeg rundt; hva husker jeg selv om hva jeg tenkte da jeg var på den alderen. Og barn får med seg mye mer enn voksne tror. Uansett; jeg synes at forfatteren har skapt en god historie. En historie det var lett for meg å leve meg inn i.

Et utdrag fra dette blogginnlegget - link

«Historien om Hamsuns vagabondeliv er i seg selv en roman. Da han gikk i land fra Amerika-båten i 1888, ble det satt et foreløpig punktum for denne romanen. Hamsun må selv ha visst at tiden nærmet seg. Et stoff hadde modnet, en personlig skrivemåte var utviklet – under stadig prøving og feiling. Brevene han skriver fra nå av og frem til utgivelsen av Sult, er preget av en selvsikkerhet som savner sin make i hans liv – både før og senere.»

Jeg har lest Sult av Knut Hamsun. Boken ble utgitt første gang i 1890. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 1968. Boken sitatet over er hentet fra innledningen til kapittelet Vagabond-dager 1879-1890 i boken som jeg skrev om i innlegget;

Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem

Et utdrag fra et blogginnegg jeg skrev og finnes her - link

«I går sto vinden på fra sørøst, og i kveldingen ga havet meg en ørret.
Dagen hadde vært overskyet og grå, men de siste timene var himmelen klar. Fisken var ikke stor, halvannet kilo kanskje, men den var vill og kraftfull. Den hogg til akkurat idet solen gikk ned i en kjølig kaskade av rødt der bortenfor Helsingfors, og da den ruste og sprellet for friheten og livet, glitret det som ild i de sølvaktige skjellene. Sluken jeg brukte var også rød, med svarte, tverrgående striper, for når jeg fisker i solnedgangen spøker alltid Werners ord i meg: Er det klarvær skal du bruke rødt eller oransje den siste timen. Dessuten gikk fisken på ved Ryssgrynnan, sør for Hästkobben, akkurat der Werner sa at jeg alltid skulle prøve hvis det var om våren og vinden var sørøstlig.
Og jeg sa til meg selv: Tenk at metodene virker fremdeles, selv om mer enn tredve år har gått siden Werner lærte meg å fiske.»

Kjernen i romanen Faren ved å være Skrake av Kjell Westö er historien familien Skrake, Werner, Vera og Wiktor der Wiktor er fortellerstemmen. Som ellers i Westös romaner er handlingen lagt til Finland.

«Denne beretningen har en lang vei å gå for den flyktig berører mitt voksenliv, men jeg vil likevel legge noen kort på bordet allerede nå:
Jeg flyttet fra Råberga inn til Helsingfors den sommeren jeg fylte sytten. Jeg hadde andre muligheter, men jeg valgte å bo alene i faster Marys tomme leilighet i Främlingsgatan. Så begynte jeg på Normallyceet, eller Gymnasiet Norsen som det var blitt omdøpt til.
Jeg hadde vokst opp i en familie utenom det vanlige, og de eneste virkelige barndomsvennene mine, Bjöna og Jinx Muhrman, var spesielle de også. Som styrt av en radar søkte jeg meg derfor mot byens bohemer; til tross for at så vel hippie- som venstrebølgen hadde passert sine toppunkter, fantes det stadig nok av motmiljøer i det svenske Helsingfors, og det var i disse miljøene jeg utviklet meg til mann, det var der jeg fant mine venner. Jeg fant også en livlig og åpen side ved meg selv, og jeg ble snart ganske populær (skjønt hvilken syttenåring med egen leilighet blir ikke det!)
Langs den veien har jeg vandret siden. Jeg har studert både sosiologi og diverse kunstfag, men jeg har ingen eksamen. Jeg har vært forlovet en gang og har hatt mange kvinner, men jeg har aldri vært gift og har ingen barn. Eller kanskje jeg har en sønn, men det barnet har jeg i så fall bare avlet, og kan man i slike tilfeller i det hele tatt sies å være en far?»

Romanen Faren ved å være Skrake er den fjerde romanen jeg har lest av Kjell Westö. Tidligere har jeg lest og skrevet blogginnlegg om hans romaner i denne rekkefølgen:

Svik 1938 (Hägring 1938) av Kjell Westö - en sjelden god roman
Den svovegule himmelen (Den svavelgula himlen) av Kjell Westö
Der vi engang gikk - av Kjell Westö

Faren ved å være Skrake ble utgitt i 2000, og for romanen ble Kjell Westö nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Kjell Westö fikk prisen i 2014 for Svik 1938. Romanen ble utgitt på norsk i 2002. Utgaven jeg har kjøpt og lest er utgitt av De norske bokklubbene i 2015 og omtales slik:

«Nordisk råd-vinner Kjell Westö er kjent for sine fantastisk gode skildringer av vår egen nære historie. I Faren ved å være Skrake får du glimt og anekdoter fra hele 1900-tallet, og du får del i en den fascinerende familien Skrakes krønike. Det innebærer nok en del farer å være født inn i familien Skrake, men samtidig rommer familien tallrike humoristiske og skeive skjebner.
Det er 1952, et merkeår i historien. Finland arrangerer OL og amerikansk populærkultur er på full fart inn i landet. Med det starter også en lang rekke uheldige hendelser for hovedpersonen. Og det er her hovedpersonens far, Werner, kommer inn i bildet. 1952 skulle bli et merkeår også for familien Skrake. Det var OL i Helsinki, Miss Finland ble Miss Universe og Coca Cola skulle forfriske finske ganer for første gang. Hovedpersonens far, unge Werner Skrake, hadde det ærefulle oppdraget å kjøre den første Coca Cola-forsyningen gjennom byen. Som den ulykkesfuglen han var, kunne det ikke ende godt ...
Særlig bedre gikk det ikke da han senere ville introdusere popcorn i de tusen sjøers land. Skildringen av det trauste finske som støter mot det vulgære amerikanske er både morsomt og treffende, samtidig som det er noe av det mest tidstypiske i alle nordiske lands omforming etter krigen
Her er også mange andre fargerike skjebner: Onkel Leo, den humanistisk innstilte lærer som opplever skepsis mot sin store tro på ufoer, eller farmor Maggie, som gjennomlevde krigen ved å flykte inn i sin begavelse, pianospillet. Her er overklasse og underklasse, by og land, gammelt og nytt, komedie og tragedie. Samspillet av de mange historiene virvles sammen til én stor leseopplevelse!»

Jeg likte romanen som jeg har gjort med de tre andre jeg har lest. Den neste romanen skrevet av Kjell Westö som jeg skal leser er Gå ikke alene ut i natten. Ved å lese hans romaner har jeg blitt bedre kjent med Finlands historie, og de har også inspirert meg til å lese boken jeg skrev om i dette innlegget:

Finland 1918 av Morten Jentoft - en bok om den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den

Det er å anbefale å kjenne litt til Finlands historie når man leser bøkene til Kjell Westö. Ikke minst til borgerkrigen, vinterkrigen og fortsettelseskrigen. Som naturlig nok har satt spor i det finske samfunnet. I romanen beskrives dette blant annet i forholdet mellom Vera og svigermoren Maggie:

«Også Vera var i begynnelsen sky overfor Maggie, men tross skyheten så jeg at de likte hverandre ganske godt. Først da jeg forsto at Veras farfar og morfar hadde stått på de rødes side under opprøret, og at det i Maggies slekt hadde vært både hvite generaler og hvite kampdiktere, forsto jeg Veras tilbakeholdenhet.
Forunderlig er forknyttheten og skammen som bor i finnenes sjeler.»

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

«La meg forklare. Jeg er sjuogførti år. Da jeg var femogtredve ga jeg ut den første boka mi. Hvis en går ut fra at jeg var intellektuelt moden da jeg var atten, det var jeg sikkert ikke, men det føltes sånn da, og det var i hvert fall det året jeg bestemte at forfatter var det eneste jeg var interessert i å bli her i livet, ja da har jeg vært voksen leser i sytten år, før jeg ble både leser og forfatter i de siste tolv. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ville bli et ulykkelig menneske hvis jeg ikke ble forfatter, og jeg så for meg en mulig ørken av et liv. Sånn sett var jeg iallfall deltidsulykkelig i sytten år. Uansett har det voksne livet mitt vært mye mer prega av det å lese bøker og beundre bøker enn å skrive dem. Jeg er temmelig sikker på at det at jeg ville bli forfatter i stigende grad prega måten min å lese på, at jeg altså ikke bare var på jakt etter den upletta litterære nytelsen, men var på jakt etter noe dette noe som inneholdt hemmeligheten; det magiske springende punktet alle forfattere jeg elska hadde sett, men som jeg ennå ikke hadde sett, og som jeg frykta at jeg aldri ville få se.»

Jeg trodde jeg hadde lest alle bøker Per Petterson har utgitt med unntak av den siste roman: Menn i min situasjon utgitt i 2018. En bok jeg står i kø for å låne av Rygge bibliotek; står nå som nr. 4 i køen. Men boken jeg ikke var klar over eksisterte, var Pettersons Månen over Porten; «en samling av litterære og personlige tekster om det å lese og det å bli forfatter». Den er kjøpt og lest, og noen av tekstene er lest flere ganger.

Et sitat fra Bokprogrammet fra 2009 med Hans Olav Brenner «du veit åssen det- et møte med Per Petterson, som jeg kan anbefale, der sier forlegger Torleiv Grue om Per Petterson:

«Hvis du er så interessert i litteratur som han er, og bruker så mye tid og graver, så har du lyst til å skrive, eller tenkt å skrive, eller så skriver du. Og uansett så tror jeg at alle som jobber med litteratur eller kunst, de har det draget mot det fordi det betyr så mye. Og Per var jo der hele tiden. Han har et tema som du kan si er begrenset, men det er utrolig stort. For det er jo mennesker i sentrum hele tiden. Det er bare å grave et hakk dypere, å skru skrua et hakk til slik at du kommer dypere.»

I teksten Du veit åssen det er skriver Per Petterson om samtalen som ga han det puffet som fikk han til å kline til som forfatter:

«- Nå er du midtveis i livet, nå er du nødt til å kline til. Ikke sant? Du veit åssen det er.
Det var Torleiv Grue som sa det i telefonen. Han var forlagsredaktør i Oktober forlag og ringte fra Rådhusgata 4, og jeg satt på bakrommet i Tronsmo Bokhandel, Kristian Augusts gate 19, med røret i hånda og lytta. Når Torleiv sier: Du veit Åssen det er, og det sier han ofte, veit jeg som regel ikke åssen det er, og det visste jeg ikke den gangen heller. Før akkurat den samtalen. Jeg var fireogtredve år, og plutselig følte jeg meg gammal og utbrent. Jeg var midtveis i livet. Jeg kjente det sterkt. Til da hadde jeg ikke telt dagene på den måten, men nå lå det en ørken bak meg, og foran meg lå en like stor ørken. Med den forskjellen at den som var bak meg, antakelig var litt morsommere. Tross alt.
Jeg hadde publisert en lusen novelle. I Saabye Christensens Signaler. Det var jo fint. Han var en bra mann, og novella var kanskje ikke så lusen heller.

Problemet var at det Torleiv sa var riktig.»

Etter å ha lest boken til Per Petterson, er tre bøker som han skriver om kjøpt. Sitatet innledningsvis er fra teksten Ei Bru i Toronto. Boka til Per Petterson Månen over porten plasseres i bokhylla sammen med andre i samme sjanger. Bøker som har inspirert meg til å lese bøker, og som får meg til å se andre sider ved en bok jeg har lest. Som minner meg på og hjelper meg til å forstå og sette ord på hvorfor det er og alltid har vært viktig for meg å lese bøker. Når jeg leser bøkene til Per Petterson kjenner jeg at jeg lever, på godt og vondt.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget - link

Her jeg sitter og skal skrive noen ord om boken til Steffen Kverneland En frivillig død er, det første jeg tenkte er; hva skriver jeg – jeg har ikke bare lest boken. Det er en bok med tekst, tegninger og fotografier. I og med at det er fotografier i den er det ikke bare en tegneseriebok. Uansett; en utrolig bok. Et kunstverk. Fortjener alle gode anmeldelser.

En frivillig død er en personlig bok, og jeg ble inspirert til å låne den på biblioteket av dette programmet på Brenner Live 20. november 2018. I programmet snakker de innledningsvis om Kvernelands tidligere bøker. En av bøkene har jeg skrevet om i innlegget:

Tegneseriebok om maleren Edvard Munch av Steffen Kverneland

Kverneland forteller til Hans Olav Brenner at han har tenkt lenge på å lage boken utgitt i 2018, og den er ikke som en del av trenden av virkelighetslitteratur. Han forteller bl a om temaet i boken, selvmordet til faren i 1981. Boken er skrevet i jeg-form og er scener fra barndommen. Hensikten med boken er å vise hvilket avtrykk selvmordet har satt i Kvernelands liv, hvilke minner han har og hvordan selvmordet har preget hans liv. Bokprogrammet med intervjuet av Kverneland anbefales, og det gjør boken hans også.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget

«Historien om Nita Kakot Amundsen, Camilla Carpendale og Roald Amundsen handler om mennesker som søkte kjærlighet, men støtte mot omstendigheter som vanskelig lot seg rokke. Amundsens kjærlighet til Nita og Camilla var en tid virkelig nok. Likevel tålte den ikke vekten av problemene Amundsen stred med midt i 1920-årene. Da gjorde konkurs og pengesorger, konflikter i familien og nettverket, kritikk fra mediene og manglende ekspedisjonssuksess at Amundsen ville komme fri fra ansvaret for de to jentene. En annen situasjon kunne ha gitt et annet utfall. Kjærligheten er sjelden betingelsesløs, selv om et utall sentimentale sanger insisterer på nettopp det. Kjærligheten avhenger av omgivelsene og situasjonen. I 1924 var Amundsen for nedkjørt, for motarbeidet, han opplevde seg venneløs og pengelens. Da sendte han jentene fra seg.
I dag kalles slike mer betingede følelser som Amundsen viste seg å ha, av og til for «den lille kjærligheten». Den overvinner ikke alt, men er sårbar for omstendighetene og for menneskelig svakhet. Kan hende var rett og slett ikke Amundsens kjærlighet til jentene større enn dette. Selv om den var en reell kraft i ham, var andre hensyn sterkere, i lengden veide de tyngre. Det var noe selvsentrert og brutalt med måten Amundsen sendte jentene tilbake på. Da han gjorde det, gikk han på et nederlag som menneske. Dette nederlaget kan vi så prøve å veie mot Amundsens stunder av genuin kjærlighet og samhørighet med jentene.»

Filmen om Roald Amundsen Amundsen går på norske kinoer for tiden. Filmskaperne er blitt kritisert for ikke å ha kreditert Tor Boman-Larsen fordi de har hentet stoff fra boken jeg leste og skrev om i innlegget:

Biografi: Roald Amundsen av Tor Bomann-Larsen - virkelig verdt å bruke tid på å lese!

Biografien kommer jeg aldri til å glemme. En av grunnene til at den gjorde et sterkt inntrykk, er historien om Nita og Camilla.

Etter å ha kjøpt og lest Espen Ytrebergs bok Kapp Hjertestein Historien om Nita Kakot Amundsen, Camilla Carpendale og Roald Amundsen, som sitatene i dette innlegget er fra, sitter jeg igjen med enda flere tanker.

Nita og Camilla levde i en tid da barn, kvinner og minoriteter hadde lav verdi sammenlignet med menn som Roald Amundsen. Prosjektet hans kunne endt så mye verre. Igjen var det menneskene rundt Amundsen og andre menneskers hjertevarme som gjorde at prosjektet hans fikk en slutt som ikke ble en katastrofe for Nita og Camilla. Om det ble en lykkelig slutt etter måten han returnerte dem på, er det bare jentene som hadde svaret på. Jeg kan ikke befri meg for å tenke på Amundsens tilbakesendelse og måten han gjorde det på som det brutale mennesker gjør med katter de vil bli kvitt. Problemet løses ved at de setter de ut i en pappeske i skogen. I beste fall finner mennesker med hjertevarme kattene og kan befri dem fra katastrofen.

Omtalen over er et utdrag av dette blogginnlegget - link

Jeg har lest den reviderte og utvidede utgaven av romanen. I og med at denne utgavene ikke finnes her på Bokelskere.no, legger jeg link til et innlegg jeg skrev om 2018 utgivelsen her. Boken likte jeg veldig, veldig godt. En helt utrolig kvinne Hoem har skrevet om. En roman som er en blanding av fakta og dikting. .

Link til blogginnlegget jeg har skrevet om romanan

«M for monsteret som hviler inni hver og en av oss.
M for människor, og for minnet om en av de andre setningene som ble værende igjen i meg etter besøket hos Lillemor i Stockholm: «Mennesker er det råeste av alle dyrene. Mennesker kan være så grusomme ... og så gode. Kan være både og,» sa hun og vippet den skrukkete hånden i en rask bevegelse. Et både, som var håndens utside, den som knyttet seg og slo, og deretter innsiden av hånden, den som kan legge seg over et kinn og stryke varsomt for å gi trøst, holde et spedbarns hode eller forme en krukke av leire på en dreiebenk mens jorden sirkler inn mot håndflaten.»

Noen bøker som utgis blir fremsnakket slik at jeg tenker at det er nesten for godt til å være sant. Slik var utgangspunktet for meg med romanen til Simon Stranger Leksikon om lys og mørke utgitt i 2018. Men etter å ha sett Simon Stranger fortelle om romanen på TV programmet Brenner Live 11. desember 2018 ,var jeg ikke i tvil: romanen skulle kjøpes og leses.

Kjøpt ble den og nå er den lest. Romanen gjorde et sterkt inntrykk å lese. Både hva angår innhold og form. Den er, som det blir sagt i programmet til Brenner, tidsaktuell selv om handlingen gjelder 2. verdenskrig.

«O for ordene vi bruker om hverandre, ordene som ikke bare behandler virkeligheten, men som også skaper den.
Det er ordene som kan lage kategorier, som kan kalle folkegrupper kakerlakker, fortelle om konspirasjoner, om veikhet, om ødeleggelse av den hvite rase.
Da er det logisk å fjerne andre, med de midler som måtte synes nødvendig. Slik blir det grusomme ikke bare virkelig, men nødvendig.»

I programmet til Brenner beskriver forfatteren Edvard Hoem romanen til Simon Stranger, etter først å ha presisert at han er kommet halvveis i lesingen, som et mesterverk. Mesterverk eller ikke; jeg synes det er en fantastisk bok både hva angår form og innhold. Det at den nesten havnet i skrivebordsskuffen jf. forfatteren er nifst å tenke på. Bare det så elegant å veksle mellom nåtid og fortid, ulike tidsperioder, mellom menneskers opplevelse og leksikonformen han har valgt, er helt utrolig. Skal jeg sammenligne leseopplevelsen jeg har hatt ved å lese boken til Stranger og hvor viktig den er, vil jeg trekke frem boken jeg skrev om i dette innlegget:

Verden av i går (Die Welt von Gestern) av Stefan Sweig - en av de beste bøkene jeg har lest

Omtalen er kopi av deler av dette blogginnlegget

«Vi vet hvordan det gikk med Marie, likevel er ikke landssvikdommen mot henne noen fasit. Livet leves dag for dag, ikke baklengs, og folk treffer sine små og store valg på bakgrunn av samtidens dilemmaer. En biograf skal derfor vokte seg for å gjøre livet til studieobjektet mer rettlinjet enn det var. Løse tråder og motstridende personlighetstrekk hører med. Fortellingen er likevel avhengig av at det finnes linjer i materialet, sammenhenger som kan forklare hvorfor, ikke bare hva og hvordan.
Å bli kjent med Marie Hamsun har i perioder vært å fordype seg i mørk materie. Kjærligheten krevde store ofre av henne. Barna, særlig datteren, Ellinor, var en kontinuerlig bekymring. Politisk gikk hun helt fast i nasjonalsosialismens ideologiske hengemyr. Økonomisk gikk hun konkurs. Jeg har prøvd å forstå hvorfor hun valgte som hun gjorde, og jeg håper hun ville kjent seg igjen i fremstillingen, til tross for at hun kanskje ikke ville vært enig i alt.»

Sitatet er fra forordet til den interessante og tankevekkende biografien om Marie Hamsun, Kjærlighet og mørke, skrevet av Anne Hege Simonsen utgitt i 2018.

Først skal jeg gi forlaget Res Publica en stor stjerne som har valgt å fordele bildene i boka slik de passet naturlig inn i handlingen. I motsetning til andre forlag som legger de i en klædd midt i boka. Sikkert for å spare penger. Men det at det dukker opp et bilde i ny og ne når en leser faktabøker, gjør innholdet mye mer interessant, synes jeg.

For meg var livshistorien til Marie Hamsun rimelig ukjent utover at hun var gift med Knut Hamsun og ble dømt for landssvik etter 2. verdenskrig.

Biografien Kjærlighet og mørke tar oss med gjennom livet til Marie Hamsun fra hun ble født i 1881 til hun døde i 1969. Biografien var interessant fra første til siste side. Etterhvert som jeg ble kjent med livet hennes var tanken, hvorfor ble hun nazist?

I en kasse på loftet ligger en oppgave jeg skrev siste året på videregående med tema hvorfor nordmenn ble nazister. Jeg kan ikke huske at jeg skrev om Marie Hamsun, men jeg husker at det var vanskelig å finne stoff til oppgaven. Etter å ha lest boken til Anne Hege Simonsen er jeg fortsatt i villrede hvorfor hun ble så fascinert av ideologien og var det helt til hun døde. Det er som jeg nesten ikke ville ta det innover meg etter å ha lest om henne før dette skjedde.

Forfatteren skriver at ved å skrive biografien møtte hun mørk materie. Det var slik jeg opplevde å lese perioden fra Marie Hamsun ble nazist til hun døde. Kjente at det snek seg inn en tristhet ved å lese om det. Marie Hamsun angret ingenting. Det hun angret på var opplevelsen av å ofre døtrene for faren Knut Hamsun, og at hun hadde sveket sitt egen vitebegjærlige jeg, ved at hun aksepterte Knut Hamsuns kunnskapsfrykt og utdanningsfrykt. Men Marie Hamsun var så mye mer enn nazist og en kan lure på hvordan livet til den sterke og vakre Marie hadde blitt dersom hun ikke hadde møtt Knut Hamsun.

Marie Andersen var den førstefødte i en stor ungeflokk. På grunn av fall i trelastprisen gikk faren konkurs med landhandleriet. Marie var ti år da dette skjedde, og familien flyttet til den fattigslige gården Langangen ved bredden av Glomma.

«Til sammen bodde familien bare seks år på Langangen, men det var viktige år for Marie. Hun legger selv vekt på at det var her grunntrekkene i personligheten henne ble formet. På Langangen lærte hun verdien av hardt arbeid, nøysomhet og ærlighet, ansvarsfølelse og samhørighet med familien.»

Marie arbeidet hardt hele livet. Det er ingen diva vi kan lese om selv om familien Hamsun var godt stilt økonomisk en lang periode. Det var viktig for foreldrene at Marie og søsknene fikk skolegang. I 1897 flyttet familien til Kristiania. Etterhvert fikk den skoleflinke Marie artium. Marie skulle videre på universitet. Hun skulle bare ha en liten pause fra studiene for å jobbe som guvernante og tjene penger til familien sin. Penger ble sendt til familien, 27 av de 30 kronene hun tjente i måneden. Men det var her hun møtte en skuespiller og det var slik hun havnet inn i skuespilleryrket og etterhvert havnet inn i armene til Knut Hamsun - hustyrannen:

«Nei, herregud, så pen De er da, barn!»' Knapt noe av det Marie Hamsun skrev, er blitt så flittig sitert som beskrivelsen av hennes første møte med Knut. Det skjedde våren 1908, i den trange inngangen til Nasjonalteatrets portnerlosje. Hun skulle spille Elina, den kvinnelige hovedrollefiguren i Hamsuns første skuespill, Ved rigets port, og de skulle møtes for å diskutere rollen. Hun gikk i sitt 26. år, han var snart 48, og strengt tatt syntes hun ikke at han var så vakker og opphøyet som forventet. Ikke ved første øyekast, i alle fall. Øynene var lett blodskutte, bevegelsene mer kantete enn hun hadde forestilt seg. Litt grått ved tinningen var det rødblonde håret hans også blitt. De gikk på Theatercafeen, og der gikk de i gang med å måle hender. Finger etter finger. Og gjennom denne intime lille handlingen hadde Maries skjebne atter endret kurs.»

Årsaken til at øynene var blodskutte var at han hadde feiret grundig etter å ha blitt ferdig med romanen Benoni. Feire var noe han gjorde etter hver roman han avsluttet. Uten Marie. Også etter at han var ferdig med romanen Rosa. Pussig å lese dette jf romanene er mine favorittbøker skrevet av Hamsun.

Det var kjærlighet og det var mørke i livet til Marie – tittelen til biografien passer derfor til innholdet. Jeg skal kjøpe og lese erindringsboken hun ga ut i 1953: Regnbuen. Boken var så populær at den kom i seks opplag, og den internasjonale oppmerksomheten var stor. Dette på tross av hvor forhatt hun var på grunn av sine meninger. Fra epilogen til biografien jeg har lånt av biblioteket der forfatteren Anne Hege Simonsen skriver:

«Når Carl Fredrik Engelstad skrev at «hennes sinn virket lysende» var det bøkene hennes han tok utgangspunkt i. Han påpekte: «I alt hun skrev fant hun sin egen form - sikker, klok, moden og varm. Det som var hennes, var alltid fullt ut hennes eget.» Han hadde rett i det. Marie Hamsun var uvanlig begavet, og hun var usentimental, slagferdig og sterk. Hun tok dessuten ansvar for sine handlinger, selv om det innebar at hun også låste seg fast til dem. Hun etterstrebet kanskje et tradisjonelt kvinneideal, formet av en tilbakeskuende mann, og en autoritær politisk bevegelse. Men hun utøvet sin kvinnerolle på en måte som så langt fra var tradisjonell.
Både Marie og Knut Hamsun får ta ansvar for sine handlinger og gjerninger. Selv om de påvirket hverandre, skal ikke hun ha ansvar for hans nazisme, og ikke han for hennes. Så enkle er ikke menneskene, så enkelt kan vi ikke gjøre det for oss selv.»

Linkt til blogginnlegget på min blogg Tones bokmerke som omtalen er kopiert fra

En lettlest og interessant selvbiografi er min oppsummering etter å ha lest boken som jeg har skrevet om i blogginnlegget her - link til innlegget

Jeg kunne ikke huske at jeg likte den første romanen Maj, Jesper, Stine og de andre så godt som jeg likte fortsettelsen jeg nå har lest i romanen; Byens spor Maj. Derfor måtte jeg lese hva jeg skrev i april 2018 innlegget:

Byens spor av Lars Saabye Christensen

Jeg ble trist av å lese den selv om jeg likte den, skriver jeg der. Det ble jeg definitivt ikke av å lese romanen jeg nå har lest.

Wow; jeg har lest en del bøker av Lars Saabye Christensen og jeg har likt dem alle. Men jeg kan ikke huske å ha hatt en slik leseopplevelse som ved å lese Byens Spor Maj. Det var så lunt og fint å være der selv om det er nok av små og store dramaer som utspiller seg. Han får frem latteren. Det er gode dialoger. Får fremt tidsånden som hersket. Kvinnens plass i samfunnet. Trangboddheten. De unges løsrivelse. Klare karakterer. Og han unngår det depressive sporet som for mange norske forfattere lett går inn i.

Romanen Byens spor Maj ble utgitt i 2018 og er på 540 sider. Mange gode lesetimer har det vært, og jeg synes den fortjener alle de gode anmeldelsene den har fått.

«Det er ikkje ein menneskerett å få barn, men alle har rett til å ønskje seg det. Vi får halde dei i armane ei stund, og så vil dei bort, vrir seg laus. Dei vrir seg, vi må sleppe taket, dei forsvinn ut i mørket, inn i det mørket som er framtida. Dei tar med seg en del av oss, og blir noko heilt anna enn oss.»

Kvinnen i Brit Bildøens roman Tre vegar til havet, utgitt i 2018, ønsker seg barn, men kan ikke få egne barn. Jeg synes det er en utrolig god roman, en av de beste norske romanene jeg har lest utgitt i 2018. Jeg har hørt forfatteren fortelle om romanen på radio. At handlingen er delvis selvopplevd, den delen som handler om å få avslag på å adoptere. Resten er fiksjon. En bok med elementer av en god spenningsroman.

Vi møter kvinnen i nåtid der hun jobber med å registrere og ringmerke trekkfugler på en fuglestasjon. I tillegg oversetter hun bøker. En bekjent kommer med en bunke brev som hun har skrevet til han – dette fortelles i jeg-form:

«Breva knitrar. Det er det dei gjer. Bunken med brev som ligg på kommoden lagar ei knitrande spenning i huset. Olov sa ingenting da han kom med dei, berre rekte meg dei og trampa inn utan å høyre om det passa. Gode Olov. Han stikk av og til innom, sjølv om han veit at eg ikkje likar å ha besøk. Han må også vite at eg ikkje har lyst til å lese brev som eg skreiv til han for fleire år sidan. Eg har vore fullstendig klar på det. Eg vil ikkje tenke på det som har vore. Likevel ligg denne bunken med brev her. Kvite, rektangulære konvoluttar. Olov har knytt eit grønt silkeband rundt. Sløyfa er flatklemd, som om breva har lege i press. Det betyr kanskje at han ikkje har lese dei på ny for han kom med dei. Det er eg glad for.
Kva kan eg ha skrive til han på den tida? Veker og månader som er som eit svart hol i minnet. Ei tid da eg var ei anna, ei slettare utgave av meg sjølv.»

Kvinnen har brutt med sitt tidligere liv i Oslo. Når hun forteller om livskrisen hun var i, brukes «ho» og «kvinna»:

«Korleis begynne? Korleis skildre det som skjedde denne dagen? Skildre det utan å bli melodramatisk. Skildre det utan at det blir for privat. Kanskje begynne heilt nøkternt med kva dato det var? At det var ein vårdag? Dostojevskij opnar Forbrytelse og straff slik, heilt nøytralt og udramatisk: «Det var i begynnelsen av juli og ualminnelig varmt i været.» Ei setning som varslar alt og ingenting.
Verandadora stod oppe, og naboguten som leika i hagen, ville få høyre gråten hennar når ho opna brevet og las det. Ansiktet hans der han stod, liksom fastfrosen på plenen i nabohagen, ville bli det ho hugsa best fra denne dagen. Ho kunne ikkje seie noko til han, berre lukke døra stilt, håpe at han ikkje hadde blitt for redd. For skrika hennar hadde vore slik dei blir skildra i bøker. Dyriske. Ville. Håse brøl.»

Brevet som kommer er dramatisk, det er et avslag på at ektefellene får adoptere:

«Ho las konklusjonen først og prøvde å gå tilbake for å lese heile vurderinga. Det var noko med alder, noko om å få redusert overskot med aukande alder. Men dei var jo godkjende. Den same etaten hadde vurdert dei og funne dei verdige, no trong dei berre ei forlenging av godkjenninga. I fire år hadde dei stått i kø for adopsjon av eit barn fra Kina. Fire lange år med venting, håp og meir venting. Myndigheitene kunne da ikkje ta tilbake godkjenninga, no når det berre var månader igjen for det blei deira tur til å reise og hente barnet sitt!»

Kampen mot byråkratiet for å få omgjort vedtaket starter. Men det psykiske stresset medfører at kvinnen starter sin egen hevnaksjon – kvinna forfølger saksbehandler eller Staten som han blir kalt:

«Det var ikkje eg. Det var ikkje eg som gjekk nedover gata på den måten. Den kåpekledde kvinna gjekk og sparka i lauvet og prata halvhøgt, med sint stemme. Etter henne spratt og dansa ein trillekoffert. Vitt og vissent lauv fekk hjula på den vesle kofferten til å låse seg innimellom, men det såg ikkje ut til å affisere kvinna. Ho gjekk på, i same tempo. Svært få snudde seg etter henne. Ingen visste kva som var i kofferten. Ingen ante at det i trillekofferten lag ein død katt. Det var morgon, ein morgon i oktober, det var overskya. Ei tidleg frostnatt hadde fått trea til å sleppe nesten alle blada på ein gong.
Ho hadde søkt, og funne han. Det var mannen hennar som først begynte i søke etter han på nettet. Seg imellom kalla dei han berre for Staten. Det likna på Satan. Utruleg nok hadde Staten ein profil på Facebook. Han hadde ikkje lagt ut mykje om seg sjølv der, men nok til at dei etter nokre søk fann fram til kona hans. Ho hadde same etternamn som han, og framsidebildet var av ei verandakasse med raude begoniaer. Eit uklart profilbilde viste ei kvinne med glatt, mørkt hår som snudde seg halvveges vekk. Han var altså gift. Dei hadde altså veranda. Og dei hadde katt, stor og rufsete og med mordarisk blikk. Dei hadde ledd litt av den katten. Men så hadde det dukka opp bilde av ein unge, ei lita lyshåra jente med bursdagskrone og bursdagssmil og sjokolade smurt ut over kinna, og da logga dei av. Så snakka dei ikkje meir om det.»

Romanen er på 155 sider. Jeg liker romaner med et kort sideantall. Denne kunne med fordel vært lenger fordi jeg synes den hadde så mange fine elementer i seg. Anmelderne er også begeistret.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget - link

Mari Kjos Hellum er høyskolelektor ved Høgskolen i Østfold, og ble i en kåring i Morgenbladet i september 2016 kåret til en av ti fantastiske formidlere. Les mer om kåringen her. To ganger har jeg hørt henne snakke om debutromanen En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv utgitt i 2018 på radio. Første gang i nitimen 9. juni og sist i Åpen bok 2. desember.

Mari Kjos Hellum sier at hun kom på å skrive historien om Glenn Johansen fordi hun selv blir trøstet av å se mørkt på det når livet går henne imot. For livet er hardt. Mange har blitt hjulpet av mindfulness, men for henne hjelper svart humor. Hun anser romanen hun har skrevet som midt på treet; en folkelig og vanlig roman som mange har lest. Litt skuffet over seg selv, som med sin utdannelse og alle bøkene hun selv har lest burde klart å skrive en bedre roman, sier hun. Intervjueren er overrasket over uttalelsene til forfatteren og at hun er så ærlig. Jeg synes det er fint å høre hvor lite selvhøytidelig Mari Kjos Hellum er. Jeg synes romanens tema har en verdi. Nettopp fordi det i dagens samfunn er fokus på fasadebygging, karrièreklatring, verdsetting av ekstroverte mennesker og jakten på lykke, er historien om Glenn Johansen befriende lesning. Jeg tenker at godt nok bør være et mål for mye her i livet.

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

«Hva skal jeg med minner, tenker jeg en natt jeg ikke får sove. Det er altfor mange av dem; noen har levd så sterkt i meg over så mange år at de nærmest har brent ut. Slike minner er som gjenferd; de kan ikke lenger bekrefte at jeg eksisterer. Den som skal dø, burde sørge for å bli kvitt gjenværende minner og anstrenge seg for ikke å samle på flere. Jeg setter meg opp i senga og kaster av meg dyna, men ombestemmer meg og legger meg igjen. Jeg folder hendene, men tør ikke be om noe, vender ansiktet inn mot veggen og fester blikket på et kvisthull. Jeg kaller det jomfru Maria og begynner å le.»

Hvorfor skal jeg bruke dagevis på å lese bøker med mange sider og sitte igjen med null og niks når jeg kan lese en liten roman som Nøkkerosene av Anne Helene Guddal. Romanen er utgitt i 2018. Selv om ikke alt jeg leste traff meg like mye, var det så mye bra å lese i den. Tekstene kan leses uavhengig av hverandre. Høytlesing og deling av det jeg tenkte på imens jeg leste.

Det er flere som er blitt truffet av det hun skriver om. I Aftenposten 7.12.18, i artikkelen Dette er årets beste bøker 2018 Liker du å gi bort bøker til jul? Her er det våre bokanmeldere mener er årets beste bøker. omtales romanen slik:

«Denne romanen gir oss en påminnelse om hvorfor vi leser bøker. I alle fall hadde romanens 92 sider, på tross av sitt gjennomgående mørke, en besinnende virkning på vår anmelder. Den består av løse korttekster og små essays – om stortingsvalg, Scarlett O'Hara, italienske sitroner og Pompeii – skrevet rundt et sykehusopphold og en hjemflytting til foreldre.
Boken drives først og fremst videre av den distinkte jeg-fortelleren, som alene gjør den til en av de beste norske romanene vår anmelder har lest på en stund.»

Jeg er enig med omtalen med unntak av at jeg ikke fant et gjennomgående mørke i den. Ja, det er et alvor i den fordi fortelleren har vært innlagt på psykiatrisk avdeling og er flyttet hjem til moren der hun bor i en kjellerleilighet. Hun betrakter omgivelsene fra sitt ståsted der hun forsøker å komme tilbake til en mer normal tilværelse med å lage mat, måke snø og jobbe på et sykehjem. Tenker tilbake på hendelser i livet og dagsaktuelle hendelser i landet og verden.

«På sykehjemmet er det en kvinne som sover med en tøykatt i armene hver natt. Om morgenen når vi skal stelle henne, er det vanskelig å få henne til å slippe taket i den; som et barn klynger hun seg til kosedyret sitt. I små glimt kan jeg nesten se for meg moren min på denne måten, samtidig som det er utenkelig at hun en gang ikke vil kunne klare seg selv lenger; gå på do, holde seg rein, spise selv; ikke snakke forståelig, ikke gi adekvate svar på enkle spørsmål, ikke huske hvem vi er. Dø på et sykehjem, som ingenting. Samme dag vil noen som meg vaske rommet og gjøre det klart til en ny beboer, noens mor eller far, noens ektefelle. Det er så enkelt at det nesten ikke er til å tro.»

Link til blogginnlegget omtalen er kopiert fra

«Hvor hadde vi det fra, at vi hadde superkrefter, at vi kunne tåle hva som helst. Hvor kommer motet fra, til å styrte fram, og følge hver eneste impuls. Hva fikk oss til å tro at vi er uovervinnelige, at det bare er å lesse på med arbeid, eiendom, gjeld, barn, forpliktelser. Hvem sa at kjærligheten utholder alt?
En som ikke hadde barn selv.»

Jeg ser at den forrige romanen jeg leste skrevet av Monica Isakstuen skrev jeg om 26. november 2016:

Monica Isakstuen: Vær snill med dyrene

Jeg ble overrasket over at det er to år siden jeg leste romanen, trodde det var mye kortere tid. Romanen Vær snill mot dyrene som ble utgitt i 2016, fikk Monica Isakstuen Brageprisen for, og den handler om en familie i oppløsning.

Romanen Rase som er utgitt i 2018, handler hun om en mors raseri, et tabubelagt tema:

«Hvorfor tar jeg så hardt. Hvorfor blir jeg så sint. Hvorfor skjer det ene og så det andre og så det tredje og siden det umulige. Jeg vil være mild, trygg, rolig. Mate, trøste, bære, stryke, kose, vaske, klemme, gre, legge, lukke. Hvor kommer stemmen min fra og bevegelsene, trekke, slepe, hale, dra, dytte, dunke, løfte, kaste, knuse, true, rope, brøle – ikke tenke, holde fast, overvinne motstanden – gjøre – ikke tenke. Hvilket latent reaksjonsmønster finnes i kroppen min? Hvem programmerte meg, og hvordan sniker jeg meg forbi?
Jeg er så redd for hendene mine.»

Romanen er en punktroman (??), sitatet innledningsvis er over to sider. Det samme er sitatet over. I romanen møter vi en familie på fem: en mor og en datter fra et tidligere forhold, en far og et tvillingpar, to gutter. I samtid og med tilbakeblikk blir vi presentert for denne kvinnens raseri og konsekvensene dette har for barna. En far som bagatelliserer hennes raseri:

«Nå må du slutte med den evige svartmalingen din, sier du. Barn er ikke porselensfigurer, de tåler å se at livet ikke bare er fryd og gammen. Man kan da vel ikke gå rundt og spille harmonisk og lykkelig hele tiden for å skåne dem for negative følelser, hvordan skal de da lære seg å handtere sine egne emosjonelle svingninger når den tid kommer? Nei, det er ingen forbrytelse å felle en tåre iblant eller bli litt frustrert.
Litt frustrert. Ser du ikke at de skvetter til når jeg kommer inn i rommet? Skjønner du ikke at snart vil de spede kroppene deres sette raseriutbruddene i system: Det og det og det var kanskje ikke et uhell eller en engangsforeteelse likevel, den som venter får se, alt kan skje igjen, trekk til deg fingrene, ligg stille, lukk øynene, gjør ikke din mor fortred.»

Hva er årsaken til at de som observerer og burde forstå at det går i feil retning - velger å se en annen vei – ikke forstår at det gjør dem medskyldig.

Boken er til tider tøff å lese – samtidig er det viktig at slike bøker skrives. Til slutt en episode som viser at fortelleren har stor grunn til å bekymre seg over sitt raseri mot barna:

«Men en eller annen onsdag morgen står jeg der med en unge på armen og en som trekker meg i jakkekanten og en som nekter å ta på seg vintersko, hun vil ha sandaler, så gå ut da, sier jeg, gå ut i hagen og kjenn hvor kaldt det er og hvor glatt, men hun står bare der på gulvet og stirrer på meg, trassig. Nei. Det er ikke kaldt. Da snur jeg meg og setter den andre ned på gulvet ved siden av den tredje, da får jeg heller konsentrere meg om dere da, sier jeg. Nå må vi få på dere dressene, kan vi klare det, tror dere? Nei. De vil ikke de heller. Kjære dere, sier jeg. Kan dere være så snill å hjelpe til litt? De rister på hodet. Nei vel, sier jeg og slenger dressene og halsene og luene mot dem, de små kroppene blir nesten borte under ull og bevernylon, da får dere klare dere selv, dette gidder jeg ikke! Mamma! roper hun bak ryggen min, du får ikke slå! Og da. Er det nok. Jeg kaster meg rundt mot henne, hva er det du sier, hveser jeg. Her står jeg og prøver å få tre unger ut av huset om morgenen og ingen vil hjelpe til, ikke en gang du som er størst, og så begynner du å snakke om å slå? Hva er galt med deg, egentlig? De fikk vondt, sier hun og peker mot de to haugene bak meg. Vondt!? Av sine egne myke dresser?! Og så er jeg plutselig borte ved henne og tar tak i overarmene hennes og holder henne fast, nå er jeg så MØKK LEI, sier jeg, av at du sier mot meg hele tiden og nekter å hjelpe til, kan du ikke heller prøve å oppføre deg som et normalt barn? KAN DU DET?! Nei, sier hun, og da rister jeg henne, nå holder det, sier jeg, NÅ. HOLDER. DET. Og endelig er hun stille, endelig er alle stille.»

Omtale som er kopiert fra denne bloggen

Er det berre eg, eller er faget filosofi litt skuffande?»

Spørsmålet stiller Agnes Ravatn innledningsvis i det første kapitlet i boken Stoisk uro og andre filosofiske smular. For egen del er det å si at jeg, heldigvis, ikke har hatt det som fag i en utdanning noengang. Men jeg har kjøpt og lest bøker med tema filosofi. Noen bare begynt å lese og gitt opp. Så ja, jeg synes det er skuffende kjedelig.

Den siste boken jeg leste var Å leve med Kirkegaard av Sørine Gothfredsen. Jeg synes jeg fikk så lite ut av den at jeg ikke engang giddet å skrive et blogginnlegg. Så den står i bokhylla, og det er mulig jeg leser den om igjen for å finne ut om det den omhandler treffer bedre en annen gang. Men livet er for kort til at jeg lider meg gjennom det ved å lese bøker som kjeder meg. Det gjør ikke Agnes Ravatn som fortsetter slik i Stoisk uro og andre filosofiske smular:

«Det har alle føresetnader for å vere det mest interessante i verda, men så blir det likevel alltid akkurat litt for abstrakt, for kjedeleg, for tungt og umuleg å relatere til eige liv. Fra no av ønskjer eg å yte min vesle skjerv for å bøte på at dette fagområdet har forsømt seg så altfor lenge, ved å gjere teori om til praksis i dagleglivet mitt og med stor møde utforske denne «kjærleiken til visdom», som filosofien påstar at han både er og har.
Ein kveld for ikkje mange dagane sidan sat eg og såg ein realityserie på TV3 mens eg googla meg sjølv på laptopen eg hadde i fanget, sjekka Twitter på iPhonen og prøvde å lese ei bok. Brått blei eg kald: Ja vel. Slik har eg altså blitt, tenkte eg. Eit multimedieshow med ein papegøyes evne til konsentrasjon. Eg hadde latt meg søkke ned i ei hengemyr av dødssynder: rastløyse, apati, kikkarmentalitet, egosentrisme og idioti.
Eg som ein gong var så lovande, så nyfiken, så interessert i verda, ei interesse som verken fjernsyn eller internett kunne forpurre, eg som kunne arbeide uforstyrra i timevis, og som hadde ambisjonar av ein eller annan art.»

Agnes Ravatn humor er det som treffer meg, også i denne boken. Eller tekstene som hun skrev da hun levde et urbant liv i hovedstaden. Som hun skriver i innledningen, nå bor hun på et småbruk i bygda Valevåg på Vestlandet. De som ønsker å vite mer om hennes nye liv på landet, kan søke på NRK.no

«Etterpå reiste eg meg. Eg stod heilt stille og berre såg ned på steinen. Eg prøvde å forestille meg korleis Solveig Paulsen hadde sett ut, korleis ho hadde vore kledd, og kva ho hadde drive med, men eg greidde ikkje sjå for meg nokon ting, iallfall ikkje noko klart, det var berre flimmer. Eg bøygde meg ned og plukka vekk litt kvist og lauv frå grava. Du er i ferd med å bli psykotisk, Terje, tenkte eg, men eg visste at det var berre ønsketenking, eg var ikkje i stand til å flykte inn i ein psykose, eg satt fast i meg sjølv.»

Romanen Begynnelser skrevet av Carl Frode Tiller, utgitt i 2017, starter med slutten. Hovedpersonen Terje ligger på sykehuset etter et selvmordsforsøk. Moren og søsteren Anita er på rommet, krangler om kutting av stilkene på en blomsterbukett. Etterpå er det røyking som er konflikten. De forsones etter kranglingen. Moren sier hun er redd, og Anita sier at det er hun også. Terje ser dem, men det vet de ikke. De venter på at Marit og Turid skal komme.

I kapittel for kapittel tar Terje oss med bakover i livet sitt. Vi får vite hvordan han forsøker å ta sitt liv, at han han har flyttet inn hos moren som har sluttet å drikke. At moren har et forhold til en gift mann. Terje kjekler med moren og med søsteren. Han har vært gift med Turid og har en datter Marit. Han er en byråkrat som kjemper for natur og miljø. Men hva har skjedd som har gjort han til denne, for meg ihvertfall, bitre, kranglevorne og spydige fyren. Er han slik med alle som han er mot moren og Anita. Det får vi etterhvert vite selv om det er mange løse tråder når jeg er ferdig med å lese boken.

Sitatet jeg innleder innlegget mitt med er fra den tiden han fortsatt er gift med Turid. På vei hjem fra jobben kjører han innom en kirkegård. Når han kommer hjem er han så nedfor at Turid sier at han kanskje bør søke hjelp. Han svarer at det går sikkert bra, i morgen er han sikkert bra igjen.

«Eg ville gjerne tru på det eg sa, men eg visste at det ville ta dagar og kanskje veker for eg kom opp igjen, så eg greidde det ikkje. Ikkje ho heller, det visste eg, ho kjente meg altfor godt. Ho fortsette å stryke meg over håret. Eg kom til å tenke på naboparet som leigde ut leilegheita si og flytta til Tanzania i eit år. Eg såg for meg at eg og Turid gjorde noko liknande, at vi braut opp og tok ein pause frå livet vi hadde her. Eg begynte alltid å fantasere om slike ting når eg hadde det slik eg hadde det no. Når ein føler seg makteslaus, får ein behov for å ta store val, tenkte eg, ikkje nødvendigvis fordi ein ønsker dei endringane valet fører med seg, men fordi ein vil kjenne på korleis det er å bestemme over seg sjølv. Fordi ein vil kjenne seg fri.»

Etter Innsirkling-serien, tredje bok i serien ble utgitt i 2014, ble Carl Frode Tiller intervjuet av Carl Frode Tiller i bokprogrammet Brenner & bøkene; sitat fra innledningen til intervjuet:

«Det er mye desperasjon, mye vanskelig (...), men du virker ganske sindig der du sitter i stormens midte?», sier Brenner. Tiller svarer: «Ja, på utsida er jeg ganske sindig. Men ikke nødvendigvis på innsida. Og det er jo det indre, tankene til karakterene vi følger. Det er ikke så mye dramatikk på utsida. Men det foregår mye inni hodet på folk. Det sies mye mellom dem. Men det er ikke mye ytre handling. Med noen unntak.»

Det er desperasjon, mye vanskelig i livet til Terje. Det er som han tenker; han sitter fast i seg selv. Hva som er årsaken forstår jeg som leser etterhvert selv om det fortsatt er mye jeg ikke får vite. Han brenner for natur og miljø. Det er vel det som har holdt han oppe frem til det katastrofale valget om å begå selvmord.

En god roman med en sterk historie som berører meg som leser. Med gode dialoger. Selv om dette ikke er noen gladbok, er det scener som er morsomme å lese. Akkurat som mange hendelser livet er når man får det på avstand. Boken har et nydelig bokomslag synes jeg.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget