Når jeg leser om bøker Espen Haavardsholm har utgitt, er jeg mer enn forundret over at jeg ikke har lest bøker av han tidligere. Helt tilfeldig fant jeg romanen av Fra nå av kan alt skje utgitt i 2019 i hylla over nye bøker på biblioteket.

I dette interessante intervjuet på NRK forteller forfatteren at romanen er om hans egen mor:

Espen Haavardsholm har skrevet bok om sin egen mor. Den handler om alderdommen - både de gode sidene og de mørke sidene - og om et voldsomt oppgjør mellom mor og sønn.

Fra nå av kan alt skje bygger på fakta om livet til moren, men det som skjer med henne i nåtid er diktning. Romanen har fått gode kritikker. Det samme fikk Gutten på passbildet som ble utgitt i 2004, som også er en roman som fletter sammen fiksjon og fakta. Fakta i den romanen er blant annet da forfatteren som fireåring ble sendt mellom foreldrene alene på nattoget mellom Oslo og København. Et tema som også dukker opp i boken jeg nå har lest

Jeg likte romanen til Haavardsholm. Igjen, utrolig at jeg ikke har leste flere bøker av han tidligere. Jeg skal helt klart lese flere bøker han har utgitt, og den første blir nok Gutten på passbildet.

Forlaget Oktober beskriver boken slik:

«På Fjordtun eldresenter bor en vital og munnrapp kvinne ved navn Katrin Li. Hun kjører elektrisk stolscooter, danser på plenen i haglbyger om kvelden og vanker rundt i nærmiljøet med den største selvfølgelighet. For de andre beboerne på senteret er den pensjonerte legen en ledestjerne, en kvinne man gjerne vil være i nærheten av.
Innenfor leilighetens fire vegger kryper hun mer sammen. Leddene svir og verker, kroppen går i lås. Skarpe og konfronterende telefonsamtaler med sønnen får henne stadig ut av balanse. Og ved å gå gjennom alt av gamle minner – postkort, brev, fotografier – børster hun støv av både det som har vært, og det som kunne blitt. Hvilke deler av fortiden er det verdt å dvele ved? Og hvilke spor er det best å skjule for alltid?
I romanen Fra nå av kan alt skje flettes viktige historiske hendelser sammen med det personlige og skjellsettende. Med alvor og overskudd skriver Espen Haavardsholm frem en kvinne som har levd et uvanlig rikt og hendelsesfylt liv.»

skriv lenkebeskrivelse her

Kontrasten er stor mellom handlingen i romanen jeg nå har lest, Voksne mennesker av Marie Aubert, og romanen jeg avsluttet for noen dager siden og skrev om i innlegget:

Når landet mørknar av Tore Kvæven – en roman med mange kvaliteter

Etter å ha lest boken til Kvæven er det lett å tenke at menneskene i Voksne mennesker, har problemer som de finner ved å pirke i navleloen sin.

Om handlingen i romanen Voksne mennesker av Marie Aubert skriver forlaget:

«Ida er arkitekt, barnløs og i sin beste alder, men i det siste har varsellampene begynt å blinke. For sikkerhets skyld har hun undersøkt mulighetene for å få fryst ned egg til senere bruk, i tilfelle hun skulle treffe den rette. Nå er det sommer, og Ida tar bussen sørover til barndommens ferieparadis, hvor moren skal feire 65-årsdag med sin lille familie. På hytta venter lillesøster Marthe med samboer og bonusbarn. Alt skulle ligge til rette for noen fine feriedager, hadde det bare ikke vært for Marthes strålende nyheter.
Voksne mennesker er en roman om tynnslitte familiebånd, sjalusi og selvhevdelse, og om skammen over en uelsket tilværelse.»

Hovedpersonen og fortellerstemmen er Ida, 40 år og singel. Ida har før hytteturen vært på en fertilitetsklinikk i Sverige. Planene er å ta ut egg og fryse de ned. Marthes strålende nyhet, er at hun er gravid.

«Jeg tar av meg den svette T-skjorta, legger meg bakover på den oppredde senga og ser i taket og hører på lydene utenfra, vinduet er åpent, måker som skriker langt borte og Olea som roper at Kristoffer skal se på henne for et eller annet, hun roper til hun blir sint i stemmen, pappA!, og han svarer jeg ser på deg, med et tonefall som roper at han ser på telefonen sin. Jeg hører en båt ute på sjøen, en som går raskt, det har skyet over, det er kaldt å ligge i bare bh. Jeg gråter ikke. Det lukter alltid litt innestengt her, og sengetøyet er mykt og slitt og lukter tørkesnor, madrassen er gammel skumgummi, det er sånn det skal være, jeg har ligget i denne senga hver sommer siden jeg var liten. Så nå er jeg her. Med Marthe. Med mannen hennes og barnet deres i magen og Olea.
Jeg hadde ikke trodd det, ikke på ordentlig. Venninnene mine har gått forbi meg, alle sammen, men at Marthe, at hun også, et sted inni meg hadde jeg bare tenkt at det ikke kom til å bli noe av, at det ikke kom til å forandre seg, Marthe kom jeg alltid til å ha der som en jeg måtte trøste, hun kom ikke til å gå forbi meg.
Hun kan ikke gå forbi meg.
Jeg holder om meg selv, huden er liksom vissen og tørr, kroppen er ingenting og ingen vil noe med meg lenger, som om jeg har sluttet å finnes. Jeg har aldri hatt med meg noen hit til hytta, det har aldri vart lenge nok til det. Marthe har sittet her med kjærester siden hun var femten og alltid fått det største soverommet, alltid trege, tafatte gutter som mamma og jeg har himlet med øynene av, for hun endelig ble sammen med Kristoffer og fikk Olea på kjøpet. Og jeg, hva har jeg.»

Livet har på en måte gått ifra Ida. Det er ikke lenger så kjekt å date menn som er gift og samboere, og mene at utroskapen ikke hennes problem. I disse dagene på hytta kommer de dårlige sidene til Ida frem med styrke. Det er som en av rollene Linn Skåber spiller. Menneskelig og morsomt, men noen ganger blir jeg flau av personen Linn Skåber spiller. Ikke en gang Olea, bonusbarnet til Marthe, klarer Ida å holde utenfor det til tider skitne spillet sitt.

Selv om jeg synes romanen til Marie Aubert er en god bok, er jeg i tvil om jeg ville trivdes å lese om Ida utover romanens 140 sider. I bunn og grunn synes jeg hun er kjedelig.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

«Grønland, den mektige polarøya lenger vest i havet, var lenge ukjent, men så trådte Eirik Raude frem. Han kom fra Jæren. Sammen med sin far utvandret han til Island og slo seg til der, men etter en tid røk han uklar med mektige slekter. Det endte med at han ble dømt fredløs og måtte flykte fra landet. Han seilte vestover havet, oppdaget Grønland og organiserte en ekspedisjon av utvandrere som slo seg til på vestkysten av det nye landet. Dette samfunnet på Grønland skulle vokse og bestå i ca 500 år for så gåtefullt å forsvinne.
Som en naturlig følge av den gradvise norrøne ekspansjon vestover Atlanderhavet hendte det så at Leiv Eiriksson omkring år 1000 e.Kr. seilte til havs fra gården Brattalid på Grønland og oppdaget Amerika. Vestervegen var fulgt helt frem.»

Sitatet er fra boken jeg skrev om i innlegget:
Oppdagelsen av det nye land av Helge og Anne Stine Ingstad - om de norønnes oppdagelse av Nord-Amerika.

Romanen til Tore Kvæven Der landet mørknar vant Brageprisen 2018, og den begeistret kritikerne, ikke minst for hans skildring av dyr og natur. Handlingen er lagt til de norrøne bosetningene på Grønland, derfor sitatet fra boken over. Er du nysgjerrig på romanen, anbefaler jeg denne episoden fra NRK bok;

«Når landet mørkner" er Tore Kvævens andre roman. Læreren og sauebonden fra Sirdal debuterte for sju år siden med "Hard er mitt lands lov". Begge romanene er historiske mastodonter, begge fikk kritikerne til å juble. Reporter Kjartan Årsand ble med Tore Kvæven på skitur. Hør også litteraturkritiker Anne Cathrine Straume, historiker John McNicoll og programleder Otto Haug.»

Jeg har lest flere bøker av Helge Ingstad, bl a Øst for den store bre, om Ingstads opphold på Grønland. Hans beskrivelse av dyr og natur skapte så klare bilder, det samme gjør Kvæven i romanen Når landet mørknar. Samtidig er boken mer enn dette. Den er spennende fra første til siste side. I tillegg er den interessant, og jeg får lyst til å lese flere bøker om den tiden denne historien er lagt. Jeg vet at jeg har likt en bok når jeg tenker at den kunne jeg ønsket var blitt filmatisert. I dette tilfellet med Arnar og Eir i hovedrollen. Arnar med en fremdrift som jeg liker å lese om. Han som på slutten av romanen sier til Eir:

«Høyr Eir. Dei fleste av dei vala ein får i livet, er så små at dei knapt set merke etter seg. Men der finst blant dei somme som er større. Og sviktar ein der, så blir alt verdilaust, alt det andre ein stod for.»

Kopi fra et blogginnlegg - mer her

Et fint gjensyn. Mer om min leseopplevelse - se bloggen min. Link til innlegget

Jeg synes at det var en OK start på romanen. Men etterhvert som flere barn forsvinner, tilsier alvoret i situasjonen at jeg forventet et større trykk på politiets innsats. Forventer å få vite mer hvordan familien til barna opplever situasjonen. Det at dette ikke skjer, gjør at jeg blir likegyldig. Det er noe usannsynlig over det hele. Når vendingen skjer i andre del, tenker jeg at endelig skjer det noe mer. Etterhvert blir dette en del for meg som i store trekk er makaber. Enda mer usannsynlig. Denne delen blir mest skumlesning frem til slutten av boken.
Romanen Som fortjent av Belinda Bauer, ble alt i alt en middelmådig leseopplevelse. Det virker for meg som om boken for forfatteren har vært et halvhjertet prosjekt sammenlignet med romanene Blacklands og Mørke dager.

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget - link

Det var boken jeg skrev om i innlegget:
Månen over Porten – en samling av Per Pettersons litterære og personlige tekster

som inspirerte meg til å kjøpe og lese boken til Simone de Beauvoir En veloppdragen ung pikes erindringer. Per Petterson forteller om sitt første møte med boken, og at han etter dette har leste den flere ganger. Selv om livet til

Simone de Beauvoir var svært forskjellig fra det livet han levde, var han fanget fra første side:

«Jeg identifiserte meg fullstendig med jenta som vokste opp i det franske borgerskapet, fallert eller ikke, i den første delen av hundreåret vårt. Dette borgerskapet levde sitt sjøltilfredse liv fjernt fra folkets larm på en måte det er vanskelig å forestille seg i et land som Norge. Det var kultivert og rikt på tradisjoner, men var ikke lenger noen sjølstendig kraft, hadde ingen vitalitet, som vi kan lese om det i Balzacs romaner fra hundre år før. Alt dreide seg nå om å holde på formene. Å bli født inn som jente her, var mildt sagt å gå inn i fastlagte mønstre. Beauvoir skildra dette livet med lukt og smak og synsinntrykk så mesterlig at jeg ennå kan huske fargene på kjolene hennes, hvordan faren sto i stua da han spilte amatørteater hjemme, hvordan lyset silte ned gjennom bladverket i Bolougnerskogen, en park i Paris jeg aldri har sett og kanskje aldri kommer til å se. Men først og fremst skildra hun ei jente født inn i denne klaustrofobiske verdenen som først bare er det de andre gjør henne til, men som sakte, men sikkert blir seg sjøl, skaper seg sjøl. Hun brøyt ut med en kunnskapstørst som var uten mette, som gjorde opprør. Dette suget etter noe mer, ikke mer penger eller trygghet, men heller mer utrygghet og kunnskap som beviste at det behøvde ikke være som det var nå, ja det var suverent tegna opp og framfor alt bevisst gjort. Jeg trur det kan rive med hvem som helst, samme hvor en kommer fra og hvilket kjønn en tilhører. Det reiv i hvert fall meg med. Og jeg husker ikke bare fysiske ting ved boka, men hvordan det fysisk var rundt meg da jeg leste. Jeg husker helt sikkert den blårutete skjorta som jeg hadde arva etter onkel Arvid, og at det var grønne gardiner i vinduene da jeg satt og så ut når jeg tok pauser i lesinga, og det regna der ute, og jeg husker at jeg ønska de boligblokkene jeg stirra på til helvete. Egentlig ville jeg ikke sprenge hele Veitvet i lufta, men jeg var utålmodig og lei av livet mitt som bare en syttenåring kan være, og jeg var fylt av en forferdelig tanke: Tenk om resten av livet bare er en forlengelse av sånn som det er nå! Det var den rette boka å lese på det tidspunktet, og den traff meg uansett hvor jente hun var, uansett hvor borgerskap hun var.»

I boken En veloppdragen ung pikes erindringer, skriver Simone de Beauvoir (f.1908 d. 1986) om en, som Petterson skriver, klaustrofobisk tilværelse. Hun beskriver det som å leve fengsel uten gitter. Boken ble utgitt i 1958. Utgaven jeg har kjøpt og lest er fra 1988 og 317 sider. Selv om jeg synes det er en god bok og interessant å lese, hadde jeg ikke samme leseopplevelse som Per Petterson. Delvis kommer det av at utgaven jeg har kjøpt er en pocket med sinnsyk liten skrift. Det påvirket min leseopplevelse negativt. Jeg synes siste del av boken var best, dvs fra de årene hun begynte å studere på Sorbonne.

Med et unntak fikk jeg ikke like mange lesetips ved å lese boken Hva er et essay? Av Tor Eystein Øverås som jeg fikk ved å lese boken jeg skrev om i innlegget:

I dette landskap - artikler og essays av Tor Eystein Øverås

I boken Hva er et essay? er det også tekster som tidligere er utgitt. Bakerst i boken utgitt i 2014 er det en oversikt over når og hvor de tidligere er utgitt.

Forlaget Gyldendal som har utgitt boken til Tor Eystein Øverås som jeg har kjøpt og lest, presenter den slik:

«Tor Eystein Øverås har lenge begeistret anmelderne. I bøker som Til, Livet! Litteraturen! og I dette landskap har han rettet sitt fininnstilte sanseapparat og sin tankekraft mot ulike kulturuttrykk: mot bøkene og forfatterne, filmene og regissørene, stedet og menneskene, stedet og historien. Kunnskapsmengden er stor, men håndtert med letthet og uforlignelig formuleringsevne.
I årets bok følger vi Øverås til Buenos Aires, til Sentral-Europa, til Frankrike, til Skåne og Nord-Norge, og til den forsvunne staten DDR. Og vi møter blant andre Witold Gombrowicz, Franz Kafka og Joseph Roth, Albert Camus og Jean-Paul Sartre. Og Petter Dass og Kråkesølv. Og ikke minst finner vi essays om film, om bildende kunst.»

Langt fra alt han skriver om var interessant å lese der og da. Innimellom ble jeg lei. Men jeg vet av erfaring at Hva er et essay? av Tor Eystein Øverås er en bok jeg er glad jeg har i bokhylla. Boken har tema jeg kommer til å lese om i andre bøker mv. Da kan jeg ta den frem igjen og lese en tekst fra boken med tema som er interessant der og da. Det blir, uten sammenligning forøvrig, som når han skriver om å gå på maleriutstilling:

«Når jeg vandrer gjennom retrospektivene tenker jeg så det knaker, noterer, tenker på hva kunst er, bør være, kan være, tenker på hvilken kunst jeg selv vil lage, altså hvilke bøker jeg vil skrive. På utstillinger arbeider hjernen min. I denne forstand er utstillingsbesøkene arbeid, men altså arbeid som er forberedelser til mitt eget arbeid, inspirasjon, vandringene gjennom museene og galleriene og kunsthallene er verkstedsamtaler, mine egne. Mine møter med kunst blir et råmateriale som jeg knar videre på når jeg selv skaper. Å se Leonardo da Vincis malerier skal ikke resultere i at jeg beskriver dem eller mener noe om dem, slik jeg gjør når jeg anmelder en roman, eller en film. Jeg arbeider, men arbeidet skal ikke resultere i et skriftstykke om utstillingen jeg ser. Hva arbeidet jeg utfører når jeg vandrer gjennom de dempet belyste salene i kjelleren på National Gallery vil føre til, aner jeg ikke. Kanskje kommer jeg en dag til å skrive om bildene jeg ser. Min erfaring er nemlig at noen ganger er det når du våger deg inn i et felt du på forhånd ikke behersker, at du kan skrive aller best. Du våger deg inn i nye rom uten all den bagasjen som hemmer aktørene i feltet. Du kjenner ikke tradisjonen de kan ut og inn, referansene, sjargongen de bruker, de uuttalte hierarkiene, den uuttalte konsensusen, om hva som er godt, og hva som er dårlig. Du vet i utgangspunktet ikke hva som er verdifullt, og hva som er uten verdi. Du kommer inn, litt naiv, ser deg rundt, beskriver det du ser. Du kan tillate deg å stille de dumme spørsmålene, som ofte gir de beste svarene. Er du heldig kan du få aktørene som er i feltet, med sin selvfølge, til å se seg selv.»

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

«Denne dekkoperasjonen er kanskje likevel en forsonende side av saken, hvor tok hun motet og kreftene fram, hun som hadde autoritetsskrekk og sjelden eller aldri var å se på foreldremøter? Hun som alltid ville gjøre seg usynlig? Hvordan falt beslutningen, og hva kostet kalaset, som fattern antakelig måtte finansiere – min mor var husmor og han var en mann på forskjellige buldozere og gravemaskiner på stadig nye felter innover Groruddalen?»

Sitatet er fra På randen av Vigeland av Roy Jacobsen, en bok utgitt i 2019 på 60 sider inkl. bilder. Forlaget Cappelen Damm kaller det en gavebok og presenterer den slik:

«Roy Jacobsens bejublede fortelling om sin barndoms mange besøk i Vigelandsparken og morens mystiske tannlegetimer - nå som egen bok med fotografier. Denne personlige teksten er et must for alle Jacobsen-lesere.»

Boken viser at det er mye fint som kan romme seg mellom to permer uansett antall sider og hvilken genre teksten kan knyttes til. I boken er det utsnitt fra flere sterke historier som kunne vært grunnlag for en roman. Jeg kan anbefale På randen av Vigeland, også til de som ikke er Jacobsen-lesere.

En smakebit fra slutten. Etter å ha skrevet om at turistene flokker seg rundt Sinnataggen, skriver Roy Jacobsen avslutningsvis om Melankolien som finnes på bokomslaget:

«Men så kan man snu seg og se det turistene ikke ser, den lille jentungen som er Sinnataggens kalkulerte opposisjon, hun heter Melankolien, og registrere at hun ikke berøres, på noen legemsdeler, at hun ikke har blankpolerte flater og er synlig og demonstrativ eller på noe vis forsøker å ta seg ut, men at hun allerede i en alder av kun tre eller fire har lagt seg til en beskjeden attityde, at hun står der og håper at ingen skal se henne, og at hun lykkes med det.»

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget

Psykiater Finn Skårderud, skriver i A magasinet om HBO serien Big Little Lies 19. juli 2019:

«Og nå har vi en fersk sesong med Big Little Lies. Den er perfekt. Serien er stor underholdning, har høy kunstnerisk kvalitet, er psykologisk presis, samtidsdiagnostisk skarp og fortellermessig subtilt balansert. Det vises nok, ikke for mye, slik at vi får nesten for mye å tenke over. Her finnes ingen endimensjonale rene mennesker. Alle er urene, kaver og lyver store små løgner. De er veldig menneskelige mennesker. I den første sesongen ble Nicole Kidmans karakter Celeste plutselig enke. Celeste savner han som banket henne. Også etter sin død fortsetter han å forvirre. Hennes store ¬mentale blåmerke er forvirringen om sine egne bidrag til volden. I mitt yrke er dette hjerteskjærende velkjent.»

Det er bare å innrømme: jeg er superfan av serien. Nå har jeg kjøpt og lest romanen som sesong 1 er basert på: Store hvite løgner (Big Little Lies) av Liane Moriarty. Romanen ble utgitt i 2009 og på norsk i 2015. Serien basert på boken hadde premiere i 2017. Andre sesong i 2019.

Jeg synes romanen var like god underholdning som serien Jeg så for meg Reese Witherspoon som Madeline Martha Mackenzie og de andre stjernene i filmatiseringen under lesingen.
Det var ulikheter mellom romanen og filmatiseringen. Som at handlingen i romanen foregår i Australia. I serien er vi i Monterey i California, et sted jeg var innom i 2013. Jeg skrev om besøket i innlegget:

Monterey - ikke noe sted i verden betydde mer for John Steinbeck

Utenom det synes jeg det bare var kosmetiske ulikheter til vi kommer til slutten av romanen. Da kom den store overraskelsen. Det skal jeg ikke røpe for de som ikke har sett serien og/eller lest romanen. Jeg likte den så godt at jeg har begynt å se HBO serien sesong 1 på nytt. Og; jeg må forsøke meg på flere bøker av Liane Moriarty. Så får jeg testet ut om det bare er HBO-serien som gjør at jeg liker boken så godt.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget - link

Romanen Jane Eyre av Charlotte Brontë er kjøpt og lest, og jeg har etter det sett en filmatisering av den.

Som jeg skriver i innlegget:

Jane Eyre: romanen til Charlotte Brontë som endte i søppelbøtten på et hotell i San Francisco, en ny er kjøpt

leste jeg ikke romanen som barn.

Hilde Østby, litteraturanmelder i Aftenposten, skriver i essayet jeg siterte fra i innlegget over:

«Det den dårlige behandlingen av Jane vekket i meg allerede som barn, var et dypt sinne og et ønske om å forsvare henne mot bøller som ikke klarte å se hennes sanne verdi. Idet Jane blir sendt av sted til et barnehjem, blir det tydelig at hun har ukuelig overlevelsesevne.
Jeg hadde en dyp beundring for hvordan hun tålte ydmykelser og ensomhet, og likevel klarte å beholde en type verdighet og kjærlighetsevne. Det var noe jeg kunne relatere til, som et ganske ensomt, lesende og litt fortapt barn. Og hvilket barn har ikke kjent på følelsen av å bli misforstått, oversett og undervurdert av voksne?»

Mer om denne romanen i dette blogginnlegget - link

«Jenny Offills roman Avdeling for grublerier er et godt eksempel på en samtidsroman som er lavmælt radikal snarere enn titanisk eksperimentell - dens postmodernisme synes å være tillitsfullt nedarvet snarere enn erobret under store anstrengelser. Den er kanskje ikke titanisk, men det er en definitivt moderne bok: Den hører hjemme i og er et barn av sin tid - for George Eliot eller Balzac eller Henry James ville den ikke engang se ut som en «ordentlig» roman, akkurat som Elliott Carters musikk eller en sang av Frank Ocean ville vært noe bortimot uforståelig for Schubert eller Brahms.»

Sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:

Slik virker litteraturen (How Fiction Works) av James Wood – en bok for alle som er nysgjerrig på litterær kvalitet

Det er i kapitlet «Form» James Wood skriver om boken til Jenny Offill. Den ble utgitt i 2014 og på norsk i 2016. Kapitlet «Form» i boken til James Wood starter slik:

«Formen henger sammen med historien på samme måte som en folkemengde henger sammen med menneskene i denne mengden. Mengden er summen, konturene, omrisset av menneskene som utgjør den. På samme måte er formen summen av konturen, omrisset av de historiene den rommer.»

James Wood skriver at plott er å lese, form er å bedrive litteraturkritikk. Om dette i tilknytning til Offills roman skriver James Wood:

«I alle disse tilfellene justerer vi var umiddelbare opplevelse av plottet (vår opplevelse som lesere) ved hjelp av vår senere opplevelse av formen (vår post hoc-opplevelse som litteraturkritikere): Det å lete etter meningen er alltid et kompromiss mellom vår spente oppdagelse av verket og vår forståelse av verket etter at oppdagerspenningen har bleknet litt. Et tegn på moderniteten, eller postmoderniteten, i en roman som Jenny Offills Avdeling for grublerier er at plottet (i betydningen å lese for å finne ut «hva er det neste som kommer til å skje») er blitt så absorbert av formen. Plottet er blitt den formen boken krever. For å si det litt enkelt så er det mer litteraturkritikk og mindre oppdagelsesreise involvert i lesningen av en roman som den av Offill.»

Omtale er deler av et blogginnlegg - link

«Litteraturen skiller seg fra livet ved det at livet er uformelig fullt av detaljer og bare unntaksvis henleder vår oppmerksomhet på dem, mens litteraturen lærer oss å legge merke til ting – for eksempel legge merke til hvordan min mor ofte tørker av leppene rett for hun gir meg en nuss; den borende lyden av en Londondrosje når dieselmotoren går på tomgang; hvordan gamle lærjakker har hvite striper som fettmarmoreringen i et kjøttstykke; hvordan nysnø «knirker» under føttene; hvordan spedbarnsarmer er så lubne at det ser ut som om de er surret med hyssing (de andre er mine, men det siste eksemplet er hentet fra Tolstoj).
Denne læringen går begge veier. Litteraturen gjør oss til bedre iakttagere av livet; vi fortsetter med å øve oss på selve livet; noe som i sin tur gjør oss til bedre lesere av detaljer i litteraturen; noe som i sin tur gjør oss til bedre lesere av livet. Og så videre og så videre. Du trenger bare å ha undervist i litteratur for å innse at de fleste unge lesere er dårlige iakttagere. Selv vet jeg ut fra mine egne gamle bøker, som jeg skriblet uhemmet i da jeg var student for tjue år siden, at jeg stadig vekk anerkjennende streket under detaljer og bilder og metaforer som nå slår meg som middelmådige, mens jeg glatt overså ting jeg nå synes er vidunderlige. Vi vokser som lesere, og tjueåringer er relativt jomfruelige. De har ennå ikke lest nok litteratur til å ha lært av den hvordan den bør leses.»

Sitatet over er fra kapitlet Detaljer i Slik virker litteraturen av James Wood i første gang utgitt i 2008. Den reviderte utgaven ble gitt ut i 2018, og den norske utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 2019.Jeg er i gang med å lese boken for andre gang. Ikke uten grunn. Første gang ble det for hastig, harelabb-lesing. Ikke tok jeg meg tid til å slå opp ord som er ukjente for meg som ikke har utdannelse innenfor litteratur.

Utdrag fra dette blogginnlegget - link

Den amerikanske forfatteren Barbara Ehrenreich var helt ukjent for meg før jeg leste en artikkel her i A-magasinet 7. juni 2019. Da sier hun følgende om boken jeg har kjøpt og lest, Kjøpt og underbetalt Om (ikke) å klar seg i Amerika:

«Da interessen for helse skjøt fart med forbrukerkulturen på 80-tallet, jobbet Barbara Ehrenreich som journalist. I starten var hun en «konvensjonell» journalist som intervjuet folk og fikk historiene deres på trykk. Problemet var bare at redaktørene ønsket seg mer glamorøse saker, temaer som fattigdom og sosial og økonomisk ulikhet ble sett på som usexy og kjedelig.
– Interessen for de tingene jeg ville skrive om, var forsvinnende liten. I stedet ble jeg oppmuntret til å skrive mer om «feminine» ting, som amerikanske førstedamers motevalg, eller hemmeligheten bak kvinnelige lederes vei til suksess, har Ehrenreich fortalt tidligere.
Hun fikk riktignok skryt for å gi «en stemme til de stemmeløse», men følte ikke at artiklene hennes utgjorde noen forskjell i praksis.
Få brydde seg. Velferdsordningene ble dårligere. Fagforeningene smuldret opp. Kløften mellom de rike og de lavtlønnede fortsatte bare å vokse, til Ehrenreichs fortvilelse.
Til slutt så hun bare én løsning: Å gå enda dypere inn i stoffet redaktørene ikke ville ha – gjennom å skrive bøker.
Det viste seg å være et klokt valg. Boken Kjøpt og underbetalt ble både en bestselger og blåste liv i debatten om lønn og arbeidsvilkår for såkalte lavstatusjobber. Ehrenreich, som hadde gått undercover og stått i flere av jobbene mens hun skrev den, ble kalt for «modig».
– Mitt svar til dem som kalte meg modig, var: Millioner av mennesker utfører disse jobbene hver eneste dag gjennom hele livet – har dere ikke lagt merke til dem?
I dag bruker hun aldri ordet «ufaglært» om noens arbeid lenger.
– Hver eneste jobb krever ferdigheter, intelligens og konsentrasjon, og de bør betales etter det, sa Ehrenreich i takketalen hun holdt da hun mottok Erasmus-prisen (tildeles personer eller institusjoner som har ytet særlige bidrag til fremme av europeisk kultur, red.anm.) i Amsterdam i fjor.»

Mer om boken i dette blogginnlegget - link

Romanen Malurtveien 10 av Maria Sand utgitt i 2019 er godt skrevet. Det flyter lett og fint. Hun veksler fint imellom generasjonene. Jeg leser gjerne bøker som gjør meg trist Men; når alle tre kvinnene som denne romanen på 267 sider er bygd rundt ikke ser et lyspunkt i livet, det blir i overkant for tungt å lese om. De burde slippe å være hovedpersoner i en roman er min konklusjon. Jeg kjente lettelse da jeg leste siste side.

«Vi hadde vært som trær i en planteskole, vi søsken. Ikke før hadde vi begynt å slå rot og finne oss til rette, ble vi tatt opp igjen og satt et nytt sted, Men hjemmet med far og mor og Dadda var liksom jordklumpen rundt røttene våre, den som fulgte med fra sted til sted.

Det var farens konkurs da Marie Hamsun var 7 år som var årsaken til at familien flyttet flere ganger i årene som fulgte. «En mørk skygge falt plutselig over de lyse barndomsdagene mine, en mystisk nedverdigelse», skriver Marie Hamsun i erindringsboken Regnbuen. De måtte flytte fra det store huset og den staselige butikken. «Konkursfanter» fikk Marie og søsteren slengt etter seg. Hun skriver at opplevelsene i barndommen har gitt henne avsmak for auksjoner. Fire auksjoner ble det før familien flyttet til Kristiania i 1897.

Erindringsboken Regnbuen av Marie Hamsun (1881 – 1969) ble utgitt i 1953. Utgaven jeg har kjøpt (brukt på Finn.no) og lest, er fra 1974. Jeg leste om den i boken jeg har skrevet om i innlegget

Kjærlighet og mørke – en interessant og tankevekkende biografi om Marie Hamsun skrevet av Anne Hege Simonsen

Om bokens innhold:

«Etter mer enn førti års ekteskap med Knut Hamsun, utga Marie Hamsun i 1953 denne sin store selvbiografi, der hovedvekten ligger på det nyanserte bildet av hennes ektemann. Enkelt og levende forteller hun om sine oppvekstår i et nøysomt østerdalshjem som var preget av konkurser og oppbrudd, om de første ungdomsår i hovedstaden da hun brøt over tvert med familien for å gå til scenen, og frem til det skjebnesvangre møtet med Knut Hamsun som skulle forandre hennes liv. Hun var 26 år, og han var nesten 50 da de møttes. Fra første stund slo kjærligheten ned i dem som en lys lue og brant livet ut — en besettende, altoppslukende kjærlighet som kunne slå gnister og som ofte ble satt på hard prøve. Han hadde et ubendig temperament, han var lunefull inntil det grenseløse; også hun hadde temperament, men det vitner om hennes karakterfasthet at hun klarte å holde ut med ham i alle disse årene — og likevel leve et rikt liv. «Regnbuen» ble en bestselger i flere år, og regnes som en av de ypperste biografier som er skrevet på norsk. Her er en oppriktighet som kan fylle en med både beundring og forskrekkelse. Mange av brevene som her siteres, er av den art som vanligvis først trykkes femti år etter brevskriverens død. Men det er gripende lesning. Boken gir et levende innblikk i en stor, men omdiskutert manns skjebne.»

Den som leter etter svaret på hvorfor hun ble nasjonalsosialist, vil ikke finne det i denne boken. Det ble en helt spesiell leseopplevelse. På samme måte som biografien skrevet av Anne Hege Simonsen.

Som det var for de fleste barn på den tid Marie vokste opp, ble det mye arbeid som falt på de eldste barna i den etterhvert store ungeflokken:

«Når jeg nå tenker tilbake på de årene, så ser jeg at de la grunn for så meget av min innstilling til livet. Det var trelsomme år, vi eldste søstre ble utnyttet, som det sikkert ville hete i moderne barneoppdragelse. Jeg husker at jeg var så sliten somme tider at jeg måtte gå avsides og kaste opp. En skulle jo vokse også, mange har nesten nok med det i den alderen.»

Om den viktige Dadda, skriver Marie:

«Dadda var fra en husmannsplass. I et trangt reir med 12-13 unger var hun den som først fikk fjær og ble lempet ut. Hun kom til oss da hun var 15 år, og ble værende de neste 15. Da kom en omveltning for oss. For da giftet hun seg. En utrolig hendelse! Det var ikke til å skjønne at Dadda skulle foreta seg noe som helst som ikke hadde med oss og vårt å gjøre. Og så hun som var så gammel! Tenkte jeg. «

Marie skriver om somrene da hun sammen med søsteren Ingeborg var gjeterjenter på seteren sammen med moren. De var bare elleve og tolv år. Mye ansvar ble lagt på små skuldre.

«Minnes jeg gode dager i skogen da mennesker og dyr helst vil late seg litt i solsteken, så minnes jeg enda mer de bitende sure regnværsdagene før det endelig ble Mikkelsmess og hjemreise fra seteren.»

For det meste handler boken om tiden fra da hun møtte Knut Hamsun (1859-1952). Hun siterer fra brevvekslingen mellom dem og skriver at:

«Brev kan somme tider være mer enn samvær. Avstanden gir klarhet, men adskillelsen uro.»

Mange oppgjør mellom dem ble tatt i brev:

«Jeg kommer ikke til å glemme det så lenge jeg lever, skrev han.
Ingen av oss kom til å glemme det.
Det var det første store oppgjøret, det ble ikke det siste. Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss. Somme tider synes jeg vi var som naglet til ett kors.»

På slutten av enkelte kapittel skriver hun om nåtiden, som her fra 1951:

«I disse aprildager mens jeg skriver dette, er det 43 år siden vårt første møte.
Den gamle hvithårede damen jeg ser i speilet når jeg snur litt på hodet, det er meg.
Og her hos meg, i den medtatte kurvstolen som knirker så leit, sitter min mann bøyd under sin harde skjebne og sine mange år.
Jeg tenker sørgmodig at kanskje skulle vi ikke målt hender allikevel den gangen på Theatercaféen for lenge, lenge siden-?»

Knut Hamsun måtte ha ro for å skrive. Økonomien deres var avhengig av bøkene han skrev:

«Han ble gående slik utover våren, ikke frisk, ikke syk, det gikk smått med «forfatteriet». Som han med forakt hadde kalt det i et brev en gang, - riktignok i samme åndedrett som han nevnte den helligånd.
I denne tiden begynte det å demre for meg at det var bare i dette samme forfatteriet han fant den dype gleden som kan kalles lykke.
Til den atmosfæren han måtte ha for å nå den egentlige lykken hørte nok også min kjærlighet. Men jeg forsto at når han som nå ikke kunne komme ordentlig i gang med arbeidet, så kunne ingenting oppveie det. Den lykken jeg kanskje ga ham, var bare et middel, ikke noe mål. Men var det annet han selv hadde sagt? Bare så poetisk, at jeg kunne gjøre ham til en fyrste.
Sannhetens erkjennelse — hvor holder det hardt i de unge år å gi slipp på drømmen!»

Det er veldig mye jeg kunne skrevet om Regnbuen. Selv om det er mange år siden den ble utgitt, er den fortsatt lesverdig. Jeg blir ikke mindre interessert i å lese biografier om Knut Hamsun etter å ha lest Marie Hamsuns fortelling. Og flere bøker som han skrev.

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen min

Helt frem til «D-dagen» følger jeg hovedpersonen. Heier på henne. Men fra og med side 101 blir det «too much». Etter det blir hovedpersonen reaksjonsmønster urealistisk for meg. Uspiselig. 221 sider. Jeg holdt vel innimellom på å ikke lese ferdig. Romanen Svikne dagar på 221 sider har ikke inspirert meg til å lese flere bøker av Elena Ferrante.

Jeg hadde neppe lest erindringsboken til Frank McCourt (f.1930 d.2009) Engelen på det sjuende trinn (1996), uten at jeg leste om den i dette innlegget:

Månen over Porten – en samling av Per Pettersons litterære og personlige tekster

Årsaken er at jeg tidligere har tenkt at boken var for trist for meg. Det Per Petterson skriver om Engelen på det sjuende trinn i teksten Engler og Guinnes, overbeviste meg til å kjøpe og lese boken.

Mer om boken mv her i et innlegg på bokbloggen

I blogginnlegget Rya av Ole H Bremnes – «en heil roman på gulvet» - bøker og radioprogram om utvandring skriver jeg om hvordan jeg kom på å kjøpe boken til Linda Stewart: Amerikabrev. Boken ble utgitt i 2017 på Museumsforlaget. Nå har jeg lest Amerikabrev som ble den positive leseopplevelsen jeg forventet det skulle bli.

Jeg har ingen slektninger som utvandret til Amerika. Men jeg har «utvandret» fra nord til sør i Norge, og jeg kan forstå hvilken utfordring det må ha vært å utvandre fra Norge til USA i 1889. Jeg har lest bøker om utvandring til USA før. Men det er noe eget når historien fortelles slik Linda Stewart gjør i Amerikabrev.

Amerikabrev forteller en historie som gjorde dypt inntrykk på meg. Linda Stewart har valgt ut et menneske som hovedperson: den skriveføre Randi Pedersdatter Holtseteren (f. 1860 d. 1953)

«Randi ble født på husmannsplassen Holtseteren som ligger høyt oppe i lia over prestegården i Østre Gausdal.»

Det var på seteren på Skei, Randis fristed om sommeren, at hun knyttet bånd til Mathias Andersen Kankrud (f. 1858 d, 1949). Jeg har vært flere ganger på Skeikampen i vinterferien. Skulle det bli slik at jeg kommer dit igjen, kommer jeg til å tenke på at under Skeikampen er det frodige fjellbeiter som dannet grunnlaget for seterdrift. Og at der var Randi om somrene før hun emigrerte til USA.

Moren til Randi likte ikke at hun hadde kontakt med Mathias:

«Randi hadde først vært dypt fortvilet da Mathias hadde fortalt henne om brevet han hadde fått av onkel Nils i Wisconsin... I brevet lå en amerikansk billett til Mathias. Han skulle reise allerede om et par måneder, i begynnelsen av april. Randi hadde en mistanke om at moren hennes kanskje hadde vært i kontakt med sin søster for å få Mathias langt fra henne. Moren syntes fortsatt at Mathias var en upassende bråkmaker.»

Mathias emigrerte til USA. Men kom tilbake får å gifte seg med Randi:

«Faren hennes hadde vært genuint interessert da Mathias fortalte om gården sin i Wisconsin. Foreldrene hennes kunne ikke lenger avfeie ham som en uansvarlig bråkmaker, slik de hadde gjort tidligere. Han var blitt voksen, hadde bygget seg en gård, og hadde holdt sitt løfte om å komme tilbake til Randi.»

For moren var det annerledes. Randi var den yngste jenta i familien. Det var forventet at hun skulle forbli ugift og stelle for foreldrene inntil de gikk bort. Hvem skulle ta seg av dem dersom Randi reiste med Mathias.

Randi giftet seg med Mathias i 1889 og en kald marsmorgen uken etter reiste hun med Mathias til Amerika. En må ikke lese boken til Lisa Stewart for å forstå at dette må ha vært vanskelig.

Det første brevet fra Randi til familien i Gausdal er 29. mars 1889 fra Kristiania. Gjennom brevene fra Randi til familien og brevene hun mottar fra familien i Gausdal er det vanskelig ikke å la seg berøre. Å forstå at bølgen med utvandringen hadde en kostnad. Når broren i Gausdal i sitt brev til Randi avslutter sitt brev til Randi med Lev vel. Bliv lykkelig blir jeg rørt. Hvordan moren, og til og med kyrne på seteren, savner Randi, da er det man forstår at utvandringen hadde en kostnad som aldri kan måles i kroner og øre.

Mer fra denne boken skal ikke jeg røpe. Det kjennes meningsfullt å lese Amerikabrev og bli kjent med livet til Randi – gjennom ord og bilder

Omtale fra dette blogginnlegget - link

En vakker morgen tidlig i juni 1751 låste jeg for siste gang døra i min fars hus etter meg og forlot barndomshjemmet for godt. Sola kastet sine første stråler på bakketoppene da jeg gikk nedover veien, og da jeg kom så langt som til prestegården, sang svarttrostene i syrinbuskene i hagen, og den rå morgentåka i dalbunnen begynte å lete og spre seg.»

Romanen Kidnappet av Robert Louis Stevenson ble utgitt i 1886. Forfatteren ga også ut andre kjente bøker som Skatten på Sjørøverøya og Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Årsaken til at jeg har lest Kidnappet nå, er at Per Petterson skriver om den i boka jeg skrev om i et innlegg her:
Månen over Porten – en samling av Per Pettersons litterære og personlige tekster

Etter å ha lest romanen som Stevenson skrev, forstår jeg godt at den er blitt en klassiker. Søker man etter boken på Internett, er det utgitt i mange forskjellige utgaver. Romanen er utgitt som tegneserie og er filmatisert. Utgaven jeg har er fra 1979.

Mer om boken i et innlegg på bloggen min her

Det var i en anmeldelse av boken jeg skrev om i innlegget:
Hyttebok frå helvete - Are Kalvøs motvillige forsøk på å lære seg å elske naturen
at jeg leste om boken til Simen Tveitereid Et fritt liv. Der skriver anmelder i Aftenposten:

«Parallelt med Are Kalvøs bok har jeg lest Harvest-redaktør og forfatter Simen Tveitereids bok Et fritt liv, om å flytte til familiens småbruk utenfor Kragerø.
Det er mulig Tveitereid er en av vennene Are Kalvø mistet «til naturen»; uansett er dette en alvorlig skildring av mye av det samme Kalvø får meg til å hyle av latter over. For også Tveitereid undrer seg over vårt forhold til natur, identitet, velstand, arbeidsliv og fritid. Tross alt har vårt svermeri for naturen startet omtrent samtidig med at vi sluttet å jobbe i den, leve i pakt med den: Den Norske Turistforening ble dannet for bare litt over 150 år siden.
Tveitereid flytter til småbruket med både kunnskap om norsk arbeidsliv og rikholdige fakta om vårt forhold til natur og velstand i kofferten. Han skildrer dessuten sin egen families enorme forvandling i løpet av noen få generasjoner. Og mens Kalvø vender lykkelig tilbake til byen, litt mer venn med naturen enn før, blir Tveitereid værende på småbruket og ser tilbake på det livet han har forlatt i en oppjaget hovedstad med en type sunn undring. Det er blitt en essayistisk, smart og velskrevet bok.»

Nå har jeg også lånt og lest boken til Tveitereid, og jeg likte det jeg leste. Likte den svært godt. Det er mye av det han skriver om som er verdt å reflektere over selv om det er få som tar valget han har tatt, eller har muligheten til å velge slik.

Mer om boken mv i dette blogginnlegget - link