Bokomtaler av Tone H
Klikk på en bok for å skrive en omtale.
Viser 181 til 200 av 833 bokomtaler
«Jeg hadde altså en familie som var glad i meg, som bare ville mitt beste og som aldri sluttet å bekymre seg for meg. «Hva kan vi gjøre for å få henne frisk igjen?» overhørte jeg mamma si til pappa en gang. Det var første gang jeg skjønte jeg trengte å kureres. Det ble til at jeg gikk i terapi en stund, hos en behandler som holdt til så langt unna at pappa måtte kjøre meg. Terapeuten gikk automatisk ut fra at jeg hadde problemer hjemme, men det hadde jeg jo ikke, for pappa var bare en lavmælt og jordnær bankfunksjonær, mamma var snill, om enn litt forsagt, og til og med lillesøsteren min var glad i meg. Så det endte med at han kom med noen ulne formaninger om tålmodighet og omsorg og å se ting an over tid. Bare visvas, så klart, men mamma og pappa ga ikke opp og sluttet aldri å elske meg.
På skolen sa jeg aldri noe uten å bli snakket til, så jeg fikk ingen venner, men berget meg til gjengjeld gjennom barne- og ungdomsskolen uten å bli noe særlig mobbet.
Slik fortsatte det på videregående og universitetet også. Jeg satt nesten alltid alene i friminuttene og snakket aldri med noen på tomannshånd. Jeg unngikk flere episoder av den typen jeg hadde hatt på barneskolen, men foreldrene mine begynte å bekymre seg for om jeg noen gang ville komme meg ut i samfunnet. Jeg visste jeg måtte kureres, men voksenlivet rykket bare nærmere, og ingenting skjedde.»
Det er den tredje boken jeg forløpende leser med tema Japan. Denne gangen en roman; Døgnåpent av Sayaka Murata. Romanen ble utgitt i 2016, og på norsk i 2020.
Fortellerstemmen er Keiko eller Furukura som hun tiltales som i den døgnåpne kiosken hun jobber i Tokyo. Her har hun funnet seg til rette. Men det er ikke bra nok for andre enn henne selv. Familie og venner forventer at hun skal finne seg en annen jobb og gifte seg. Det er vanskelig nok å skille seg ut fra det «normale» i Norge. I Japan er det hakket verre. Det får Sayaka Murata frem i romanen på 156 sider.
Å forlate en katt; tittelen er ikke ensbetydende med å ta med seg en katt i en pappeske på stranden og forlate den der som den japanske forfatteren Haruki Murakami forteller om i denne boken. Uansett og heldigvis, det er bare en liten del av bokens innhold. Katten klarte seg fint den, da Murakami og faren kom hjem møtte katten dem i døra:
«Jeg kan fortsatt se for meg fars betuttede ansiktsuttrykk. Etter en stund gikk befippelsen over i beundring, og til slutt så han direkte lettet ut. Og katten ble boende. Vi slo oss vel til tåls med at vi ikke kunne annet når den hadde gjort en sånn innsats for å komme seg hjem igjen.»
Mer skal ikke jeg skrive om boken på 61 sider inklusive illustrasjoner og etterord. I morra skal den leveres tilbake til biblioteket. Det er sikkert flere enn meg som har lest bøker av Murakami og kan ha interesse av lese boken med tilleggstittelen: Hva jeg snakker om når jeg snakker om far.
Jeg hørte om reiseskildringen til Ina Strøm En japansk vår her i radioprogrammet Det blomstrer i Japan i april 2020, og har stått på bibliotekets venteliste siden da. Nå er den lest, og den kan anbefales for de som vil vite mer om Japan. Etter at jeg har lest den, har jeg sett på TV programmene Sue Perkins i Japan.
Jeg har lenge hatt lyst til å reise til Japan. Selv om jeg ikke kommer til å reise slik Ina Strøm gjorde, men velge en gruppereise med guide, har boken til Ina Strøm forsterket lysten til å reise til Japan. I disse tider er det særlig godt å bygge opp drømmer for fremtiden.
Jeg synes Håkan Nesser skriver gode bøker. Jeg har lest 14 bøker han har skrevet før romanen jeg har lest nå: De venstrehendtes forening. De venstrehendtes forening ble utgitt i 2018 og på norsk i 2019. Jeg har bl a lest alle bøkene om Gunnar Barbarotti, men ingen av romanene om Van Veeteren som ifølge bokomslaget er 10 bøker.
Min oppsummering er at jeg likte De venstrehendtes forening. Men… jeg synes det ble for mye pjatt hva angår Van Veeterens rolle i romanen. Årsaken til dette kan være at jeg ikke har noe forhold til han i og med at jeg ikke har lest noen bøker tidligere der han har hatt en rolle. For meg ble Gunnar Barbarottis inntreden som et friskt pust. Uten at han kom inn i romanen tror jeg at det hadde vært tommel ned for denne.
Omtale er kopiert fra dette blogginnlegget
«-Menn fødes som diktere. De er i konfirmasjonsalderen når de må forsone seg med den uunngåelige skjebnen; at de er genier. Det spiller ingen rolle om de skriver bøker eller ikke. Kvinner blir kjønnsmodne og får barn som kommer i veien for at de kan skrive.»
Auður Ava Ólafsdóttir, for en forfatter hun er. Nå har jeg lest Frøken Island, en roman utgitt i 2018 og på norsk i 2019. Og før det har jeg lest romanene Arr og Stiklingen. Jeg er så glad for at det er forfattere som skriver slike bøker og norske forlag som utgir bøkene på norsk. 200 sider, men den rommer så mye. En av kritikerne forlaget siterer kan jeg istemme etter å ha lest Frøken Island:
«Det er fascinerende hvor mye som kan leses mellom linjene. Det handler om Island, men er også allmenngyldig. Det handler om 60-tallet, men er også tidløst. Ikke minst i kjølvannet av metoo. Det er symboltungt, om en er på det sporet. Men kanskje er det bare en historie om at slik var/er det bare. En historie som fenger.» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen
Jón Kalman Stefánsson skriver godt. Men jeg liker bøkene til Auður Ava Ólafsdóttir bedre. Håper virkelig at hun skriver flere bøker. Spesielt godt liker jeg dialogene i boken Frøken Island. Det gjør historien levende. En bok jeg er glad jeg har i bokhylla – den tåler å leses flere ganger.
«I stillingsannonsen stod det: Å være flyvertinne er ikke bare en jobb. Det er en livsstil. Jeg har prøvd å skape meg et liv her oppe. Bevege kroppen på en måte som føles meningsfull. Som får tiden til å gå. Jeg har oppgaver her, det er ting å gjøre. Men de tingene minner om andre ting, og dagene minner om hverandre. Det gjør noe med hjernen min. Jeg har hukommelsen til et gammelt menneske, eller enda verre, et lite barn. Barn er elendige til å skape minner: De husker ting feil.»
Husker barn ting feil?
I bokomtalen skriver forlaget at Sarah Smith Ogunbonas debutroman Globus utgitt i 2020 er «en roman om familie, avhengighet og tilhørighetens mange former - fortalt fra flere tusen fot over bakken.» På slutten av romanen er hovedpersonen Hazel i en samtale med søsteren Cornelia der de er innom et tema som fikk meg til å tenke på Vigdis Hjorths roman Arv og miljø. En rom som det ble mye støy rundt der temaet kort var hvem som eier en historie. I Globus sier søsteren Cornelia at Hazel må slutte å late som om de hadde en dårlig mor. Tidligere har vi lest at Cornelia overtok morens rolle i livet til Hazel da moren forsvant inn i sitt mørke:
«Da Cornelia var ferdig med å oppdra seg selv, oppdro hun meg.»
Det er noe uforløst over Hazel. Samtidig; hun er ung, 20 år. Usikker. Fortsatt bundet til og avhengig av søsteren som har vært en trygghet for henne i en etter hvert kaotisk oppvekst. I den nye jobben knytter hun seg på samme måte til en kollega, Europa, tilknytningen skjer allerede under opplæringen til jobben som flyvertinne:
«Jeg har på meg den samme kjolen resten av uka. Jeg kommer akkurat tidsnok, eller til og med litt sent, for å være sikker på at jeg er sist inn i rommet. For å se om vesken til Europa står på stolen. Jeg kan umulig være den eneste som vil sitte ved siden av henne. Alle liker Europa, og allikevel holder hun av plassen til meg. Jeg liker også Europa, og jeg liker notatene hennes. De gjør det lettere å skille det som blir sagt for stemningens skyld, det vi skal le av, og det som er ment jeg skal ta med meg videre.»
Forlaget skriver at Sarah Smith Ogunbona (f. 1989) er født og oppvokst i Oslo. Hun har studert ved Forfatterstudiet i Bø og ved Litterär gestaltning i Gøteborg. Og at Globus er hennes første bok. Jeg tenkte underveis på hvorfor forfatteren har valgt at Hazel skal jobbe som flyvertinne. Å være flyvertinne i dag er ikke så glamorøst som det var før, og slik jeg oppfatter det er lønninger lavere i dag enn før. Samtidig er det noe eget med dette yrket sett utenfra. I dette intervjuet forteller forfatteren hvorfor:
«– Fordi jeg elsker alt som er fake, som er overflate. Uniformer, sminke, replikker, påklistrede smil. Med det mener jeg ikke at flyvertinner ikke har dybde, det har de, for i tillegg til å være flyvertinner er de også mennesker. Men de har unektelig en påfallende plettfri overflate. Og jo mer perfekt en overflate er, dess mindre midler kan den ødelegges med. Det er en bra motor for dramatikk, spesielt når man, som meg, ikke har noe særlig talent for plot og intriger.»
Jeg likte romanen Globus fordi den gir meg rom for egne tanker underveis og etter å ha lest romanen. Herunder om hvordan Hazels forhold Cornelia og Europa utviklet seg, og om Hazel klarer å frigjøre seg fra dem. Men mest fordi den har et tema som jeg synes er viktig; at det sjelden finnes en sannhet om relasjoner i en familie; at sannheten er subjektiv.
«Jeg later som jeg ikke tenker på mamma, men jeg tenker på henne ofte. Særlig nå som jeg snart skal spise kveldsmat hos henne. Sekundviserne stopper og vurderer meg, forstår at jeg haler ut tiden, før den beveger seg videre, snart må jeg begynne å gå hjemover igjen. Mamma og jeg har spist kveldsmat sammen hver fredag siden jeg flyttet til etasjen under henne, det er en evighet siden, jeg tror det er hun som har bestemt at det skal være sånn. Jeg har ikke hatt mot til å si at jeg vil helst slippe, og hver fredagskveld kjenner jeg meg som den brune delen av eplet, most etter fallet i gulvet.»
Slik innledes romanen I dag jeg I morgen du av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Jeg har dessverre ikke lest bøker av forfatteren siden jeg leste debutromanen jeg skrev om i innlegget:
Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold
I innlegget siterer jeg fra et intervju med forfatteren der hun blant annet sier dette:
«Det er så mye i dag som bare er på overflaten. Alle skal være glade og ha fine og lykkelige liv. Det er jo helt absurd. For meg ser ikke verden slik ut.
- Hun tenker: Egentlig er det er det rart at alle går rundt og ikke ønsker seg motgang. Det er jo da man lærer noe. Man trenger noen smeller for å oppleve hvor fantastisk livet kan være. Alt skal ikke gå knirkefritt, det skal være vanskelig. Som forfatter vil jeg gjerne være modig og gå inn i det vanskelige. For det er synd på mennesket som Strindberg skrev.
- Skomsvold blir stille noen sekunder, før hun fortsetter: Jeg kommer nok aldri til å skrive en roman om en sprudlende, overfladisk partyløve. Så ombestemmer hun seg. – Eller, det må jo være det tristeste av alt. Kanskje det er nettopp det jeg skal. «
Er det noe Peter, som er hovedperson i I dag er jeg I morgen du, ikke er, så er det å være partyløve. Å lese innledningen får meg til å tenke at her har vi en skikkelig tøffelhelt. Men allerede på neste side får jeg får vi vite noe som gjør en mildere stemt – Peter er ute og går:
«Jeg skulle hatt et kart stikkende opp fra baklomma, så folk ikke trodde jeg drev omkring på måfå. Stort sett går jeg den samme kveldsturen, fra den gule bygården min og over brybrua, hvor jeg tusler rundt i området ved skogkirkegården-«
Etter hvert får leseren et innblikk i en klaustrofobisk tilværelse som helt klart har sin årsak i forholdet til moren:
«Mens jeg står sånn opp og ned, prøver jeg å telle antall ganger mamma har ødelagt liver mitt.
Da jeg var to år gikk pappa inn i det store soverommet og han ble der til han døde, da var jeg sju. Før dette var han i stua sammen med oss, det har i hvertfall mamma alltid sagt. Jeg husker en lukt som ikke kan være mammas lukt, stikkende skjegg mot kinnet mitt. Men så er jeg redd for at minnene egentlig tilhører mamma, at det er hun som har fortalt om pappa og sånn plantet disse minnene i meg.»
Det er ikke mye som skjer i livet til Petter:
«Selv sitter jeg hjemme ved kjøkkenbordet og arbeider. Det er blitt min måte å leve på, hver morgen åpner jeg øynene, går inn på kjøkkenet, hvor jeg gjør om ord fra et språk til et annet. Sånn holder jeg på til utmattelsen har slukt meg, jeg må legge hodet mot bordplaten. Jeg har forsøkt å arbeide ute blant folk, i et klasserom på videregående skole, men det gikk. Det vil komme en dag da jeg ikke en gang har krefter til å slukke tørsten.»
Vil det være status quo i livet hans fremover, vil det bli verre eller bedre? Det siste er det jeg håper på. Vil han klare å fri seg fra den makten moren har over han:
«Lydene hennes forstyrrer meg, sukkingen, smattingen, alt hindrer meg i å høre hva jeg selv tenker, jeg føler meg beleiret!
Men jeg er i stand til å gjøre et eksperiment. Jeg forstår ikke om det er mamma eller meg det er noe galt med, så jeg forestiller meg at jeg forsvinner for godt, og da føler jeg meg tung til sinns. Så forestiller jeg meg at mamma blir borte, og det hjelper, jeg opplever at min egen tilstand blir normal da.
Jeg må komme meg ut herfra, slurper i meg resten av suppa fra tallerkenen.
Idet jeg reiser meg, gjør jeg en bevegelse som om jeg rister meg løs fra mamma, selv om hun sitter på den andre siden av bordet. Hun ser litt forvirret ut, og jeg vet ikke hva jeg skal si for å forklare meg. Jeg er ikke i stand til å komme med noe klokt å si før etter at jeg har gått og det hele er for sent.»
Akkurat som debutromanen er humor til stede i alvoret slik at jeg må humre innimellom over den tankeverden han lever i. Mer skal jeg ikke røpe om fra romanen om et liv som er gått i vranglås.
«Kuldegradene hadde gjort byen forunderlig taus disse ukene i januar. Biler sto innesnødd langs fortauene, folk som ikke var nødt til å kjøre lot bilen stå, ordføreren fortsatte å oppfordre om det på tv. Bussene og t-banene var overfylte, men på gateplan var det rolig. Bare de svarte Brooklyntaxiene kjørte gjennom snøslapset, i tillegg til varetransport, og sykler, den daglige armeen av meksikanske bud som brakte mat fra butikker og restauranter til privatpersoner. Budmennene så enda mindre ut enn vanlig der de krummet seg over styret, innpakket i lag på lag med klær. Ingen barn var ute, lekeplassene var tomme, hundelufterne gikk kortere turer enn vanlig. Fredelig var ordet. Han trakk inn den kalde lufta. Men tre drap i Brooldyn Heights forstyrret. De som ikke visste om drapene, måtte se på Brooklyn som en pepperkakeby i disse glaserte vinterdagene.»
Ukjent forfatter, Henning Howlid Wærp, og ukjent forlag, Orkana, for meg. Men det var tittelen som fikk meg til å låne romanen på biblioteket: Den kaldeste vinteren i Brooklyn Heights. Og at omslaget passet til tittelen.
Det ble en overraskende god og avslappet leseopplevelse. Spesielt fordi jeg har mistet interessen for det meste av krim og spenningslitteraturen som utgis. Jeg vil selvsagt vite hvem som har utført drapene og hvorfor. Avslappet; på samme måte som jeg leser Agathe Christie. Hvorfor jeg kom til å tenke på hennes bøker, var tanten til etterforskeren Paul Alpers, tante Ellis. En slags Miss Marple uten at hun var avgjørende for å løse saken. Paul Alpers som ikke akkurat er den skarpeste etterforskeren. Ensom ulv som mange etterforskere er i litteraturen. Så da har han de gode hjelperne som i tillegg til tante Ellis, er Thomas og hans niese Heidi. Med sitt engasjement for å få oppklart saken nærmer disse menneskene hverandre på en lite støyende måte. I tillegg ble det en slag tankeflukt til en by jeg gjerne reiser tilbake til. Tommel opp for denne.
omtale kopiert fra bloggen
Forfatter Bjørn Tore Pettersen sier i dette intervjuet:
"– Jektefarten er det svarteste hullet i norsk kystkultur, mener Bjørn Tore Pedersen, NRK-journalist og forfatter av boka «Jekta – Eventyrets farkost».
For historiene om fraktskutene som fra 1600-tallet gikk fra Nord-Norge og sørover til Bergen med tørrfisk, rogn og tran, ble ikke bevart.
– Det var ingen kultur, i hvert fall ikke her nordpå, for å ta vare på denne type historie. Jekta hadde en utrolig viktig betydning for livet langs kysten i nord, men minnet også folk om blodslit og forlis, sier Pedersen som er fra en gammel jektebygd i Lofoten.
Han husker selv at de gamle i bygda Petvik snakket om jektefartens slutt med en lettelse i stemmen.
– Da dampskipene kom, ble alt så mye enklere. Folk behøvde ikke å ha frykten for forlis hengende over seg til enhver tid. Ikke bare satt mange enker og barn igjen hvis mennene forsvant på havet. De verdifulle varene som gikk ned med jekta, kunne gi hungersnød i bygda den vinteren.
Å samle sammen bitene av denne historien, har tatt tid.»
At bokprosjektet har tatt tid, det har jeg tenkt mye på imens jeg har leste den. Wow; helt utrolig. Jeg så den første gang på biblioteket. Men som jeg sa til bibliotekaren, denne kan jeg ikke låne, den må jeg eie. Boken ble kjøpt og nå er den lest. Den ble utgitt i 2019, og er slik jeg ønsker en faktabok skal være: stappfull med bilder som illustrerer jektefartens historie. Fordelt naturlig sammen med teksten slik at historien den beskriver blir levende. Ikke som for mange faktabøker som utgis har; bilder i midten av boka.
Uten mennesker ingen historie. Synd at det ikke er nedtegnet mer, ikke minst om hvordan jektefarten påvirket lokalsamfunnene, og da tenker jeg også på kvinner og barn. Samtidig kan man klare å tenke at det var tøffe tider for mange.
I dette innlegget skrev jeg:
Etter koronaens tid skal jeg på Jektefartsmuseet i Bodø for å møte Anna Karoline
Vi lever dessverre fortsatt i koronaens tid. Etter å ha lest boken til Bjørn Tore Pedersen vet jeg at jeg bare må dra på dette museet. Jeg tror ikke at man helt kan forestille seg farkosten før man ser en. Fra bokens forord:
«Den dagen Nordlandsmuseet vedtok å bygge museum over Anna Karoline, bestemte jeg meg for å skrive denne boka. Den handler ikke bare om Anna Karoline, men om alle jektene. De som var livsnerven langs kysten vår i fem hundre år.»
To andre flotte bøker jeg har kjøpt og lest skrevet av Bjørn Tore Pedersen, og som jeg kan anbefale, er:
Biografi: Kaare Espolin Johnson Lengselens billeddikter av Bjørn Tore Pedersen – livet var som en billedbok for han
Lofotfisket av Bjørn Tore Pedersen
«Er det han?»
Morten Dyrnes vred på hodet og fulgte Aylas blikk gjennom glassveggen. Han betraktet mannen i dress ved vanndispenseren.
«Aner ikke,» hvisket han tilbake.
Han ventet litt før han tilføyde: «Jeg har igrunnen aldri sett ham.»
Ayla så undrende opp. «Men du vet vel hvordan han ser ut?»
«Faktisk ikke. Ikke nå lenger, i hvert fall.» Morten forsøkte et smil, men merket at han var for nervøs. I stedet skjøv han trykkblyanten inntil notatboken, kastet et blikk på Erna — som fortsatt utnyttet ventetiden med å lese i papirene sine — og sa:
«Pressen har noen få arkivbilder, men de er helt utdatert, fra en gang rundt århundreskiftet da han visstnok skal ha forsøkt å gjennomføre et mislykket oppkjøpsraid i forlagsbransjen og endt opp som selve symbolet på dotcomboblen. »
«Dot-hvaforno?»
Han stirret oppgitt på henne. Det var ikke første gang. Han var på nippet til å belære henne litt om nyere økonomisk historie, men tok seg i det.
«Det ligger ikke engang noe fotografi av ham på hjemmesiden til Hall Consulting,» sa han i stedet.
«Man han er vel på Facebook?»
Ah, disse purunge andregenerasjonsbroilerne i Unge Høyre, hva slags tid og verden levde de i, egentlig?»
Det er syv år siden jeg leste og skrev om roman nummer en i trilogien om Finansakrobaten Christian von der Hall som:
Wonderboy av Henrik H. Langeland
Wonderboy ble utgitt i 2003. Antakeligvis leste jeg den fordi roman nummer to Fyrsten ble utgitt i 2013. Fyrsten har av en eller annen grunn gått i glemmeboka. Jeg ble påminnet på det i 2020 da roman nummer tre i trilogien; Showtime, ble utgitt. Fyrsten synes jeg er minst like god som Wonderboy, utrolig underholdende.
Christian von der Hall er nå i en ny bransje: kommunikasjon og rådgiving. Han er på veg mot toppen i bransjen etter konkursen, og sikter seg inn som rådgiver for Høyre. Han er skilt fra Tessa, og barna Sara og Hans Christian er blitt tenåringer. I innledningen til romanen er det to personer som kommer til å få betydning for det som skjer fremover, Morten Dyrnes og Ayla. Men de er ikke de eneste. Du verden, her skjer det noe hele tiden, ikke et dødpunkt. Det er sjelden en roman på over 400 sider klarer å holde på interessen min fra første til siste side.
I omtalen til forlaget står det at bransjen han er gått inn i er for de smarteste. Vel, det er vel det de som er der liker å se seg selv som. Det vi leser om; om det ikke er tett opp til virkeligheten, så er det ikke milevis fra, tilsier at det er mange typer intelligens. Det er ikke mennesker av typen «hel ved» vi leser om. Men det de gjør skaper god underholdning. Heldigvis ikke så ufyselig som i NRK serien Exit. Litt mer spiselig med en mann som er treningsgal enn de ligger under for narkotika.
Omtalen er kopi av dette blogginnlegget
«Hvem sier at man må? Hvem bestemmer det? Jeg vil ikke ha denne ungdomstida. Jeg tror den vil få det bedre hos noen andre. Den står og ser på meg som en engelsk, tjukk bulldog, med sikkel ut av kjeften og forventningsfulle øyne: «Kan vi gå tur? Kan vi gå på morsom tur? Skjer det noe snart? Skal det ikke skje noe snart?»
Nei, det gjør ikke det. Det skjer ikke en dritt. Telefonen min ringer ikke, klokken står stille og helgen er en seig, stillestående masse.»
Herlige Linn Skåber utga boken Til ungdommen illustrert av Lisa Aisato i 2018. Den sammensetningen måtte bli et flott produkt. Jeg kan love etter å ha kjøpt og lest boken med Lisa Aisatos nydelige illustrasjoner, at har leseren et åpent sinn kan boken passe for alle aldre, fra tenåringen til besteforeldre. Alle har vi vært gjennom ungdomstiden. Noen sklei enkelt gjennom den, for andre var den grusom. Og for de som er midt i denne tiden, kan boken være en trøst: de er ikke alene. Som Linn Skåber skriver i innledningen:
«Noen ungdommer synes ungdomstiden er fylt av nysgjerrighet, action, kjærlighet, humor, spenning, venner, fester og latterkramper så det halve kunne vært nok. For andre kan det overhodet ikke bli nok.
Enkelte får for mye av hele ungdomstiden før den har begynt, og beskriver denne tiden med ord som ensomhet, angst, sårbarhet, redsel, sorg og uforståelighet.
Ofte er det en god blanding.
Og de voksne kaller det som regel en interessant tid, men det er lett å si når du står på den andre siden og har bedre oversikt.»
Boken er skrevet med innlevelse, som er Linn Skåbers varemerke. Den er delt opp i kapitler, sitatet over er fra kapittel 27 Jeg vil ikke mer. Temaene er mange, fra det triste til det morsomme. Løp og kjøp og les!
Hadde det ikke vært for at jeg tidligere har lest og likt romanene Omriss og Transitt i trilogien, der Kudos er siste roman, vet jeg ikke om jeg hadde lest slutten. For mange av historiene hovedpersonen Faye blir fortalt av mennesker hun møter, synes jeg var tunge og lite interessante. I tillegg er Faye så å si anonym i romanen. Faktisk mer enn i Omriss. Da hjelper det ikke at forfatteren skriver godt. Å lese romanen ble derfor delvis en skuffelse, og særlig fordi jeg hadde høye forventninger til den etter å ha lest Omriss og Transitt. Kudos kunne like gjerne vært utgitt som en novellesamling synes jeg,
Romanen starter med at Faye sitter i flyet på vei til en litteraturfestival. Han som sitter ved siden av henne har lange bein som havner ut i midtgangen til irritasjon for flyvertinnen. Etter hvert begynner han å fortelle utdrag fra livet sitt som han avslutter med at han graver ned hunden sin etter at en dyrlege har avlivet den. For meg ble denne personen etter hvert et usympatisk menneske. Ikke for det siste han forteller om, hunden var syk og ville dødd uansett. Men det er holdningen hans jeg leser ut av det han forteller som jeg misliker.
Det andre møtet er med forleggeren til Faye i baren på hotellet der hun bor. Denne samtalen, som starter med hvilket bilde forleggeren har valgt på omslaget til Fayes bok, er både morsom og interessant. Ikke minst når forfatteren Linda forteller om skrivestuen hun har deltatt på i Italia,
Etter å ha sett serien Normal People som har gått og fortsatt er tilgjengelig på NRK, og som baserer seg på en bok med samme navn og som har fått tittelen Alle andre på norsk, skrevet av den irske forfatteren Sally Rooney, bare måtte jeg lese debutromanen Conversations with Friends. Romanen ble utgitt i 2017 og på norsk har den fått tittelen Samtaler med venner. Jeg har ikke lest romanen Alle andre.
Jeg ble oppmerksom på romanen Samtaler med venner etter at jeg leste at den også skal filmes:
"Etter suksessen med Normal People, har BBC startet arbeidet med å gjøre Sally Rooneys debutroman om til TV-serie."
Det er likheter og ulikheter mellom historiene. Normal People hadde handling over en tidsperiode på flere år, Samtaler med venner foregår over en kort tidsperiode. Likheten er at historien handler om unge mennesker, studentliv i Dublin.
Jeg likte romanen. Befriende å lese etter å ha lest den omfattende biografien om Erik Bye. Det var en periode midtveis jeg synes det ble stillstand i handlingen, men så tok den seg opp på slutten. Jeg håper filmatiseringen blir samme suksess som Normal People er blitt. Ufattelig kjedelig bokomslag synes jeg.
«Det var vår egen Jord som var blitt borte, og marken lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte. Men jeg kan ikke huske om han gråt.
Og vi som av den lille jord en båren og tror at intet teller uten den, vi får drømme at Han leter mer i morgen
... og håpe at Han finner oss igjen.»
Fra Vårherres klinkekule
Sju år tok det Asbjørn Bakke å skrive biografien om Erik Bye skriver han i etterordet. Etter å ha lest den er ikke det merkelig. For han har gått grundig til verks for å få med seg Erik Bye sitt turboliv. En veldig god biografi er det blitt, og anmelderne var begeistret da den ble utgitt i 2017.
Erik Bye ble født i Brooklyn, USA i 1926 og døde hjemme i Asker i 2004. Erik Bye var superkjendis. Kjent ble han først gjennom radioprogrammer. Etter hvert ble han motvillig med inn i fjernsynet. Biografien tar for seg livshistorien til Erik Bye på godt og vondt. En spennende og interessant historie. Indirekte får man med seg norsk historie i den tiden han levde. Men først og fremst får biografien frem medmennesket Erik Bye. Helt på slutten siteres en politimanns beskrivelse av Erik Bye, mange vil mene det samme:
«Han var en stor mann. Erik Bye har betydd veldig mye for veldig mange.»
Biografien får frem at Erik Bye hadde mange å takke for at han fikk brukt livet sitt slik han ønsket, gode medarbeidere i NRK som stod han last og brast. Men aller mest familien og da først og fremst kona Tove. Samtidig kan mange takke for at de fikk delta i hans eventyrlige liv. Det var neppe særlig mange dødpunkt med han rundt seg. Det er som forlagets omtale av boken avslutter: Erik Bye var et bemerkelsesverdig menneske.
Biografien er oversiktlig. År for år ledes vi gjennom livet til Erik Bye. Til slutt er det et register. Blant annet over bøkene og platene han ga ut. Erik Bye så på seg selv som en middelmådig kunstner. Men det han etterlot seg viser noe annet. Vårherres klinkekule som eksempel og som jeg har sitert fra innledningsvis, det er et tidløst budskap. Slik er mye av det han diktet frem Erik Bye hadde en kapasitet som var utrolig.
«Eiendomsmegleren virket litt satt ut av det jeg sa. Han hadde ikke ment å insinuere, sa han, at jeg burde marginaliseres. Han mente bare at jeg ville få mer for pengene, og få det litt lettere, i et litt mindre overopphetet strøk. Han skjønte at jeg befant meg i en sårbar situasjon. Og en fatalistisk holdning som min var sjelden i den verdenen han jobbet i. Men hvis jeg hadde bestemt meg for å følge strømmen, så hadde han faktisk noe å vise meg. Han hadde prospektet rett foran seg: Det var blitt lagt ut på markedet igjen samme morgen, siden det ikke var blitt noe av det forrige salget. Huset var eid av kommunen: De var ivrige etter å finne en ny kjøper så fort som mulig, og det gjenspeilte seg i prisen. Som jeg kunne se, sa han, var det i temmelig dårlig stand — det var faktisk så å si ubeboelig. De fleste kundene hans ville aldri i verden ha nærmet seg det, uansett hvor sultne de var. Det var hinsides de fleste menneskers fantasi, hvis jeg ville tillate at han brukte et slikt ord, enda det riktignok lå i et attraktivt område. Men med tanke på min situasjon, kunne han ikke med god samvittighet oppmuntre meg. Det var en jobb for en eiendomsutvikler eller en håndverker, noen som kunne se upersonlig på det; problemet var at profitten var altfor liten til at sånne folk ville være interessert. Han møtte blikket mitt for første gang. Det er åpenbart ikke et sted, sa han, hvor du vil la barn bo.»
Forfatteren jeg kan sammenligne med Rachel Cusk er Karl Ove Knausgård hva angår min leseopplevelse. Hun skriver gnistrende godt. Det er betraktninger i romanen som jeg ikke forstår poenget med eller blir for høytflyvende for meg. Men det som treffer meg er veldig bra. En formuleringsevne som få forfattere har.
I romanen Transitt som er fortsettelse av romanen Omriss kommer hovedpersonen Faye mer frem i lyset. Sitatet over er fra første kapittel der hun er hos en eiendomsmegler for å kjøpe bolig i London for seg selv og guttene. Boligen hun kjøper kaller snekkeren for et ormebol. Det verste er eierne av første etasje som hun etter hvert benevner ondskapsfulle troll. Innimellom det som skjer under oppussingen blir vi kjente med snekkere, tidligere kjæreste, venner, frisør og flere aktører. Ulike livsskjebner. Tenkte på disse forferdelige beboerne i etasjen under og Covid 19. Dette er typisk mennesker som ikke har en sjanse mot viruset. Dette er også England som er jeg ser glad i, det er jeg sørgelig klar over.
Det siste kapitlet i Transitt ble en innertier. Den er etter min mening grunnlag for et teaterstykke, og starter slik:
«Fredag kveld kjørte jeg vestover ut av London for å hilse på Lawrence, fetteren min, som nylig hadde flyttet fordi han hadde forlatt Susie til fordel for en kvinne ved navn Eloise, og i den forbindelse blitt tvunget til å flytte fra en landsby i Wiltshire til en annen av samme størrelse og type noen kilometer unna. Disse begivenhetene hadde vakt harme og bestyrtelse blant både slekt og venner, men hadde knapt satt noe preg på de ytre omstendighetene i Lawrences liv, som stort sett så ut til å fortsette som før. Den nye landsbyen, sa Lawrence, var enda mer attraktiv og pittoresk enn den forrige, siden den lå nærmere Cotswolds og var mer autentisk. Den nye husholdningen besto av Lawrence og Eloises to barn, og Lawrences lille datter som pendlet fram og tilbake mellom foreldrene.»
Når Faye kommer frem møter hun fetteren Lawrence som røyker og kan fortelle han røykingen får Eloise til å føle at livet deres er i krise. Vel; den som leser forstår raskt at her er i vi havnet inn i et drama av de sjeldne. Fasadene hun først møter rakner etter hvert som et dårlig festet strikketøy. Det blir nærmest en farse. Kapitlet alene gjør det verdt å lese boken. Rachel Cusk har med Transit forsterket mitt inntrykk av en god forfatter, og jeg gleder meg til å lese Kudos.
Omtale er fra dette blogginnlegget
«Den tiende april 2016 gikk Lotte Bøk fra sitt gamle hus ved Akerselva til sin arbeidsplass på Kunsthøgskolen, uten en anelse om hvordan hennes liv skulle komme til å endre seg i løpet av de nærmeste ukene. Og det på grunn av noe som for andre muligens ville kunne fortone seg som tilfeldigheter.»
I Vigdis Hjorts roman Lærerinnens sang utgitt i 2018 møter vi Lotte Bøk som er 57 år og er lærer ved Kunsthøgskolen i Oslo. Lotte Bøk bor alene, hun er skilt og har en datter og barnebarn som bor i Australia.
«Denne dagen skulle hun undervise førsteårsstudentene på skuespillerlinja i Bertolt Brechts Det gode mennesket fra Sezuan, et stykke de etter alt å dømme ville komme til å spille i, i løpet av sin karriere. Utfordringen var å få dem til å forstå realismen og relevansen i det. Førsteårsstuden tene på skuespillerlinja var svært ambisiøse, nesten krigerske i sine ambisjoner, og det var vanskelig å få dem til å engasjere seg i samfunnsmekanismer som ved første øyekast ikke så ut til å angå dem selv direkte. Det var målet hennes, å få dem til å se utover seg selv, å innse hvilken samfunnssammenheng de inngikk i, og dermed hvilket ansvar de hadde. Hun var godt forberedt, fant fram sine notater og skulle gå mot seminarrommet i den andre enden av bygget da en ung mann passet henne opp og presenterte seg. Hun fikk ikke navnet med seg og kunne ikke huske å ha sett ham før, men det var nærmere fem hundre elever på skolen, og hun forholdt seg i hovedsak til de som studerte teater. Han gikk på Kunstakademiet, fortalte han, og arbeidet med video, og det nye prosjektet hans handlet om noen sentrale lærere på Kunsthøgskolen. Han ville filme undervisningen deres, men også, håpet han, deres hverdag utenfor undervisningssituasjonen og institusjonen, fordi prosjektets tese var at det måtte være sterke sammenhenger mellom liv og undervisning. Dette ville han undersøke nærmere. Ville Lotte Bøk være med? Han ga henne en prosjektbeskrivelse og kontaktinformasjon, hun tok imot og sa hun skulle tenke på det, før hun fortsatte til sitt seminarrom.»
Etter å ha rådført seg med en kollega, sier hun ja til å delta i Tage Basts prosjekt. Et prosjekt som har sitt grunnlag i å se sammenhengen mellom Lotte Bøks undervisning og hvordan hun lever sitt liv. Deltakelsen medfører at Lotte Bøk kjenner på at det rettes et kritisk blikk mot henne, hun begynner å stille spørsmål ved seg selv, og selvforståelsen hun har hatt smuldrer opp. Et helt klart tidsaktuelt tema for den tiden vi lever i der fasaden, men kun smørsida, eksponeres på sosiale media.
«Tage Bast sto ved hovedinngangen. Lotte var ikke i humør til å bli filmet. Hun prøvde å ignorere kameraet slik hun hadde ignorert den indignerte kvinnen. Hun prøvde å sette seg i forelesningsmodus. Hun hadde trening i å sette seg i forelesningsmodus. Antagelig ville det synes på filmen, og det ville kunne være interessant, å se forandringen fra den lett opprørte stemningen hun var i etter møtet med bomsen og den indignerte damen, til det konsentrerte undervisningsmoduset. Bare av den grunn ville videoverket være interessant, tenkte hun. Ah! Hvorfor kunne hun ikke gi faen. Fordi, fordi hun åpenbart fryktet at hun løy for seg selv og at nå skulle selvløgnen komme for dagen? Det var ikke først og fremst det at studentene eller de ansatte på Kunsthøgskolen skulle finne filmen om henne uinteressant, hun fryktet, forsto hun, selv om det sikkert kunne være ubehagelig nok å bli framstilt som politisk korrekt og kjedelig, rett og slett konvensjonell, hun fryktet at hun skulle forstå noe om seg selv som ville måtte få konsekvenser. At hennes selvinnbilninger skulle avsløres, ikke for andre, men for henne selv. Og bare det at hun fryktet dette, var et slags bevis på selvinnbilningenes eksistens. Hva besto de i?»
Jeg er fan av Vigdis Hjorth selv om jeg ikke har lest alle bøkene hun har skrevet. Av de jeg har lest er det ikke alle jeg var like begeistret for. Jeg synes alltid er interessant å se og høre Vigdis Hjorth snakke om bøkene sine og om litteratur generelt. Om Lærerinnens sang kan du se henne fortelle om romanen her på Brenner Live 18. november 2018. Jeg likte romanen og synes tema i romanen er interessant.
Jeg har søkt og funnet en del innslag med Vigdis Hjorth på NRK. Her er en ung Vigdis Hjorth (desember 1990) som viser temperament når hun for kommentarer om at hun skriver om erotikk. I lærerinnens sang er erotikk fraværende.
«Hvor mye husker jeg fra mine egne første leveår? En hel del. En trygg oppvekst på 1970- og 1980-tallet, i en moderne trebarnsfamilie der også mamma var yrkesaktiv. Likevel var familiestrukturen overraskende tradisjonell. Alt av husarbeid og omsorg for barna var det mamma som tok seg av. Pappa kom hjem til rent hus og ferdiglaget middag. Mine to brødre og meg viet han oppmerksomhet i form av samtaler og diskusjoner, men først vi var blitt eldre. Fysisk kontakt lå ikke for ham. Han visste ikke hvordan man gjorde det. Et lett klapp på hodet etterfulgt av kjælenavnet Ninotschka Petrotschka — det var så langt han klarte å strekke seg. Aldri sitte i armkroken og lese bok, ligge sammen på gulvet for å bygge lego eller klemme hverandre ved gjensyn eller farvel. Dette var ting det tok ham noen tiår å lære, som kom først da vi barna var blitt store nok til å insistere på nærhet. Pappa var nærværende på et intellektuelt plan, men emosjonelt holdt han avstand. Temperamentet hans var uforutsigbart og overveldende, slik små barn alltid vil oppleve en fullvoksen mann ute av kontroll, men vi visste at sinnet hans var rettet innover, mot ham selv. Han bar på en fortvilelse så stor at det kunne få ham til å si ting han ikke mente, for deretter å stryke på dør.»
Jeg mener å huske at det var i en nyhetssending jeg hørte om boken til Nina Grünfeld Frida min ukjente farmors krig første gang. Sitatet er fra boken, og det er faren Berthold Grünfeld (1932 -2007) hun beskriver. Før jeg leste boken så jeg filmen Ninas barn som baserer seg på en bok hun hun har skrevet og som ble utgitt i 2015:
«Dokumentarfilmen "Ninas barn" forteller historien om den tysk-russiske barnepsykologen Nina Hasvoll, og hvordan hun reddet jødiske barnehjemsbarn i Oslo fra å bli drept av nazistene under Den andre verdenskrig.»
Filmen kan ses på Filmbib. Et av barna som ble reddet var Berthold Grünfeld Fra STORE NORSKE LEKSIKON
«Berthold Grünfeld var kjent som rettspsykiater, sosialmedisiner og sexolog. Han markerte seg som en engasjert og interessert samfunnsdebattant omkring disse emner, men huskes kanskje først og fremst for sine innlegg om seksualitet, familieplanlegging, abort og moderne reproduksjonsteknologi.»
Etter å ha lest boken Frida min ukjente farmors krig, og med mindre jeg har oversett noe, kan jeg ikke forstå annet enn at det som står om faren til Berthold Grünfeld, er feil. Uansett, boken omhandler ikke bare farmorens skjebne, men barndommen til Berthold Grünfeld. Det å få denne mørke skampletten i historien knyttet til enkeltmennesker gjør den mer rystende å lese om. Etter å ha lest historien om Frida kan jeg ikke annet enn å tenke at det var flaks for Berthold at han ble satt bort. Samtidig er det ikke til å undres over at hans psyke ble påvirket av opplevelser i barndommen.
Frida min ukjente farmors krig, som jeg har lånt av biblioteket, er en tankevekkende bok om hendelser vi aldri må glemme selv hvor dystre de er å lese om. Vi trenger å bli påminnet om at det skal bare et menneske til for å sette en verden i brann. Boken som ble utgitt i 2020 har jeg lånt av biblioteket.
På andre forsøk ble det en god opplevelse å lese romanen Omriss (2014) av Rachel Cusk. Jeg har tidligere lest første kapittel, men ikke funnet det jeg leste interessant og derfor avsluttet lesingen. Men bestemte meg får å gi den en ny sjanse etter at jeg leste gode anmeldelser på Kudos. Det er jeg glad for nå. Når jeg kom meg videre til andre kapittel ble det en god roman å lese.
Da var siste bind i trilogien til Toril Brekkes Klangen av frihet utgitt i 2020 lest og levert tilbake til biblioteket. Tidligere har jeg lest og skrevet om:
Alle elsket moren din – en god oppvekstroman av Toril Brekke – gleder meg til å lese fortsettelsen i romanen Kobrahjerte
Kobrahjerte av Toril Brekke – bok nummer to innfridde nesten
Dette skal jeg gjøre kort. Det var greit å få med seg avslutningen av trilogien selv om hvem som var far til Agathe og Morten, det gjettet jeg riktig i løpet av Kobrahjerte. Grei avslutning. Samtidig jeg merker at jeg ennå har Lars Saabyes roman, som jeg leste før romanen til Toril Brekke, i hodet og sammenligningen er der enten jeg vil eller ikke. Derfor ble ikke romanen til Toril Brekke den helt store leseopplevelsen. Begynnelsen var best, og starten var rå. Men så kjente jeg at det flatet ut på slutten. Men for all del, de som ikke har lest trilogien og liker å lese oppvekstromaner, er trilogien verdt lesetimene.
En fiktiv person som bare lever i en bok, kan bli like tilstedeværende i noens liv som et virkelig menneske.»
Sitatet over fra denne artikkelen: Kan en bok endre livet ditt?
Jeg skal ikke påstå at bøkene til Lars Saabye Christensen har endret livet mitt. Men han skriver slik at personene i bøkene er så til de grader til stede i livet mitt under lesingen og etterpå. Det var de også i den siste romanen Skyggeboken i trilogien Byens spor.
I Skyggeboken følger vi Maj, Stine og Jesper og naboer og bekjente videre. I tillegg har forfatteren flettet eget liv inn i romanen. Nesten umerkelig vandrer han mellom fiksjon og eget liv. Det mellommenneskelige, tids- og miljøskildringene; det er få forfattere som jeg synes skriver så godt om de nære ting som Lars Saabye Christensen. Høsten er kommet inn i livet til forfatteren og sykdom preger livet hans, og tvinger han til å reflektere over mye. Tankevekkende å lese. Jeg er glad han avsluttet romanen slik han gjorde. Nå kan jeg legge historien fra meg uten at det er for trist å forlate personene. Så har du ikke lest trilogien, er den å anbefale.
Sist sett
