Helt utrolig at boken til Bjørn Olaf Johannessen Reservisten (2017) har gått meg «hus forbi» før jeg fant den på biblioteket da jeg var innom der på torsdag. Utrolig fordi jeg ble så betatt av boken jeg leste i 2015 og skriver om i innlegget:
Bea Uusma; Ekspedisjonen - min kjærlighetshistorie - nærmere historien om Andrées ballongferd kommer man neppe

Boken til Bea Uusma kjøpte jeg etterpå - så fascinert ble jeg av prosjektet hennes og historien.

Tiden Norsk Forlag beskriver Reservisten slik:

«Sommeren 1897 forsøker den svenske vitenskapsmannen Salomon August Andrée å nå Nordpolen med en hydrogenballong. Utgangspunktet er Danskeøya, nordvest på Svalbard. Med til Danskeøya er også Vilhelm Swedenborg, ekspedisjonens reservist. Hvis en av de tre faste ekspedisjonsdeltagerne faller fra, er det han som skal overta.
Vilhelm skriver dagbok, og gjennom den kommer vi tett på hans lengsel etter å bli del av Andrées store visjon om å komme først til Nordpolen. Men etter hvert vekkes tvilen om ballongferden i det hele tatt lar seg gjennomføre. Er det en dødsferd han kjemper om å få delta i? Og hvor mye er man villig til å risikere for å bli en betydningsfull person?»

Det første jeg måtte finne ut av, var om boken til Bjørn Olaf Johannessen var fiksjon eller om dagboken var reell. Vilhelm Swedenborgs rolle er ikke fiksjon. Det fant jeg ut her på Wikipedia. I et intervju her i tilknytning til radioprogrammet Studio 2-P2. forteller Bjørn Olaf Johannessen, som er manusforfatter for film og TV, at rammene rundt historien er fakta, men at resten er fiksjon – herunder dagboken. Han viser også til Bea Uusmas bok, og det er som han sier, det eneste som er skrevet om Swedenborg i boken til Uusma er en setning. Setningen finnes i dette avsnittet:

«Det er på tide å dra nå. Andrée, Strindberg og Frænkel: Alle de tre ekspedisjonsmedlemmene tar en enstemmig beslutning. De siste ukenes venting blir umiddelbart erstattet av full aktivitet. Mannskapet klatrer opp i stillaset i ballonghuset og skynder seg å løsne alle veggplatene som vender mot nord. Bjelker og treplanker knuses mot steinene på stranden. Den 434 kilo tunge gondolen slepes frem til midten av ballonghuset og festes på plass. De siste private eiendelene pakkes ned. I all hast skriver de noen avskjedstelegrammer, ett til kong Oscar og ett til Aftonbladet, og leverer dem til dem som blir igjen. Vilhelm Swedenborg, ekspedisjonens reservemann, som reiste med dem fra Stockholm, og som hele tiden har ventet på å få bli med hvis noen av de andre deltagerne skulle hoppe av, trekker et sukk av skuffelse - eller kanskje av lettelse.»

Den fiktive dagboken gir inntrykk av at Swedenborg lever i et evig håp om at noe skal skje med Strindberg og Frænkel slik at han er den som blir tatt med. En får ikke et særlig godt inntrykk av Swedenborg som person gjennom dagboknotatene som er ment for kona hjemme i Sverige. Det er notater fra de forlater Sverige 18. mai og til han er tilbake i Sverige 22.juli. Her er et eksempel der han nedsnakker Strindberg og Frænkel og forsøker å fremheve seg selv overfor Andrée. Her fra 22. mai:

«Vi holder god fart opp langs kysten av Norge. Landet ligger for det meste i tåke, så vi bare nå og da kan skimte den stenete kysten og de spisse fjellene. Frænkel og Strindberg er begge svake til sjøs og ligger utstrakt i køyene. Selv vandrer jeg omkring, konverserer mannskapet og drøfter det ene og det annet med Andree. Av oss fire er det bare Andree og jeg som tåler bølgene, og det gir oss rikelig anledning til å lære hverandre bedre å kjenne. Min stilling er litt delikat. Man kan tenke at jeg fremmer mitt kandidatur nå som de to andre er slått ut. Jeg farer derfor stille frem. Andree er dog for det meste dypt i tanker, og dette farefulle som venter oss, tynger ham nok en hel del. Jeg lar ham i fred, kommer med små oppmuntringer når jeg kan. Tidvis spor han om råd, og jeg svarer etter beste evne. Jeg har inntrykk av at han har stor tillit til meg.»

Selv om jeg nå vet at dagboken er fiktiv, lurer jeg jo på hva som er faktiske mellommenneskelige hendelser og hva som er fiktivt. Swedenborg hadde en rolle som ikke kunne være enkel å være ha. Det er en del å le av og noe synes jeg er overdrevet. Samtidig har jeg i minne NRK serien Den glemte polarhelt om Carsten Borchgrevink, men også bøker jeg har lest om kjente ekspedisjoner til polare områder, der forholdet mellom ekspedisjonsdeltakerne ikke alltid var av det beste. Det mellommenneskelige ble nok utfordret på slike ekspedisjoner slik at de verste sidene ved et menneske lett kom frem.

Alt i alt synes jeg boken til Bjørn Olaf Johannessen på 123 sider var verdt å lese. Reservisten satte i gang tanker om forhold rundt ekspedisjonen jeg ikke har tenkt kunne være problematisk. Den har også inspirert meg til å lese flere bøker om ekspedisjonen. Den neste boken jeg skal lese er en prisbelønt bok fra 1968 som er omtalt i en anmeldelse av boken til Bjørn Olaf Johannessen her i Stavanger Aftenblad.

«I 1968 ble svenske Per Olof Sundman tildelt Nordisk Råds litteraturpris for «Ingenjör Andrées luftfärd», en roman om den famøse polarekspedisjonen som trekløveret Salomon August Andrée, Nils Strindberg og Knut Fränkel ikke skulle overleve da de 11. juli 1887, på Svalbard, omsider entret korgen under en diger hydrogenballong i håp om å skulle bli de første som nådde Nordpolen.
Dit kom de aldri, noe den dokumentarisk orienterte prisromanen understreker til fulle. Dermed oppsto det som er blitt kalt et nasjonalt, svensk traume, og som også ligger til grunn for den sundmansinspirerte filmen «Ingenjör Andrées luftfärd» som regissøren Jan Troell ble oscarnominert for i 1982.»

Omtalen er kopi av dette innlegget på bloggen min

«Han er – som deg – en fyr som gjør seg tanker om hvordan vi lever livene våre. Svend Brinkmann er professor i psykologi. Han er dansk. Og han er en svært tydelig stemme i det offentlige ordskiftet i Danmark. Svend Brinkmann tar til ordet mot selvrealiseringsmaset og det evinnelige kravet om å bli mer effektive mennesker. Nå er han aktuell med en ny bok som kort og godt handler om at vi må lære oss begrensningens kunst, og at vi må lære oss å sette pris på å gå glipp av ting.»

Sitatet over er slik Anne Lindmo introduserte Svend Brinkmann da han var gjest her i programmet Lindmo 24. mars 2018. Yess, tenkte jeg etter å ha hørt han snakke om tema– den boken må jeg lese. Boken Gå glipp Om begrensningens kunst i en grenseløs tid av Svend Brinkmann er nå lest og den kan jeg anbefale. Jeg syntes det var et viktig tema før jeg leste boken. Enda mer viktig synes jeg det er det etter å ha lest den.

Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar jeg har fått av Forlaget press som presenterer bokens innhold slik:

«Gå glipp handler om begrensningens kunst og verdien av å avstå fra noe. Denne livskunsten er viktig for oss både som samfunn og som mennesker. Brinkmann hevder at det i seg selv er verdifullt å lære «å nøye seg med» fremfor hele tiden å ville ha alt. Vår samtid fylles opp med mer av alt i et stadig økende tempo, med et voksende krav om flere opplevelser. Det å gi avkall på noe må ifølge Brinkmann derfor betraktes som en aktiv handling. Å «gå glipp» av noe krever en innsats. Det er ikke nødvendigvis så enkelt, men ikke desto mindre en eksistensiell, etisk og psykologisk nødvendighet."

I innledningen skriver Svend Brinkmann at spørsmålet er hvordan vi skal klare å fokusere i en verden full av muligheter og fristelser. At vi ikke skoleres i tilstrekkelig grad til å gå glipp av noe, og at boken handler om nødvendigheten av å gå glipp for både individet og samfunnet, og at den råder leseren til å gjøre nødvendigheten til en dyd, og rett og slett øve på å gjøre det å gå glipp av noe til en kunst.

«Når måtehold og avhold diskuteres i moderne psykologi, skjer det gjerne under overskriften selvkontroll. Selvkontroll er ikke uviktig, men i denne boka behandles den psykologiske dimensjonen ved det å gå glipp av noe bare som en blant flere relevante dimensjoner. Jeg skal ta for meg fem slike, formulert som overordnede argumenter som utgjør bokas kapitler.»

Argumentene han viser til er det politiske, eksistensielle, etiske, psykologiske og estetiske. Brinkmann avslutter innledningen til boken slik:

«Samlet er disse argumentene tenkt å vise at det både ligger en politisk nødvendighet bak begrensningens kunst, en eksistensiell dybde i begrensningen, et etisk potensial, en psykologisk gevinst og en estetisk kvalitet i det å gå glipp av noe. Denne oppdelingen i domener må ikke tolkes som den eneste mulige, for det finnes ingen skarpe grenser mellom for eksempel eksistens og psykologi, eller politikk og etikk. Kapitlene overlapper hverandre, men kan også leses uavhengig av hverandre. Jeg har ingen illusjoner om at leserne vil være enige i alle de fem argumentene, men det er da forhåpentlig heller ikke en forutsetning for å få utbytte av boka. Noen vil kanskje legge vekt på det psykologiske, men avvise det politiske - andre vil se det stikk motsatt. Mitt eget mål med boka er å vise, gjennom analyser av tilværelsens mange sider, at det har en grunnleggende verdi å gå glipp av mer enn de fleste av oss har vennet seg til å gjøre. Vi kan alle øve oss på å fokusere, å velge bort, å være tilfreds med mindre av det uvesentlige - og dermed forhåpentlig få mer tid til det vesentlige. «Do less, more thoroughly», var rådet antropologen Harry Wolcott ga studentene når de skulle skrive avhandlinger, med ham som veileder. Kanskje flere av oss kunne hatt godt av å ta til oss dette rådet om å gjøre mindre – men gjøre det grundigere. Ikke bare som studenter, men i livet i det hele tatt. Men forutsetningen er altså at vi våger å gå glipp av mer. Dette krever mot til å forplikte seg til noe bestemt. Denne bokas ærend er å fremheve det å gå glipp av noe som en kunst, en kunst som kan begrunnes politisk, eksistensielt, etisk, psykologisk og estetisk.»

Det er mye han skriver om jeg ønsker å trekke frem. Men det er som han skriver i innledningen, leserne vil oppleve det han skriver om ulikt. Fordi vi er forskjellige og lever forskjellige liv. Men en ting som jeg tror mange som leser denne boken vil være enige om er det han skriver her og som jeg ønsker å trekke frem:

«Analysen ut fra denne boka vil være at Trump er et produkt av en grenseløs kultur som risikerer å skape mennesker uten sans for kunsten å gå glipp av noe. Trump er symbolet på mentaliteten som vil ha alt – nå!»

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

«Og jeg tenkte at tiden er en tyv; den tar fra oss alt. Først gir den oss alt, men så må vi gi det tilbake. Mennesker, møter, øyeblikk. Så enkelt er det. Så grusomt er det.»

Det er ingen fordel å være boken jeg leser etter å ha lest en bok av Håkan Nesser. Heller ikke boken som kommer etter romanen og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla. Det er som Björn Skifs synger: «Härligt härligt, men farligt farligt» - herlige bøker å lese, men farlige konkurrenter for andre bøker.

Romanen er en av tre bøker av Nesser jeg lånte med meg sist jeg var innom biblioteket. Den var ikke plassert i området for krimbøker. Det er det som er så fint og så vanskelig med bøkene til Nesser. De kan fint plasseres under «vanlig» skjønnlitteratur selv om de som alltid inneholder et kriminelt element. Det gjorde også og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla utgitt i 2005. Det kriminelle element har jeg illustrert med et bilde jeg tok i katadralen i Salisbury i 2017.

Samtidig er boken også en morsom oppvekstroman. En roman det må ha vært moro å skrive.

«Man må forstå sin storhet, men også sin begrensning. Jeg tror at jeg, på nåværende tidspunkt hadde begynt å akseptere at jeg hadde fått hovedrollen i fortellingen om mitt liv – i mangel av andre interesserte skuespillere, sannsynligvis - men å innbille seg at jeg var noe annet enn en bifigur i det store skjebnedramaet som utspilte seg på den andre siden av veien i løpet av sommeren og høsten, det ville vært å overdrive.»

Innholdet i roman omtales slik her hos Bokkilden.no:

*«Året er 1967, det er sommer i Kumla og 17 år gamle Mauritz lengter ut i verden. Det er kjærlighetens sommer, men ikke bare kjærlighetens. Mystiske og skremmende ting hender i Lundbom-huset. Først trettifem år seinere får man vite hva som egentlig skjedde.

Og som tenåringer flest er han «eplekjekk» i samtale med andre, men også i sin tankevirksomhet.

«Det gjaldt å leve som bare faen frem til femogtyve-tredve, så flatet det ut liksom. Man ble mer og mer som en grønnsak eller et møbel jo eldre man ble.»*

Nabojenta Signhild tenker han mye på:

«Å la være å tenke på Signhild var en beskjeftigelse jeg hadde lagt ned en del energi i denne våren. Hun hadde i stadig større grad begynt å legge beslag på både tankevirksomheten og den indre lengselen min, som en slags feber eller virus, nesten, og det gikk jo ikke an å bruke all sin fantasi og tankekraft bare på dette. Da de flyttet inn i Lundbom-huset, familien Kekkonen-Bolego, for drøyt seks år siden, hadde Signhild vært en mager tiåring med skjeve fletter og for store føtter, men det var få unger i kvartalet og vi hadde funnet hverandre uten problemer. Vi var like gamle - bortsett fra tre dager i min favør, og med tiden hadde kroppen hennes tatt igjen føttene. Flettene forsvant og voksne mennesker, slike som faren min og andre flittige besøkende konstaterte ofte at Signhild hadde arvet håret til moren sin. Tykt, kastanjefarget og herlig bølgende. Som en naturkraft, nesten. Til å gå seg vill i.»

Men så skjer det dramatiske en dag Signhild kommer hjem for å spise formiddagsmat:

«Hun åpnet døren og gikk inn. Eller ble snarere stående på terskelen, for synet som møtte henne, stanset henne der. Naglet henne fast.
I den salryggede sengen under vinduet lå faren hennes, Kalevi Oskari Kekkonen, født og oppvokst i Kotka, urmaker borte hos Didriksen i Stenevàgen, enogfemti år gammel, hundre og tolv kilo tung, og han var mer død enn en Biedermeier-klokke uten lodd.
Det tok bare brøkdelen av et sekund før datteren hans å innse dette, for den urmakeren er ikke født som ikke dør hvis man hugger hodet av ham.
Det lå på nattbordet, dette blodige hodet, det var snudd opp ned og det stakk et sammenrullet papir opp fra halsen på det.
At Signhild ikke besvimte da hun så dette, er en gåte.
At onkel William gjorde det, er den naturligste ting av verden.»

Det store spørsmålet er hvem som drepte Kalevi Oskari Kekkonen. Det får leseren vite helt på slutten av romanen. Selv om jeg tenkte tanken underveis, var det likevel overraskende og en snedig avslutning. Fin, fin roman igjen av Nesser.

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bloggen - link

«Hun blir funnet død og forbrent på et vanskelig tilgjengelig og bortgjemt sted i utkanten av Bergen en tåkefull dag i november 1970. Det er et uhyggelig funn. Merkelapper er fjernet fra eiendeler. En «hemmelig kode» blir oppdaget. Kvinnen brukte forskjellige parykker. Hun byttet mellom ulike navn. Vitner som hadde sett henne, ga næring til konspirasjonsteorier. Pressen slo mysteriet stort opp.
Navnet Isdalen gir i seg selv frysninger. I årenes løp hadde det skjedd tragiske ulykker mellom de bratte dalsidene. Området der kvinnen ble funnet, hadde derfor på folkemunne fått det enda mer uhyggelige navnet Dødsdalen. Få kriminalsaker i Norge er blitt så omspunnet av myter og gåter som denne. Ingen visste hvem hun var. Ingen visste hvor hun kom fra. Ingen visste hva hun gjorde, og ingen hadde meldt henne savnet. Vitner observerte henne med ukjente menn. En mystisk drosjesjåfør, som var blant de siste som så henne i live, skal aldri ha blitt oppsporet. I løpet av kort tid ble etterforskningen utvidet tildet meste av Europa. Selv om ryktene gikk, benektet politiet i mange år at Politiets overvåkingstjeneste var involvert i saken.
Etterforskningen viste at liket var brent med bensin. Spor av noe bål ble ikke funnet, men politimesteren i Bergen konkluderte med selvmord mindre enn en måned etter at funnet ble stadfestet. En ulykke ble også antydet. Fra flere hold ble det hevdet at politiet la lokk på saken. Så sent som i 2002 uttalte sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste i Bergen: «I Isdalsaken blir det ikke gitt noen kommentarer. Jeg kan ikke engang svare på hvorfor vi ikke vil kommentere den.»

Jeg fikk frysninger innimellom når jeg leste boken til Dennis Zacher Aske: Kvinnen i Isdalen. Nytt lys over norgeshistoriens største kriminalgåte. Sitatet over er fra bokens innledning. Det er bare å innrømme; jeg kunne lite om krimgåten før jeg leste boken. Etter å ha lest boken er det bare å si at det er en utrolig historie. En bok for krimhungrige nordmenn.

Det har vært skummelt å gå ut i mørke om kvelden de siste dagene. Selv er jeg vokst opp med en forsvinningssak i nabolaget som aldri ble oppklart. Spørsmålet om vedkommende hadde reist hjemmefra av egen fri vilje eller ble drept har aldri blitt besvart. Når historien under oppveksten innimellom dukket opp i ukeblader, ble uhyggen rundt saken forsterket. Jeg kjente på denne uhyggen under lesingen av boken til Dennis Zacher Aske som er utgitt i 2018. Litt for mye gjentakelser synes jeg, men forfatteren skriver i innledningen at dette har han gjort bevisst for å gjøre det enklere for leseren å holde oversikten.

Kapittel 1-15 i boken er presentasjon av etterforskningen. De siste kapitlene er forfatterens egen etterforskning, spørsmål og synspunkter. Etter å ha lest boken stiller jeg et stort spørsmål ved at kvinnen begikk selvmord.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Daniel Coles roman som har fått den norske tittelen Åte har i utgangspunktet ingrediensene som jeg liker: Godt skrevet. En kvinnelig etterforsker som jobber i Metropolitan Police i London. Hun er enslig kvinne og har problemer med å slå seg til ro med en kjæreste. Utslitt av jobben. Tøff når det trengs. Blir en del av et team med etterforskere fra FBI og CIA som bringer henne til New York. Men i en krim er det et kriminelt element. Det må også falle i smak.

I Åte som er roman i en trilogi der den første romanen var Filledokka, ble det kriminelle elementet i historien i romanen «too much» for meg. For meg ble historien så heseblesende at den mistet sin troverdighet. 424 sider ble et slit å komme gjennom. Forfatteren kunne fint ha kuttet ned 100 sider og jeg tror det hadde blitt en bedre historie.

Jeg likte denne romanen da jeg leste den i april 2013. Link til et blogginnlegg jeg skrev med link til et intervju om forfatteren.

«Hjelper det med de der små pillene, sa Annika tvilende. Ja da, forsikrer Pippi. – Men de må tas i mørke, og så må man si dette her: ’Fine lille krummelur jeg vil ikke blive stur.’ Stor mener du vel, sa Tommy. Har jeg sagt stur, så mener jeg stur sa Pippi. Det er det som er vitsen, skjønner du.»

Gi den svenske forfatteren Håkan Nesser (f. 1950) en av Pippis krummelurepille slik at han fortsetter å skrive bøker i mange år fremover, tenker jeg. Flere bøker slik romanen jeg nå har lest. Bøker slik jeg har lest av han tidligere. Her hos Gyldendal er Håkan Nesser presentert, bøker han har skrevet, priser/utmerkelser og filmatiseringer av bøkene.

528 oversatte sider er romanen Eugen Kallmanns øyne fra 2016 oversatt til norsk i 2018 av forlaget Gyldendal. Ikke et kjedelig parti som jeg kunne vært foruten. En roman som jeg tenker kan være grunnlag for en TV-serie.

Romanen er en spenningsroman, en klassisk spenningsroman kategoriserer Gyldendal den som. Det er en ro over fremstillingen av historien og karakterene som gir handlingen troverdighet. Det vil alltid være løse tråder for andre rundt et menneskes liv. Hva vi tenker og hvorfor vi tar de valg vi tar. For andre mennesker er vi en spenningsroman.

Humor og godt språk er en annen kvalitet i Nessers roman. Det at han gir fortellerstemmen til flere personer, den yngste er femten år, gir fortellingen ulike perspektiv på det som skjer og har skjedd, og vi får sidehistorier. Jeg finner ingen ting som trekker ned. Leveranser er rett og slett prima vare igjen.

«Det var Ludmilla Kovacs som hadde fortalt meg om den ledige stillingen. Da vi møttes på denne doktormiddagen, hadde vi ikke sett hverandre på tjue år, og hvis hun ikke hadde kommet bort og presentert seg, ville jeg ikke ha kjent henne igjen. Selvfølgelig ikke. I de årene vi gikk på lærerhøyskolen sammen, var hun noe av en venstreorientert furie med viltvoksende, mørkerød hårmange og en schæfer som het Oktober. Hun pleide å slepe med seg bikkja til undervisningstimene, det var sånn på den tiden.»

I Eugen Kallmanns øyne foregår handlingen i byen K, nord i Sverige. Leon Berger kommer til byen i 1995 for å begynne å jobbe som lærer ved en ungdomsskole. Det er syv måneder siden konen og datteren forsvant. De var på en ferge som forliste i en storm i Afrika. Datteren er fortsatt savnet.

«I begynnelsen visste jeg ingenting om hva som hadde skjedd med min forgjenger på Bergtunaskolan - grunnen til at stillingen var blitt ledig - men da de første opplysningene kom sivende i juni, var det for sent å ombestemme seg. Båndene til Lidingø og Stockholm var kuttet, og mitt dystre liv rettet mot et nytt og ukjent kapittel. Foreldrene mine døde like etter at de hadde fylt sytti, men det kan jo faktisk hende at man bare er halvveis i sin vandring på jorden når man ennå ikke har fylt førtifem. Kanskje var det slik jeg resonnerte. Livet er seigt og varer så lenge det varer.»

Mysteriet i romanen er hva som skjedde med Eugen Kallemann.

«Alle visste hvem han var, og ingen kjente ham. Han kom til K- og Bergtuna høsten 1979, overtok etter en lærer ved navn Polter, som døde av kreft til tross for at han ikke var mer enn drøyt femti. En usedvanlig trist herre, denne Polter, og nå er altså etterfølgeren hans også borte.
Jeg vet egentlig ingenting om Kallmanns bakgrunn, ikke engang hvor han kom fra, men det er det selvsagt mulig å finne ut av hvis man bare vil. Jeg har tenkt mye på Kallmann i løpet av sommeren, det har nok alle. Hvilket merkverdig menneske han var, og likevel en så utmerket lærer. Kanskje er det slik at en god pedagog trenger å ha en dose særegenheter i bagasjen, men dersom jeg har antydet at Eugen Kallmann var min venn, er det i så fall en sannhet med modifikasjoner. Han holdt seg ikke med venner, det trengte han ikke. Jeg mener ikke dette som noen kritikk, enkelte mennesker verner om ensomheten på samme måte som andre verner om golfkøllene eller familien, og del har de naturligvis all verdens rett til. Kallmann hadde sine vaner, noen betraktet ham som en særling, men den generelle oppfatningen etter hans død var nok tross alt at han hadde vært et godt og intelligent menneske med sterk integritet.»

Det er en annen forteller, Igor, som har ordet over. Kallmann falt ned en trapp et hus kalt Tyskerhuset og brakk nakken midt på natten en gang i mai. Politiet, ledet av en slapp etterforsker, har ikke funnet noe som mistenkelig med dødsfallet. Saken er henlagt. Saken er derimot ikke henlagt av de som kjente Kallmann, de lurer fortsatt hva det var som egentlig skjedde den natten. Når Leon Berger finner noen dagbøker i en skuff skrivebordet han har fått etter Kallemann, blir mistankene om at det som skjedde kan ha andre årsaker enn en ulykke, forsterket. Det er overraskelser til siste slutt.

Kopi fra omtalen på bloggen min her - link

«Man kan fylle koffertene, tømme hyllene, vaske seg ut av huset, la nøkkelen stå i døren og synke stille inn i natten. Men vil det ikke alltid være noe som blir igjen? Et avtrykk, om aldri så lett, ordene du har sagt, plassen kroppen din har opptatt, bildet du har vært i en annens øyne. Ingen blir helt borte, med mindre minnene om dem er blitt fordrevet av dem som ble igjen.»

Sitatet over er fra boken: Ivo de Figueiredo: En fremmed ved mitt bord. Familiefortelling

Etter Vincent van Gogh er det solide avtrykk. At hans kunst skulle få så stor betydning, er nesten absurd når en leser om hans liv. Samtidig er det nok slik som det står i boken til Dieter Beaujean Vincent van Gogh Liv og virke – hans turbulente liv har nok vært en medvirkende årsak til ettertidens interesse for kunsten:

«Selv om van Gogh bare arbeidet som kunstner i ti år, hvorav seks må regnes som læretid, er han i dag en av verdens mest populære kunstnere. Berømmelsen skyldes delvis hans uvanlige liv, som oppfyller mange av de etablerte kunstnerklisjeene og som kjennetegnes av en konstant søking etter en ideell livsform. I løpet av sitt liv solgte van Gogh ett eneste bilde - Den røde vinmarken fra 1890. Han så den ideelle kunstner som en produsent av bilder som ikke skulle være forbeholdt et elitepublikum på kostbare kunstutstillinger, men skulle derimot - i bevisstheten om et sosialt ansvar - tjene som basis for reproduksjoner som «skulle bringe litt lys inn i de fattiges hus». Dilemmaet i van Goghs liv som kunstner – hans streben etter anerkjennelse og det sosialistiske kravet om en kunst for alle – ble først løst etter hans død. I dag oppnår bildene hans, for eksempel Fjorten solsikker i en vase, stadig nye rekordpriser i auksjonshusene verden over, og enkle fargepostkort av hans verker finnes i nesten alle hjem.»

På forsiden av boken utgitt i 2005 og på norsk i 2006, står det at det «mini kunstbok. Boken gir et innblikk i hans liv og kunst. Jeg kjøpte boken her gjennom Bokklubben for 49,-. Boken som er årsak til at jeg kjøpte kunstboken, er at jeg ønsker å kjøpe og lese boken: Å skrive livet hans fineste brev (1872-1890) : 265 brev og 110 skisser. Men i og med at det er en koloss av en bok, måtte jeg få et innblikk i livet til van Gogh først. Det har jeg fått, og jeg har fått enda mer lyst til å kjøpe boken Å skrive livet...I denne artikkelen i Dagsavisen fra 2014 om boken står det:

«Mange antar at Vincent van Gogh var en ravende gal mann, siden han tok sitt eget liv. Brevene hans, nå på norsk, viser at det ikke stemmer.

Han skar av sitt eget øre. Var inn og ut av sinnssykehus. Tok til slutt sitt eget liv. Sannsynligheten er stor for at det lille du vet om Vincent van Goghs privatliv, er kun disse tre tingene. Ikke rart man tenker at han var en gal mann, som nærmest tilfeldig og i et øyeblikks tilfeldig inspirasjon nærmest ristet selvportretter, stjernenetter og solsikker ut av ermet.

• Ideen om at van Gogh var en galning, kommer av uvitenhet. Å gi ut brevene hans gir mulighet til å rette opp i misforståelsen, vise at han var så mye mer, sier Leo Jansen.»

Omtale er kopi av et blogginnlegg - link

Jeg leste bok nummer to i serien så langt tilbake som juli 2016. Allikevel var det rimelig enkelt å ta opp tråden fra de to foregående bøkene Slåttekar i himmelen og Bror din på prærien. I romanen Landet ingen har sett utgitt i 2016, en bok jeg har kjøpt, fortsetter Edvard Hoem fortellingen om de som reiste over Atlanteren og de som ble i Norge. I denne romanen dør søstrene Gjertine og Serianne, Gjertine i USA og Serianne i Norge.

«Ho åt nistematen sin og drakk vatn fra den store flaska
ho hadde med seg. Denne reisa var lang, men ingen ting mot
den reisa ho hadde lagt ut på saman med Ole Aas i ungdommen,
da dei forlet Norge den 2. juni 1886 for å finne ein
heim i den nye verda. Det var ho som hadde insistert på at
dei skulle reise, enda det var han som hadde familie i Sør-
Dakota. Ho kunne ikkje lenger minnast kvifor ho ikkje var
i stand til å slå seg til ro på Slutåsen. Det var rett nok langt
til skogs og høgt til fjells, og det var vanskeleg å få kornet
mogent der, anten ein sådde bygg eller havre. Men det var
også fritt, og med eit utsyn mot fjell og fjord og vesthimlar
som var sjeldsynt, sjølv i det vakre Norge. Alle som kom dit,
sa at vakrare utsyn hadde dei ikkje sett.»

Det er Gjertine som er på reise til sønnen Severt som har flyttet sammen med familien sin fra Sør-Dakota til sørlige Alberta i Canada, der de er blitt britiske statsborgere. Det er ikke god jord igjen i Sør-Dakota. Selv om sønnen forsøker å overbevise moren om at det er et bra sted å bo, kan hun se noe annet ved selvsyn:

«Ho stod på ein måte på endestasjonen. Her enda i alle fall draumen for Severt. Dåpen i Vågøy kyrkje den mørke aprildagen i 1882, den gongen det vart aust vatn på han som da heitte Sivert, kom til henne som klare minne i Ravenscrag, da Severt og Clara hadde tent parafinlampene i det vesle skuret og gjekk for å mjølke kyrne. Ho såg for sitt indre blikk syster si Anne-Martha, som den gongen var i slutten av tjueåra, men som no var ei gammal kvinne lik henne sjølv, enke og fattig, og Erik og Anne, som også hadde vore fadrar for Severt, og som no begge nærma seg dei sytti. Den aprildagen i Vågøy kyrkje låg langt tilbake i tida, men Gjertine visste og vedgjekk det som alle hadde forstått: Det var ho som hadde valt på vegner av alle. Ho hadde fått Ole til å gå med på å reise, og barna hadde ho sjølvsagt ikkje spurt, dei tok ikkje del i slike avgjerder, dei måtte bli med på den ferda som foreldra hadde lagt ut på, og den var lang. Det var hennar skuld at Severt var hamna her, og spørsmålet var da enkelt: Hadde ho valt rett? Var det dette ho hadde sett som ei framtid for den eldste son sin?»

Som de andre bøkene jeg har lest av Edvard Hoem, gjorde romanen Landet ingen har sett inntrykk å lese. En roman med en blanding av fakta og fiksjon. Og aller mest inntrykk gjorde historien der Gjertine besøker sønnen sin. Det er da en forstår hvor endelig mange av de valgene emigrantene tok for livet sitt var. Hvor mye slit det var å bygge seg opp en tilværelse av ingenting. 410 sider god leseopplevelse ble romanen for meg, og jeg ser frem til å lese den neste romanen i serien: Liv andre har levd.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Selv om dette i utgangspunktet er en kattebok, hopper jeg litt hit og dit.»

Boken til Unni Lindell med tittelen Knut Nobodys Baby er like fargerik som Unni Lindell. Den handler like mye om Unni Lindell som Knut. I årene Knut levde, var de en enhet: Knut og Unni.

Det var ingen tvil i min sjel da jeg første gang leste om boken: dette er boken for meg. Det var datteren min også klar på da hun sendte en video der Unni Lindell forteller om boken: denne må du lese mamma!

Boken som er utgitt i 2017 er kjøpt og lest. Jeg har vært innom hele følelsesregisteret under lesingen; fra latter til gråt. Leseopplevelsen er ubeskrivelig.

Unni Lindell er veldig glad i katter; og hun skriver blant annet dette;

«Katter slår an strenger, treffer ømme punkter, leser oss og pelslegger hjertene våre. De gir oss en inngang til ro og innsikt, men hauser opp stressnivået. Den som redd for å miste, bør ikke ha katt, for de kan ikke styres! Jeg burde ikke hatt katt!»

Jeg er også veldig glad i katter og kunne underveis nikke gjenkjennende til mange av opplevelsene hun hadde i samlivet med Knut. For noen vil nok noe av det hun forteller om være «too much» - jeg ser den. For det er som det står på forsiden av boken; den handler om et vennskap som grenser til galskap. Kattehatere bør ikke lese boken. For de finnes og er en egen rase. Nå tenker jeg ikke på hunder, men kattehaterne på to bein. Men for oss andre som ser verdien i det eiendommelige dyret en katt er, er denne boken midt i blinken.

I tillegg gir Unni Lindell oss et innblikk i en trøblete barndom som hadde sin årsak i faren som hadde sitt å slite med. En barndom som har satt sine spor. Vi får også et innblikk i livet hun lever – tanker hun har – Unni Lundell er raus.

Det er mye jeg kunne ha skrevet om den herlige boken Unni Lindell har skrevet. Men jeg tenker at de som leser om den vet nok om dette er en bok for dem eller ikke.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget

Det var tilfeldig at jeg kom over boken til Vigdis Hjorth: Fryd og fare. Essay om diktning og eksistens. Boken utgitt i 2013 og 215 sider inkl. register dukket opp hos Bokklubben da jeg søkte på Tove Ditlevsen. En bok som jeg har kjøpt og lest, og helt sikkert vil komme tilbake til i senere innlegg.

Et av essayene i boken Tove til trøst og ettertanke, er om Tove Ditlevsen, og det starter slik:

«Julen 1970 fikk mine besteforeldre Tove Ditlevsens selvbiografiske Erindringer Barndom i gave av sin danske familie. Bøker hadde vi ikke mange av, så jeg kastet meg over den og ble beveget. Det var det at faren ble arbeidsløs, som fikk meg på gråten. Bestemor registrerte min bevegethet og fant fram Barndommens Gade av samme forfatter, skrevet da hun bare var treogtyve. Da Erindringer Barndom ble til, var hun over femti og ut og inn av psykiatrisk sykehus.
Barndommens Gade gjorde enda større inntrykk fordi språket og billedbruken var enklere og synsvinkelen ikke den modne, erfarne forfatterens, men unge Esters, Tove Ditlevsens alter ego; en hardt prøvet skikkelse jeg umiddelbart identifiserte meg med. Leste og følte meg hensatt til det fattige københavske Vesterbro i mellomkrigstiden og kjente meg igjen i Esters ensomhet og i det å ikke bli forstått av sine omgivelser, en ganske alminnelig følelse hos et barn, det er vel derfor boka er så elsket...»

Vigdis Hjorth forteller om hvordan hun flere ganger i livet har kommet tilbake til Tove Ditlevsens forfatterskap. Etter å ha sitert Tove Ditlevsen i Barndom, skriver Vigdis Hjorth:

«Dette siste tror jeg mange skrivende kan skrive under på, samt på det at diktningen kan fungere som tilfluktssted; blir hverdagens problemer uoverskuelige, kan du trekke deg tilbake, inn i en diktet verden der du har en viss kontroll. Diktningen kan i tilllegg virke som våpen, som den skal gjøre for Ditlevsen livet gjennom. Denslags visste jeg lite om i 1970 da bestemor også ga meg gjennombruddsromanen Man gjorde et Barn Fortred. Den fant jeg det ikke for godt å lese, men kasserte den ikke heller, det er en av få bøker fra barndommen som har overlevd alle flyttinger. Jeg tok den først for meg da jeg fikk en livskrise i slutten av tyveårene. Den var brun og fillete med min for lengst avdøde bestemors signatur fra 1941. Det ble innledningen til en ny Ditlevsenraptus; jeg har alltid vendt meg til henne når tilværelsen har vært turbulent, og det har dessverre ikke vært sjelden.»

Det første essayet i boken er om Vigdis Hjorths forhold til Bertolt Brecht. Hun var tolv år da hun så Riksteatret oppsetting av Bertolt Brechts Det gode mennesket fra Sezuan.

«Jeg gikk ut i den våte og mørke høstkvelden som duftet av fuktige lønneblader, oppløftet av den kunstneriske opplevelsen, rystet av spørsmålet: Er det slik det er fatt i verden, at det ikke er mulig å være god? Hva skal vi gjøre da?»

Hun er også innom egne bøker, som i «Bedrag eller bidrag?» der hun forteller om da hun beskyldt for å ha plagiert W.G. Sebald Austerlitz i romanen Tredje person entall. Etter hvert som saken ruller, kommer det frem at det ikke var Sebald som hadde funnet opp setningene hun hadde brukt i romanen:

«Med hensyn til tyveri var jeg altså i selskap med Sebald selv, og ikke bare det: Setningene jeg hadde funnet det for godt til å stjele var de samme han hadde funnet det for godt å sitere. Sebald og jeg hadde samme litterære smak!»

Det var noen smakebiter fra boken

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - linkg

Jeg er etterhvert blitt mer skeptisk til å lese gamle bøker – det har vært for mange «stang ut» leseopplevelser. Å lese den danske forfatteren Tove Ditlevsen (f. 1917 – d. 1976) sine erindringsbøker Barndom (1967), Ungdom (1967) og Gift (1971) derimot var en svært positiv opplevelse.

Selv om livet til forfatteren ikke beskrives som en dans på roser, er det som Vigdis Hjorth siteres på bokomslaget; å lese bøkene var «vondt, vakkert og vittig!»

Tove Ditlevsen var ingen ukjent forfatter for meg før jeg leste bøkene som er utgitt samlet i en pocketutgave i 2018. Jeg kjøpte boken her gjennom Bokklubben.

I bokhylla står romanen De gjorde et barn fortred, Den onde lykke og andre noveller og Dikt i utvalg. De gjorde et barn fortred (1941) var Tove Ditlevsens gjennombruddsroman. Bøkene skal jeg lese om igjen.

Det som fikk jeg til å kjøpe og lese erindringsbøkene, var NRK programmet Brenners bokhylle der Kari Bremnes var gjest. Kari Bremnes forteller om sin leseopplevelse da hun som 13-åring leste Tove Ditlevsens Barndommens gate, og hvilken betydning Tove Ditlevsen har hatt for henne som artist. Kari Bremnes debutalbum Mitt ville hjerte er tonsatte tekster av Tove Ditlevsen. I tillegg fikk jeg ekstra «spirit» av en artikkel i Aftenposten om Tove Ditlevsen med overskriften:

«Hun skrev om sin fiasko som familiemenneske og ble gift og skilt fire ganger. Tove Ditlevsen så på seg selv som en antiintellektuell forfatter. I dag ville hun vært 100 år og hylles som en av Danmarks største.»
«Hun fikk tidlig spørsmål om det var sannheten hun skrev i sine erindringer, og da svarte hun ofte:
«Et menneske har mange fasetter, som det vender og dreier mot sine omgivelser. To mennesker oppfatter aldri et tredje menneske helt likt.»
Hun gjorde jevnlig oppmerksom på at det ikke var direkte og bokstavelig overensstemmelse mellom personen Tove Ditlevsen og ordet jeg i hennes bøker.
Men samtidig sier hun:
«Å skrive er å utlevere seg. Ellers er det ikke kunst. Man kan kamuflere, men det er alltid seg selv man skriver om.»

Romanen Barndom starter slik:

«Om morgenen var håpet der. Det satt som et flyktig lysskjær i mors svarte, glatte hår som jeg aldri våget å ta på. Jeg hadde smaken av det på tungen sammen med sukkeret på den lunkne havregrøten som jeg spiste langsomt mens jeg så på mors spinkle, foldete hender som lå helt stille på avisen med meldinger om spanskesyken og Versaillestraktaten. Far var gått på arbeid, og broren min var på skolen. Dermed var mor alene, selv om jeg var der. Hvis jeg satt helt stille og ikke sa noe, kunne den fjerne roen i hennes underlige hjerte vare helt til formiddagen var blitt gammel og hun måtte ut i Istedgade og gjøre innkjøp som andre koner.»

I en kjærlighetsløs tilværelse, der det vanket slag fra en sint og irritert mor, vokser Tove Ditlevsen opp:

«Når håpet på denne måten var knust, kledte mor på seg med voldsomme og irriterte bevegelser som om hvert klesplagg var en fornærmelse mot henne. Jeg skulle også kle på meg, og verden var kald og farlig og uhyggelig, for mors mørke sinne munnet alltid ut i at hun slo meg i ansiktet eller dyttet meg bort i kroken ved kakkelovnen. Hun var fremmed og gåtefull, og jeg innbilte meg at jeg var blitt forbyttet som spedbarn og at hun slett ikke var moren min. Når hun hadde kledt på seg, gikk hun inn foran speilet i soveværelset, spyttet på lyserødt silkepapir og gned seg hardt i kinnene med det. Jeg bar koppene ut på kjøkkenet, og inne i meg begynte lange, underlige ord å krype over min bevissthet som en beskyttende hinne. En sang, et dikt, noe dulmende og rytmisk og uendelig melankolsk, men aldri sørgelig og trist slik jeg visste at resten av dagen ville bli det. Når disse lyse bølgene av ord gjennomstrømmet meg, visste jeg at mor ikke kunne gjøre meg noe, for nå sluttet hun å bety noe for meg. Mor visste det også, og øynene hennes fyltes av kald fiendtlighet. Hun slo meg aldri når min sjel var beveget på denne måten, men hun snakket heller ikke til meg. Fra nå av og til neste morgen var det bare kroppene våre som var tett ved hverandre. «

Faren slår ikke, men Tove har liten kontakt med han. De er fattige og enda mer fattigslig blir det når faren er uten arbeid. Men det er de ikke alene om. Det er stor fattigdom rundt dem. Når faren, sosialisten, leser bøker sier moren at folk blir rare av lese. Planene for broren Edvin er lagt; han skal bli håndverker. Håndverkere er ikke arbeidsløse og de er ikke sosialister. Edvin er pen og Tove er erklært stygg. Når Tove spør faren hvorfor han leste Social-Demokraten, rynker faren pannen og kremter. Moren og Edvin ler fordi Tove er så ukristelig dum.

«Mor slo ofte og hardt, men det var som regel vilkårlig og urettferdig, og mens avstraffelsen stod på, følte jeg en slags hemmelig skam og en tung sorg som drev tårene frem i øynene mine og økte den smertelige avstanden mellom oss. Far slo meg aldri. Han var tvert imot snill mot meg. Alle mine barndoms bøker var hans, og på min fem års fødselsdag gav han meg en vidunderlig utgave av Grimms eventyr. Uten den hadde min barndom vært grå og trist og fattigslig. Likevel hadde jeg ingen sterke følelser for ham, noe jeg ofte bebreidet meg selv når han satt på sofaen og så på meg med de rolige, forskende øynene sine som om han ville si eller gjøre noe i retning av meg, noe som imidlertid aldri kom til uttrykk. Jeg var mors pike, og Edvin var fars gutt. Den naturloven var ikke til å forandre på. En gang sa jeg til ham: - Kummer, hva betyr det, far? Jeg hadde funnet uttrykket hos Gorkij og elsket det. Han tenkte seg om lenge mens han strøk de oppoverbøyde spissene på barten sin. - Det er et russisk begrep, sa han til slutt. - Det betyr smerte, elendighet, sorg. Gorkij var en stor dikter. Glad sa jeg: - Jeg vil også bli dikter! Da rynket han øyeblikkelig pannen og sa truende: - Ikke innbill deg noe! En pike kan ikke bli dikter. Jeg trakk meg krenket og bedrøvet inn i meg selv igjen mens mor og Edvin lo av dette skrullete innfallet. Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle røpe drømmene mine for noen, og dette løftet holdt jeg hele barndommen igjennom.»

En tøff tilværelse. Samtidig langt fra så tøff som andre hadde det der det f eks der det var alkohol med i bildet. Men for en jente var det et mål for foreldre som ikke hadde økonomi til at hun tok videreutdannelse: at hun ble godt gift og at den kommende ektefellen kunne forsørge henne. Han burde helst være håndverker.

Det er en stigning i romanene, den siste Gift, synes jeg var desidert best. Samtidig tror jeg ikke at leseopplevelsen hadde vært den samme uten at jeg hadde lest Barndom og Ungdom først. Tilsammen er romanene fordelt på 339 sider. Og igjen, selv om det jeg siterer fra Barndom er dystert, og at Tove Ditlevsen fikk et tøft liv i andre ekteskap der hun ved hjelp av legeektemannen fikk rusproblemer, er det som helhet ingen dyster historie. Den gir også et tidsbilde av hvordan det var å vokse opp i et dansk fattigkvarter med en dominerende mor og liten forventning til hva jenter kunne utrette i livet. Ved et skrivetalent og giftemål forbedret livet seg for henne. Og forholdet til moren var ikke dystert livet ut.

Omtale kopier fra dette blogginnlegget - link

Boken er lettlest og i et lite format. Samtalene er med unntak av en fra årene 2013-2015, og er i tidligere versjoner trykket i tidsskrifter og aviser. Jeg hadde ikke lest noen av dem tidligere. En bok en kan gå tilbake og lese i. En bok for alle lesere uansett hvor man er på skalaen mellom ateist eller troende. Til ettertanke på mange måter. Jeg har også lest og skrevet innlegg om boken der forfatteren samtaler med Kjell Askildsen, også det en god bok synes jeg.

Slik starter intervjuet med Tom Egeland:

«Jeg tror, som Carl Gustav Jung, at mennesket er mer eller mindre genetisk disponert for å tro, for å lete etter guder og en mening med tilværelsen. Som liten hadde jeg selv en hengiven barnetro, jeg ba aftenbønn og Fadervår hver kveld. Enda mer kristen ble jeg som tolv-trettenåring, i et Ten Sing-miljø der jeg bodde på Grorud. Men da jeg begynte å gå for presten for å konfirmeres, mistet jeg troen.»

Og det er vel like ved der jeg er, selv om jeg ikke er ateist som Egeland. Jeg er en tviler som Gerd-Liv Valla forteller at hun er. Samtidig er jeg nysgjerrig på de som har en sterk tro - hvor de henter den fra.

På spørsmålet om hans teologiske thrillere også har mildnet Egelands egen skepsis til kristendom og etablert religion, svarer forfatteren:

«Jeg er ingen aggressiv nyateist, jeg tror bare ikke på Gud. For meg finnes det ingen tenkende gud, ingen kraft som vil oss vel, bare en universell kraft som vi alle er en del av. Universet, inklusive dets mulige panteon av guder, gir jo blaffen i deg og meg; det er verdenshistorien, ja hver eneste dags tragedier, et bevis på. Men jeg er nok blitt mykere i kantene etter å ha diskutert med dypt kristne mennesker i årevis. Jeg har fått stor respekt for deres syn. Vi er bare ikke enige. Vi skiller lag når det gjelder det primære trosspørsmålet. Jeg har ingen gudstro. Det har de. Og de argumenterer godt for den.»

Siden jeg er glad i å lese bøker, var det spesielt interessant å lese intervjuene med forfatterne. På spørsmålet om det er Søren Kierkegaard som har fått Vigdis Hjorth til å tenke på Gud svarer hun:

«Som ung var jeg helt klar på å kalle meg ateist. En del av min familie var kristne på en veldig selvrettferdig måte. Min mors foreldre var læstadianere oppe i Alta. Der var alt synd. Kortspill og alt. Sånn levde ikke min mor og far, men vi var alle redde for min tante og onkel. De var så gudfryktige, strenge og hoverende. De kikket mor etter i kortene, om hun gjorde ting riktig, om vi ble konfirmert på den rette måten, de skulle hele tiden sette en standard. Min mor jattet med ved å late som, men jeg gjennomskuet alt det der.
Hva var din mor redd for?

Redd for ikke å være god nok, ikke være kristen nok. Det var en fordømmende utenpå-kristendom. Jeg fikk alltid LP-plater med gospelmusikk av dem som gaver.

Men da begynte jeg å gi dem ateistiske skrifter tilbake.
«Er du gal!» sa mor.
Var du aldri noen søndagsskoleelev?

Jo da, men jeg var i opposisjon. Elsket å diskutere kristendom og religion da jeg konfirmerte meg: «Tror du jeg kommer til helvete, da?» Jeg har vært opptatt av religion, men av de negative sidene. Det fordømmende. Men senere, når jeg har vært veldig lei meg, deprimert, har jeg henvendt meg til Gud. Det har jeg gjort.»

Også her var det en gjenkjennelse, selv om jeg heldigvis ikke har noen i familien som er læstadianere. Men å konfirmere meg ble jeg rett og slett tvunget til selv om jeg var helt klar på at jeg ikke så verdien i det. Synes jeg hadde gode argumenter mot. Heller ikke etter at jeg hadde «stått for presten» så jeg verdien i det å være konfirmert. Det ble uttalt at det var en skam dersom jeg ikke lot meg konfirmere – alle andre i familien hadde gjort det – hva ville folk si! Og når slike ord som skam hamres på en stakkars tenåring, da har en lite å stille opp med. Selv om jeg ler av det i dag, var det et overtramp.
Jeg kjenner meg også igjen i det Henning Hagerup forteller, at han ikke klarer å finne troen i den protestantiske kirken, men like ofte i naturen. Også Shoabib Sultan forteller at han har følt Guds nærvær i naturen. Jeg avslutter med et sitat fra samtalen med Shoabib Sultan:

«Under stjernehimmelen forstår du hvor uendelig liten du er. Hvor absurd kaldt og meningsløst universet er, hvor ubetydelig og kort dette livet er for vi skal dø, og det ikke er noe mer. En angst som griper tak. Har du kjent på det?
Jo, både hvor lite menneskelivet er, og hvor stort universet er, det er følelser jeg kjenner igjen. Men det fyller meg i liten grad med angst, snarere tvert imot, det gir en veldig ro ... Da jeg var generalsekretær i Islamsk Råd Norge, fikk jeg et merkelig spørsmål fra en journalist: «Vil din tro komme i krise hvis man finner ut at det er liv andre steder i rommet?» «Nei, selvfølgelig ikke», svarte jeg. I Koranen står det at Gud laget universet og spredte liv gjennom det. Da høres det merkelig ut om alt liv skulle ha havnet på denne ene lille planeten.
Jeg minnes alltid en episode i Tommy og Tigern, der de to sitter og ser opp mot himmelen og den uendelige stjernehimmelen. Så kommer det fra Tommy: «Jeg tror beviset på intelligent liv der ute er at de ikke har kontaktet oss.»

Ikke helt samme bilde som han beskriver det, men passer fint som en avslutning. Passer fint i disse klimamøte tider, vi mennesker har ikke mye å være stolte av tenker jeg.

Et innlegg som er hentet her fra bokbloggen min; tones bokmerke

Jeg kan ikke huske hvor lenge jeg har stått i bibliotek-kø for å lese Helga Flatlands roman En moderne familie som ble utgitt i 2017. Nå er den lest, og fortsatt er det mange som står i kø for å lese boken. Etter all omtale og intervjuer med forfatteren hadde jeg forventninger til romanen.

Innfridde den? Njaaa; «så der» som Pippi bruker å si. Den både engasjerte og kjedet meg.

I et intervju som jeg leste i A-magasinet er overskriften: «Hun ville beskrive en moderne familie. Det ble en historie om besteforeldre med helt andre ambisjoner enn å dulle med barnebarna.» Vel; slik oppfattet jeg ikke romanen. Jeg leste den slik at besteforeldrene ikke ønsket å miste kontakten med barnebarna. Tvert om, det var datteren som holdt avstand etter å få servert nyheten om at foreldrene skal skilles. Foreldrenes ambisjoner fikk ikke jeg med meg, annet enn at de var lei hverandre.

I 70 års-dagen til bestefar Sverre, som familien feirer i Italia, smeller bomben: han og bestemor Torill skal skille seg. Det er helt uforståelig for de voksne barna Liv, Ellen og Håkon. Den som tar det tyngst er eldstedatteren Liv; hun går helt i kjelleren. Eksistensgrunnlaget hennes er truet. Vi følger familien i to år fremover, og fortellerstemmene er Liv, Ellen og Håkon.

Engasjerte gjorde romanen fordi jeg ble lei sutringen til Liv. Hun irriterte meg. Greit, kipt at foreldre skiller seg uansett alder. Men sannelig har denne familien mange goder ved at de bor relativt tett og foreldrene stiller opp for barnebarna. Jeg kjedet meg innimellom fordi jeg synes at romanen maler for mye over samme tema. Kanskje det hadde blitt litt mer liv i den om besteforeldrene virkelig hadde slått ut håret.

Men, absolutt interessant tema. Et av TV-programmene som har interessert meg er BBC programmet Escape to the Country. Mange av de som ønsker seg et drømmehus på landet er pensjonister. Det er ikke grenser hva de skal gjøre i sin pensjonistalder. Et nytt liv skal de få. Av og til lurer jeg på om de tror at når de kommer til en viss alder så snur det, de blir yngre og sprekere. Pytt; det er ingen sak å fly opp og ned en bratt trapp når en er 80. Faktisk er det slik at en del av de nybygde boligene rundt der jeg bor er eldre ektepar. Hus med store hager og to etasjer. En plastikkirurg forteller i Moss Avis i dag at han har 80 åringer som har utført en facelift. Her kan det skrives bøker i massevis – det er bare fantasien som setter grenser.

Omtale av min leseopplevelse er kopiert fra dette blogginnlegget. ]1

«Anna betraktet sjøen. Det dukket opp en velkjent følelse der hun sto i vannkanten: en høyspent blanding av tiltrekning og skrekk. Hva ville komme til syne hvis alt dette vannet plutselig forsvant? Et landskap av bortkomne gjenstander: sunkne skip, skjulte skatter, gull og edle stener og det armbåndet som hadde falt av håndleddet og ned i en avløpskum. Lik, hadde faren alltid lagt til, leende. For ham var havet en ødemark.»

Jeg synes det jeg siterer over var fint da jeg leste det første gang. Hvordan det sammenfatter historien til en av hovedpersonene i historien, Anna, ser jeg først etter å ha lest den gode romanen Manhattan Beach av den amerikanske forfatteren Jennifer Egan utgitt i 2017. Gyldendal forlag har gitt ut romanen på norsk i 2018, og boken jeg har lest er et leseeksemplar. Tidligere har jeg lest og skrevet om Bølle på døra utgitt av Jennifer Egan, som jeg også likte godt – link til innlegget jeg skrev i 2013:

Bølle på døra (A Visit From the Goon Squad) av Jennifer Egan

Anna Kerrigan er elleve år når hun står på Manhattan Beach og skuer ut over havet. Hun er sammen med faren Eddie hjemme hos restauranteier og gangster Dexter Styles. Faren mistet jobben som aksjemegler under børskrakket. Økonomien i den lille familien har rast ned til et bunnivå. Eddie Kerrigan har jobbet for Dunellen som driver med lyssky aktiviteter på havna. En venn fra oppveksten på barnehjemmet. Men nå krever den handicappede datteren Lydia at Eddie må tjene mer penger, og da er Styles riktig mann å kontakte. Dette møtet vil prege livene deres fremover. Havet vil bli sentralt for det yrket Anna velger og som var, og fortsatt er (?), utradisjonelt for en kvinne.

I romanen til Jennifer Egan Manhattan Beach på 463 sider følger vi Anna, Eddie og Dexter Styles og menneskene rundt dem. Handlingen foregår i New York, nærmere bestemt Brooklyn, på 1930- og 40-tallet. En historisk roman og helt forskjellig fra romanen Bølle på døra, særlig hva angår form. Manhattan Beach er i sin form en mer tradisjonell roman.

Når vi møter Anna igjen, er hun en ung kvinne som har avbrutt studiene for å jobbe ved Marineverftet i Brooklyn. Andre verdenskrig er i gang.

«Det ble snart kjent at det de kontrollerte, var deler til slagskipet Missouri, som hadde fått kjølen strukket i Tørrdokk 4 nesten et år før Pearl Harbor. Senere var Missouris skrog blitt slept tvers over Wallabout Bay og til beddingen: et enormt område, med inngjerdinger av jern som avsperret omverdenen, og gangbroer som løp i sikksakk og minnet om den store berg-og-dalbanen på Coney Island. Det å vite at komponentene hun kontrollerte, skulle bli en del av det mest moderne slagskipet som noen gang var bygd, hadde faktisk gitt Anna litt mer glød i arbeidet. Men ikke nok.»

Anna kjeder seg, og i mot sjefens ønske forlater hun arbeidsplassen i matpausen. Hun kommer for sent tilbake og kalles inn på teppet til sjefen, Mr. Voss. Under samtalen sier han at han har lagt merke til at hun ikke har med mat hjemmefra. Da avslører hun at hun bor sammen med moren og den sterkt handikappede søsteren, og at faren er forsvunnet.

«Hadde Anna følt noe ved denne avsløringen, ville hun ha skjult det. Men hun følte ingenting. Faren var gått hjemmefra slik han ville ha gjort på en hvilken som helst dag - hun hadde ikke engang noen erindring om det. Sannheten hadde meldt seg gradvis, som når skumringen faller på: en erkjennelse, når hun tok seg i å vente på at han skulle komme tilbake, av at hun hadde ventet i dager, og så i uker, og så maneder - og allikevel hadde han ikke kommet. Hun var fjorten, og så var hun femten. Håpet ble erindringen om håp: en nummen, død flekk. Hun husket ikke lenger klart hvordan han så ut.»

Jennifer Egan skriver godt. Romanen er på et nivå som gjør at jeg nesten er redd for å omtale den. Redd for at noen skal misforstå noe jeg skriver slik at de unngår å lese den og dermed går glipp av en god leseopplevelse,

Jeg synes Jennifer blant annet er rågod til å beskrive relasjoner mellom mennesker uten å fortape seg i unødvendige detaljer og selvfølgeligheter. På en elegant måte beveger hun seg frem og tilbake mellom fortid og nåtid og mellom de tre personenes ståsted i fortellingen. Eddie Kerrigans forsvinning skaper en spenning gjennom hele romanen uten at det gjør fortellingen hesblesende.

Det er få romaner jeg leser som jeg tenker kunne vært filmatisert. Manhattan Beach er en slik roman. Samtidig er det skummelt når jeg har dannet meg så klare bilder av personer og miljø. Anna gikk inn i hjertet mitt fra første side. Det samme er relasjonene hun har til familie, venner og bekjente, og endringer i disse.

Her i Gyldendal Magasin forteller Jennifer om presset og prestasjonsangsten etter suksessen med Bølle på døra. Hun forteller at hun underveis i skrivingen var i tvil om hun skulle få det til. Om du vurderer å lese romanen anbefaler jeg deg å lese intervjuet. Når en har lest den forstår en hvor krevende det må ha vært å skrive den.

Omtalen er kopiert fra et innlegg jeg skrev i dette blogginnlegget

Bokklubben kategoriserer Graeme Macrae Burnets roman Med blodig forsett Dokumenter vedrørende tilfellet RODERICK MACRAE som historisk krim.

Romanen ble utgitt i 2015 med tittelen His bloody project : documents relating to the case of Roderick Macrae, og på norsk i 2018 på Forlaget Press.

Da boken dukket opp på eBokBib, var jeg rask til å låne den. Av erfaring vet jeg at det blir lange ventelister på bøker med handling som innbefatter et eller flere mord. På grunn av formen forfatteren har valgt, var min første tanke om boken er skrevet ut ifra en virkelig hendelse. Det er det flere lesere som har lurt på.

Her på bloggen OP-5 står det:

«Å begynne på boken uten å vite noe om innholdet var som å se første episode av The Office uten kontekst. Er dette ekte? Eller lett fiksjonsvariant av noe som faktisk har skjedd? Er alt påfunn, eller har faktisk forfatteren Graeme Mcrae Burnet slektskap til drapsmannen Roddy Mcrae? Stemmer det, som han skriver i introen, at Roddy Mcrae skrev ned historien sin da han satt i fengsel? Forvirringen ga ekstra krydder til leseopplevelsen, men det skader heller ikke å vite hvordan det henger sammen. Med blodig forsett er uansett en riktig så stor leseopplevelse.»

De er flere anmeldere som fremsnakker boken – senest i Aftenposten i går. Jeg har lest romanen i helgen. Selv om jeg ikke leser mye krim, likte jeg den. Fordi den skiller seg ut på en positiv måte. Romanen ble kortlistet til Bookerprisen 2015. Mer om forfatteren kan du lese her.

Allerede i romanens innledning får vi vite at romanens hovedperson Roderick Macrae er siktet for å ha drept tre personer. Han sitter i fengsel i påvente av rettsaken. Blir han funnet skyldig, vil han bli hengt. Året er 1869 og Roderick er sytten år. Etter å ha lest flere forklaringer til personer som kjente Roderick og som har ulike oppfatninger av drapsmannen og hans familie, kan vi lese Rodericks egen skriftlige redegjørelse om opptakten til drapene. En redegjørelse hans forsvarer har bedt Roderick om å skrive.

Vi kan lese om et liv som sønn av en fattig leilending på landsbygda i Skottland. Når moren, som har vært et lyspunkt i familien, dør i barselseng, forandrer livet seg til det verre for den allerede lutfattige familien. Den tungsindige og religiøse faren driver familien med hard hånd. Søsteren Jetta må nå utføre morens oppgaver. Når en av naboene, Lachlan Mackenzie som er en av de drepte, får oppgaven å være konstabel i landsbyen, bruker han sin myndighet til å gjøre livet vanskelig for familien. Roderick skriver i innledningen til sin beretning:

«Jeg begynner med å si at jeg utførte disse handlingene ene og alene i den hensikt å frelse min far fra de gjenvordigheter han har lidd under i det siste. Årsaken til disse gjenvordighetene var vår nabo Lachlan Mackenzie, og det var for å bedre min families skjebne at jeg fjernet ham fra det jordiske liv. Videre burde jeg opplyse at jeg ikke har vært annet enn en skuffelse for min far helt siden jeg kom til verden, og det at jeg forlater hans hus, kan bare være en velsignelse for ham.»

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen i romanen. Det jeg kan si, er at jeg undrer på hvorfor ikke søsteren Jettas skjebne fikk større plass i romanen. Samtidig var det slik det var, kvinner og barn hadde liten status i samfunnet. Uansett; jeg tror boken til Graeme Macrae Burnets kan fenge mange lesere.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Når jeg leste at flotte og engasjerte Mona B. Riise, som jeg har sett og hørt i NRK programmet Stjernekamp, hadde gitt ut en bok med tittelen Norsk pop-poesi, måtte den inntas sakte.

Pax Forlag som har gitt ut boken og som jeg har fått et leseeksemplar fra, beskriver Mona B. Riise slik:

Mona B. Riise (f. 1972) er journalist og programleder på TV og radio. Hun er utdannet fra Universitet i Oslo, med litteratur, medier og kommunikasjon i fagkretsen. Hun har lang fartstid som reporter og programleder for musikk og kulturprogrammer på NRK, blant annet Lydverket.

Inntas sakte måtte boken fordi jeg måtte høre på låtene hun har hentet teksten fra. Mange var kjente, men mange ukjente.

Mona B. Riise skriver blant annet dette i innledningen:

«Jeg har tatt deler av teksten ut av sin sammenheng for å vise dem frem tydeligere. Mange som kjenner sangene synes kanskje det er vondt, men jeg oppfordrer til å høre musikken og teksten i sin helhet også. Noen tekster snur ord rundt så verden blir som ny.»

Hun innleder med «Karpedammen», der hun bl a skriver dette om sin opplevelse på en konsert med Karpe Diem:

«Konsertene var en triumf for Karpe Diem, men også for pop-poesien og jeg tror nesten jeg kan si, for mennesket. Om de rapper om innvandrerbakgrunn, om forhold, mat og sex, om å være muslim, om påfugler eller om fugler uten vinger. Himmel! Jeg må få dem ut av systemet før jeg går videre».

Etter utdrag fra fire låter med Karpe Diem, går hun videre med kapitlet Byen der hun har sitert fra samtale med Lillebjørn Nilsen og utdrag fra hans låter. Hun siterer blant annet dette fra samtalen der Lillebjørn sier:

«Noen ganger virker sangtekster sterkere når man bare leser dem. Jeg har aldri følt at det er en kamp mellom lyrikere og visedikterer, egentlig. Men det er poeter, jeg skal ikke nevne navn, som har sett litt ned på oss. Da har jeg sagt: «Er dere klar over hva ordet lyrikk betyr? Hvor det kommer fra? Lyrikk er ‘ord til lyre’ og lyre er et strengeinstrument, så da er det egentlig vi som er lyrikere, vi som har strengene til brøstet.»

Fint hva? Av og til kan det dukke opp en setning fra en sangtekst, som det engang gjorde fra låten Alexander Kiellands plass som er med i boken. Setningen «Men en trekkfugl vender tilbake om ikke annet så på trass.» dukket opp en gang det stormet som verst rundt Carl I Hagen. Han var hjemme fra Spania og laget røre i politiker-leiren. Setningen som dukket opp mot dramaet som utspilte seg gjorde meg veldig lattermild.

Tilbake til boken: Slik fortsetter den med egne refleksjoner, utdrag fra tekster og samtaler. En refleksjon fra kapitlet Livet og alt det der:

«Alt det kompliserte og det som er vanskelig å snakke om har en trygg plass i sangtekster.
Er jeg født bekymret og urolig eller ble jeg det? Livet kaster nok motgang mot en til at jeg tror jeg er blitt bekymret, samtidig ble jeg alltid kalt et sart barn.
I musikk har jeg funnet behagelig gjenkjennelse eller utløp for det sinnet jeg aldri klarte å finne frem til eller turte å uttrykke selv.»

Her kan jeg kjenner meg igjen. En setning som ofte dukker opp hos meg, er denne setningen fra Kari Bremnes låt Nytt imellom oss:

«...livet e en sang vi ikkje kan og nu går den akkurat forbi her...»

Hele teksten kan du finnet i dette innlegget på bloggen:

Det var noen smakebiter fra boken til Mona B. Riise. Den er verdt å få med seg, og er en inspirasjonskilde til å lytte enda mer på tekstene i låter.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Forfatteren har gitt stemme til mange i denne romanen om den brutale historien som slavehandelen var og konsekvensene for etterkommerne. En viktig historie å bli minnet på.En roman på 452 sider må bli korte opphold hos hver enkelt. Selv om mange av historiene er gripende, og det ikke var problemer med linken mellom personene, ble det litt for overfladiske bekjentskaper til at jeg fant kjemien med romanen. Boken jeg har lest er et leseeksemplar.

Anita med bloggen artemisiasverden har invitert til en Dikt-lesesirkel. I januar er tema her: Les en ulest diktsamling fra bokhylla mi.

I helga leste jeg to avisartikler om boken til den danske forfatteren Naja Maria Aidt. Hennes bok Har døden taget noe fra dig så giv det tilbake er utgitt på norsk. En bok som handler om tapet av sønnen. Etter å ha spist hallusinerende sopp sammen med en venn, hoppet han naken ut av vinduet i fjerde etasje. Han var 25 år. «Mot døden har du ingenting å stille opp» sier hun i et intervju med A-magasinet.

I en anmeldelse av boken hennes i Aftenposten lørdag 22 januar, er diktsamlingen til Kolbein Falkeid En annen sol (1989) omtalt. Jeg har Samlede Dikt (2003) av Kolbein Falkeid i bokhylla mi. Diktsamlingen En annen sol finnes i Samlede dikt. Ulest.

Fra omtalen i Aftenposten på lørdag:

«Kolbein Falkeid laget denne boken som et minnesmerke for datteren, som tok sitt eget liv da hun var 25 år. En annen sol er blant de mest solgte diktsamlingene i moderne norsk litteratur. Særlig inntrykk gjør disse linjene fra diktet Et rom står avlåst...»

Etter å ha lest den sterke historien til Naja Maria Aidt i intervjuet med A-magasinet, gjorde diktsamlingen inntrykk å lese. Datteren til Kolbein Falkeid døde i 1988, året før diktsamlingen ble utgitt. Jeg skal gi noen smakebiter fra samlingen.

Siste verset av Hvem er du?:

«Hvem er du? Jeg leter
i det siste bildet av ansiktet ditt,
ser blikket bøyd under en altfor tung bør.
Livet mitt skulle jeg gitt for å vite hva du visste,
er sorgfull fordi jeg ingenting vet.
Og kan ikke svare. «

Et vers fra diktet En annen sol:

Stille rundt båten, stille
som stjerner når jorda er avskrudd og menneskers ord,
famlende tanker og drømmer er glemt.
Jeg legger årene i hver sin tollegang,
senker og løfter dem. Lytter.
Det vesle plasket av dråper i havet
sementerer stillheten. Sakte mot en annen sol,
dreier jeg båten i tåka: Livets
tette ingenting. Og ror,
ror.

Diktsamlingen speiler den store sorgen til dikteren. Ikke minst diktet Et rom står avlåst

Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.

Og tomheten svarer aldri.»

Link til innlegget omtalen er kopiert fra

En natt

Det er natt
det er
stummende mørkt

bortsett fra
frontlysene
våre egne

og lysene
fra alle
som nærmer seg
ut fra det tomme intet

vi sitter
i det grønne
og spartanske lyset
fra instrumentpanelene

mens de svarte skogene
i ytterkanten av synsfeltet

forsvinner
som ubestemmelige
minner

Diktet En natt er fra Rune Tuveruds tiende diktsamling Foran Orion utgitt i 2015 hos forlaget Cappelen Damm. Mitt prosjekt med å lese diktsamlinger av for meg ukjente forfattere, holdt på å strande allerede ved denne diktsamlingen. Etter å ha lest dette diktet fra samlingen ble jeg helt satt ut:

En morgen

Min datter ligger midt på gulvet, i løpet av natten har hun tatt madrassen fra sengen sin og slept den ut i stuen. Rommet er opplyst, den ene underarmen hennes ligger midt på gulvteppet. Jeg ser alle kuttene, de som er grodd, og det åpne såret. Jeg ser på dyna som er flekket av rustrødt blod. Hun sover djupt, eller hun er i koma. Men det er bare ord. Ting er som de er, og ord forandrer ingenting. Det som skjer, det skjer. Hun vil våkne. Hun vil snakke til oss, som det skulle være en hvilken som helst morgen. Og uansett hva vi sier, vil hun svare rolig og veloverveid. Hun vil være blid og besluttsom. Og spør vi om hun vil ha frokost, så vil hun si at hun har dårlig tid. Hun vil kle på seg, sminke seg. Lete litt for å finne noe hun må ha med seg i den svarte skinnveska med gullfarget lenke. Hun går ned den smale trappa. Ut i den kjølige luften, som ennå ikke har blitt varmet opp, og som kanskje ikke blir det, tatt i betraktning av at vi bor langt mot nord. Og der ute vil noen vente på henne, de hun kaller vennene sine. Og jeg tenker, jeg mister henne, nå mister jeg henne.

Det var vondt å lese det. Selv om det han skriver om var ikke direkte gjenkjennende, er det som forelder et lite mareritt. Jeg kjente følelsen av utilstrekkelighet og angst. Måtte legge bort samlingen. Det var som om diktene i samlingen etter det ikke betydde noen ting.

I et intervju med Aftenposten svarer Hanne Ørstavik følgende på spørsmålet

«Frykter du ikke at bøkene dine blir vel intime?»:
«– Nei. Jeg tenker at det er mulig å skrive om absolutt alt. Og at det som avgjør, er om det er mulig å dele det som står. At det ikke er kryptisk eller internt, men felles, åpnet. Romanen er et sted jeg undersøker spørsmål som for meg er livsavgjørende. Hvis jeg ikke kan gå til romanen med det innerste, hvor skal jeg gå da? Og hva skal vi da med romanen? Så er det opp til leseren å velge hvilke bøker som er livsavgjørende for henne eller ham å lese.»

Livsavgjørende – jo- av og til treffer en på en bok – en tekst – et dikt - som beskriver livet slik det er.

Flere dager etter å ha lest i samlingen tok jeg den frem igjen. Tidlig en morgen, før trening og jobb med januarmørket liggende som en klam hånd rundt livet mitt, fant jeg flere dikt som jeg likte. Blant annet diktet En natt. En vintermorgen i januar som bare hadde forsvunnet uten særlige minner. Nå vil jeg huske den – 18. desember 2018 - morgenen da jeg leste dikt skrevet av Rune Tuverud.

Diktet om Fretex er mer optimistisk. Et dikt med dobbelt budskap til meg – minnet meg blant om hvor viktig det er å møte andre mennesker med et smil. Herrejemini – så lett det er å glemme:

Fretex
Vi er inne på Fretex, og du har kjøpt det du skal ha. Og jeg går til kassen med en bunke diktsamlinger, legger dem på disken og sier; det er visst fem kroner stykket. Og ekspeditrisen svarer, ja, det er vel det. Og etter en ørliten kunstpause legger hun til; vi er så lettlurte her. Og ekspeditrisen ved siden av henne smiler. Og jeg smiler. Og selv om det er de samme smilene vi har smilt tusen ganger før, så er det likevel nytt, for alt som betyr noe kan gjenbrukes, få en verdi for noen andre.

Så ja, diktsamlingen til Rune Tuverud som jeg leste på eBokBib ble en god leseopplevelse selv om jeg ikke alle diktene falt i smak.

Omtale kopier fra et blogginnlegg - link