I en bokanmeldelse her på NRK skriver anmelder:

«I sin siste bok ser Frank Aarebrot på reformasjonen med statsvitenskapelige briller og deler ut biroller til blant andre Marx og Milosevic. Det tar litt mer enn 500 minutter, men er verdt strevet.#

En bok på 381 eksklusive bilder spekket med fakta krever sin leser. Så ja, strevsomt har det til tider vært. Særlig begynnelsen. Det som beskrives skjedde langt tilbake i tid er mindre interessant enn når vi nærmer oss vår tid. Samtidig må dette stoffet inntas fordi det hjelper å forstå vår kaotiske nære fortid og nåtid.

Innholdet er fordelt på 7 kapitler med underkapitler, og kapittel 1 starter slik:

«Den 31. oktober 1517 publiserte Martin Luther (1483-1546) sine 95 teser. Formålet med disse tesene var å sette i gang en debatt blant Luthers studenter og kollegaer. Ambisjonen var å forandre deler av den katolske kirkes praksis. Det er derfor vi kaller dette for en reformasjon, og ikke en revolusjon. Luthers hensikt var ikke å forkaste kirkens enhet, men å forbedre forholdet mellom kirkens liv og lære. Ifølge Luthers venn, støttespiller og biograf, Philipp Melanchthon (1497-1560), ble disse tesene spikret opp på døren til hovedkirken ved universitetet i Wittenberg, hvor de begge virket som professorer.
Denne handlingen regnes som starten på reformasjonen. I de aller første årene etter 1517 var det imidlertid lite som tydet på at Luthers handling ville være starten på noe som ville føre til monumentale samfunnsendringer. Det er andre begivenheter i årene som fulgte, som kanskje i større grad peker frem mot at noe fundamentalt var i endring...»

I tillegg til kapittelinndeling med beskrivende overskrifter, er det bakerst i boken en litteraturliste og et register. Derfor er dette en fin oppslagsbok.

Det siste kapitlet er en form for oppsummering, og underkapitlet «Protestantismens rolle for de siste 500 års samfunnsutvikling» starter slik:

«Det er allment akseptert at reformasjonen var med på å forme dagens Europa, og at den også kom til å få stor påvirkning utenfor Europas grenser. Når man derimot kommer til å se hvordan og hvorfor dette skjedde, så er ikke enigheten like stor. Det finnes dermed mange versjoner av historien om reformasjonen.
For noen handler reformasjonen om frihet fra en undertrykkende katolsk kirke. Dermed blir Luther symbolet på en individualist som protesterer mot et autoritært system. Den videre historien blir en fortelling om hvordan økt leseferdighet og bibelkunnskap starter en utdannelsesrevolusjon som selvstendiggjør individet. Når Luther først tar mot til seg og stiller spørsmål ved den katolske kirkes tradisjonelle autoritet, inspirerer han også menneskene til å stille spørsmål ved andre etablerte tradisjoner. Reformasjonen blir da forløperen til det moderne kritiske mennesket, vitenskapsrevolusjonen og til liberale ideer som demokrati, likestilling og den sekulære verden. En slik gjennomgående positiv analyse kan i dagens debatt kan lede til den konklusjon at «problemet med islam er at de ikke har hatt en reformasjon».

Det er mye fakta å ta innover seg. Noe kjenner jeg igjen fra andre bøker jeg har lest. Uansett, jeg er helt klart blitt mer opplyst om tema boken belyser ved å lese den.

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget - link

«Årets siste brev fra Prøysen begynner med et sitat fra den greske filosofen som morfar i Stavanger kalte «Aristototlass»:
Da Aristoteles engang ble spurt om hva vennskap var, svarte han: Det er en sjel som har tatt bolig i to legemer.»

Året er 1969, året før Alf Prøysen dør. Da har Alf Cranner hatt kontakt med Alf Prøysen fra det første møtet i 1964. De møttes, snakket i telefon. Men ikke minst brevvekslet de.

Boken Fra Alf til Alf starter slik:

«Tidsskillene, øyeblikkene da noe avgjørende nytt hendte meg i livet, husker jeg for det som kom etterpå. Forandringene. Jeg husker naturligvis ikke alle, men de viktigste skillene ser jeg omtrent som klesklyper på ei tørkesnor. Det er mellom dem det skjer. Fra den ene til den neste strekker historien min seg ut som store og små plagg; noen falmet, andre med tydelige mønstre og farger.
To store flak overlapper hverandre: visesangerlivet mitt etter LP-debuten våren 1964, og vennskapet med Alf Prøysen som oppsto samtidig. Mønsteret i det ene skinner igjennom og kan ses i det andre.
Til tross for at Prøysen var tjueto år eldre enn meg og hadde en fortid i mellomkrigstidens husmannsmiljø på Hedmarken, mens jeg var en inngrodd bygutt fra Oslos vestkant, viste det seg etter hvert at vi var likere enn man skulle tro. Prøysen langt mer urban og jeg mindre vestkantgutt. Vi kom til å påvirke hverandre. Jeg ble viktig for ham både i arbeidet og hverdagen hans, og han endret synet mitt på visekunsten, meg selv og på menneskenes liv i denne verden. Takket være Prøysen skulle jeg med årene velge andre typer sanger og få en annen utsiktsplass enn den jeg hadde første gang jeg møtte ham.»

Boken ble utgitt i 2016 og er en bok jeg har kjøpt. Det var gjennom klubben Visens venner at Alf Cranner og Alf Prøysen ble kjent. Det var Erik Bye som fikk Alf Cranner inn i klubben. Det var nok av de i den såkalte kultureliten som så ned på Prøysen og nedsnakket han. Men Erik Bye var en av de som hadde stor respekt for Prøysen. En gang Prøysen opptrådte stod Cranner ved siden av Erik Bye:

«Hva er det han gjør? hvisket jeg. – Han er verken gitarist eller sanger, men han tar jo innersvingen på publikum...
-Jo det skal jeg si deg, hvisket Bye tilbake. –Han står der oppe og er bare Alf Prøysen. Bare seg selv.
Han nølte litt:
-Men dét er det bare mennesker med et stort innhold som kan tillate seg.
Da jeg senere fortalte om «Lomnæsvisa», nikket han:
-Du skal være klar over at om femti år kommer noen til å ta doktorgraden på Prøysen.»

Og Prøysen visste å sette pris på Erik Bye:

«Alf Prøysen ga ham en presang til 40-årsdagen: «Visa om Jørgen Hattemaker og Kong Salomo». Et utkast jeg fikk tilsendt, var enda et eksempel på hvordan han jobbet med detaljer. Verset som begynner med «Når dronningen av Saba gjør Salomo visitt ...» blir i utkastet fulgt av «så ser jeg skjøgens datter på stien stevner hit». I den ferdige visa har Prøysen forandret det til «je ser a Lea Lettvint, og hu har tenkt seg hit...». En liten vri ga stor forskjell.
Med presangen sin ville Prøysen takke Erik Bye for at han bøyde seg like dypt for hattemakeren som for kongen.
- Du skjønner, sa han. - Erik er den største av oss. Han er som et univers som har plass til alle.
Og Erik Bye sa en gang dette om Prøysen: «Han er en Jesus på jorda.»

Mest handler boken om forbindelsen mellom Cranner og Prøysen og livene deres de årene de kjente hverandre. I et av brevene skriver Prøysen:

«Dette har jeg aldri sagt til noen, jeg trur nesten ikke at jeg har tenkt det før, men du har en egen evne til å få meg til å se ting klart, jeg blir ofte forbauset over mine egne uttalelser når jeg sitter sammen med deg, og når du kommer med det klassiske «Så klok du er....» er jeg fullstendig enig og like overveldet som du.»

Fra Alf til Alf av Alf Cranner er en varm bok det var verdt å lese og en bok som er verdt å eie.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

«Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å skrive om dette, eller om pappa i det hele tatt. Fingrene mine har lekt frem melodi etter melodi, mens jeg har stirret meg nesten snøblind på sidene i notatbøkene mine. Samme hvor bra melodiene har vært, fortsetter arkene å ligge der uberørte som en dalside selv om den djerveste løssnøkjører ikke våger å sette utfor.»

«Da er livet tilstede - Og det stirrer på deg» - en strofe som De Lillos synger, og som jeg fikk i tankene da jeg leste Her hos de levende av Levi Henriksen. En roman som ble utgitt i 2017, 303 sider, og utgaven jeg har lest er lånt av biblioteket.

Jeg har likt tidligere bøker jeg har lest skrevet av Levi Henriksen, men Her hos de levende fikk meg til å tenke på min favorittforfatter Per Petterson. Det er det flere som har tenkt. Når jeg nå går inn her på siden boken er omtalt hos Gyldendal, siteres en anmelder i Vårt land som skriver:

«Her hos de levende har en språkføring som glitrer. Henriksen skriver enkelt, men ­melodisk, det minner om Per Petterson.»

Her hos de levende gjorde inntrykk å lese. Tidvis veldig vondt. Som Gyldendal skriver, det er farens historie som er bakgrunnen for romanen:

«Huset som Hermann Henriksen bygde med sine egne hender, er solgt og skal rives. Hermann som i alle år arbeidet i skogen, han som hoppet lengst av alle på ski. Og som da han var unggutt la planer om å drepe stefaren sin. Hvem var han egentlig?»

Det som gjør det vondt å lese er beskrivelsen av stefarens brutalitet. Samtidig oppveies dette av språket – et eksempel:

«Den evige rastløsheten hans ble av omgivelsene ofte forvekslet med trass eller manglende evne til å tilpasse seg. Men det var bare noe i vinden som hvisket navnet hans, og hver gang han følte at han nesten var nær nok til å forstå hva som ble sagt, skiftet vinden retning.
Pappa var aldri fjern når han var sammen med meg, mamma eller søsknene mine, men noen ganger, når han trodde ingen så ham, var det som han stengte seg inne i et rom for seg selv enda han sto midt ute på gårdsplassen. Iblant virket han helt forgapt i stillheten, som om det var noe i den som bare han kunne høre. Selv om jeg vokste opp i en tid og på et sted der det ikke var vanlig at foreldrene dro, var det likevel noe i meg som var redd for en dag å oppdage at faren min hadde stukket av. Tanken virker helt absurd i dag, men som barn gjorde det meg urolig at pappa hadde denne evnen til å bli borte selv om han aldri forsvant ut av syne. Jeg kan også huske at han pleide å snakke med seg selv. Ikke ofte, men ofte nok til at jeg fant det underlig.
Selv har jeg flere ganger i det siste tatt meg i det samme. Men jeg er alene, jeg har ingen å snakke med. Det hadde pappa.»

Spørsmålet jeg stiller meg er hvor mye av forfatterens egen historie er det som fortelles – hvor mye er fiksjon - forlaget skriver i sin omtale:

«Hermanns sønn har kommet til et vippepunkt i livet. Han har brutt kontakten med sine nærmeste, og har tatt seg inn i det gamle og forlatte huset som faren bygde. Om farens oppvekst og dunkle fortid vet han lite. Med to gamle landskapsmalerier og en etterlatt 7de sans forsøker han å lime sammen brokkene av farens liv. Og redde stumpene av sitt eget.»

Jeg kjenner lite til forfatteren – ut fra boken holder han avstand fra deltakelse i f eks kjendisprogram – her er et eksempel på hvordan han beskriver seg selv:

«Hele livet har jeg følt på denne annerledesheten.
Noen ganger tilskriver jeg den pinsevennoppveksten. Andre ganger at mine finske forfedre har gjort meg godt over gjennomsnittet disponert for mismot. Samtidig har jeg alltid innbilt meg at dette mørket, denne evige rastløsheten kommer fra pappas side, fra den stedbundne delen av familien. Dobbeltsidig mismot, det er hva jeg lider av.»

Det var noen smakebiter. Boken til Levi Henriksen er helt klart en av de beste norske romanene utgitt i 2017 som jeg har lest.

Link til blogginnlegget som omtalen er kopiert fra

«Han satt og så rullebanen på Tempelhof synke bakover og forsvinne dypt under seg.
Leamas var hverken særlig spekulativt eller filosofisk anlagt. Han visste at han var ferdig - det var et faktum han fra nå av ville bli nødt til å avfinne seg med, som andre måtte leve videre med en kreftsvulst eller i en fengselscelle. Han visste at det ikke var noe å gjøre ved, ingen ting kunne slå bro over kløften mellom før og nå. Han møtte sitt nederlag på samme måte som han en dag sannsynligvis ville møte døden, med en viss kynisk ergrelse og den ensommes mot. Han hadde greid seg lenger enn de fleste; nå var han slått. Det sies at en hund lever så lenge den har tennene i behold; Leamas hadde figurlig talt fått trukket ut alle tennene; og det var Mundt som hadde trukket dem ut.»

Det er ikke siste dagers medieoppslag om nordmannen som er fengslet og anklaget for spionasje i Moskva, som fikk meg til å låne og lese romanen Spionen som kom inn fra kulden av John le Carré, som sitatet over er fra.

Årsaken er at jeg på sist lørdag helt tilfeldig lånte med meg hans erindringsbok Duenes tunnel Historier fra mitt liv (2016), som ble utgitt på norsk i 2017, og hans siste roman utgitt på norsk i 2017: Spionenes arv (2016).

I og med at jeg ikke har lest hans tidligere bøker, heller ikke Nattportieren som står ulest i bokhylla, måtte jeg også låne og lese hans gjennombruddsroman. Spionen som kom inn fra kulden. Romanen er filmatisert med Richard Burton i hovedrollen. På Wikipedia leser jeg at i 2006 erklærte Publishers Weekly romanen utgitt i 1963 for å være «den beste spionroman i alle tider». Etter å ha lest den er det å si at jeg mener at den fortsatt er leseverdig og aktuell.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Boken til Schau På vegne av venner leste jeg en omtale av i æsculap nr 4/2017 – et magasin for medisinstudenter, og utgaven handler om død. Tuva Stranger skriver innledningsvis i anmeldelsen:

"Budskapet mitt er enkelt: les eller hør denne boka. Det er en del år siden den kom, men den blir nok (dessverre) aldri utdatert. I avisa kan man lese dødsannonser der det står «På vegne av venner», etterfulgt av tid og sted for begravelsen. Her står det ofte en liste over pårørende til avdøde, men i noen tilfeller finnes ikke denne listen. Få eller ingen dukker opp til seremonien, og kommunene ordner det praktiske. Kristoffer Schau bestemte seg for å gå i kommunale begravelser i Oslo, og skrev mens han gjorde det. «Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.»

Etter å ha lest boken er jeg enig; boken til er ikke utdatert - den er fortsatt lesverdig og tankevekkende. I boken utgitt i 2009 skriver han at han var arbeidsledig da han bestemte seg for prosjektet, og skriver:

«Så så jeg bildet. Det var en artikkel i Aften Aften der det sto om kommunale begravelser i Oslo. Altså begravelser betalt av Oslo kommune. Begravelser som av ulike årsaker måtte tas hånd om av det offentlige og ikke av venner eller eventuell familie. Og så var det bildet. En tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Ingen hadde kommet. Vedkommende ble altså bisatt foran en tom sal.
Det var tomt på altfor mange plan. Så mange at jeg ble utmattet av å tenke på det. Utmattet av å se på bildet. Utmattet av å lese artikkelen. Det var akkurat som om all personlig møkk og håpløshet fra de siste månedene kom sigende over meg på en gang. Tredde seg over huet mitt som en plastpose.
Det var altså ingen som kom? Ingen. Som i null. Ingen venner. Ingen familie. Ingen. Var det sånn der ute? Var det virkelig sånn? At for noen fortsatte ensomheten selv etter døden? Jeg godtok det ikke. Jeg ville ikke at det skulle være sånn. Jeg ville ikke at begravelsen skulle være redusert til en torn, funksjonell prosess.
Så jeg forsøkte å sette ord på det.»

Omtalen er utdrag fra dette blogginnlegget - link

«For å seie det som det er - eg er eit julemenneske. Kall meg gjerne ein romantikar, ein nostalgikar, på grensa til det sentimentale, ein drøymar om barndommens lukkelege år, deriblant alle julegledene.
I vaksen alder kjenner eg det på same vis. Julestova er pynta, treet er pynta, vi gler oss. Borna kjem, barneborna kjem, alle er glade og forventningsfulle. Vi står på trappa og tek imot, med tende lys i lyktene, med tende lys i sinnet. Vi blir sjølve som born igjen. Frydefulle juletid.
Men altfor vel veit eg at ikkje alle kjenner det på same vis. Mange kvir seg for dagane som er i vente - for uvenskapen, uhyggja, krangelen, redsla. Derfor skriv eg desse orda med blanda kjensler...»

Sitatet over er fra forordet til juleheftet for jula 2017: Jul Der ingen skulle tru av nokon kunne bu av Oddgeir Bruaset. Akkurat som juleheftet som ble utgitt for jula 2016, inneholder heftet gode historier og er illustrert med nydelige bilder. Juleheftet er utgitt på forlaget Vigmostad og Bjørke.

Den første historien Bygda der jula begynte ein time for tidleg, handler om Torger Torgersen Flekken født i 1844. Han var en fattig husmann på Flekken i Nord-Fron. I tillegg var han kirketjener i Kvikne kirke. Etter at han var hadde ringt julen inn, et tungt arbeid, var det en lang og strevsom vei hjem til husmannsplassen. Å lese om hvordan mange hadde det dengang, er viktig tenker jeg, vi som bor i et samfunn der de fleste har det som grever sammenlignet med Torger og familien hans.

En annen historie er fra Kjeåsen i Eidfjord, en gård som var den mest utilgjengelige i landet. Der bodde blant annet Margrete Aasen. Dit flyttet en niese for å bo sammen med tanten slik at hun kunne få bo på gården resten av livet.

Historien som for meg ble som "rosinen i pølsa, er om Trygve Hoff som blant annet var visesanger, komponist og tekstforfatter. Har en drøm er den mest kjente han skrev, men for meg er det så mange, mange andre fine tekster han skrev. Historien om Trygve Hoff var for meg ukjent før jeg leste juleheftet. Helt ukjent var også fire adventsprogram på NRK fra 1985 Lyset i mørketida, der Trygve Hoff synger og forteller. Koselig...med flotte illustrasjoner av Karl Erik Harr.

Etter å ha lest juleheftet i desember 2016 sier jeg meg helt enig i forlagets beskrivelse av innholdet. I tillegg er historiene illustrert med flotte naturbilder og bilder av steder og mennesker historiene omhandler. Fra en omtale av juleheftet på bloggen min her

En av historiene som rørte meg mest var historien Borna som vart morlause julekvelden og den starter slik:

«Kilen er ei lita, fraflytt grend inst inne i Dalsdalen i Luster, ei mils veg frå fjorden. Fram til 1950-åra hadde mellom 30 og 40 menneske heimen sin der inne, dei hadde endatil eigen skule. Det skuldast ikkje berre dei lange avstandane, men også den rasfarlege vegen. Tre større skredfar gjorde jamt vegen utrygg vintersdag, det eine kunne jamvel vere eit par hundre meter breitt. Det var slett ikkje uvanleg at grenda var isolert frå omverda, med mindre folk gjekk over fjellet til Vigdal og vidare ned i Jostedal.
I det eine huset levde ein familie på åtte, Anna og Anders Kilen og seks gutar. Krigen var over, jula i 1946 stod for døra, og borna gledde seg. Men mora var ikkje i form. Ho hadde kjent seg så sliten i det siste. Men det var vel ikkje så rart. Ungane hadde komme tett, den eldste var tolv og den yngste to, og buskapen talde 5-6 mjølkekyr, nokre ungdyr og eit hundretal geiter. Elektrisiteten var ikkje kommen til grenda, kyrne og geitene måtte mjølkast for hand, husmora skulle kinne og yste, ho skulle stelle huset, og i dette riket av vatn og stein var hjelpemidla få. Men jula kom med glede, lutefisken hadde smaka, Anna hadde lese juleevangeliet, og gutane hadde vorte glade for gavene dei fekk. Men no når borna hadde lagt seg, måtte foreldra i fjøset, det hadde ikkje vorte tid til det tidlegare.»

Det er ikke alltid jeg klarer å skape meg bilder hvordan jeg tenker personene i en bok ser ut. Men denne gangen tok det ikke lang tid før jeg skapte meg et bilde av hovedpersonen og fortellerstemmen i romanen. Det er bartenderen Boldt (Per Pallesen), som på Jernbanerestauranten serverer øl og dagens rett til stamgjestene i den danske TV- serien Matador. I TV-serien fant jeg mye å le av – det gjorde jeg også ved å lese The Hills av Matias Faldbakken. En roman som skiller seg ut på en positiv måte fra andre bøker jeg har lest. Den har fått gode anmeldelser, nominert til Brageprisen og er solgt til mange land.

"Men mens eg stod der ved kjøkkenbenken og levde ut mitt perfekte landlege instagram-utan-internett-tilvære, tenkte eg altså på kva haken kunne vere.
Ja da, snart kjem hausten mørk og våt og ufyseleg, men det vil jo ikkje kome som noka overrasking. Me har ikkje bil og er temmeleg fastlåste dersom me vil nokon stad. Men det vil me jo ikkje. Og det er kanskje få barn på same alder som guten vår i strøket. Men det hastar ikkje. Enn så lenge er han fornøgd med å bite på øyra til Nasse Nøff-dokka si. Derimot kan eg godt vedgå at eg ber på ein snev av frykt for å bli «gløymd». Det har alltid skine gjennom at om ein skal kunne overleve slik halvegs som kunstnar, iallfall når talentet berre er slik passeleg, så er ein heilt nøydd til å vere ein del av miljøet. Gå på festane, knyte kontaktar, innsmigre seg hos journalistar som vil løfte ein fram, heile tida sørge for å halde namnet sitt varmt. No som eg har flytta, er eg død. Og dei som var så heldige å treffe meg mens eg levde, og som likte meg, vil for lengst ha funne seg ei ny: eit nytt friskt pust frå Vestlandet, med enda skråare blikk enn mitt, yngre, med finare klede og meir naturleg sminke. Det er ingen frøkensport å tilhøyre kultureliten.»

På slutten av boken som sitatet over er hentet fra: Verda er ein skandale – Ei lita bok om livet på landet av Agnes Ravatn, står det at innholdet i boken er lett omarbeidde tekster som tidligere har vært trykt i avisen Dag og Tid. Boken er på 95 sider og jeg har lånt den av biblioteket. Jeg er fan av Agnes Ravatn og vil lese bøker og tekster hun skriver uansett hvor hun bor. Og jeg synes selvsagt at boken var herlig å lese.

De som vil se Agnes Ravatn i levende live der Einar Økland sier at han ser likheten mellom Agnes Ravatn og Sigrid Undset, kan klikke seg inn på innslaget i Norge Rundt 20. oktober 2017: "Forfattervenner"– anbefales!

«Hva kan vi, når det kommer til stykket, få ut av alltid å se tilbake og klandre oss selv hvis livet ikke er blitt slik vi kunne ønske?...Hvilken hensikt har det å spekulere for meget på hva man kunne eller ikke kunne ha gjort for å styre den kurs livet slo inn på?»

Forfatteren Kazuo Ishiguro var totalt ukjent for meg inntil han fikk Nobelprisen i litteratur i 2017. Det var også ukjent for meg at en av mine favorittfilmer «all time», The Remains of the Day (1993), har sitt grunnlag i en bok han har skrevet. Jeg har filmen flere ganger og nå er den kjøpt.

Boken ble utgitt i 1988 står det i utgaven jeg har lest. En pocketutgave lånt av biblioteket med knøttliten skrift; det var det eneste negative ved å lese den. I det store og hele er boken slik jeg husker filmen. Hele tiden så jeg for meg Anthony Hopkins og Emma Thompson. Jeg gleder meg til å se filmen etter å ha lest boken.

Kazuo Ishiguros bok Never Let Me Go er også filmatisert. Filmen så jeg på Netflix for en uke siden. Selv om filmen isolert sett ikke var dårlig, kommer jeg ikke til å lese boken. Handlingen er ikke en sjanger som jeg liker.

«Det annet jeg minnes var et selskap Svarstads holdt på Sinsen på nyåret 1919. Collett Vogt og Johan Ellefsen var der blandt andre — den store spisestuen og lille dagligstuen var festlige med lamper og mange lys, sammen med julematen og vinen skapte de stemning og samtalen gikk fra første stund i friske bølger. Som alltid blev fru Charlotte Undset midtpunktet og mennene moret sig kongelig over de treffsikre, vittige replikkene hennes — nydelig var hun også å se på med det sølvgrå håret høit på det lille hodet og med de lysende øinene; likevel gjorde Sigrid Undsets stille nærvær det blivende inn trykk på oss alle — hennes rolige, ofte sarkastiske innlegg i diskusjonen, hennes kjærlige omsorg som vertinne for oss, det dype, blanke blikket som stadig hvilte på moren med en pussig blanding av underfundig glede og ømhet.
Da vi gikk nedover mot trikken om natten, husker jeg at Johan Ellefsen stanset og rettet op den spede skikkelsen sin som for en innskytelse — han pekte op mot himmelen og sa: «En av disse stjernene er Sigrid Undsets, slik vil hennes genius komme til å stå en gang, lysende over Norden.» — Han fikk rett.»

Sitatet over er fra boken Min venn Sigrid Undset av Nini Roll Anker utgitt i 1946. Nini Roll Anker skriver at forbindelsen mellom dem startet ved at Sigrid Undset skrev et brev til henne fra «Rom» i 1910 etter at hun hadde lest boken til Roll Anker: Benedicte Stendal. Fra 1911 begynte de å brevveksle og treffe hverandre.

«Sigrid Undsets skikkelse og vesen gjorde fra første øieblikk et sterkt inntrykk på mig — inntrykk av et menneske så helt utenfor det almindelige; alt hos henne satte fantasien i bevegelse: de store øinene med det merkelige blikket, som syntes å se like meget innover som utover, men som likevel fanget hver småting i omgivelsene med det skarpsynet bøkene hennes røper; de nydelige, smale hendene, som en sjelden gang rørte sig fulle av uttrykk når samtalen tok henne; den dovne, enstonige røsten med et aldri så lite dansk tonefall på enkelte ord. Hun var også på fallende vakker, slank som en gutt, noe klassisk over hodet, som hun nesten ikke beveget, noe litt søvngjengeraktig over den forsiktige, trippende gangen. Men hele hennes fysikk lot også ane den legemlige kraft og utholdenhet hun siden i livet fikk så god bruk for.»

Da de ble kjent, bodde Sigrid Undset fortsatt sammen med sin mor og to søstre. Hun forteller at mottakelsen av romanen Jenny i 1911skulle det «rygg til å bære». Det ble rast over den i avisene. Under et møte i en kvinneklubb Undset og hun var blitt invitert til haglet angrepene mot Undset.

«Den eneste som bevarte sin ro urokket hele kvelden var Sigrid Undset. Hun satt stille med et lite smil, og da klubbens formann, fru Pylle Horst, spurte henne om hun var forarget og skuffet, svarte hun med sitt uutgrunneligste blikk: «Nei, tvertimot, jeg hadde ikke ventet mig noe annet.»

«Jenny» fikk en ilddåp. Men motstandere som beundrere visste efter denne bokens fremkomst at Norge hadde fått en kvinnelig forfatter vi herefter vilde komme til å regne med blandt de store.»

I 1912 giftet Sigrid Undset seg med maleren Anders Svarstad. De reiste fra Norge og oppholdt seg blant annet i London. Brevene forteller om en sorgløs tid. Ferden gikk videre reiste paret til Roma og i 1913 reiste hun tilbake til Norge med sønnen Anders – noe som mest sannsynlig reddet sønnens liv. Vi følger Sigrid Undset videre i livet, oppturer og nedturer, fortalt av Ninni Roll Anker med sitater fra brev og møter. Selv om jeg har lest mye om Sigrid Undset tidligere, var det mye som var ukjent for meg. Litt morsomt at når den arbeidsomme Sigrid Undset skulle «hvile» da hun bodde på Bjerkebæk, leste hun detektivromaner. Men hvile gjorde hun nok sjelden – her fra da Sigrid Undset ennå bodde i Oslo:

«Jeg husker en aprildag, jeg var oppe hos dem; Svarstad var da bortreist og Sigrid Undset satt med hushjelp og barn ved spisebordet, i et stort, lyst forklæ; på fanget hadde hun vesle Mosse, pyntet med røde perler; klar av tretthet, men stille og verdig som alltid svarte hun på barnespørsmålene, sørget for alle, hadde sigaretter og vin til mig. På skrivebordet hennes lå mange ark dekket med den fine, sirlige skriften — kladden hennes så alltid ut som det ferdigste manuskript. Og på bordet ved vinduet et halvferdig heklearbeide, på stolen ved siden av mange strømper til stopping.»

Boken skrevet av Ninni Roll Anker er på 77 sider og jeg har lest den på Nasjonalbiblioteket.no. En siste smakebit fra boken:

«Vi som har oplevd hennes ubegrensede gjestfrihet, har ofte delt forlagets bekymring: hvordan tid og helse skulde strekke til for henne? Og vi har ikke hatt vanskelig for å protesterte når vi har møtt den vel kjente beskyldningen, bl. a. fra journalisthold, at Sigrid Undset er det uelskverdigste, hovmodigste og utilnærmeligste menneske en kan komme ut for. Hun kan være det også; men vi som vet hvor hun har vært overrent og plaget av intervjuere, bestirret og genert av turister, og til og med har måttet se en privat samtale offentliggjort av en smart journalist — vi forstår at det ikke bare er hjemmet på Bjerkebækk hun er nødt til å verne med sinte bikkjer og piggtråd.
Til å begynne med åpnet hun både døren og sig selv elskverdig for farende folk. Men de misvisende «intervjuene» som fulgte, skremte henne for bestandig — hun er sikkert idag en av de forfattere som er vanskeligst å få i tale av avisfolk — liksom hun fremdeles er den mest fortryllende vertinne for slekt og venner.»

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

I boken Nortons filosofiske memoarer gir Håkon Nesser fortellerstemmen til hunden han hadde i årene 2004 – 2014. En Rhodesian Ridgeback. Jeg liker hunder, er hundeeier og synes det var en fornøyelig bok. Den er annerledes sammenlignet med tidligere bøker jeg har lest av Håkan Nesser.

Lesere som har lest Håkan Nessers bøker kan gjenkjenne stedene de bodde sammen i bøker han har utgitt: Uppsala, New York, London, Exmoor, Gotland og Stockholm. I den siste boken jeg har lest av Nesser før boken om Norton, og som jeg skrev om i innlegget:

Krim: Levende og døde i Winsford av Håkan Nesser- spennende roman med noen "skjønnhetsfeil"

har hovedpersonen en Rhodesian Ridgeback, Castor, en rolle i handlingen.

Nortons filosofiske memoarer er på 96 sider inklusive illustrasjoner av Karin Hagen. Å finne boken på biblioteket minnet meg på at det er mange bøker av Nesser jeg ikke har lest.

«For et par år siden ble jeg under et opphold i London bedt om å holde et foredrag i Anglo-Norse Society om «Sigrid Undset – slik jeg kjente henne.» Jeg sa ja til det. Mens jeg holdt på med tilretteleggelsen av manuskriptet, ble jeg klar over at mine to søstre Sigrid Braatøy, Signe Ollendorff og jeg sitter inne med stoff som belyser en side av Sigrid Undset, som bare de færreste kjenner: hennes utfoldelse i familiekretsen. Der var hun like åpen og spontan som hun i sitt utadvendte liv var tilknappet, utilnærmelig.
Ut fra dette kom jeg til at det kunne være riktig også å la familiens røst bli hørt ved 100-årsjubileet for hennes fødsel.
Det jeg søker å tegne i denne lille erindringsboken er altså et billede av Sigrid Undset som familie-menneske. Hun var familiekjær og slektsrotet i en uvanlig grad. Derfor øste hun våkent og interessert, men så forsiktig at vi først i voksen alder fullt ut forsto det, over oss av sitt svimlende rike intellekt, sitt enorme kunnskapsforråd og sitt brennende varme hjerte.
Hva vi suget inn under disse dagliglivets samvær med henne - det vil vi aldri kunne måle. Og vi fikk aldri takket henne for det, ---«

Sigrid Undset var tante til Charlotte Blindheim, forfatteren av boken Moster Sigrid – et familieportrett av Sigrid Undset. Charlotte Blindheim var datteren til Sigrid Undsets søster Signe. I boken står det at på spørsmål fra Charlotte Blindheim om hvordan Kristin Lavransdatter så ut, svarte Undset: «Som din mor da hun var ung, tenker jeg.»

Boken ble utgitt i 1982. Jeg fikk den av en kollega for noen år siden. Hun hadde kjøpt den i et antikvariat eller loppemarked. Den er på ca 100 sider og inneholder mange bilder. Det som har inspirert meg til å lese den nå, er boken jeg skrev om i innlegget:

Bokomtale: Jeg har har levd i dette landet i tusen år. En sommer med Sigrid Undset. av Kristin Brandtsegg Johansen

Mye av det som fortelles i boken til Charlotte Blindheim, har jeg lest i biografier om Sigrid Undset. Men boken til Blindheim har naturlig nok en annen vinkling. Ikke fordi boken til Blindheim er en skjønnmaling av Sigrid Undset. Sigrid Undset var raus mot familien. Men hun var også krevende. Jeg tenker at den hun krevde mest av, var seg selv.

Om den sterkt handicappede datteren Maren Charlotte (Mosse) som døde i 1939:

«Bare til mor åpnet hun seg for denne tragedien. Bare mor kom opp da Mosse sovnet inn i januar 1939. Hun lå så vakker, hvitkledd i peisestuen den siste natten. Og de to søstre satt sammen hos henne. At hun var gått bort da krigen kom til oss i 1940, så vi alle som en styrelse.»Nå har hun banet vei for meg til Amerika, sa moster Sigrid selv. I et brev umiddelbart etter Mosses begravelse, sier hun: ---Jeg savner henne svært, men på en måte er jeg glad også fordi jeg vet nu kommer hun aldrig til å bli overlatt til fremmede.» Og så legger hun til»--det var for dette pikebarnets skyld jeg aldrig var vel til mode når jeg var hjemmefra og alltid lei meg når en reise trakk ut for lenge.»

Det jeg ikke husket å ha lest om tidligere, er at Sigrid Undset ga størsteparten av pengene hun fikk av Nobelprisen til de handicappedes sak.

Om Bjerkebæk, som i dag er åpent for publikum, skriver Charlotte Blindheim bl a dette:

«Derfor er Bjerkebæk uten Sigrid Undset bare et tomt skall, som aldri kan fylles. Men som rammen om en stor dikters og et stort menneskes liv har det kanskje sin interesse å bevare det, fordi det i så uvanlig sterk grad var preget av henne som levet der fra 1919 til sin død i 1949. Men hun har aldri selv ønsket at det skulle bevares. «Efter meg skal det aldri komme glanere»; sa hun.

Lurer på hva Sigrid Undseth hadde tenkt om «glaningen» vi kan bedrive ved å lese biografier mv om hennes liv. Charlotte Blindheim skriver:

«Det at vi oppfatter hennes bøker som så realistiske, så skrevet ut fra noe selvopplevet eller selviakttatt, gjør at vi som har kjent henne, leser bøkene hennes på en egen måte, vi leter hele tiden etter henne bak personene. Det som forbauser oss er at de fleste Undset-forskere fortrinnsvis er opptatt av hennes romaner og fortellinger, men det essayistiske forfatterskap så ofte blir oversett. «

Interessant er det å lese morens (søsteren til Sigrid Undset) reaksjoner på hvordan deres mor ble beskrevet i boken Elleve år, Sigrid Undsets barndomserindringer fra oppveksten i Kristiania. Uten sammenligning for øvrig; søstrene Sigrid og Signe hadde et godt og nært forhold; reaksjonen som beskrives her, fikk meg til å tenke virkelighetslitteratur-debatten som har rast pga boken til Vigdis Hjorth, og ulike oppfatninger i en familie om hva som er sannhet:

«På det ytre plan var mors reaksjon (mormor levet ennå da boken kom ut): «Gud bevare alle litteraturhistoriens mødre.»
Hennes egentlige reaksjon, som svarer til vår egen, kommer frem i et brev lenge etter mormors død:
«Den fortegning av barndomshjemmet, nærmere bestemt vår 'myndige og rådelystne' mors rolle, som er gått over i historien, er jo helt og holdent regisert av Sigrid selv. Jeg kan vanskelig tenke meg noen annen mor som i samme grad hadde evnet å forholde seg passivt iakttagende og forsiktig overfor et så eiendommelig og vanskelig barn. Ikke vanskelig i betydning slem - men i betydning 'anderledes', og totalt uimottagelig for motforestillinger. Følge opp når hun ville snakke - svært meget av hva jeg kan og vet har jeg lært av å høre på de to's diskusjoner om historie og litteratur og annet - og så respektere hennes timelange taushet når hun sa at det var slik hun trengte det nå. Tie stille og skjule sin angst når dette rare halvvoksne barnet gikk ut om morgenen uten å si hvorhen, og kom hjem mot kveld med den grønne botaniserkassen full av alt mulig rart. Særlig husker jeg en diger huggorm hun hadde slått, og henrykt kastet bort på sengen til mama som lå i influenza, og forlangte at vi andre skulle beundre dens vidunderlige og fullkomne kroppsbygning og tannset. Og så mamas og vår alles angst og kvide da hun fikk de første manuskriptene refusert, og vi spurte oss selv: kan hun bære det, hvis dette ikke går? Så gikk det jo, hun fikk success og fikk luft under vingerne, og alt så lyst og godt ut - og så kom hun hjem og fortalte at hun ville gifte seg med en mann som var gått fra kone og tre barn, men enda ikke var lovlig skilt, og som var meget eldre, og hadde en lunge. Og mama knydde ikke, sa ikke engang til oss andre hva hun følte, enda hun vel som mor var fortvilet. Bare tok smilende og elskverdig imot svigersønnen. Hun ble forresten meget snart personlig gla i ham, og han elsket og beundret henne, akkurat som hennes andre svigersønner. Vennskapet mellom henne og Svarstad, og mellom meg og Svarstad ble jo livsvarig, enda vi så at som ektemann var han umulig fordi han intet forsto av sin kone, og at hun ville gå til grunne om det skulle fortsatt. Det høres vel rart og selvmotsigende ut, men slik var det nå. Og for barna betydde det meget at det var et nøytralt felt hvor de kunne møte sin far. Det var vi klar over. Og Sigrid vel også.»

Det var noen smakebiter fra boken. Etter NRK-programmet i går, Brenners bokhylle, der Gro Nylander snakker om sitt forhold til bøkene Kristin Lavransdatter, tenker jeg at det er flere enn meg som ønsker å lese trilogien om igjen.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

«Hele denne sommeren har jeg sittet på Bjerkebæk og lest og skrevet, men mest lest, mens jeg har grunnet over den enorme kraften i det omfangsrike forfatteskapet hun etterlot seg...Dette skulle jo ikke bli en lang og omfattende bok, og det var vanskelig å skrive kort om det store forfatterskapet. Men det var det som var mandatet, å skrive kort om noe som er så omfangsrikt. Så mye stoff måtte jeg la ligge, mens jeg strengt prioriterte enkelte innganger og dypere dykk. Både for leser som ikke kjenner forfatterskapet så godt og for lesere som kjenner det godt fra før.»

Sitatet over er fra etterordet i boken Jeg har levd i dette landet i tusen år. En sommer med Sigrid Undset. Boken er skrevet av Kristin Brandtsegg Johansen og handler om Sigrid Undsets forfatterskap.

Jeg har lest boken på eBokBib. Papirutgaven er på 190 sider og boken ble utgitt i 2017 på Kagge Forlag. Bokklubben har kategorisert boken under Litteraturvitenskap. Jeg likte boken, veldig, veldig godt.

Boken til Kristin Brandtsegg Johansen er for meg en «teaser» - jeg får lyst til forkaste alle planer om bøker jeg skal lese, og kaste meg over biografiene om Sigrid Undset som står i bokhylla – både leste og uleste. Lese bøkene Sigrid Undset har skrevet. I første omgang romanene som står i bokhylla, Jenny og Våren, som jeg har lest flere ganger. Jeg har lånt og lest trilogien om Kristina Lavransdatter og Fru Marta Oulie år tilbake, og før jeg startet med bokbloggen. Den eneste boken som jeg har lest og skrevet om på bloggen, en bok som indirekte handler om Undset, er boken om mannen hun var gift med og skilte seg fra:
Sigrun Slapgard: Maleren - en roman om Anders C. Svarstad

Jeg likte boken til Slapgard, og ble kjempebegeistret over boken til Kristin Brandtsegg Johansen. Ser ikke bort i fra at jeg kjøper den. Jeg velger å avslutte omtalen med et sitat fra boken til Brandtsegg knyttet til romanen Jenny;

«Etter at Jenny kommer ut, blir hun invitert til å delta i en spalte om hva forfattere mener om sine egne bøker. Sigrid Undset takker ja, men tar forbehold om at hun ikke vil svare på anmodningen om å komme med en anvisning for hvordan boken bør leses. Hun tilføyer ganske skarpt at hvis en forfatter ikke har lyktes med å skrive inn de tankene hun som kunstner ønsker å dele med leseren, så er boken mislykket, og da hjelper det ikke å komme med tillegg og fortolkninger. Hvis en bok blir misforstått, ikke fordi den er uklar, men fordi leseren er fremmed for bokens forestillingsverden, nytter det ikke at forfatteren løper etter og forklarer, utenfor boken ramme, for å komme til forståelse med leseren. Bokens forestillingsverden er forfatterens, og han eller hun kan bare tale ut fra den.
Likevel vil hun si noe om den følelsen boken er skrevet ut fra, og det var en følelse av «at det er en deilig og farlig tid vi lever i. De bånd som tidligere tiders sosiale vedtekter, nedarvede religiøse forestillinger og offisielle moral la på det enkelte individ, er redusert til et minimum.» Så gjentar hun den samme devisen: »Man kan i alle fall vanskelig skyte skylden for sine ulykker på dem, og hvert menneske bærer i vår tid selv ansvaret for sitt liv, dets ære og dets skam, i så høy grad som ikke har været tilfelle i mange generasjoner.»

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Jeg tenker av og til på hvordan den mørke årstiden hadde vært uten at vi feiret jul her oppe i nord. Det jeg hadde savnet aller mest, er alle lysene på trær og inne i husene. For når januar kommer og lysene forsvinner, synes jeg det blir stusselig. Det syntes jeg også da jeg var barn – derfor forhandlet jeg meg frem til at juletreet ikke skulle tas ned før i midten av januar. Selv om jeg fortsatt synes at juletreet er en flott tradisjon, hadde det enda større betydning der jeg vokste opp – et sted det ikke fantes trær og der det var mørketid.

Oddgeir Bruaset, kjent fra NRK-programmet Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, har skrevet en bok som jeg tror mange vil ha glede av å lese: Du Grøne, glitrande – ei hyllest til juletreet.

Fra bokens forord:

«Juletreet er ikkje gammalt. Likevel er det blitt vart mest samlande julesymbol. Tradisjonen oppstod i grenselandet mellom Tyskland og Frankrike tidleg på 1500-talet, og til oss kom det først for knapt 200 år tilbake. No lyser det i alle stover, i alle hagar og alle tun. Frå tidleg i november fyller det handlegatene og kjøpesentera. Det ville ikkje ha blitt ei retteleg jul utan juletreet.
Men korleis begynte det? Kvar vart den første grana reist, og kvifor skjedde det? Korleis vart treet teke imot da det kryssa grensa til Noreg? Og korleis har det fått den posisjonen det har i dag? Det er slike spørsmål denne boka prøver å gje svar på. Og lat det vere sagt, historia om juletreet er spennande og full av overraskingar.»

Jeg er helt enig – en jul uten juletre hadde vært stusselige greier. Og denne boken gir oss historien om juletreet. I tillegg får vi mange gode historier i kjent Bruaset-stil. En av historiene er om da Shetlands-gjengen var hjemme i Norge og hentet juletre til Kong Haakon da han oppholdt seg i London under 2. verdenskrig:

«Historia om juletreet, kongegåva frå vest, har noko å seie oss. Ho fortel om eit folk som heldt kongen sin høgt, og om ein konge som elska folket og landet sitt. Men ho fortel også noko anna. Ho fortel at alt under krigen var juletreet blitt vårt kjæraste, mest håpefulle og samlande julesymbol. Et halvt hundre år tidligare visste ikkje alle nordmenn kva eit juletre rettelig var. «

Boken er illustrert med masse flotte bilder. Den kan være en fin julepresang. For meg har det å lese denne boken fått meg til å sette enda mer pris på juletre-tradisjonen.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

«Jeg gikk inn med et åpent sinn, og så ble jeg værende. Selv med TV-kameraer rundt en føler man seg isolert, som i en boble. Man rives med, og det blir med ett veldig viktig å bli værende på gården. Jeg klarte å gjøre mye jeg ikke trodde jeg kunne, jeg matet kopplam, hogget trær, fløtet tømmer og laget mat over åpen ild. Jeg elsket hvert sekund. Det ga en utrolig mestringsfølelse. Da programmet ble vist vinteren 2017, merket jeg det med en gang. Folk på Instagram, Facebook og i matbutikken begynte å henvende seg til meg. Det virket som om hele Norge satt klistret til skjermen tre ganger i uken, folk rullet ned vinduene på bilen og hilste når de kjørte forbi. Plutselig ville alle strikke mormors flotte Haukeligenser.
- Vi håper du vinner, sa folk. - Vi heier på deg!
Det var en så enorm og ensidig positiv respons. Mange virket også genuint overrasket. «Tenk at du, av alle, kunne være så ... grei!» Det virker som mange liker meg bedre nå. For hadde de fleste bare sett meg i glamorøse settinger og på stillbilder og tenkt sitt. På Farmen gjorde jeg noe praktisk, og dessuten snakket jeg. Følelsen av å bli likt, alle koselige meldinger og håndskrevne brev gjør at alt skinner litt ekstra dette halvåret. Kremene og brillene selger bedre enn noen gang, og jeg får mange jobbtilbud. Følelsen av at jeg igjen står trygt, at butikken går bra, gjør at jeg slapper av og tør å kjenne på følelsene mine igjen...»

Det var Vendelas deltakelse på Farmen, eller Farmen Kjendis som det også kalles, og som ble vist våren 2017, som er årsaken til at jeg bestemte meg for å boken Vendela Alt jeg ikke har fortalt som Vendela Kirsebom har skrevet i samarbeid med Anne Gunn Halvorsen.

Medforfatteren er ikke så kjent som Vendela Kirsebom; forlaget Vigmostad og Bjørke, beskriver henne slik:

«Anne Gunn Halvorsen (f. 1984) har 13 års erfaring som journalist, blant annet i Dagbladet Magasinet og Dagens Næringsliv. I februar 2017 debuterte hun som sakprosaforfatter på Samlaget med boken Livet og korleis leva det, til strålende kritikker.»

Vendela beskrives som modell og gründer, men det er det første hun er mest kjent som. Selv om jeg har lest litt om henne og sett henne på TV noen ganger, var det meste hun forteller om i boken ukjent for meg. At hun kan mer enn å smile pent og ta seg godt ut viste hun i Farmen. Som hun skriver om i sitatet innledningsvis, ble jeg positivt overrasket hvordan hun fremstod. Ingen diva, men veldig arbeidsom og jordnær. Hun viste også frem at hun er et følelsesmenneske. Streng var hun av og til – så streng at en av deltakerne kalte henne «obersten». Men intrigemaker ga hun ikke inntrykk av å være.

Om Vendela gikk inn i Farmen med et åpent sinn, gjorde jeg det samme da jeg begynte å lese boken. Jeg ble ikke skuffet. Boken er lettlest og oversiktlig. I boken starter hun med å fortelle om bakgrunnen for at hun har norske aner. Om mormoren som var tysk og under et opphold i England møtte en norsk ingeniør, og giftet seg med han etter fem dager. I England ble moren Ingi og onkelen til Vendela født. Familien flyttet til Norge, men etter 2. verdenskrig flyttet de til Sverige.

Vendela blir født i 1967. Vendela skal først møte faren som er tyrkisk langt opp i voksen alder. Moren Ingi er alenemor. Hun gir Vendela mye frihet – er opptatt av at Vendela tidlig skal bli selvstendig. Det skal komme godt med når Vendela starter sin modellkarriere. Hun blir oppdaget helt tilfeldig som 13. åring:

«- Er mamma der?
Jeg sier det bare sånn, som om det bare er en mamma som jobber hos Rikskonsertene. Hun kommer ut med to lunsjkuponger i lommen. En sånn kupong gir oss lunsj til 25 kroner på utvalgte restauranter. I vår lille familie bruker vi alle frynsegoder vi har. Denne dagen går vi til Stora Nygatan 1, en hjørnekafe med rødrutede duker og lyseblå vegger. Fremdeles er det helt uforståelig for meg, det som snart skal skje, for der sitter vi, min mor og jeg, en 13 år gammel, lang, tynn og kvisete jente. Jeg er ikke en av de populære i klassen, jeg er en musikk, dans og drama-jente som bor i en syttitallsleilighet i forstaden.
Det bryr hun seg ikke om, kvinnen som stopper ved bordet vårt.
- Do you want to make a million dollar? spør hun.
Hun fortsetter å se på meg mens hun snakker med mamma, som rynker skeptisk på nesen og til slutt tar imot et visittkort.
Hjemme ringer hun en venninne som arbeider som mannekeng i Paris.
Hun gisper.
- Eileen Ford! Da er hun i gode hender.»

Jeg tror mange vil like å lese boken – også unge lesere. I boken forteller hun med egne ord om oppturer og nedturer i arbeidet som modell og i livet forøvrig. Om byen i hennes hjerte: New York. Hvem drømmer ikke om å kunne bo og jobbe der... Mange unge drømmer om å kunne leve av utseendet sitt. I boken kan de lese om en som har gjort det, og fortsatt gjør det. Vendelas modellagent forteller hva hun tror som er årsaken til at Vendela har lykkes og sier:

«- Du forsov deg ikke, mistet ikke flyet, oppførte deg ordentlig. Det skjer veldig ofte at jenter ikke dukker opp på jobben. Du var punktlig, en arbeidshest som aldri laget problemer, sier Mika.»

Men som Vendela skriver, det er også egenskaper som får henne til å være unødvendige lenge i dumme situasjoner - hun finner seg i for mye.

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen min

«Vi sier at det finnes en uskyldens tid: barndommen. Og når mennesket forlater barndommen, mister det uskylden. Men det finnes mørke og motstridende følelser i manges barndom, det er ikke en uskyldig tid for alle.
Da jeg var barn, var jeg ikke sikker på hva jeg følte for mor eller far. De var gode foreldre som gjorde sitt beste, men de var vesensforskjellige, ikke bare fra hverandre, men også fra meg. Med resten av slektningene mine føltes det enda sterkere. Jeg følte meg fremmed overfor mine egne, men kunne ikke forklare dem hvem jeg var. Det fikk meg til å føle meg ensom.»

Første kapittel i romanen Den svovelgule himmelen av Kjell Westö, utgitt i 2017 og på norsk samme år av Pax Forlag, leste jeg midt på natten. Jeg våknet og fikk ikke sove, boken lå på nattbordet og jeg tenkte at jeg kunne lese litt for å sovne igjen. Jeg ble bare mer våken av å lese i den. Nå er romanen på 458 sider lest, og den skuffet ikke. Tvert imot.

Jeg synes Kjell Westö har et flott språk og fortellingen bare flyter avgårde. Den svovelgule himmelen var virkelig verdt å bruke lesetimer på. Jeg har underveis tenkt at romanen kan være grunnlag for en film eller TV-serie.

Romanen er en episk fortelling som strekker seg fra 1960 - årene og frem til i dag. Handlingen foregår i Helsingfors og området rundt byen.I begynnelsen av romanen møter vi fortellerstemmen, en mann, i nåtid.

«En lørdagskveld i oktober jobbet jeg sent. Jeg skrev om latinamerikansk litteratur, jeg hadde lovet å skrive et essay for et tidsskrift. Arbeidstittelen var «Fra Borges til Bolano», jeg ville trekke paralleller mellom de to, men hadde lest for lite av Bolano til at tankene ville komme. Jeg lot albuene hvile på skrivebordsplaten, støttet haken på de knyttede hendene mine og kjente hvor hul jeg var. Jeg leste og jeg skrev - det var slik jeg levde livet mitt - men likevel visste jeg ikke stort og hadde fint lite å melde. I bunn og grunn visste jeg ikke engang hvem jeg var, jeg visste ikke om det jeg husket var mine virkelige minner.»

Han oppdager en mann bak noen busker i nærheten av huset. Han blir redd og går ut på verandaen og veiver med en lommelykt. Han ser en person med en veske reise seg bak buskene og lister seg vekk. To uker etter får han vite at Alex Rabell er blitt knivstukket på gaten. Flere måneder etterpå får han vite av politiet at gjerningsmannen er den sammen mannen som hadde gjemt seg i buskene, og at vedkommende hadde hatt et gevær med seg. Han forsøker å glemme alt sammen:

«Men jeg visste allerede at det ikke ville være mulig, at jeg var knyttet til alt som hadde hendt, ikke bare det som hadde hendt i nået, men også alt som hadde utspilt seg i årenes og tiårenes løp, som hadde leder frem til det punktet hvor jeg nå sto. Et punkt der jeg, som så mange andre, følte jeg sto og stirret inn i et tetnende mørke hvor volden og de kommende krigene beveget seg som flakkende skygger.»

Så blir leseren tatt med til barndommen til fortelleren. Han vokser opp som enebarn sammen med moren og faren – en familie som tilhører nedre middelklasse. Troen på fremtiden var lys og det var samforståelsen mellom han og faren selv om verden var nedsyltet i kriger, sammensvergelser og terrorisme som alltid.

«Og enda bedre tider var i vente, for verden og vår lille familie. Min og fars tiltro til fremtiden var absolutt, vi kunne ikke rammes av ulykker og ikke beseires. Og allerede da, selv om jeg bare var rundt ti år, visste jeg at vi var annerledes enn familien Rabell. Men den gangen tenkte jeg bare på at Rabellene var så mye finere enn oss. Det sto en gyllen glans rundt Alex Rabell og hele familien hans, de var uten plett og lyte og skulle så være. Far og jeg var uovervinnelige på vår måte, men mot familien Rabell kom vi til kort.»

I 1969 – en av somrene han tilbringer med foreldrene på et skogstorp – møter han rikmannssønnen Alex Rabell. Familien Rabell blir kalt hovmodige og sære og eier en herskapsbolig ikke langt fra torpet. Han treffer Alex og søsteren Stella ved butikken og inviteres hjem til dem på Ramsvik Gård. Han oppdager at bak fasaden er det en dysterhet som all verdens penger ikke er botemiddel mot. Til tross for klassemotsetninger skal relasjonen til familien Rabell følge han gjennom livet. Men det er Rabell-familien som bestemmer vilkårene.

«Det lå en tidlig glans over de tidlige årene med Alex og Stella. Dype skygger fantes også, jeg var blant de få som hadde sett dem, men så lenge jeg var barn og tenåring, snudde jeg meg bort og prøvde å holde blikket festet på alt som var lyst og vakkert. Nå har disse somrene fått en svart ramme omkring seg, og jeg vet at rammen var der allerede fra begynnelsen. Jeg så den bare ikke. Da jeg var elleve år og kjørte gjennom Dianasparkens sjakt og inn i Ulrikasborg, var jeg for liten til å forstå hva som gjør fortellinger gripende: at i enhver fortelling verdt navnet, finnes det et brådypt mørke, og dette mørket kommer fra fortiden.»

For meg viser fortellingen bl a hvor brutal barne- og ungdomstiden kan være. Hvor livsviktig det kan være å være en del av et fellesskap når man er ung. En skal ha sterk ryggrad for å ta avstand. Det er ikke lekkert å lese hvordan fortelleren lukker øynene for hvordan den maktsyke Alex raljerer.

Kjell Westö har skrevet en bok med en fortelling og karakterer som jeg tror vil engasjere mange lesere. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

«Skammen min over noen bilder som kanskje ikke ville bli sett på som gode, og som jeg ikke engang hadde laget selv, men bare valgt ut, og den ryggradsløse angsten et par kritiske stemmer førte til i mitt indre, kan kanskje være en indikator på hvor sterke mekanismene i det sosiale er, hvordan de presser alt inn i konsensusens kanal, og hva det må koste ikke bare å trosse dem, men virke i dem - ikke som kurator, for det er virkelig ingenting, nada, null, nix, men som kunstner, hvilke krefter som er til stede allerede før penselen er løftet.
Det Vanessa Baird kanskje først og fremst gjorde da hun snakket om Munchs bilder, var å avmytologisere dem, og dermed kunsten i sin alminnelighet. Kunst er viktig, men den er ikke noe stort, det er ingen grunn til å opphøye den, gjøre den til noe som befinner seg høyt over oss. Det vesentlige ved Munchs kunst er at vi kjenner den igjen - altså, at den er som oss. Og det vi kjenner igjen, er litt flaut, kanskje nettopp fordi det er så vanlig og ikke helt tåler den kirkeaktige og helliggjørende plasseringen den har fått. Sjalusi er ingen stor følelse, det er en liten og dum og uverdig følelse. Melankoli, dette anstrøket av verdenslede, eksisterer ikke isolert, men sammen med potetene som skrelles og det svakt gule lyset som de fyller oppvaskkummen med når skallet er av, med katten som i vinterpelsen ser ut som en rullende ullball der den løper over plenen, med stemmen på radioen som snakker om noe fullkomment uvesentlig i bakgrunnen, barna som plutselig roper til hverandre et annet sted i huset. Og det sammenbruddet som Skrik representerer, er bare forferdelig, forferdelig.»

Så mye lengsel på så liten flate er boken Karl Ove Knausgård han har skrevet om Edvard Munchs bilder og som sitatet over er hentet fra.

Måtte Knausgård aldri slutte å skrive slik han gjør. Det kunne kanskje blitt slik har jeg av og til tenkt – at kritikken han fikk i forbindelse med Min Kamp-debattene hadde endret litteraturen som er hans kjennetegn.

Boken ble utgitt i 2017 i forbindelse med Knausgårds samarbeid med Munchmuseet om utstillingen Mot skogen – Knausgård om Munch. Eksemplaret jeg har lest har jeg kjøpt.

Forlaget Oktober som har gitt ut boken beskriver innholdet slik:

«Hva vil det si å være en av verdens største kunstnere? Hva var det med Munch som skilte ham ut fra hans samtidige, og som gjør at vi fortsatt ser på hans kunst og snakker om den? Karl Ove Knausgård nærmer seg Munchs bilder i et forsøk på å finne ut hva som stod på spill i dem, og på hvilke måter de lever videre i kulturen. Han oppsøker noen av Munchs steder, og han snakker om Munch med kunstnere og kunstkjennere, men først og fremst skriver han om sitt eget forhold til Munch, aldri langt unna det like grunnleggende som naive spørsmålet om hva kunst er og hva vi egentlig skal med den.»

Omgitt av sykdom og død i familien ble Munch et menneske som var så redd for å miste at han tok hånd om det ved ikke å skaffe. Det ble hans livstrategi å unngå å gå inn dit hvor det kunne gjøre vondt skriver Knausgård.

«Hvor viktig er denne informasjonen når vi ser på bildene hans? Det er det avgjørende spørsmål når det gjelder Munchs kunst, men også når det gjelder kunst i sin alminnelighet. Det er opplagt at det finnes en forbindelse mellom kunstneres personlige erfaringer og deres verk, men det er ikke like opplagt hva den forbindelsen skulle bestå i.»

Knausgård skriver at et kunstverk er som et punkt i et system med tre koordinatorer: det bestemte stedet, den bestemte tiden, og det bestemte mennesket.

«Jo lengre tid som har gått fra et verk kom til, desto tydeligere blir det at det individuelles betydning, det bestemte menneskets erfaringer og psykologi, spiller mindre rolle enn den kulturen det uttrykte seg i...Edvard Munchs tid er fortsatt så nær oss at biografien hans ennå ikke har forsvunnet inn i bildene, slik at vi fortsatt søker begrunnelsen for det idiosynkratiske, det som gjorde at han kunne bryte med samtidens kunst, i hans personlighet og egne erfaringer. Han mistet sin mor og sin søster da han var liten, og han var eksepsjonelt følsom, det var derfor han malte Skrik.

I boken stiller Knausgård mange spørsmål:

«Med en slik verden, så full av farger som spiller mot hverandre og som fremstår på en ny måte for hver dag, noen ganger ubegripelig vakker, full av gåter man kan grunne på et helt liv, kan man spørre seg hva vi skal med kunst. Kunst er selv en del av verden, selvfølgelig, slik alt vi lager er det, men kunsten skiller seg fra tingene ved alltid å være mer enn dem, ved at den foruten å være et objekt i virkeligheten også skaper en virkelighet i seg selv, på siden av eller over den vi vanligvis ser og er i.
Hva er egentlig det for et fenomen? Hva slags brukt har vi for det?»

Innimellom å skrive om Munch, hans liv og kunst, kunst og kunstnere generelt, er han tilbake til det vi kjenner han fra andre bøker – som Min Kamp-serien. Boken er delt i tre deler – her er fra begynnelsen på del to:

«Den 11. september satt jeg som jeg sitter nå, bak skrivebordet, og så på den snødekte plenen utenfor, himmelen over trærne oppe ved kirkegården, mens lyset langsomt begynte å tone ut. Jeg husker datoen så nøyaktig fordi jeg neste dag skulle holde en tale i kulturhuset i Elverum i forbindelse med at det var 150 år siden Edvard Munch ble født, i nabokommunen Løten. Og så skrev jeg en dagbok den gangen.
Det var bare noen timer igjen til jeg måtte dra, og jeg hadde ennå ikke skrevet noe jeg kunne bruke i foredraget. De siste ukene hadde vært kaotiske, jeg hadde vært alene med barna, måtte stadig kjøre hit og dit, bilen måtte på verksted, ett av barna hadde det vanskelig på skolen, det forplantet seg hjemme, og den snille, men dumme og for meg uregjerlige hunden hadde et sår på brystet som jeg ikke fikk gjort noe med. Så hadde først den ene, deretter den andre bestemoren til barna kommet hit, siden jeg skulle til Norge, og nye spenninger fylte huset. Jeg var så sliten at alt gikk på vilje, men når dagen – hvis høydepunkt alltid var veien hjem fra skolen i mørket med barna i bilden, over åkrene hvor mørket lå som et hav og lyset fra traktorene som kunne kjøre langt der ute fylte meg med fred - var over, ble jeg alltid sittende oppe på kontoret, jeg trengte tid for meg selv, det føltes viktigere enn å sove. Da satt jeg i stolen under lampen og drakk kaffe, røykte og så på bildene i de fire bøkene mine med Munchs samlede malerier. Jeg så på bilde etter bilde, og jeg ble etterhvert fortrolig med nesten alle sammen, uten at jeg av den grunn kunne komme på noe å si om dem.»

Hvor selvkritisk han er - og ærlig – angsten og skammen er en del av livet - her etter at han hadde valgt ut bøker til utstillingen:

«Da jeg leste Stian Grøgaards bok, var utvalget allerede gjort, utstillingen i prinsippet ferdig. Først da forstod jeg hvor naiv jeg hadde vært, som bare hadde rasket med meg bilder i en strøm, for det Grøgaard gjorde, som ellers ikke var så vanlig i Munch-litteraturen, var å vurdere den malermessige kvaliteten i de enkelte verkene, på en måte jeg oppfattet som om ikke direkte objektiv, så i alle fall klarsynt og overbevisende.
De bildene jeg hadde valgt ut, ville de tåle et slikt sakligkritisk, før-kanonisert blikk? Jeg la merke til at Grøgaard kalte mange av bildene i Munchmuseets samling for «kjellerslitere», og en bunnløs angst grep meg, hadde jeg valgt ut alle Munchs dårlige bilder ut fra en underliggende tanke om at de var gode fordi de var malt av Munch?»

Det var noen smakebiter jeg har valgt i min omtale av boken. Men det er neppe siste gang jeg referer fra den – i andre sammenhenger - det er mye av det Knausgård skriver om som er verdt å reflektere over og som jeg har merket meg.

Omtalen er kopi av dette innlegget på bloggen

Slutten av romanen Ankomst av Gøhril Gabrielsen ble intens og var som sist gang jeg var på Tusenfryd og kjørte Tømmerstupet – like før båten stuper ned: wæh! Trekk pusten! Nå skjer det! Jeg synes det var en god roman og den har fått gode anmeldelser.

Hovedpersonen er biolog og har reist nordover for å forske:

«Da jeg så lysene fra båten forsvinne i mørket bak odden, var isolasjonen fra omverdenen en uomtvistelig realitet. Nærmeste tettsted er ti mil unna. Sommerstid, til fots, tar turen innover opptil tre-fire døgn, og vinterstid, i alle fall i mørketida, er det direkte uansvarlig å ta seg fram i det umerkede, ulendte terrenget. Vil jeg av en eller annen grunn tilbake, er sjøveien eneste mulighet. Distansen bekymrer meg imidlertid ikke. Gleden over å kunne ta fatt på arbeidet, ja, over endelig å være her, sytti grader, femtiåtte minutter og trettiseks sekunder nord, er rett og slett større enn det foruroligende ved avstanden»

Hun skal fullføre sitt doktorgradsarbeid, vise hvordan endringer i atmosfæriske og klimatiske forhold virker negativt inn på sjøfuglbestanden.

Det er tidlig i januar og mørketid. Hun bor i en primitiv hytte. Snøscooteren er fremkomstmiddel når hun skal til fuglefjellet for å ta målinger. I tillegg til en båt som skal komme med forsyninger, er den eneste kontakten med omverden en satelittelefon. Den kan hun koble til PC-en. Hun har en avtale om å skype med Jo som hun har et forhold til. Planen er at han skal være sammen med henne under oppholdet. Men han gir beskjed om at han ikke kan reise nordover før han har en klar avtale med Gry om ansvaret for deres felles datter Maria. Hovedpersonen er skilt og har en datter, Lina, som bor hos faren.

«Jo: Jeg kan ikke dra, før jeg vet at ungen min har det bra – sånn er det bare.»
Ungen min. Han sier det så inderlig, så selvfølgelig. Som om hans kjærlighet til Maria er større, mer alvorlig, enn min til Lina. Eller at min evne til omsorg er svakere, av en simplere sort enn hans. Det er kanskje det han vil markere overfor meg. Man tar ikke lett på atskillelsen fra barnet sitt. Eller er det min egen samvittighet jeg kjenner på. En følelse av skyld, som jeg ikke kan, ikke vil, forholde meg til.»

I et lokalhistorisk hefte som hun finner i hytta:

«I siste del fortelles det om en brann om rammet en familie vinteren attenhundre og sytti: bosetterne Olaf Og Borghild Berthelsen, de fem døtrene og den vesle sønnen deres, Niels. Helt avslutningsvis opplyses det kort at brannen var fatal og at ulykken kulminerte i en tragedie året etter, men uten å opplyse hvorfor eller på hvilken måte.»

Historien gir henne sterke bilder – en historie hun tenker mye på og fantaserer om. Er det nærværet av Borghild hun etterhvert kjenner eller er det ensomheten som har gitt henne psykiske problemer? Med tilbakeblikk på livet før hun reiste kommer det frem at det er en tilleggsårsak til at hun har valgt dette oppholdet – det er også en flukt fra den fraskilte ektefellen S.

Etterhvert smyger uhyggen seg inn i hodet til meg som leser – alt kan skje. Som forsterkes av mørket og uværet som naturlig nok er på denne årtiden. Som meg vokste forfatteren opp i Finnmark, og beskrivelsen av natur og værforhold er gjenkjennelig.

Jeg har lest romanen utgitt i 2017 på eBokBib.

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen - link

«Det må sies at de ikke var mennesker som brukte tid på å dvele på beslutninger. Det betydde ikke stort for dem å ha råderett over mye, for de hadde aldri hatt mye å rå over. Et sted å bo på jorden var ikke et åndelig anliggende, men et praktisk et. Familien hans var immigranter. Han reiste for å tjene til livets opphold. Familien hennes drev omkring utenfor folkeskikken. De hadde beholdt leiligheten i Center Street, men overnattet der sjelden. Å bo hadde de liten erfaring med. Det voldte dem neppe store kvaler da de måtte bestemme seg for hvor de skulle la babyen – meg komme til verden.»

I boken Mellom dem skriver Richard Ford historien om foreldrene Edna og Parker – erindringene som han har delt i to deler. De er skrevet med tretti års mellomrom. Richard Ford ble født i 1944 og var enebarn. Foreldrene giftet seg i 1928. Faren var handelsreisende – selger av stivelse. Foreldrene kom fra små kår og jobbet seg opp i middelklassen.

«Jeg har allerede fortalt at mor og far ikke var et par som historien hadde mye å tilby. Dette kan skyldes at de ikke var rike eller at de begge var fra landsbygda og ikke hadde fått rare skolegangen, eller at det var mye de ikke kjente til. For moren min var historie bare småting, forglemmelige levninger, noen av dem onde. Ingenting i fortiden hennes var heroisk eller oppbyggende. Den store depresjonen – tøffe tider overalt – hadde noe med det å gjøre. I tredveårene, etter at de hadde giftet seg, levde de bare for hverandre og dagen. De drakk litt, bodde på veien grunn av fars selgerjobb. De hadde det godt og følte at de hadde lite å se tilbake på, og gjorde det heller ikke. «

Frem til Ford ble født, fartet de rundt i farens firmabil. Men etter dette, ble de bofast:

«Etter råd fra fars sjef flyttet de fra leiligheten i Little Rock, som de sjelden oppholdt seg i, og sørover, over elven til Mississippi til Jackson, som lå midt i fars salgsdistrikt, et sted han kunne dra tilbake i helgene, ettersom mor ikke ville reise med ham lenger. Det var en baby å ta hensyn til nå, eller snart.»

Faren døde i 1960 – da var Ford seksten år:

«Jeg har tidligere sagt at det jeg ikke vet om foreldrene mine, ikke nødvendigvis sier noe om deres liv. Og likevel, for meg – til forskjell fra moren min og fra ham – er hans kontinuerlige fravær og periodiske nærvær blitt (og var det kanskje under hele barndommen) en stor del av hva han var. Erindringen har skjøvet ham lenger og lenger bort, til jeg «ser» ham – den gang da – som en stor, smilende mann gående på den andre siden av en barriere av luft. Han ser på meg, ser kanskje etter meg, og gjenkjenner meg som sin sønn, men kommer ikke nær nok til at jeg kan ta på han.»

Moren døde i 1981:

«Det å betrakte mors liv er for meg en kjærlighetshandling. Og min ufullstendige kjennskap til livet hennes bør ikke sees som ufullstendig kjærlighet. Jeg elsket moren min slik et lykkelig barn gjør, ureflektert og uten tvil. Og da jeg ble voksen, og vi var voksne sammen, satte vi stor pris på hverandre. Vi kunne alltid si «Jeg er glad i deg» for å avklare våre kompliserte mellomværender uten å stoppe opp. Det stor for meg som noe godt og riktig nå, og gjorde det også den gang.»

Uten sammenligning forøvrig; jeg tenkte jeg på boken til Edvard Hoem: Mors og fars historie, når jeg leste boken til Richard Ford. Sitter igjen med den samme gode leseopplevelsen. En kjenner at boken er skrevet med gode hensikter selv om det ikke er et glansbilde av livet til foreldrene han forteller oss. Richard Ford skriver blant annet dette i etterordet:

«En venn av meg sa nylig at han syntes mine foreldres liv – livene du når har lest om – virket triste. Men bortsette fra deres relativt korte varighet forekommer ikke livene deres triste. Det var tunge stunder. Men når de var sammen, også når jeg var sammen med dem (og ofte på grunn av det), så de sitt liv – tror jeg – som bedre enn noe liv de kan ha forventet med tanke på hvordan og hvor de hadde begynt. Jeg har på sett og vis forsøkt å kaste lys over hva dette «bedre» livet var. Å skrive disse to erindringene har virkelig vært gledesfylt og oppløftende – stikke i strid med det jeg hadde ventet, tatt i betraktning lengselen jeg så ofte føler. Jeg var heldig som hadde foreldre som elsket hverandre, og som, takket være denne store, nærmest bunnløse kjærlighetens smeltedigel, elsker meg. Av kjærlighet følger som alltid det gode og vakre.»

Mellom dem ble utgitt i 2017 og på norsk ble den utgitt samme år av Forlaget Oktober. Boken har fått gode anmeldelser og er på 125 sider. Jeg har lest den på eBokBib. I 2014 leste jeg og skrev om romanen Canada – også det en god bok skrevet av Richard Ford.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen - link til innlegget