Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Dette er historien om tre generasjoner kvinner, om hverdag, slit og drømmer i et stort nordnorsk landskap. Dette er også historien om ei lita jente som stikker seg vekk på låven for å gjemme seg for sin far. Hun har en gul blyant som hun bruker til å skrive og til å overleve.
Omtale fra forlaget
Stor historisk roman fra Herbjørg Wassmo. Her knyttes tråder til både Dina og Tora Sara Susanne, Elida og Hjørdis - Herbjørg Wassmos oldemor, mormor og mor. Hundre år er romanen om deres liv, om mennene de ville ha eller de mennene de fikk, og om barna de fødte. Det er også historien om ei lita jente som stikker seg vekk på låven for å gjemme seg for han. Hun har en gul blyant som hun spisser med en tollekniv. Den bruker hun til å skrive, og til å overleve. Denne jenta er født i 1942, nøyaktig hundre år etter oldemoren, den sterke Sara Susanne som sto portrett for engelen på altertavlen som i dag befinner seg i Lofotkatedralen. Hundre år er beretningen om disse kvinnene, om slitet og savnet, om friheten, og om lengselen etter noe annet.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2009
Format Innbundet
ISBN13 9788205395008
EAN 9788205395008
Omtalt sted Nord-Norge
Språk Bokmål
Sider 490
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
I "Hundre år" forteller Herbjørg Wassmo historien om tre kvinner i hennes egen slekt som har hatt helt avgjørende betydning for henne selv - hennes oldemor, bestemor og mor. Det er - som tittelen henspeiler til - en hundre år lang historie.
Idéen til å skrive boka startet da forfatterens datter sendte henne et bilde av altertavlen i Lofotkatedralen - et bilde som angivelig skulle være av hennes egen oldemor. Slik var det i alle fall blitt henne fortalt gjennom hele hennes liv så langt. Altertavlen viser et bilde av en engel og Jesu kamp i Getsemane. Likheten mellom engelen og kvinnene i Wassmos slekt skal være nokså slående. Etter at arbeidet med boka var i gang, fant hun likevel ut at det ikke var hennes oldemor som hadde stått modell. Derimot var det en annen kvinne i slekta. Dette satte henne fullstendig ut - helt til hun bestemte seg for å dikte at det likevel var hennes oldemor som sto modell da presten Fredrik Nikolai Jensen malte bildet i 1869-70.
or å være helt ærlig, gjorde det absolutt ingenting, for historien om Sara Susanne som satt modell for presten mens han malte altertavla, er i tillegg til å være svært sentral i boka, også meget fascinerende! Det ble aldri noe mellom presten og Sara Susanne, men det vokste like fullt frem en inderlighet og en gjensidig forståelse mellom dem som i en tid hvor fysisk berøring ikke var nødvendig for å hensette en kvinne og en mann i den dypeste lidenskap, var mer enn tilstrekkelig til å få stor betydning for dem begge. Han boklig lærd og kunstnerisk - hun en kvinne uten særlig skolegang, gift med en mann som ikke mælte mange ord, og som lengtet etter å snakke med et menneske om noe annet enn fiske og været. Og som etter hvert satte mange, mange barn til verden - bundet til alle barnefødslene og aldri egentlig fri ...
Senere følger vi en av Sara Susannes døtre - Elida, som er gift med en mann med store taleproblemer fordi han stammet. Dvs. i virkeligheten var jo ikke Elida Sara Susannes datter, men hun var vitterlig Herbjørg Wassmos bestemor. Også Elida satte mange, mange barn til verden - ti i alt. Desto større var tragedien da hun ble sittende alene som enke, uten å være i stand til å ta vare på sine barn. Det var ikke uvanlig i det karrige nord at barna i slike tilfeller ble plassert rundt hos snille slektninger, eller hos barnløse som ønsket seg inderlig et barn. Dette ble skjebnen for Hjørdis, forfatterens mor. Historien om hvordan mor og barn som følge av dette ble totalt fremmede for hverandre, og om hvor smertelig Hjørdis opplevde det da moren - gift på ny - kom for å hente henne igjen etter flere år, er til å grine av.
Parallelt følger vi forfatteren i hennes liv, hvor tidsaspektet veksler mellom slektens kvinner som levde før hun selv ble født, og til hennes egen barndom under og etter krigen - en oppvekst som også inneholdt triste opplevelser. Garantert så skjellsettende at dette har hatt stor betydning for hennes utvikling som forfatter. "Hundre år" er for øvrig også historien om hvordan deler av slekten ga opp livet i nord og flyttet til Oslo - lenge før dette ble enda mer vanlig på 1960-tallet og i årene etter dette. Snobberiet og nedlatenheten som møtte dem i hovedstaden, der de ble tvunget til å skifte dialekt fordi "ingen" forsto deres kauderveldske språk ... At det var kultursjokk for begge parter er det liten tvil om, men SÅ stor var forskjellen dog ikke! Det fantes da dannelse også i nord - selv på den tiden.
Denne boka fengslet meg fra første stund! Jeg har alltid likt Wassmos fortellerstemme, i tillegg til at jeg i grunnen ikke får nok av å høre om tidligere tiders Nord-Norge. Enkelte steder har jeg lest at Wassmo sammenlignes med Hamsun. Det er jeg imidlertid ikke enig i. Jeg synes tvert i mot at de er nokså forskjellige i sitt uttrykk. Det Wassmo og Hamsun likevel har til felles, er at de skriver om samme tidsperiode og om samme landsdel. Det forhold at Wassmos familie kommer fra en del av landet hvor min egen morsslekt har sin opprinnelse og hvor også jeg selv er født (Vesterålen og omegn), tilførte for mitt vedkommende noe ekstra til historien. Historier om bortsetting av barn, splittelse av barneflokker, karrige og tøffe kår er kanskje ikke unikt for Nord-Norge når man går 50 - 100 år tilbake i tid, men det er noe med avstandene nettopp i nord som gjorde slike atskillelser ekstra dramatiske på toppen av det hele. I tillegg til at naturkreftene gjorde livet ekstra tøft på kysten, selvsagt. Uansett om Sara Susanne var forfatterens oldemor eller ikke (noe som åpenbart irriterer noen lesere), så inneholder "Hundre år" litterært meget gode historier om forholdene nordnorske kvinner levde under i en snart fullstendig forgangen tid. Denne boka berørte meg dypt og inderlig. Her blir det terningkast seks!
Link til blogginnlegget på boka, hvor jeg bl.a. har tatt med bildet av altertavla i Lofotkatedralen.
Dette er den største og beste boka jeg har lest av Herbjørg Wassmo.
Flott bok! Den var på nesten 500 sider men likevel var det trist da den var slutt, den kunne fint være enda mye lengre. Sterk bok som fikk meg til å tenke litt over hvor godt vi har det i dag. Flott skrevet, virkelig en bok jeg vil anbefale alle som er glad i Wassmo, eller som vil vite litt om hvordan det var å leve i "gamle dager"!
En utrolig sterk bok. Trist, selv om humoren også var sterkt tilstede. Ærlig, brutalt, jordnært, som det nordnorske er. Følte jeg også leste om mine forfedre som er fra området der i nord, Lødingen, Tysfjorden, Kvæfjord.
Den berørte meg tidvis så sterkt at jeg følte på en sterk tristhet, var på nippen til å gråte flere ganger.
Gir den 5, men den bikker mellom fem og seks.
Skriver blogginnlegg senere.
Det er bare en ting å si om denne romanen: Fantastisk! Bør leses av alle! Dette er stor litteratur.
Å velge bort er å gjøre en bestemmelse.
Vent ikke med å danse til du blir gammel. Da kan det være for sent.
Å lese er aldri unyttig.
Hun er det første menneske jeg hører si ordet Kjærlighet i største alvor.
Høsten 2010 fikk jeg en liten folder fra bokhandelen libris; "Våre 101 favoritter, stemt frem av bokelskere for bokelskere" Listen inneholder noe for enhver smak og er oppført alfabetisk med romaner fra 1-80, deretter krim.
Fordi en liste ikke kan inneholde mer enn 100 bøker, så kom ikke Skumringstimen med Johan Theorin som nr 101 med.
En kollega ba meg lage en liste over bøker jeg kunne anbefale akkurat henne og det resulterte i en liste som kanskje flere kan få glede av. Listen er en salig blanding av gammel og ny litteratur, lettlest og mindre lettlest, krim, spenning og skjønnlitteratur. Der bøkene tilhører en serie, så har jeg kun tatt med første bind.
Bloggernes og bokelskernes kvinnekanon
- listen over bøker av og om kvinner alle menn burde lese.