Et splittet Amerika i romanform

Min interesse for Joyce Carol Oates ble vekket av en novellesamling, men Karthago er en tjukk roman på 467 sider der forfatteren tar seg god tid til å fortelle historien om en forsvinning som etterforskes som et drap, Dette er en kriminalhistorie som samtidig er psykologisk roman som effektivt analyserer hvordan datteren Cressidas forsvinning skader familierelasjoner og vennskapsforhold. Men også om mulighetene for forsoning og gjenreisning.

Men Oates er også opptatt av hvordan store begivenheter, ikke minst USAs krigsinnsats i Afghanistan og Irak har vært desillusjonerende og ødeleggende på individnivå, slik det har kommet til å prege noen av hovedpersonene. Hun er svært kritisk til politi og fengselsvesen. Oates gir ikke mye for avhørsmetodene, og fengslene er rene helveter for både innsatte og besøkende. I så måte følger Oates fotsporene til Upton Sinclair og andre som beskrev de mørke sidene av Amerikas samfunnsinstitusjoner.

Boka minner meg ellers om Ian McEwans Atonement. Kan vi noensinne gjenopprette forhold til dem vi har såret dypt? Til forskjell fra McEwan er Oates opptatt om vårt ulike forhold til religion påvirker den enkeltes syn på personlige tap og mulighetene for aksept og forsoning.

Oversettelsen til norsk av Tone Formo flyter bra.

Praktbok om Per Kleiva som grafiker.

Stort bedre kan det knapt gjøres. Fargene, skarpheten og papirvalget i denne boka reproduserer Kleivas originale trykk med svært høy kvalitet. Selv har jeg stor glede av bildene i seg selv - hvert grafisk blad har fått sin egen side - enten de tilhører de politisk engasjerte (og berømte) Vietnam-bildene eller de mer nøytrale jazz- og naturmotivene. Likevel gir Merete Hovdenakks tekst en nyttig innføring i sammenhengen grafikken ble til i. Jan Erik Vold og Johan Harstad bidrar med litterære synspunkter på Kleivas kunst.

En lykkelig melankoliker.

Hovedpersonen har brutt med Partiet i denne tredje boka om Hilmar Iversen, ekskommunist og veteran fra den spanske borgerkrigen. Den tidligere idealisten og aktivisten har egentlig ikke så mye å se fram til utenom ekteskapet med Signe og de nære ting i Fredrikstad og omegn. Tønseth skriver både innsiktsfullt og vittig om sin skjøre helt, men det blir vel mye resignasjon og likeså portvin på de 140 sidene. Nye lesere anbefales absolutt å begynne med første bind i trilogien: Hilmar Iversens ensomhet.

Krim fra Sør-Afrika.

James McClure introduserer sine to politietterforskere Kramer (hvit) og Zondi (svart) i denne krimboka. Intrigen har den orginale vrien at den foregår under apartheidtiden i Sør-Afrika med tildels absurde konsekvenser for etterforskningen. Boka ble først utgitt 1971 og vant den gang en pris som årets beste.

Irriterende, men likefullt gripende og spennende.

Kjernen i denne romanen er skjebnen til Berliner-skurken Franz Biberkopf og et bredt galleri av karakterer rundt ham. Men framdriften i fortellingen blir stadig avbrutt, fordi Döblin samtidig vil beskrive begivenheter både i Berlin og verden ellers på slutten av 1920-tallet. Vi får til og med vite om Hornsrud-regjeringens fall i Oslo februar 1928 etter fjorten dager ved makten. Det myldrer av detaljer om aviser, partier (brune og røde), om reklame og ikke minst om Berlins den gang mange trikkelinjer. Vi får et bilde av en by som knapt eksisterer i dag selv om Alexanderplatz fortsatt er et trafikkmesig knutepunkt i tidligere Øst-Berlin.

Likevel er det historien om Franz og hans forhold til kvinner og tvilsomme kompiser som holdt meg fanget gjennom 380 sider. Han er en gåtefull karakter, som i det ene øyeblikket kan være rasende voldelig og i neste øyeblikk apatisk i situasjoner der selv hans venner maner til handling. Forfatteren trekker inn Sigmund Freud som sannhetsvitne, men selv synes jeg hovedpersonen hører til de mer komplekse i verdenslitteraturen.

Vel halvveis gjør Döblin ennå et forsøk på å sabotere sin egen bok ved å erklære at det ikke er stort mer av interesse å si om Franz Biberkopf. Det vil si like før romanen får en ny, overraskende vri. Enkelte dramatiske scener trekkes ut i tid med en skrivestil som minner mest om opera med sine arier og kommenterende kor. Ellers er det mange referanser til datidens populærmusikk og slagere.

Kjell Risvik har skrevet et opplysende etterord om problemene han har møtt i oversetterarbeidet. Det har han fått en fortjent pris for, selv om det er ting å pirke ved, som at "forhånd" et sted er blitt til "forhold."

Boka krever tålmodighet, men kan absolutt anbefales.

Denne vakre boka er rimeligvis en hyllest til sommeren. Den omfatter dikt om landskaper, blomsterflor, frukt og kjærlighet. Men redaktøren har også tatt med usentimentale tekster som minner om at sommeren kan omfatte krig og vulkanutbrudd. Illustrasjonene er ved den svenskfødte Petra Börner.

Som i en annen roman jeg nylig har lest, Gabriel Scotts Kilden lar forfatteren en tilsynelatende enkel person innlede historien. Fordi Jussi på mange måter er usedvanlig observant, kan Kinnunen bruke ham til å gi oss innsikt i småbyens arbeidsliv og Jussis eget familieliv. Under den forholdsvise enkle framstillingen, kan vi likevel ane at det ikke er hele sannheten verken om Jussi eller livet i Finland i årene etter 2. verdenskrig.

Neste del, «Den andre dagen,» handler om Jussis søster, Helmi. Det daglige slitet og i tillegg sorgen etter mannen Reko har ført henne til randen av apati og sammenbrudd. Merkelig nok er det en industribrann som gir forventning om en ny tid. Når kapitlet slutter med at «Det er nødvendig med litt forandring iblant,» kan en håpe at det også vil få positive konsekvenser for Helmi.

Mitt inntrykk er at Kinnunen i Skår beskriver et samfunn som er gått i stå etter avslutningen av Finlands to kriger 1939-45. Under fortsettelseskrigen hadde kvinner fått viktigere roller i industrien. Da den vel var over, gikk man uten videre tilbake til det gamle, mannsdominerte systemet. I 1950 er det fortsatt rasjonering på enkelte vareslag. Den svensktalende overklassen, representert ved godseierfruen «nåden,» har beholdt sin sterke posisjon.

Mens det meste av boka virker svært så sosialrealistisk, har de avsluttende kapitlene med Raili større preg av symbolikk og «magisk realisme.» Mens Jussi var den ordfattige, men likevel gode observatøren i første del, er det nå Raili og lille Saara som har treffsikre forutanelser. Helmi fortsetter å være lukket inne i seg selv og bundet til fortiden. Søsteren Raili derimot ser på seg selv som en optimistisk fatalist som tar tingene som de kommer så lenge hun kan ta egne valg.

Trass i alt har også Raili behov for å ta et oppgjør med fortiden. Hun kommer likevel til kort i et forsøk på å skrive et brev til Jussi om oppveksten deres med faren. Det er først under den «magiske» båtparaden av folket på godset at hun innser at det er blitt en ny tid, og hun kan gå videre med livet sitt.

Alt i alt har det vært en fryd å lese denne romanen som inngikk i Lesesirkel 2021.

Hvordan bli en god statsviter?

For dem som lurer, finnes svaret i denne boka. Den er riktignok en biografi om en akademisk outsider i forhold til det rigide karriereløpet som norske universiteter legger opp til. Boka forteller glimrende om hvordan Frank Aarebrot ble en populær foreleser for sine studenter, men også en framstående, fargerik formidler på TV-skjermen.

Boka gir samtidig god innsikt i framveksten av faget statsvitenskap med vekt på feltet «sammenliknende politikk» ved Universitetet i Bergen på 1960- og 70-tallet. Forfatterne får godt fram det vanskelige forholdet mellom å være en nyskapende forsker og samtidig en god formidler av kunnskap som allerede er kjent. Det siste var åpenbart Aarebrots styrke.

Gode, ultrakorte noveller

Tjuefire svært korte historier eller noveller. Oates skriver svært godt i flere sjangre. Samlingen omfatter psykologiske blinkskudd, krim, skrekkhistorier, og gotiske eventyr. De fleste griper tak i problematiske forventninger til lykke og samliv. Siden lengden på hver historie i gjennomsnitt strekker seg over åtte sider, sier det seg selv at lesningen blir fragmentarisk. Det tok meg lang tid å komme gjennom alle de 192 sidene.

Kjærlighetens mysterium

tjener som bindemiddel i denne ytterst fiktive dokumentarromanen. Riktignok tar Enquist for seg personer som faktisk har levd som boktittelens Marie «Blanche» Wittman og Marie Skłovdoska Curie. Men kildematerialet har kan hende vært tynt, og forfatteren har valgt en eksperimentell form som jeg synes blir strevsom. Det gjelder særlig i begynnelsen; etterhvert blir romanen lettere tilgjengelig.

Mest interessant er historien om Blanches rolle som pasient ved Paris-institusjonen La Salpêtrière. Her blir hun brukt av en dr. Charcot som et offentlig case-studium i hysteri. Seinere blir hun assistent på et røntgenlaboratorium og skal da ha møtt og arbeidet for Marie Curie. Blanche ble da vitne til hennes kjærlighetsaffære med en gift mann. Så skandaløs at det i følge Enquist gjorde slutt på Curies vitenskapelige karriere. Ikke riktig, ifølge SNL og Wikipedia.

Dagens biografier omtales gjerne som «rekonstruerte» med sterke innslag av fiksjon. I Boken om Blanche og Marie er fiksjonen blitt det altdominerende. Enquist skriver interessant nok om sine egne forfedre at han knapt vet mer om en del av dem enn det man kan lese ut av gamle fotografier.

Hva en tenker på etter en fottur i New England.

I «Kunsten å gå» tar Thoreau først leseren med på sine daglige ettermiddagsvandringer i landskapet og skogen utenfor småbyen Concord. Men raskt går turbeskrivelsene over til betraktninger om forholdet mellom kultur og natur. For at bylivet skal bli godt, må byen være omgitt av vill natur. Her har jo Amerika på 1850-tallet svært så gode forutsetninger i forhold til det oversiviliserte Europa. Thoreaus argumenter har god forankring i datidens naturvitenskap, inkludert den unge Charles Darwin.

Mer tvilsomt blir det når Thoreau kritiserer engelske lyrikere bosatt i det vakre «Lakes»-distriktet for å mangle en frisk, vill melodi. De ånder av naturkjærlighet, men mangler sansen for det ville mennesket. For ham er det ville mennesket den innfødte indianeren, men også tømmerhoggeren, fiskeren og andre som lever av og i villmarka.

Det andre essayet i Til naturen er en vakker beskrivelse av hvordan landskapet endrer seg ved snøfall og frost. Fra forlagets side er dette ei pent utstyrt bok med naturalistiske illustrasjoner av Einar Sigstad.

Reiseskildring fra år null

Primo Levi befris fra fangenskapet i Auschwitz av russerne i januar 1945, men er ikke hjemme i Torino før i oktober. Bak frontlinjene er alt kaos, og Levi og de andre overlevende blir skyflet med godsvogner fra sted til sted i Polen og Ukraina, tilsynelatende planløst. Enkelte steder blir de sittende fast i månedsvis før de transporteres videre.

Våpenstillstand er skrevet flere år etter krigen, først utgitt på italiensk 1963. Det innebærer at teksten er preget av ettertanke og refleksjon. Levi gir en inngående skildring av hvordan han og de andre i reisefølget mestret kulde og sult, og ikke minst forholdet seg imellom og med russerne som var både befriere og voktere. Selv om Levi ikke skjuler strabasene, inneholder boka en rekke gode historier og atskillig humor. Tankevekkende og verdt å lese også i dag.

Svart kvinne i legefrakk.

Michele Harpers selvbiografi fungerer på flere nivåer. Vi får fortellingen om en krevende oppvekst i en forholdsvis velstående afrikansk-amerikansk familie med en voldelig far. Vi følger henne videre gjennom legestudiet på Harvard og tidlige praksisår ved sykehus i New York og Philadelphia. Den selvbiografiske delen omfatter familierelasjoner, ekteskap, skilsmisse og kjæresteforhold, og hvordan hun opplever en form for frigjøring («beauty») ved å bryte («breaking») med belastende relasjoner.

På et annet nivå handler denne boka om legevakten ved amerikansek sykehus. Hvert kapittel er gjerne viet enkeltpasienter som hun har behandlet, ikke bare medisinsk, men også gjennom samtaleterapi -- selv om hun ikke er psykiater. I tøffe områder som bydelen Bronx i New York, kommer det gjerne inn pasienter med skuddsår etter gjengoppgjør. Ved et veteransykehus møter hun til gjengjeld pasienter med senskader etter militærtjeneste i Irak eller Afghanistan. Her gjengir Harper en krevende, men også optimistisk samtale med en kvinne som har blitt voldtatt av sine egne offiserer.

Boka forteller hvordan det er å være en svart, kvinnelig lege ved sykehus dominert av hvite, mannlige leger og administratorer. Teksten omfattermye medisinsk terminologi og en god del uttrykk som jeg forbinder med «mindfulness» og yoga. Skrivestilen med mange dialoger er ellers som i en roman snarere enn en tradisjonell selvbiografi. Harpers vekt på personlig vekst og utvikling kan virke påfallende, men minner likevel om at hun er svært oppmerksom på sammenhengen mellom psykisk og fysisk helse.

Boka inngikk i min amerikanske bokklubb. Se egen liste.

Livet minutt for minutt.

Etter å ha lese første bandet i Innsirkling-trilogien skreiv eg at: «Eg har Innsirkling 2 liggjande, men kjem nok til å vente ei stund før eg les neste band.» Etter fem år har eg endeleg gjort meg ferdig med andre bandet i denne banebrytande romanserien.

Er dette bandet betre enn det førre? Det er eg ikkje så sikker på, men eg lot meg fascinere av den suggererande, nær symfoniske framstillinga der nokre tema stendig framstår i nye variasjonar og med nye stemmer.

Også denne romanen vert bunden saman av breva som tre hovudpersonar skriv til David om oppvektsten hans på Otterøya utanfor Namsos. Breva gir samla eit bilete av ein vanskeleg barndom. Dette biletet kunne i og for seg vere grunnlag nok for ein roman, men Tiller går som i det første bandet eit skritt lenger. Kvar av brevskrivarane, Ole, Tom Roger og Paula skildrar i tillegg hendingane i deira eigne liv i julidagane 2006, same tidsrommet som breva vart skrive i.
Tilsaman blir det tre intense forteljingar om samliv i krise, der forteljaren er like mykje observatør som deltakar. Sjølv om det her skal handle om tre ulike personlegdomar, synest eg dei likevel har store likhetstrekk. Kvar av dei tre brukar mykje energi på å tolke, eventuelt mistolke, kva andre «eigentleg» meiner bak fasaden av kvardagsfrasar og minespel. Til tider vert det litt slitsam lesing, men Tiller kjem da gjerne med ei overraskande vending som held lesaren fangen.

Samfunnssatire som fortsatt rammer

I Salamanderkrigen setter enkeltmennesker, bedrifter og nasjoner i gang prosesser som ender med å true hele menneskeheten. Forretningsmannen Bondy begynner avl av salamandere som er svært så lønnsom for ham og hans firma, men har ikke vett eller insentiver til å stanse overproduksjon. Men når faren for verden blir overhengende, erklærer Europas utenriksministre at siden salamandere ikke utgjør en nasjon, kan heller ikke landene i felleskap gjøre noe. Tilsvarende unyttige utspill kommer fra filosofer, advokater, militære, journalister. Tilslutt er det bare én person nederst på rangstigen, portåpneren Povondra, som synes han har noe skyld for misèren. Et typisk eksempel på hva moderne psykologer vil kalle attribusjonsfeil.

Satiren er selvsagt et produkt av tiden boka ble skrevet i, men mange av fenomenene som Čapek raljerer over, må vi fortsatt finne oss i å leve med.

En vakker, helhjertet hyllest til et optimistisk, forent Amerika etter år med splid. Samtidig en leken bruk av bokstavrim og ordspill. Jeg kan skjønne at dette flotte leilighetsdiktet er en utfordring for oversettere.

Sju fortellinger fra sørstatene

Sørstatsgotikk eller ikke, dette er uansett sju gode fortellinger. Tittelhistorien, en langnovelle eller en kortroman på 96 sider, er den mest særpregede: en saga om tre personligheter - eller arketyper - som støter sammen i en småby der hovedgaten er 100 meter lang. Alt som skjer blir nøye observert av både lokalfolk og langveisfarende i dette tette samfunnet.

Flere av de andre historiene minner om at McCullers var på vei mot en musikkarrière før hun ble forfatter. Særlig sterk er «Wunderkind,» debutnovellen fra 1936 hvor en ung, lovende pianist møter veggen. Men er det manglende talent eller den vedvarende kritikken fra en mannlig musikklærer som stanser henne?

Ingrid Haugs oversettelse flyter bra.

Konsist om en voksende stormakt

Selvfølgelig en umulig utfordring: Kinas 2000-årige historie på bare 200 sider med masse illustrasjoner attåt. Likefullt har Færøvik skrevet en svært leseverdig og opplysende bok. Klokelig har han konsentrert seg om periodene etter keiserdømmets fall 1912 og etter kommunistenes maktovertakelse 1949. Vi får et godt bilde av de store omveltingene og krisene som kineserne har måttet tåle de siste hundre årene. Færøvik er dyktig til å trekke opp de store politiske og økonomiske linjene, samtidig som han tar for seg enkeltpersoner enten de er på makttoppen eller i opposisjon. Han er dessuten flink til å sitere andre norske journalister, fra Nordahl Grieg og utover, som også har skrevet bøker om Kina.

Hamsuns Sult i Los Angeles.

Forrykende godt skrevet om selvopptatt, men også usikker forfatterspire. Sant å si er jeg-stemmen, den unge italiensk-amerikaneren Arturo Bandini, innledningsvis ganske så uspiselig. Han er jo i egne øyne en mesterforfatter alt etter å ha fått sin første novelle på trykk. Hovmodet rammer ikke minst andre som i depresjonstiden er like så fattige som han selv.

Når Arturo så bråforelsker seg i den meksikansk-amerikanske servitøren Camilla, hindrer arrogansen utviklingen av et normalt, modent forhold. Siden vi som lesere er fanget i jeg-stemmens fortelling, er det først når Arturo lykkes og blir tryggere som forfatter at vi får et ordentlig, fyldigere bilde av henne.

Den norske utgaven har en god innledning av kultforfatteren Charles Bukowski som gjenoppdaget romanen på slutten av 1970-tallet. I Norge var John Fante allerede oppdaget i 1940 av Sigurd Hoel og Johan Borgen med Vent til våren, Bandini!

Kina etter kulturrevolusjonen

Først utgitt i 1987, beskriver denne boka et Kina som allerede tilhører fortiden. Likevel er Thubrons rapporter fra sine samtaler med vanlige og ekstraordinære kinesiske menn og kvinner både rørende og informative. Traumene etter den kulturelle revolusjonen på slutten av sekstitallet er fremdeles levende i folks minne, og løftene fra markedssamfunnet har nettopp begynt å utfolde seg. Innimellom gir forfatteren oss inntrykk fra Kinas kulturarv slik den manifesterer seg i klostre, templer og andre monumenter. Thubron skriver svært bra, men ordforrådet hans kan kreve noen besøk til en ordbok. Hva er en tannoy, forresten? (Lest 2009).