Førsteutgaven fra 1935 åpner med et nyttig, men også rasende forord av Jacob S. Worm-Müller. Han beskriver ottomanernes / ungtyrkernes overgrep 1915 mot armenerne som et fokemord. Han påpeker også det dokumentariske grunnlaget for Werfels roman.

Romanen vektlegger perspektivet til en velstående armener utdannet i Frankrike og gift fransk. I tillegg er han tyrkisk offiser og har lederegenskaper som gir hans trosfeller mot til å gjøre motstand når deportasjonsordrene kommer til en landsby litt nord for dagens Syria.

Werfels roman er spennende, sjokkerende og velmenende, men stykkevis nokså langdryg. Boka gir godt grunnlag for å forstå bitterheten mellom armenere og tyrkere den dag i dag. (Omtalen er basert på den første av tre bøker).

For en murstein! Men en gullgruve om en har sans for internasjonal politikk. Her trekkes det linjer fra Frankrikes Richelieu på 1600-tallet til oppløsingen av Sovjetunionen på 1990-tallet. Men boka er også rik på detaljer som kan virke avsporende, var det ikke for at Kissinger (og hans flittige medarbeidere) sørger for å bringe leseren til sans og samling ved slutten av hvert kapittel.

En svakhet er likevel at kapitlene blir lengre fram mot vår egen tid. Hele tre kapitler brukes på Vietnam-krigen og ikke minst Kissingers egen rolle i fredsforhandlingene på 1970-tallet. Det blir mer selvbiografi enn historie; mer vekt på USA enn resten av verden. Likefullt en grundig og briljant bok.

Ungdomstida blir gjerne framstilt som en følelsesstorm, men ikke her. Denne fine romanen er enda knappere i formen enn «Hvis du vil» og «Dette burde skrives i nåtid» som jeg har lest tidligere. Helle framhever observerbare handlinger og reaksjoner snarere enn emosjoner.

Men følelsene er der likevel, selv om hovedpersonen har problemer med å sette ord på dem. («Hun har et ønske om å formulere seg i lengre setninger.» side 99). Av og til settes det likevel navn på følelsene, men på uventede tidspunkter: Et urørt viskelær blir liggende mellom henne og sidemannen i klassen: «Hun føler seg overveldet av ømhet i kraft av dette viskelæret,» side 121.

Omtalen bygger på den danske originalutgaven fra 2018.

Er det verda som går utfor bakke i denne boka eller er det berre hovudpersonen Jon som er i ferd med å miste fotfestet på si lange vandring? Det får vi ikkje noko klårt svar på. Jon støytar rett nok bort i ein rad urovekkande og skræmande hendingar, men møter òg trivlege folk som gjev han ei hjelpande hand når det trengst.

Vesaas nyttar eit fortetta språk med korte setningar og ord. Trass i den enkle språkføringa verkar teksten mystisk og skakande. Eg sjår med spaning fram til teaterversjonen av «Brannen» på Nationaltheatret.

Sympatisk om egen mor i romanform.

Dette er en velskrevet bok om en kvinne som levde et komplisert, men når det kommer til stykket rikt og vellykket liv som lege og mor til tre sønner. For å gi dramatisk spenning i bokas nåtid - på aldersboligen Fjordtun - får vi vite at eldstesønnen har en uløst, psykologisk konflikt gående med sin mor. Det er likevel ikke nok til å få fram dynamikken som skal holde leseren fanget. Haavardsholm skriver ellers interessevekkende om oppvekst og ungdomsår i en tid da det var sjeldnere at kvinner tok høyere utdanning og jobbet fulltid selv med småbarn hjemme.

«Stream of consciousness» i brasiliansk tapning
Denne introspektive, lyriske romanen domineres av følelsenes bevisshetstrømmer og kroppens fornemmelser. Disse svinger gjerne raskt i løpet av noen få øyeblikk. Under ligger en fortelling hvor vi følger Joana fra barndommen til ekteskapet med Otávio, som riktignok venter barn med gammelkjæresten Lídia.

Forlaget vil ha oss til å tro at denne bemerkelsesverdige, modernistiske romanen - utgitt 1943 - er skrevet av en 17-åring, men her har man bommet på fødselsåret hennes med fem år. Lispector ble født i Ukraina 1920, men vokste opp i Brasil.

Oversetteren, Anne Elligers, har fått til en leseverdig norsk versjon av denne portugisisk-språklige klassikeren. Men helt lettlest er den ikke.

Et fyrstehus i solnedgangen.

For meg virker denne berømte romanen - iallfall i begynnelsen – ganske så tilbakeskuende. Det er tydelig at Sicilia i 1860 står overfor en omveltning der noe vil gå tapt sett fra hovedpersonens synspunkt. Fyrsten av Salina, don Fabrizio, er en ruvende personlighet rent fysisk og ser tydeligvis på seg selv som den beste ivaretakeren av det bestående føydalsamfunnet. Samtidig er han klar over at det gamle regimet går mot slutten. Når hans pengelense ynglingsnevø, Tancredi, velger å slutte seg til Garibaldi, får han praktisk hjelp av onkelen. Når Tancredi seinere vil gifte seg med den vakre datteren av en oppkomling, Calegero, går don Fabrizio også med på det. Det siste skjer trass i at hans egen datter, Concetta, også har lagt sin elsk på fetteren.

Don Fabrizio er både høflig og kultivert. Det hindrer ham i å ta skikkelig grep når det røyner på. Familiearven blir gradvis skuslet bort. Han er belest og leser høyt for familien om kvelden. Lampedusa bemerker riktignok tørt at don Fabrizio er ukjent med det meste av samtidslitteraturen, som Dickens, mens Balzac er for sterk kost for døtrene. Også andre ganger minner forfatteren oss om at han skriver med nåtidas, det vil si 1950-tallets, blikk på fortida.

Tiden etter 1860
Etter ferdiglesningen skjønner jeg hvorfor boka blir beskrevet som ufullført. Innledningsdelene I til IV har en sammenhengende handling. Fra del V blir boka fragmentarisk. Hvert kapittel framstår som frittstående fortellinger selv om persongalleriet stort sett er det samme.

I kapitlet om pater Pirrones besøk i landsbyen S. Cono får vi en innføring i fattigbøndenes levevilkår under det nye regimet. I tillegg får vi et bilde av paterens, det vil si kirkens, makt til å ordne opp i sosiale forhold.

Så følger en Proust-lignende beskrivelse av fyrstens opplevelse av Palermos selskapsliv. Selv om han befinner seg blant likemenn føler Fabrizio seg som en fremmed. Også her hjelper han riktignok sin kommende svigersønn inn i denne ellers lukkede kretsen. Et høydepunkt er bordsamtalen med den ufyselige, skrytende oberst Pallavicino.

I kapitlet om don Fabrizios død, lager Lampedusa en ramme som vel skal signalisere fyrstehusets gradvise fall. Dødsleiet er lagt til et nedslitt hotell framfor et av fyrstens palasser. I sluttkapitlet er turen kommet til at også fyrstens tre døtre skal fratas sine illusjoner med hensyn til religiøs praksis og (manglende) kjærlighetsliv.

Omtalen min bygger på en ny dansk oversettelse 2011 av den reviderte versjonen av Leoparden utgitt på italiensk i 2002.

Inngikk som felleslesning i Lesesirkel 2021.

Herbjørg Kråkevik satte en høy standard med første utgave av Juleroser. Årets utgave holder nivået oppe med gode småstykker og usedvanlig gode fargereproduksjoner. Verdt å samle på.

Norgeshistoriens mørke underside.

Innledningsvis får vi enkelte fortellinger som med ettertidens lys virker forunderlige og lattervekkende, men beretningene som følger er opprørende lesning. De dreier seg om systematiske overgrep på en rekke samfunnsområder som forfatterne sorterer i tre hovedkategorier: menneskerettighetsbrudd, unnlatelsessynder og interessebaserte. De praktiske eksemplene strekker seg fra barnevern til atomvåpenproduksjon.

Rosa 99 har gitt en grundig gjennomgang som jeg ikke behøver å gjenta her. Hun påpeker blant annet at forfatterne i stor grad samler og sammenfatter allerede dokumentert kunnskap om de enkelte sakene. Enkelte steder har forfatterne riktignok supplert med egne intervjuer og undersøkelser. Selv om begge er samfunnsvitere med erfaring fra Amnesty, gir ikke Aas og Vestgården seg inn på overordnede forklaringer for overgrepene. Inntrykket jeg sitter inne med er at de statlige overgriperne gjerne er velutdannede menn med høyere utdanning: jurister, leger, og lærere, gjerne menn som i utgangspunktet har velmente, men i praksis forfeilete intensjoner.

Førsteutgaven har dessverre en del forvirrende faktafeil med hensyn til årstall og navn.

Vakker bok om kunst og kjærlighetsforviklinger.

Forfatteren har fått fram mye interessant om Christian Skredsvigs utvikling som kunstner på 1880- og 90-tallet. Samtidig får vi også beretningen om hans vanskelige ekteskap med Maggie Plathe. Teksten er formet som en kommentar til en serie brev fra Skredsvig (og Maggie) til svigerfaren Frithjof Plathe. Felles for disse brevene, sendt fra Italia og Frankrike, er de utførlige miniaturtegningene av motivene Skredsvig brukte i maleriene sine.

Det er en glede å lese en bok som er så godt produsert både redaksjonelt og billedmessig. Den føyer seg godt til annen praktbok om Skredsvig som jeg har lest nylig. Se omtalen her.

Hovland spinn på eit klassisk tema i barnelitteraturen: Born som rømmer heimefrå. I dette tilfellet går turen ikkje så langt - til eit tomt hus ute i skogen nær heimstaden. Her vert Anders buande aleine, men slett ikkje einsamt. Til huset kjem fleire på vitjing, unge og eldre. Ikke nok med at han byrjar med både kaffi og røyk, men Anders får òg eit nytt syn på tilvèret. Denne ungdomsboka er prega av Hovlands lune fortellerstil.

Aktuell dansk katastrofeberetning

Verden er rammet en radioaktiv katastrofe i denne dystopiske romanen fra 1967. Fortelleren er unnsluppet til et gammelt badehotell sammen med andre forutseende gjester. I det lille samfunnet ser vi mange av de samme reaksjonene, følelsene og holdningene som preget særlig de første månedene av vår egen tids pandemi. Et gjennomgangstema er det ambivalente forholdet til hotelledelsen gjestene er så avhengige av. Sånn sett er denne korte romanen sørgelig aktuell.

Termush er inkludert i Gyldendals bibliotek for ny dansk litteratur 1973. Sven Holm (1940-2019) er ellers kjent for sine noveller og skuespill. Selv kjenner jeg ham best fra den morsomme romanen Jomfrutur som ble utgitt på norsk av John Griegs forlag i Bergen 1967. Altså det rake motstykket til Termush.

Morsomt å lese om matematikk?

Parker sier tydelig fra at matematikk utfordrer vår daglige måte å snakke, resonnere og skrive på. Likevel har han skrevet en bok som stort sett er både lett å følge og underholdende. Ikke minst skyldes det at eksemplene han bruker er viktige i seg selv - gjerne katastrofer med fly, bruer, medisin, romfart, og selvfølgelig databehandling. De omfatter ulykker der regnefeil har bidratt til feil i konstruksjoner, dosering og programmering. Med andre ord, mye nyttig viten for ikke-matematikere også.

Kvartalets bok i min amerikanske lesesirkel.

Velfortjent prisvinner om en dyster tid.

Handlingen er lagt til det svenske (!) universitetsmiljøet i Dorpat, dagens Tartu i Estland på slutten av 1600-tallet. Det går et skapt skille mellom de svenske og tyske akademikerne og en sultrammet estisk bondebefolkning. Hit kommer den svenske viderekomne studenten, Laurentius Mylas, som er bokas hovedperson.

Vi følger ham den første uka som er full av tilpassingsproblemer, mange av dem velkjente for dem som har studert eller arbeidet på fremmede steder. Men hos Larentius blir utfordringene forsterket av dårlig helse, elendig klima og gammeldags - i våre øyne - tankegods. Kommer han i det hele tatt til å komme seg gjennom denne uka?

Friedenthals egentlige ærend er å sette lys på de ulike idéstrømningene som hersket på 1600-tallet. Moderne empirisk vitenskap inspirert av Isaac Newton er på vei inn, også blant akademikere som holder seg til det skolastiske arvegodset fra antikken og middelalderen. Det innebærer tro på okkulte fenomener som knapt lar seg bevise. De lyseste partiene i denne romanen finner vi der Laurentius oppholder seg blant sine medstudenter og lærere på universitetet.

Oversettelsen fra estisk til nynorsk flyter bra. En del spesielle ord og uttrykk har forfatteren selv forklart i et etterord.

To poengsterke noveller om unge kvinner som sier seg «lykkelig gift,» men likevel opplever at hvetebrødsdagene byr på overraskelser som setter ekteskapet i spill.

Sjeldent god oppvekstroman.

Det begynner med Nirvana, men siden er det bare «metall»-musikk som står i hodet på Jānis og kameratene hans. De er alle 14-15 år gamle skoleelever i Jelgava, en middelstor by sør for Riga. Det er mye ungdommelig energi og desperasjon i denne romanen, glimrende oversatt fra latvisk av Snorre Karkonnen Svensson. Bare en gang i mellom slipper en eldre, mer moden fortellerstemme i gjennom.

Forfatterens innsikt i 90-tallets mørkeste musikk virker overbevisende. For meg overrasker det at den norske gruppen Mayhem får så mye omtale, både musikken og de enkelte utøverne. Det legges heller ikke skjul på det store alkoholforbruket når ungdommene møtes. Likevel når den voksne Jānis skal oppsummere 15 år seinere, er det med et markant snev av nostalgi.

Strålende samling historier om å vokse opp, finne seg partnere og bryte opp - iscenesatt i Canada på 1950- og 60-tallet.

Godt skrevet, men likevel opplever jeg romanen som et hvileskjær i Oates' betydelige forfatterskap. Handlingen er lagt til 1988, men bygger på en tragisk bilulykke flere år tidligere. I denne versjonen får vi historien til det kvinnelige trafikkofferet. Med dagens briller vil nok hovedpersonen også bli sett på som et #metoo-offer. Teksten strekker seg over kun 140 sider; likevel virker den som et lengre musikkstykke der noen få temaer gjentas med mange variasjoner.

Moderne innvandrermiljø i New York.
I likhet med DeLillos Underworld og Hustvedts Sorrows of an American spiller New York City en stor rolle i denne komplekse romanen om en utvandrer av nederlandsk opprinnelse som opplever ekteskapelige problemer i kjølvannet av 9/11. For å trøste seg oppsøker han hovedsakelig karibiske immigranter som deler lidenskapen hans for cricket, inkludert den tvilsomme karakteren til en trinidadisk svindler. Mens Hustvedt og DeLillo kontrasterer livet i NYC med andre deler av USA, setter O'Neill, som er irsk, byen inn i et internasjonalt perspektiv ved å sammenligne den med London og Haag. (Lest 2010).

En hyllest til embetsstanden

«The Three Clerks» fungerer som en elendig tittel på en fantastisk roman – det vil si hvis du allerede er fan av Anthony Trollopes skrivestil. Vi følger de tidlige karrierene og det romantiske livet til tre unge embetsmenn i Westminster. Trollope gir tydelig uttrykk for sin beundring for formålet og verdiene som ligger til grunn for offentlig forvaltning. Samtidig får leseren morsomme eksempler på dens latterlige aspekter, som opptaksprøver (tester) og intervjuer. Trist nok fristes kontoristene hans noen ganger av latskap og korrupsjon. Utskeielsene har en høy pris for dem selv og deres familier. Romanen byr på rikelig med drama og vendepunkter for de tre hovedpersonene og enkelte ugjerningsmenn.

Blant de 48 kapitlene finnes en betraktning m embetsverket og en parodi på de romantiske romanene som var populære på 1850-tallet. (Lest 2014). (Omslagsbildet er tatt fra Penguin-utgaven).