Moderne innvandrermiljø i New York.
I likhet med DeLillos Underworld og Hustvedts Sorrows of an American spiller New York City en stor rolle i denne komplekse romanen om en utvandrer av nederlandsk opprinnelse som opplever ekteskapelige problemer i kjølvannet av 9/11. For å trøste seg oppsøker han hovedsakelig karibiske immigranter som deler lidenskapen hans for cricket, inkludert den tvilsomme karakteren til en trinidadisk svindler. Mens Hustvedt og DeLillo kontrasterer livet i NYC med andre deler av USA, setter O'Neill, som er irsk, byen inn i et internasjonalt perspektiv ved å sammenligne den med London og Haag. (Lest 2010).

En hyllest til embetsstanden

«The Three Clerks» fungerer som en elendig tittel på en fantastisk roman – det vil si hvis du allerede er fan av Anthony Trollopes skrivestil. Vi følger de tidlige karrierene og det romantiske livet til tre unge embetsmenn i Westminster. Trollope gir tydelig uttrykk for sin beundring for formålet og verdiene som ligger til grunn for offentlig forvaltning. Samtidig får leseren morsomme eksempler på dens latterlige aspekter, som opptaksprøver (tester) og intervjuer. Trist nok fristes kontoristene hans noen ganger av latskap og korrupsjon. Utskeielsene har en høy pris for dem selv og deres familier. Romanen byr på rikelig med drama og vendepunkter for de tre hovedpersonene og enkelte ugjerningsmenn.

Blant de 48 kapitlene finnes en betraktning m embetsverket og en parodi på de romantiske romanene som var populære på 1850-tallet. (Lest 2014). (Omslagsbildet er tatt fra Penguin-utgaven).

Vellykket oppfølger til Tante Ulrikkes vei.

I denne romanen følger vi unge Mani inn i høysetet for norsk statsforvaltning, budsjettavdelingen i et departement. Med økonomieksamen fra BI gjør Mani både et klasse- og et kultursprang i forhold til innvandrerbakgrunnen sin. Én ting er å tilpasse seg nye oppgaver og nye kolleger, men Shakar skildrer samtidig på en lun måte Manis forhold til kjæresten Meena, en sympatisk, men krevende far, og den gamle venneflokken fra drabantbyen nordøst i Oslo.

Bombingen av regjeringskvartalet 2011 innebærer et vendepunkt som bryter den rolige fortellerstilen. Livet blir vanskeligere både for den ambiøse Mani og en rekke av de andre karakterene. Det skaper en spennende avslutning, men som i Tante Ulrikkes vei vil jeg helst tro at det går godt til slutt. Underveis har vi dessuten lært en god del om arbeidet i et norsk departement.

Fjorten tidlige fortellinger på 92 sider. Nesten alle begynner med hovedpersonens fulle navn og tittel. Trass i den korte lengden får denne samlingen noveller likevel godt fram bredden i Tsjekhovs fortellerkunst: fra det enkle og muntre til innsiktsfulle portretter av forspilte liv. Her er det ingen forfatterstemme. Karakterene får snakke og tenke for seg selv.

Oversettelsen til Erling Sande fra 1989 er på et noe gammelmodig bokmål. Han har også bidratt med et nyttig forord.

Dr. Glas: Fra pliktmenneske til overmenneske.

Flere omtaler her har tatt for seg karakteren til hovedpersonen og hvordan personlighten hans utvikler seg i løpet av de månedene dagboken strekker seg. Men boka er åpenbart også en idéroman der protagonisten trekkes mellom ulike tidsriktige filosofiske og naturvitenskapelige retninger omkring 1900.

Allerede på første side møter vi Schopenhauer gjennom en anekdote. Noen nærmere utdyping får leseren ikke, men det kan være verdt å vite at Arthur Schopenhauer betegnes som en «pessimistisk filosof» (Wikipedia). Innledningsvis leser vi hvordan Dr. Glas trekkes mellom en formalistisk pliktetikk og et radikalt livssyn basert på humanisme og den gang nyere vitenskapsteori. Det er idéer preget av kjølig rasjonell tenkning i tråd med Darwins evolusjonslære.

Men etterhvert som Dr. Glas engasjerer seg i forholdet mellom Helga oüg hennes mann, settes det igang sterke følelser som trekker veksel på helt andre tenkere i samtiden. Vi er innom Herbert Spencer og dikterne Charles Baudelaire, Émile Zola, Dostojevski og Henrik Ibsen. Spencer fremmet sosialdarwinismen med vekt på den enkeltes kamp for tilværelsen, Baudelaire la vekt på flytende, forgjengelige livserfaringer (Wikpedia), mens Dostojevski og Ibsen som vi vet tok for seg sinnets irrganger før Freud. Freud nevnes riktignok ikke, men det kan jo være verdt merke seg at boka hans Drømmetydning kom ut 1900, noen år før Söderberg fullførte sin roman.

Utenom Baudelaire diskuterer ikke Söderberg disse idéstrømningene direkte, men kommer innom dem gjennom dagbokas enetaler og samtalene Dr. Glas har med sine kvinnelige pasienter og mannlige venner. Spørsmålet som indirekte reiser seg for meg er om frigjøringen fra pliktetikken åpner veien for at «overmennesket» Dr. Glas opptrer som en forløper for nåtidens ensomme terrorist?

Boka inngikk i Lesesirkel 2021.

Ei lita perle om å kome på talefot med folk.

Peikefingeren med råd til lesaren er tydeleg her, men boka sjarmerer likevel med psykologisk innsikt og humor. Opprinneleg skrive i tida omkring 1. verdenskrig, men framleis ein høgst aktuell klassikar i ein serie rimelege minibøket frå dansk Gyldendal.

Krevende oppvekst på beste vestkant.

Et snev av magisk realisme minner leseren om at dette er fiksjon. Sirkusdirektør Arnardo dukker flere ganger opp som samtalepartner for unge Arild. Likevel er det en dyster bok som maler tenårene i svart, brunt og grått. Oppveksten får preg av spisevegring, institusjonsopphold, pillemisbruk og alkohol. Vi som kjenner forfatteren fra andre bøker, vil vite at Arild Nyquist faktisk ble en fabulerende, nyskapende dikter og forfatter. Mot slutten av denne boka møter Arild både kunsten og kjærligheten. Det ble antakelig avgjørende for at livet omsider tok en annen vending.

Liten bok om store emner, vittig skrevet.

Første del med tittelen «Bilder» omfatter fortellinger av det underfundige slaget, men også gode karakterbeskrivelser. Annen del, «Ublide betraktninger,» består av midt-i-blinken essays om kunst, litteratur og forstvesen (!). Særlig treffende er kapitlet om minnesmerker, som vi glemmer og overser omtrent med én gang de blir satt opp. Musils betraktninger om kitsch, turisme, populærforfattere og gjennomsivilisert natur er også verdt å få med seg. Tredje del, «Historier som ikke er det,» inneholder en glitrende satire om mannssjåvinismens siste krampetrekninger ca. 1927.

Fortsatt brennende aktuell.

Mye er snudd på hodet siden denne boka kom ut 2016. IS-kalifatet er borte; de to søstrene sitter med barna sine i en kurdisk-kontrollert fangeleir; og norske myndigheter (PST og UD) viser ikke lenger interesse for å bringe dem tilbake til hjemlandet. Likevel, To søstre borer fortsatt dypt i sakens opprivende forhistorie.

Når morskjærligheten tar overhånd.

Det amerikanske humorbladet Spy laget en gang en reportasje om mødre som vitnet i retten om sønner som var tiltalt for alvorlige forbrytelser. Hver av dem forsikret dommeren at «sønnen min er god på bunnen». Det sier også Agathe Rideau om sin Philippe i denne romanen. Uansett hva offisersønnen finner på av nedrigheter, er hun rask til å tilgi ham. Den yngre sønnen, Joseph, som satser på en kunstnerkarriere, har hun derimot vanskelig for å forstå, selv som det er han som hjelper henne i alle ting til hverdags. Denne forskjellsbehandlingen er da også bokas hovedtema.

Balzacs engasjerte forfatterstemme skygger vel mye for karakterene; han lar ikke leseren trekke sine egne slutninger. Portrettet av moren er likevel så nyansert og innsiktsfullt at det framstår med stor psykologisk troverdighet.

Strid om penger og arv utgjør ellers den røde tråden i romanen. Balzac går til verks som en annen bokholder i å redegjøre for hver eneste franc som tjenes, underslås, stjeles, spilles bort, investeres eller arves. (Oversetteren har gjort en god jobb i holde seg til én enkelt myntenhet og ikke det mylder som ellers finnes i Balzacs romaner).

Tid og sted
Første del av boka foregår i Paris rundt 1820 før handlingen brått forflytter seg til Issoudon, en bakevje som framskrittet har dratt forbi. Balzac bruker mange sider på å forklare byens tilbakegang, som i følge Wikepedia har vedvart i det 21. århundre.

I Issoudon trekker Balzac inn en rekke nye karakterer som får viktige roller når Agathe og Joseph, og seinere Philippe, dukker opp for å sikre seg familiearven. Småbyens intriger blir godt karakterisert og spennende fortalt.

Tiden etter Napoleon
Romanen gir også innblikk i hvordan Napoleons slagne soldater ble behandlet av bourbonerne. De fikk generøse tilbud om å slutte seg til den kongelige hæren eller gå av med pensjon med halv lønn. Dette forhindret likevel ikke noen av de ivrigste bonapartistene, som Philippe Rideau, i å danne sitt eget «liberale» parti og intrigere mot regimet.

Den engelske oversettelsen flyter bra. Oversetteren har sørget for en fyldig innledning. The Black Sheep finnes dessverre ikke på norsk.

En krimklassiker som fortsatt har noe by på.

Som i den første boka med Adam Dalgliesh som etterforsker er handlingen lagt til et sted som tiden har løpt fra, denne gang en gammeldags sykepleierskole utenfor London. Men under etterforskningens løp skjønner vi at selv her presser moderniseringen seg fram. I seg selv et godt grunnlag for rivalisering og konflikt, men tilstrekkelig til å utløse ett eller flere drap? Kanskje ikke.

Boka når et komisk høydepunkt ved et politiavhør under en heftig tango på et ball i London. Mens Martingale-mordet bød på en typisk Agatha Christie-avsløring av den skyldige, synes det som om Dalgliesh i denne saken jobber mer i ånden til Simenons inspektør Maigret.

Boka ble først utgitt 1971, oversatt til norsk 1984. Oversetteren synes bevisst å bruke gammeldagse betegnelser som «bestyrerinne» og «sykepleierelev».

Handlingen i denne tragikomedien finner sted i et område som nå tilhører Polen, men som den gang lå i ytterkanten av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, nær grensen til Russland. Selv om den fiktive landsbyen Zlotograd ligger langt fra Wien, er det likevel et møtested for alle folkeslagene i området. Hovedpersonen Anselm Eibenschütz er av tysk opprinnelse, hans kone er tsjekkisk, Han selv har vært soldat helt sør i Bosnia. Favorittmusikken er like gjerne russisk som ungarsk. Sånn sett er boka en nostalgisk hyllest til en tid som forlengst var forbi da Joseph Roth skrev boka i eksil.

Historien om justermesteren som helst ville være soldat er både tragisk og morsom. Den føyer seg godt til de - få - andre bokverkene av Joseph Roth som finnes på norsk. Oversettelsen fra tysk flyter bra.

I kvar av dei tre novellane finst det ein mannleg protagonist. Trass i boktittelen finn eg berre i «Tronka» eit tydeleg kvinneportrett. Her møter vi elles ein forskartype som har store problem med å forstå kvinner og sitt eige kjensleliv, men heller syner seg som ein einspora rasjonalist. Alt i alt er «Tronka» ei skakande historie. Dei to andre novellane fann eg meir underfundige og tvisynte.
Øystein Vidnes har skrive eit opplysande etterord om forfattaren.

Kaptein Conrad på oppdrag på Kongoelven

Kjernen i denne boka er Joseph Conrads dagbøker og brev fra tiden hans som båtfører på Kongoelven 1890. Forsåvidt en god idé, hvis man er opptatt av utgangspunktet for hans mest berømte bok, Mørkets hjerte, utgitt noen år seinere. Materialet er likevel i tynneste laget, så boka er supplert med en rekke andre brev, memoarer og en novelle. De fleste er knyttet til Conrads støtte til kampen mot Leopold 2.s private utbytting av kongoleserne. Mest leseverdig er likevel granskingsrapporten skrevet av den britisk-irske diplomaten Roger Casement 1903. Her dokumenteres overgrepene som belgierne sto for i Kongo. Ikke minst får han fram kongolesernes egne stemmer. Rapporten bidro sterkt til at kong Leopold måtte gi fra seg «fristaten» sin 1908.

Ypperlig om å vokse opp med en sjelden funksjonshemming.

Boka er ikke på mer enn 168 små sider, men preges av en konsentrert, gjennomarbeidet tekst. Den framstår dermed som både personlig og faglig sterk. Kursiverte sitater fra sosiologene Michel Foucault og Erving Goffman bidrar til å sette Grues personlige erfaringer i en samfunnsvitenskapelig kontekst. Vi forstår bedre kampen hans for å bli anerkjent for individet han er framfor som et klinisk tilfelle med dårlige framtidsutsikter og et varig behov for tilrettelegging og assistanse.

Et liv som ligner deres har likhetstrekk med Abid Raja: Min skyld. Blant annet har begge forfatterne erfaring fra sommerleir for barn med sjeldne diagnoser. Selv om det skjer bare én gang for hver av dem, setter disse oppholdene varige spor. På et annet punkt derimot skiller disse to memoarene seg avgjørende. Grue kan fortelle om en beskyttet barndom med full støtte fra oppmerksomme foreldre. Oppfølgingen fra familien blir vesentlig i den stadige kampen med hjelpeapparatet. Abid Raja mangler derimot denne trygghetssirkelen allerede fra fødselsen, og det går lang tid før han får støtten og behandlingen han trenger.

Det tok lang tid før funksjonshemmede i Norge skaffet seg en felles paraplyorganisasjon. Grue er en utpreget individualist og ignorerer etter min mening innsatsen som andre funksjonshemmede har gjort for å sikre ham og andre et bedre liv. Det er en svakhet med boka, men også et trekk ved den som egner seg godt for diskusjon.

Usedvanlig selvportrett, glimrende skrevet.

Det er overraskende at en sittende statsråd kan ta seg tid til å skrive så nærgående, personlige memoarer. Abid Raja har utforsket utfordringene i sitt eget liv. Det kunne lett ha gått helt galt, både helsemessig og sosialt. Men han har ikke bare funnet det verdt å leve, men også vokst på erfaringene sine. Selv kaller han det en historie om frigjøring.

Raja ble tidlig utsatt for fysisk og psykisk oppdragervold som brakte ham til Oslo barnevern. Det reddet ham på et vis fra familien, men brakte ham også inn i et svært skadelig gjengmiljø som kunne ha endt i en katastrofe. Barnevernet får både ros og kritikk. Det samme gjelder helsevesenet som var en stor hjelp i perioder, men tilsynelatende glemte sin unge pasient en gang i blant.

Noen vil si at dette ikke er en politisk bok. Her er jeg uenig. Riktignok får vi ikke vite om hvordan han ble Venstre-politiker. Men fortellingen om Abid Rajas oppvekst og voksenliv gir også et bilde av sterke og svake trekk ved det norske samfunnet: skole, helse, sosiale tjenester. I tillegg blir vi også kjent med en familiekultur som bryter kraftig med verdiene som i vår tid har fått overtaket her til lands.

Selv om framstillingen inneholder mye drama, har den også en rekke avsnitt som er både rørende og humoristiske. Og enda viktigere: en sterk kjærlighetshistorie. Dette må være årets biografi. Anbefales varmt.

Grådighet, overgrep og heroisk motstand i Afrika rundt 1900

Bildene av grusomheter har avholdt meg lenge fra å lese denne boka. Men Adam Hochshild skriver på en snedig, engasjerende måte som trekker leseren inn i historien over mange sider før han tar for seg overgrepene i «Fristaten Kongo» i årene 1885-1908.

Vi får innledningsvis portretter av belgiernes kong Leopold II som brukte britisk-amerikaneren Morgan Stanley til å regissere det «eierløse» Kongo som sin egen private koloni. Leopold framstår som usedvanlig grådig, men utrolig dyktig som PR-sjef for sitt eget forretningsforetak. Journalisten og oppdageren Stanley er hans brutale håndlager som setter tonen for mishandlingen av lokalbefolkningen. Artiklene og bøkene hans framstår derimot som et forsvar for et europeisk sivilasjonsprosjekt i svarte Afrika mot «arabisk» slavehandel.

Resten av boka forteller medrivende om kampen mot det kongelige terrorveldet i Kongo. De som fører an er ikke belgiere, men briter og amerikanere, både svarte og hvite. Her igjen fokuserer han på enkeltpersonene som ledet kampanjen som til slutt førte til at Leopold måtte gi fra kontrollen over «Fristaten» sin, som deretter ble en belgisk koloni fram til selvstendigheten 1960.

Hochschild beklager selv mangelen på kongolesiske stemmer i boka si, men han gjør god bruk av kilder som først ble tilgjengelige på 1980-tallet. Han tar grundig for seg Joseph Conrads Mørkets hjerte og påpeker likheten mellom den skremmende hovedpersonen Kurtz og enkelte av de belgiske offiserene i Kongo på den tiden. Han nevner også kritikken reist mot Conrads omtale av de innfødte som nærmest usynlige, blant annet fra den nigerianske forfatteren Chinua Achebe. Men Conrad støttet kampanjen mot kong Leopold.

For meg er det et tankekors at min grandonkel Ragnvald arbeidet for «Fristatens» tollvesen og døde (som mange andre hvite) i Kongo.

Tittelen Museum dekker innholdet bra. Disse korte tekstene - eller diktene - tar for seg skjebnen til oldtidens kulturlevninger under krig. Referansen er museumsplyndringene under Irak-krigen tidlig på 2000-tallet, men det er ikke vanskelig å knytte tekstene til andre ødeleggende konflikter — som dagens Afghanistan. (Dikterens refleksjoner fra 2014 ble pussig nok aktualisert i dag, 3.9.21, da NRK melder at politiet har beslaglagt 100 kulturgjenstander fra Mesopotamia, dagens Irak).

Ung forfatter med ambisjoner i Hollywood

Verdig oppfølger til Spør støvet, men skrevet over førti år seinere. Forfatterspiren Arturo Bandino er fortsatt like selvopptatt overbevist om sitt eget talent. Som Fante selv, får Arturo tilbud om jobb som manusforfatter i Hollywood. Filmmiljøet på 1930-tallet er godt skildret, men er tydeligvis ikke et sted hvor 21-åringer kan regne med fast jobb. Forholdet til det annet kjønn er like problematisk som før, nesten.

Perfekt sluttstein på romanserien om Patrick Melrose.

Tittelen angir vel klart nok at vi er kommet til femte og avsluttende bind om den plagede sønnen av velstående, men dysfunksjonelle foreldre.

Handlingen i romanen følger noen få år etter avslutningen av forrige bind, Mother's Milk. Moren, Eleanor, er fortsatt en sentral figur, men nå er hun død og skal bisettes. Rammen er seremonien i et krematorium med etterfølgende minnesamvær i utkanten av London. Patrick har vært gjennom et langvarig avrusningsopphold med psykoterapi. Han har likevel lagt alle de praktiske forberedelsene til bisettelsen av moren sin i hendene på sin eks-kone, Mary.

Som i andre romanserier (Trollope, Proust) dukker et bredt persongalleri fra tidligere bind opp i begravelsen. Hver enkelt får tildelt sine opptredener i form av tankestrømmer, enetaler og av og til ekte samtaler. St Aubyn er god til å skjære gjennom konvensjonelle talemåter og fraser for enten å avlive dem eller gi dem nytt liv.

Vilkår for et selvstendig liv
For Patrick er dagen en prøvelse, men også en anledning til psykologisk selvinnsikt og avklaring. Sentrale temaer som dukker opp i løpet av dagen: Kan vi bryte med fortrengt aggresjon der vi projiserer vår egne negative følelser over på andre? Kan vi kutte ut avhengigheten av ironi som låser oss inne i fastlåste reaksjonsmønstre? Kan vi ha minner om fortiden uten at de knyttes til trøst eller nag? Kan vi snakke om alvorlige emner uten at det gjør oss flaue? Må fortiden alltid gjenfortelles som en god anekdote? Og framtida innhylles i gylne ambisjoner?

For Patrick gjelder det særlig å kunne ta avstand fra sine foreldre og likevel leve et selvstendig liv uten nag og uten behov for å bli trøstet.

Blant deltakerne finner vi en rekke andre karakterer som åpenbart sliter med sitt. Nicholas er ironiker og arrogant representant for den eldre generasjon. Annette tjener som talsmann for de nyreligiøse. Erasmus er en moderne filosof fortapt i sine egne tanker. Nancy, Eleanors søster, er grotesk selvopptatt, kritisk og tyvaktig, men likevel avhengig av andre for å dekke sine dyre vaner. I bakgrunnen finner vi Patricks pedofile far som døde alt i bind to, Bad News. Blant de «normale» finner vi sønnene, Robert og Thomas, to gutter med sans for direkte tale. Dessuten ekskonen Mary med sin praktiske nøkternhet.

Alt i alt er dette en svært god avslutning på historien om Patrick Melrose og en britisk overklasse på vei ut. Mye alvor, med også lattervekkende satire.