Vi elsker bøker. Akkurat som deg. Velkommen hjem.
Klikk på en bok for å skrive en omtale.
22:48, 30. juli 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Så hvordan takler Jørgen Brekke denne overgangen fra tradisjonell politikrim til psykologisk thriller, fra Odd Singsaker til Helene Paus? Min fasit sier glitrende! Denne boka har alt jeg ønsker meg. Et språk som er ren nytelse, søkende, letende, likevel fullt av kraft og vitalitet. En historie som graver dypt i det menneskelige sinn. Om det såre savnet. Om å komme seg videre i livet etter en istykkerrivende tragedie. Det at forfatteren har mot til å la historien ta sin tid, til å lette på flortynne slør for å drive fortellingen videre. Mot til å ta oss med inn i menneskets sjelelige irrganger. Til der den store spenningen ligger.
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
14:31, 27. juli 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Til godt over halvveis i boka blir vi med i avhørsrommene og bit for bit fortalt hva som har hendt. Stemningen er fortettet. Innimellom dirrer det mellom aktørene, særlig mellom Blix og avhører Brogeland. Man kan formelig kjenne svettelukta. Og Blix’ desperasjon. Over hva han har gjort. Og ikke minst at han ikke blir fortalt hvordan det går med datteren. Før langt på natt. Da går boka over i neste del. Fire dager senere. Hva den går ut på er nærmest umulig å skrive om uten å ødelegge spenningen for deg som ikke har lest den ennå. Men Blix har et oppdrag han må fullføre …
12:46, 27. juli 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Men det jeg husker er at Tracy fremdeles er en likandes og dyktig etterforsker. Hun jobber med den samme gjengen, og har fremdeles heftige krangler med den klysete sjefen. Selve saken går sin gang, med framskritt og nye hindringer i en ok miks. Korte kapitler, greit tempo, dog uten at det blir hyperspennende. Og hva som er løsningen ble ingen stor overraskelse. Heller ikke at det løses med kuler og krutt på slutten. Så er det jo litt søt romantikk mellom Tracy og advokatvennen Dan … Tidtrøyte på et par regnværsdager.
17:36, 16. juli 2020 Kommentarer: 1
Utdrag fra omtale på bloggen min:For en aldrende raddis blir hele greia ganske så eksotisk fremmed. Omgivelser og livsførsel er milevis unna det vi ordinære skattebetalere i det hele tatt kan klare å se for oss. Ikke en gang i våre villeste fantasier. Men det til sides – det svinger skikkelig underveis. Fordi Langeland øser fra sitt språklige overflødighetshorn. Ordrikt, joda, men det flyter så inni hampen bra. Omtrent som von der Halls Tesla på autopilot. Enkelte finanstekniske passasjer blir noe langdryge og uforståelige for en som er vant med det kommunale lønnsregulativet. Men det gjør ikke så mye. Det er så mye annet å meske seg med. Selv om jeg kanskje bør være forsiktig i bruken av ordet meske – det er ikke akkurat kvinnesakslitteratur dette her.
17:42, 15. juli 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Innfløkt? Joda, men Borge styrer historiene med imponerende stødig hånd slik at de glir sømløst i hverandre. Enda mer imponerer språket, der det driver fortellingen framover, så elegant flanerende at det er en fryd å lese. Hvor man lulles inn i en nærmest friksjonsfri tilstand av ren nytelse, for så å bråvåkne til hensynsløs grusomhet. Der jeg føler meg hensatt i en følelsesmessig berg-og dalbane. Fordi menneskene i historien er mennesker jeg bryr meg om. Eller mennesker jeg forakter. Uansett avskygning er de spill levende for meg.
15:21, 15. juli 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Forsåvidt har jeg en viss sympati med ideen til boka; resultatet av skjebnesvanger ungdommelig dumskap. Men det blir søtladent langtekkelig, og hva/hvem/hvorfor er innlysende hele veien fra start til mål. Og selvsagt, det er jo amerikansk dette, og da ryker det kraftig fra pistolløpet i finalen. Jeg klarte å fullføre, men det holdt hardt …
15:15, 20. juni 2019 Kommentarer: 2
Utdrag fra omtale på bloggen min:Allerede etter å ha lest første side er det ingen som helst tvil. Med tårer i øynene kan jeg slå fast at Elling virkelig er tilbake. Jeg gjenkjenner språket til Ambjørnsen og faktene til Elling. Eneste forskjellen nå fra bøkene dengang for tyve år siden, er at når jeg nå leser, både ser og hører jeg Per Christian Ellefsen. Men det gjør ikke den minste ting, heller tvert imot. Og det er ganske forunderlig det som skjer, eller kanskje jeg heller bør si vidunderlig, dette at en forfatter kan lirke og lure meg inn i hodet på en noen og femti år gammel – vel, skal vi si eksentriker? Og får meg til å trives der. For det er det Ambjørnsen gjør. På aldeles overbevisende vis.
14:25, 27. mai 2020 Kommentarer: 2
Utdrag fra omtale på bloggen min:En Elling som er mer i vater enn på svært lenge. Og med et prosjekt på gang. Et litteraturprosjekt. Han har valgt seg ut boka «Lanzarote» av Michel Houellebecq. En kort roman på 10 kapitler og 78 sider, hvor han vil lese ett kapittel om dagen, for så å notere ned sine betraktninger rundt det han leser. Noe han forøvrig gjør grundig. Men en liten tildragelse gjør det hele litt komplisert. Han nevner prosjektet for enkefruen som blir så begeistret siden hun og hennes kjære avdøde ektemann Sigurd var på den øya i sine yngre år. Og de avtaler, slik de ofte gjør, at hun skal få låne boka når han er ferdig. Men så viser det seg at «Lanzarote» er noe helt annet enn en reiseskildring, og blant mye annet inneholder noen brennhete sex-scener mellom bokas hovedperson Michel, og de tyske lesbene Pam og Barbara.
17:37, 21. juni 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Tradisjonell politikrim dette, med røffe etterforskere, hvor Tracy er den røffeste av dem alle. Der stadig nye scener utspiller seg, og der replikkvekslingene fyker veggimellom som skutt fra en mitraljøse. Effektivt og underholdende, joda, men har vel strengt tatt lest noe lignende en del ganger før. Veldig amerikansk i stilen, og dere som kjenner smaken min, vet at jeg ikke alltid er like begeistret for akkurat det.
17:42, 20. juni 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Det begås en fryktelig forbrytelse. Som etterforskes. Slik sett er det en krim. Men det er ikke der spenningen ligger. Den ligger i menneskene. Den ligger i det tause og usagte. I den golde naturen. I den mørke skogen. Beskrevet med en ekthet, en dybde, en inderlighet som er sjelden vare i en ellers blodig krimflora.
21:17, 15. juni 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Jan-Erik Fjell har en skrivestil som passer perfekt til min leserytme. Og som alltid er det en sann svir å lese om Brekke og Torp. Med humoren dem imellom hjertelig tilstede, der de småkrangler godmodig om det meste som et gammelt ektepar. Ellers må antydes at Anton ser ut til å være på god vei inn i en midtlivskrise. Det meste er tungt, og det eneste som får tiden til å gå sånn noenlunde er jobben – les bare her: «Er du deprimert?» «Nei,» svarte Anton, «men hadde jeg hatt fire fungerende hjerneceller, burde jeg kanskje vært det. For det med Harald fikk meg til å tenke at plutselig er alt over.» Han lente seg tilbake i setet. «Gidder du å kjøre meg til Gardermoen? Jeg vil tilbake til drapet mitt.»
16:01, 7. juni 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Disse tilfeldighetene, disse dårlige valgene, disse små løgnene, blir nøye brodert inn i handlingen. Hvor det ene griper littegrann tak i det neste, for så å spre seg videre i flere retninger. Hvor nye handlinger blir nødvendig, og hvor flere personer vikler seg inn i dette finurlig spunne edderkoppnettet. Et nett så finmasket at hver minste bevegelse føles som store rystelser. Et nett så klebrig at du har ingen sjanse til å komme deg løs når du først sitter fast. Det er nesten så jeg ser for meg forfatteren helt i ytterkant av spindelvevet, der hun smilende spinner sine tråder og besegler skjebner. Med stålkontroll.
13:36, 10. februar 2020 Kommentarer: 1
Utdrag fra omtale på bloggen min:McKinty har skrevet en thriller som er åndenødfremkallende allerede fra de første sidene. Med en fortettet stemning som gjør at jeg blar febrilsk videre i stadig økende tempo etter som fristen nærmer seg. Fortalt i et effektivt, suggererende språk som får fram galskapen i situasjonen og Rachels paniske fortvilelse. Hvor langt er hun villig til å gå for å redde barnet sitt? Samtidig gir forfatteren oss små drypp av historien til hjernene bak faenskapen, med vanskelig oppvekst som hovedelement. Og til tross for et nærmest usannsynlig plott føles historien troverdig. Til langt over midten …
12:20, 4. juni 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Dette var krim etter min smak, med høyt tempo, likandes heltinne, troverdige bipersoner og saftige dialoger med humor og snert. Og midt inni, et rettssaldrama det lukter svidd av. I tillegg er plottet intrikat og grøssende spennende med en finale i tidenes verste storm … Joda, det er mye av det meste der borte … For ikke å glemme noen riktig så rørende scener og en akkurat passe liten dæsj romantikk oppi det hele. Men så er det disse amerikanerne, da. Og sluttscener. Og våpen. Jeg hadde en liten passiar med min partner in crime, fruen altså, da jeg var midt i boka, der jeg sa at hvis forfatteren klarer å holde seg unna en rykende pistol i sluttscenene blir dette knallbra! Tror du han klarte det?
16:24, 3. juni 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Jeg strever med premissene for u-svingen i boka, hovedvendepunktet, Stellas valg. Men når jeg velger å legge innvendingene til side og lagrer de bakerst i hjernebarken, da lysner det adskillig. Fordi historien Bjerkli forteller er sterk. Hun vil noe med det hun forteller. Det er en tydelig retning i historien om Stella. Løvetannjenta som møter løvetanngutten. Om oppvekst i karrig jord. Om lidelse og mishandling. Om kjærlighet. Og om barnet. Det umistelige. Det som endrer Stella fra løvetannbarn til såret løvinne. Rundt dette er Bjerkli knakende god, som om hun skriver med et rødt, bankende hjerte utenpå kroppen.
20:44, 24. mai 2020 Kommentarer: 1
Utdrag fra omtale på bloggen min:Hvordan blir denne miksen, da? Svært blandet vil jeg si! Lærerikt og interessant om tweed. Gode oppvekstbeskrivelser som gradvis glir over i det melodramatiske når barn blir ungdom. Og elskere. Med en tøtsj av Romeo og Julie. Fine naturbeskrivelser fra Hebridene, dog noe matte og gjentakende i uttrykket. På autopilot? Passe dekadent fra en moteverden litt ute av vater. En usedvanlig blass fransk etterforsker med den obligatoriske utålelige sjefen. Samt en stoisk George Gunn. Som krim? For det første så er det lite av det, og det lille som er er nedslående dårlig.
22:10, 18. mai 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Det kan kanskje høres mye ut med 464 sider der historien foregår på innsiden av hodet til denne jenta/kvinnen, hvor det hele tiden kvernes ubønnhørlig på det samme temaet. Men Kate Elizabeth Russell skriver så overbevisende godt at du ikke tviler ett eneste sekund på Vanessa. Ikke som søkende ungjente, og definitivt ikke som voksen kvinne der hun kaver rundt i sitt eget mørke, i en runddans mellom jobben, fylla, psykologen og tilfeldig sex. Og telefonsamtaler.
21:19, 12. mai 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Det kan virke som at hver eneste krimbok må overstige 400 sider. For enhver pris. Denne er på 422. Og det er alt for mange. Plottet er forsåvidt greit skrudd sammen, men boka skriker etter en redaktør som bruker strengestemmen og sier at nå må du luke kraftig der historien står og slurer på tomgang. For hadde boka hatt noe mer substans i midtpartiet, mer temperatur, en tydeligere retning. Da kunne dette ha blitt riktig så fornøyelig lesning. Fordi både begynnelse og slutt var det futt i, og miljøbeskrivelsene fra Lerviken er gode og levende.
18:58, 6. mai 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:En sakteflytende krim, dette, der ørsmå drypp fører historien framover. Først og fremst gjennom Theas handlinger og tanker, men også stadige tilbakeblikk til 1986. Fortalt i stemningsfulle bilder, litt spøkelseshistorie-aktig, sånn som gjør at noe ligger og dirrer. Og omgivelsene og persongalleriet skulle være mer enn nok til å holde spenningen ved like. Slott med vollgrav, store, dype, mørke skoger, trær med hemmeligheter inni stammen, illeluktende grønskete vann fullt av insekter og småkryp, tordenvær og strømbrudd, sorte hingster på nattlige ritt, og stormfull kjærlighet. Thea med mørke hemmeligheter som ingen skal få vite om. Streng svigermor som styrer hele bygda, smådement svigerfar, ektemann som viser en stadig mindre hyggelig side, ektemannens hemmelighetsfulle barndomsvenner som kommer tilbake for å feire åpningen av restauranten, minner som rives opp og ikke tåler dagslys. Pluss en vaskekte greve. Og så (trommevirvler), den store middagen der alle er samlet. Alt ligger til rette for en storslagen slottskrim.
18:04, 29. april 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Liker du det mørkt? Da vil du elske dette! Her er ikke mange solgløttene å oppdrive, hverken i de menneskelig sinn eller i det forblåste landskapet. Og når det går riktig forferdelig ille, og du tror at bunnen må være nådd. Da kan du ta deg faen på at det går enda dypere ned. Så gjennomført dystert at det er en ren fryd. Men midt oppi alt mørket er det en språklig eleganse og kraft, krydret med en fandenivoldsk humor og et persongalleri formet av størknende lava. Så helt på kanten at jeg blir sittende med et fårete glis rundt kjeften mens jeg beveger meg fra den ene galskapen til den neste.
Om bokelskere.no