Vi elsker bøker. Akkurat som deg. Velkommen hjem.
Klikk på en bok for å skrive en omtale.
17:03, 28. april 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Jeg flytter forfatterens første spørsmål inn i rettssalen der jeg som juryformann feller følgende kjennelse: Juryen svarer med mer enn seks stemmer ja på spørsmålet om dette er spennende underholdning. Det fordi Espen Skjerven har skrevet en krim med stort tempo, stadig nye overraskelser og tilstedeværende spenning hele veien igjennom. Mest imponerende er åpningsscenen fra rettsalen, her er forfatteren utvilsomt på hjemmebane. Og det er slett ikke verst når historien går over til å bli en mer konvensjonell politikrim heller.
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
15:40, 27. april 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Når man starter på en debutantkrim som er en fem hundre siders murstein, er det med en viss spenning – og en aldri så liten dose skepsis … Men skepsisen forsvant like fort som en utepils en solskinnsdag. Fordi Tina Frennstedt har snekret sammen en underholdende, spennende og velskrevet krim der saken fra fortiden glir sømløst sammen med nåtidens sak, og der intrikate handlingstråder styres med sikker hånd.
19:03, 26. april 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Litt oppvekstroman, litt kjærlighet, litt mystikk og en dæsj spionthriller. Skrevet i et svært vakkert og elegant språk, dannet og forfinet, og ikke minst – erkebritisk. Første halvdel griper absolutt hardest tak i meg, der Nathaniel lever et merkelig natteliv sammen med en avdanket bokser med tilnavnet Lynet. Et natteliv i beste fall på kanten av loven. Andre halvdel er en langsom søken etter hva som egentlig skjedde med moren under krigen, og en leting etter hva som kunne ha skjedd hvisomattedersom han hadde gjort a i stedet for b. Denne delen blir for vag for meg. Litt som å vandre rundt i et tåkete landskap uten å vite hvor man er, og enda mindre hvor man skal.
13:16, 15. april 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Som thriller; tja, ikke all verdens. Som samfunnskritisk roman; adskillig bedre. Men uansett om man leser boka som det ene eller det andre så er den uhorvelig ordrik og omstendelig i første halvdel. Og jeg er nær ved å gi opp flere ganger. Før den tar skikkelig fyr på side 173. Og brenner ganske så heftig en hel del sider framover, for så å gå over i en mer ulmende fase før flammene får ny næring mot slutten.
17:54, 10. april 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Dette, mine damer og herrer, er en drivende god krim! Effektivt fortalt i korte kapitler med stadige skift mellom Skottland og gamlelandet. Nesten helt uten dødpunkter i et heftig tempo. Med en likandes hovedperson og troverdige bipersoner. Et knakende godt plott som holder spenningen oppe mesteparten av tiden. Og ikke minst noen aldeles herlige vendepunkt som jeg ikke så komme i det hele tatt.
13:19, 2. april 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:«Førr ei dame …» synger Halvdan Sivertsen. Om låta har surret på ørene til forfatteren er ikke godt å vite, men at den passer er det ingen tvil om. Og ikke bare er hun råtøff, Liv Eriksson, men likandes også. Det samme er historien forfatteren har snekret ihop. Tempo og driv nesten uten dødpunkter. Mange spennende karakterer i tillegg til hovedpersonen, deriblant en bukett businessmenn, herlig portrettert, nesten på kanten, litt sånn derre «Exit» light-typer med lassevis av penger.
17:10, 28. mars 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Anne Mette Hancock har skrevet den type krim hvor lag på lag av gamle synder avdekkes. En krim hvor spenningen ikke ligger så mye i de ytre hendelsene, mer i det psykologiske spillet mellom hun som vil vite og de som vet. I et spill befolket med en hel del aparte typer på et lite, Twin Peaks-aktig sted. Og både persongalleriet og omgivelsene de lever i fungerer godt. Like fornøyd er jeg ikke med spenningen. Riktignok har historien en underliggende nerve som dirrer litt innimellom, men ikke sterkt nok til at det blir noe særlig uhygge ut av det.
12:12, 22. mars 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:De første kapitlene av «Ulykke» er skoleeksempler på hvordan fange leseren. Skrevet med lekent overskudd, en fandenivoldsk, sær humor, testosteronholdig spenst og språklige krumspring som får meg til å smile i godstolen. Nå roer det seg riktignok etter hvert etter som dagliglivet i historien overtar. Men den språklige lekenheten er med hele veien igjennom.
12:05, 12. mars 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Korte kapitler med stadige skift fra lensmann til uteligger og tilbake skal sørge for tempo i historien, men oppleves noe masete og fragmentert siden det er lite nerve mellom disse hoppene. Litt etterforskning, strabaser i fjellet, mer etterforskning, flere strabaser. Naturskildringene fra fjellet løfter historien, mens dagliglivet til lensmannen og hans omgangskrets oppleves mer som stillestående fyllstoff. Spenningen øker mot slutten, men bråstopper. Skurkene fanges. Og så er det slutt. Så dessverre, en nedtur i forhold til forrige besøk på Fagernes. Men kanskje neste gang …
19:40, 7. mars 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Med «Natt» er han tilbake i storform. Og han sparer ikke på en eneste ting, men benytter seg av alle kjente og mindre kjente triks for å skremme livskiten ut av leseren. En katt og mus-lek med nattlige scener, skumle personer i skyggene, forrykende uvær og et par vrier som framprovoserer nakkesleng. Framstilt med språklig overskudd, herlig driv og grøssende spenningstopper. Boka er overdådig overdrevet, og ikke en eneste kalori kan ha blitt brukt på at historien skal oppfattes som troverdig. Og før han startet på sluttscenene må Minier ha tatt en drøy overdose tran, eller hva de nå mesker seg med til froskelårene. For det tar fullstendig av. Og jeg tenker at det får da være måte på!
12:58, 3. mars 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:«Ryktet går» er Lesley Karas debut som forfatter, og jeg synes hun kommer greit fra det. Småbylivet beskrives levende, om enn litt omstendelig der det kretser omkring mødre og barn. Rett og slett en del unødvendig fyllstoff. Men små drypp underveis gjør sitt til at uroen griper tak i meg, og akkurat slik som innbyggerne starter jeg å spekulere i om den eller den kan være Sally. Det store vendepunktet er også godt konstruert, og fører fram mot en spennende avslutning. Boka er lettlest med god flyt uten litterære krumspring. Rett og slett grei underholdning.
19:05, 29. februar 2020*
Utdrag fra omtale på bloggen min:Jeg klarer ikke å definere hva slags bok dette er. Det er i hvert fall ingen krim eller thriller i tradisjonell forstand, selv om det er rikelig både av blod og politifolk involvert. En nesepekende humoristisk kusine til thrilleren, kanskje? For morsomt er det, ikke av det hysteriske slaget, mer sånn at jeg sitter og gliser rått og uhemmet. Først og fremst fordi forfatteren skriver så inni hampen småfrekt, sylskarpt og grenseoverskridende lekent, som om hun erter meg med et strå under haka. Sånn der irriterende kiling som gjør at du klarer ikke la være å le. Selv om du helst ikke vil. Fordi det er jo egentlig ganske makabert.
13:10, 27. februar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Boka har flere stemningsfulle partier der fortellertalentet kommer tydelig fram. Et hjerte og engasjement for samfunnets svakere individer er også tydelig i beskrivelsen av gatebarna. Og at hun fillerister disse hemmelige, okkulte manneforeningene (her i form av Frimurerne) som verner om sin makt og innflytelse synes jeg er strålende. I sum har dette blitt en hederlig debut, så jeg tar gjerne turen tilbake til Trondheim for flere møter med patolog Silje Andersen.
17:09, 21. februar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:«Vinterland» er en godt konstruert og velskrevet krim med kvalitet fra start til slutt. Troverdig og solid, med likandes både hoved- og bipersoner ispedd private pikanterier med passe mellomrom. Spenning er det også underveis, uten at den tar helt av. Alt ligger til rette for en god leseopplevelse. Men det lugger litt for min del. Først og fremst fordi boka er et par hundre sider for lang (576 sider), og avstanden mellom en gnistrende god prolog og spenningstoppen er for stor. De private pikanteriene, så som Junckers ekteskapelige turbulens og demente far, Signe Kristiansens ekteskapelige utfordringer og usmakelige politikollega, Kristoffers posttraumatiske stressyndrom, alle disse er interessante i seg selv, men de tar for mye plass i mellompartiet og står litt i veien for framdriften av hovedplottet.
18:52, 14. februar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Så allerede fra de første setningene lar jeg meg lede inn i fristelse. Og fråtser og mesker meg med karakterer deilig nær, men likevel aldri over kanten. Og får meg til å filosofere over paradokset i budet. For når den store bok sier at man ikke skal ha andre guder, er det da ikke samtidig en innrømmelse av at de finnes?
16:48, 4. februar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Intrikat historie, godt språk og finurlig humor er de tre merkelappene jeg først og fremst vil sette på boka. Og en slik miks er synonymt med god underholdning, noe jeg synes boka er. Men jeg sliter i starten før jeg får skikkelig tak i historien. Grunnen er todelt; jeg er dessverre en sløv hest selv i starten slik at jeg går glipp av en del detaljer, og så er det mange navn å forholde seg til. Og når en heter Hobs og en annen Hobden, når Sid viser seg å være et kvinnenavn og Min er mann – ja da blir jeg ganske forvirret en stund og må stadig bla bakover. Så hvis du leser dette, og har tenkt å lese boka – ta deg god tid i starten!
12:18, 23. januar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Dette er den type historie du bør lese i godstolen en mørk kveld, i sparsom belysning mens regnet plasker mot vinduene og vinden uler rundt hjørnene. Da kommer historien snikende innpå deg, bakfra, uhørlig på sokkelesten, og du sanser en uforklarlig uhygge i rommet, nesten som noe fysisk, som en klam hånd som legger seg rundt nakken og en halvråtten ånde hvisker noe i øret akkurat idet du skal bla om til neste side som kanskje skal avsløre hvem som står bak. Er det den du tror? Sannsynligvis ikke …
11:54, 19. januar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:På plussiden anføres at når historien først får satt seg og finner retningen blir dette en spennende politikrim. Persongalleriet er stort og mangfoldig. Kapitlene er korte, boka er lettlest. Det er utstrakt bruk av humor som treffer ganske ofte. Språklig fungerer det også godt, og titt og ofte nikker jeg til gode formuleringer.
17:57, 16. januar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:For å starte med det positive først; Jane Harper skriver godt, både hva gjelder beskrivelsene av den barske australske villmarka, men ikke minst når det gjelder de mellommenneskelige relasjonene. Hun bruker naturen til å forsterke den ugne følelsen av at her ligger det noe tragisk skjult et sted. Noe hun gjøre med korte kapitler om hva som skjer med kvinnegruppen. Ei gruppe som gradvis utvikler seg til en flokk ulvinner som kjemper for sitt. For de som kjenner sin litteraturhistorie kan det temamessig minne om Fluenes herre av William Golding. Men for meg tar det for lang tid før uhyggestemningen blir etablert. Etter å ha lest omtrent en tredel av boka har den fremdeles ikke kommet ordentlig igang.
17:48, 9. januar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Camilla Grebe har tidligere vist at hun kan snekre sammen plott og lage grøssende spenning, noe hun gjør denne gangen også. Mørke scener, groteske gjerninger, bloddryppende detaljer i tidvis dårlig vær og nok av småekle menn å mistenke. Det er der alt sammen. Men det er ikke kun det krimtekniske som imponerer denne gang. Tidskolorittene er fortreffelige. Og minst like fortreffelige er portrettene av de kvinnelige hovedpersonene som alle er politi eller har tilknytning til politiyrket.
Om bokelskere.no
