Vi elsker bøker. Akkurat som deg. Velkommen hjem.
Klikk på en bok for å skrive en omtale.
15:56, 6. januar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Du verden, det er vakkert og sterkt, portrettet av denne lille jenta som piler som en forskremt dyreunge for å gjemme seg fra resten av verden, som går i ett med naturen, blir ekspert på alt hva naturen har å gi, som likevel nølende nærmer seg flokken for så å bli sviktet gang etter gang. Det er så hjerteskjærende godt fortalt at du må ha et hjerte av hardeste granitt for ikke å bli berørt.
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
19:11, 5. januar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Jean-Louis Adorsen bruker tid på å etablere historien, på å forankre fortid i nåtid, slik at det tar en stund før boka får «satt seg». Derfor oppleves første fjerdedel noe omstendelig. Men gradvis strammes spenningsskruen, omdreining for omdreining, og tempo, rytme og intensitet øker inn mot en siste tredjedel som blir god underholdning. Gabriel, bokas hovedperson er troverdig og likandes. En antihelt som ikke gir seg på harde møkka, selv om det blir riktig så helsefarlig etter hvert.
15:17, 19. november 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Så for alle Mehlum-fans er forsåvidt alt på plass. Bortsett fra spenning. Fortellingen siger avgårde i umiskjennelig stil, men uten særlig tempo. Som om Foyns gamle tresnekke tøffer i dorgefart med vann i dieselen. Kan jo føles ganske behagelig det, men når hjertet ligger i stabil hvilepuls gjennom hele boka blir det for min del rett og slett litt for kjedelig.
15:57, 18. november 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Først og fremst må det sies at Lahlum har levert en biografi hvor han har full kontroll. Det er enorme mengder fakta han destillerer ned til en fengende historie inneholdende triumf og tragedie. Nesten litt shakespearsk i formen, dog uten ekte drap slik som hos den gamle mester. Men karakterdrapene er både tallrike og til tider bestialske. Med maktkamp og renkespill i både full offentlighet og på de mørkeste bakrom. At Haakon Lies berømte ord «Ap er faen ingen søndagsskole» stemmer, hersker det ingen tvil om etter å ha lest denne biografien.
12:42, 6. november 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Etter «Den grenseløse» som for meg var en lidelse å komme gjennom viste forfatteren stigning i «Selfies» og er med denne boka definitivt tilbake med en drivende god thriller. En tidsaktuell sådan – båtflyktningproblematikk og terror. Med en mørk historie i bunn. Assads historie. Hjerteskjærende grusom og rå. Og derfor dempes mye av den humoren som har preget de tidligere bøkene, selv om det er enkelte innslag denne gangen også.
13:39, 1. november 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Umiskjennelig Lemaitre, dette. Spenningen er der fra første stund. Umiskjennelig Lemaitre også når boka tar en 180-graders u-sving et sted litt over midten som setter mye av det du har trodd på hodet. Og spenningen skal bli enda mer intens. Litt synd da, at frampekene ble litt for tydelige denne gang, slik at jeg tidlig hadde en klar fornemmelse av hva som kom til å skje hvor, noe som viste seg å stemme.
16:03, 29. oktober 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:I en tidligere omtale karakteriserte jeg Øystein Wiik som overdrivelsens mester. Etter å ha lest denne boka mener jeg bestemt å ha mine ord i behold. For maken til overflødighetshorn av absurde, bisarre, burleske, eksentriske, groteske og spinnville påfunn må man lete lenge etter. Muligens litt vel mye enkelte steder. Men det gjør ingen ting. Fordi det er skrudd sammen i et lekent, elegant driv med forskrudd humor, slagferdige ordkløverier og språklige innfall og utfall som tar pusten fra meg. Så gjennomført over the top at det er bare å bøye seg i både støv og hatt.
15:18, 25. oktober 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Som alltid med Lier Horst – dette er politikrim på sitt mest realistiske. Hvordan hvert eneste lille spor fører framover, hvordan hvert eneste lille blindspor fører til frustrasjon og forsinkelse. Her er forfatteren virkelig på hjemmebane. Om det er like realistisk at far og datter kommer hverandre så nær i sak etter sak – det får være en annen skål. Spennende er det uansett. Hele veien. Fortalt i en effektiv, fortettet stil. Ingen utenomsnakk. Rett på. Uten språklige krumspring.
16:44, 21. oktober 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Dette er Chris Hammers debut som krimforfatter, og for en debut han leverer! Riversend beskrives slik at man fornemmer håpløsheten til en småby som er i ferd med å kveles. Av tørke og hete. Men også fordi noe gikk alvorlig i stykker for et år siden. Resignerte mennesker som halter videre i en tilværelse uten framtid. En broket blanding av bygdeoriginaler og grå hverdagsmennesker. Med sine skjulte hemmeligheter, som Martin avdekker, lag for lag. For så å stange hodet i nye hindre i sin jakt på sannheten. Med begge beina solid plantet i et mediesirkuset som framstilles nådeløst, hvordan moral og integritet skyves til side i et evig kappløp om å være først, om å få de feteste overskriftene, om å få flest seere.
13:12, 18. oktober 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Igjen en grandios historie fra Peter May, hvor han i velkjent stil briljerer i vekslingen mellom mennesker og naturen som omgir dem. Goldt, blåsete, kaldt, fuktig. Men også vakkert og innbydende. Og igjen denne vekslingen mellom nåtid og hendelser langt tilbake i tid, og hvordan disse hendelsene langsomt griper fatt i hverandre.
16:17, 15. oktober 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Et ellevilt utgangspunkt for en komedie. For komedie blir det, i velkjent Backman-stil. Ganske masete første tredjedel med en humor jeg synes blir litt repeterende, ikke spesielt original, men med enkelte gullkorn innimellom. Men kjenner man Backmans univers vet man at det ligger noe bakenfor og lurer. Så også denne gang. Fordi samtlige karakterer bærer på en eller annen hemmelighet, en eller annen særhet, som gjør at historien gjør stadige brå kast underveis. Disse hemmelighetene og særhetene fører til at demninger brister, følelser kommer fram, sannheter avsløres slik at de ikke lenger blir sannheter. Og menneskeskjebner skal gripe inn i hverandre på finurlig vis. Alt med forfatterens nærmest naivistiske syn på menneskets godhet. Søtladent vil noen kanskje si. Men med en sjarmerende, rørende humor, med en menneskelighet som kan smelte gråstein. Eller et hjerte.
16:47, 11. oktober 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Historien har et herlig driv, og Anne Holt skriver med et ektefølt engasjement, med en intensitet og fandenivoldskhet som gjør boka til en ren lesefest. Selma Falck er en person jeg virkelig har sansen for, selv om hun har en del karaktertrekk som gjør at jeg er glad for at hun ikke er i min nærmeste familie. Og så denne Einar Falsen da, Selmas eneste venn, eks-politi og uteligger. En mer far-out-personlighet skal man lete lenge etter! Spennende er det også.
12:57, 26. september 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Ut av dette har Trude Teige konstruert en krim som fyker avgårde i stort tempo med en solid dose spenning hele veien fra start til mål. Effektivt fortalt i korte kapitler. Så effektivt at boka er lest i løpet av noen få ettermiddagstimer. Språket er rett på sak, lettlest og uten nevneverdige fiksfakserier. Både Kajsa og Karsten er solide karakterer, og vi får fine innblikk i familielivet deres, uten at det brettes for mye ut. Karsten har forøvrig fått en ny og spennende kollega, Beth Ross, som jeg både håper og tror vi skal få lese mer om siden.
13:42, 24. september 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Torkil Damhaug skriver som alltid godt. Mer korthugd i stilen, ikke like dvelende og søkende inn i personenes indre slik vi er vant med fra de siste bøkene. Med en intensitet og innlevelse i de to barnas skjebne, med en dirrende harme over ondskapens kynisme.
17:15, 20. september 2019 Kommentarer: 1
Utdrag fra omtale på bloggen min:Vemodig å skrive det, men nå er jeg ferdig med trilogien. Vemodig i vite at jeg ikke skal møte Ewald, Maj, Jesper, Jostein eller Stine igjen. Vemodig å vite at jeg ikke skal lese flere møtereferat fra Røde Kors-møtene til Maj. Vemodig å ikke få vandre gatelangs i Oslo sammen med hovedpersonene. Men man kan jo aldri vite, kan man? For hvem skulle trodd at jeg skulle møte igjen Kim, Ola, Seb og Gunnar fra «Beatles» i åpningsscenene i boka, eller flere av personene fra «Halvbroren» mange sider senere? Og selv om media spekulerer i om dette er siste romanen til Saabye Christensen, så er det vel et håp? Hadde han ikke et ørlite smil på lur bak fippskjegget når spørsmålet om akkurat det kom opp hos Brenner på NRK her om kvelden? Det er jo lov å håpe!
16:16, 19. september 2019
Men aller best er han i det nære, i det personlige. Hvordan han med utilslørt kjærlighet beskriver foreldrenes sykdom og aldring. Hvordan han utleverer sin egen barnløshet. Hvordan han skeptisk og tvilende vurderer adopsjon. Han liker jo ikke barn! Hvordan hele tilværelsen snus opp ned når de reiser til Kina og kommer hjem med ei lita jente. Hvordan han går fullstendig opp i dette barnet. Glede og kjærlighet blandet med foreldres evige redsel for at noe kan skje med den lille. Hvordan han respektfullt beskriver sin nære venner. Det blir nært. Svært nært. Men kan det bli for nært? Jeg stiller spørsmålet fordi han er farlig nær grensen når han blant annet tar oss med helt inn på sengekanten til en døende Erik Bye. Men han viser en utilslørt kjærlighet og respekt som gjør at jeg synes det er både rørende og vakkert.
16:49, 16. september 2019
Som alltid er det en språklig nytelse å lese denne forfatteren. Han får alt til å gli så elegant og enkelt fra den ene scenen til den neste i en språkdrakt som kler den aldrende kvinnen, som yndige kniplinger. Likevel griper ikke historien meg helt, til det er den for stillegående og uforløst. En viss utvikling er der underveis, men jeg finner ikke kontrapunktene som kunne løftet historien.
14:09, 24. august 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Fortellingen har god framdrift og plottet er solid bygd opp. Språket er effektivt og rett fram, uten nevneverdige litterære krumspring. Og ikke minst karakterene er helstøpte. En maskulin, røff tone preger det daglige politiarbeidet, ispedd solide doser barsk humor. En litt mykere side av Charlie får vi oppleve når han er sammen med naboen, tatovøren Luna. De to har et herlig samspill seg imellom. Dette er politikrim på sitt aller beste, spennende og troverdig ned til minste detalj.
17:19, 20. august 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:«Sølvveien» er en lavmælt, stilleflytende fortelling om en mann helt nede på sitt sjelelige grunnfjell, fortært av sorg over sin elskede datter. En fortelling om et løvetannbarn som til tross for morens stadige skifter både i bosted og sjelelig tilstand likevel klarer å holde hodet over vannet. Så vidt. En rørende fortelling om hvordan mannens og løvetannbarnets liv etter hvert først skal tangere hverandre, for så å binde dem sammen. Framstilt i en vâr, poetisk språkdrakt. Med en indre, dirrende spenning. Finstemt med naturen og menneskene den beskriver. Det er i dette landskapet boka er på sitt beste, i skjæringspunktet mellom menneskenes indre tristesse og alt det golde rundt dem, både i form av menneske og natur.
11:43, 18. august 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Det er litt av en gryte Jørgen Brekke har kokt i hop denne gang. Som sedvanlig et intrikat plott med spor langt tilbake i tid, tilsatt en klype historiske elementer samt en dæsj folkeopplysning. Og fremdeles er Odd Singsaker den mest likandes etterforskeren i norsk krim. Jørgen Brekke skriver godt, holder høyt tempo, i en lettlest, underholdende stil hvor han legger ut nøye tilmålte mengder blodig, fristende lokkemat underveis. I de siste bøkene hans har jeg påpekt lekenheten som et ekstra krydder. Det er her i denne boka også, men kanskje ikke i like rikt monn. Fordi det er en mørk og morbid historie som fortelles, hvor forfatteren mesker seg med innvoller og bloddryppende detaljer.
Om bokelskere.no
