Symbolmettet om kvinneliv

En original og forunderlig bok. Den kretser rundt de sosiale relasjonene mellom prostinnen, enken Adele og hennes tjenestepike Alma, og også de tos familier. Personene forteller sin versjon av stadig tilbakevendende temaer; et aldri avsluttet arveoppgjør, barndommen, husarbeid, renslighet, seksualitet, alkohol/medisin, hvem av dem det er mest synd på – og ikke minst Adeles avdøde ektemanns fuglesamling. Personene holder lange enetaler over de samme temaene, og innholdet står i motsetning til hverandre. De forteller gamle historier, avbryter og korrigerer hverandre. Personene er i konflikt med hverandre og avhengige av hverandre. De henger fast i fortiden, og de prøver, halvhjertet (?) å komme ut av dette samfiltrete mønsteret. For leseren, i hvert fall for meg, er det umulig å danne å seg et bilde av hva som egentlig er sant og usant. Og kanskje er dette noe av forfatterens intensjon; å vise hvor ulikt vi opplever omverdenen. For hver og en av disse personene er det hennes eller hans versjon av historien den «sanne».

Prostinnen har påtatt seg ansvaret for ektemannens, prosten og hobbyornitologen Birgers, samling av utstoppete fugler. Det ligger mye symbolikk her. Fugler forbindes med frihet. Adele omtaler seg selv som «vokter av møllspiste fugler» den ene dagen og ytrer den neste: Jeg elsker fugler. Vi øyner Adeles indre konflikt mellom trangen til frihet og hennes tilstivnete tilværelse - både mentalt og materielt.

Alma har sin fuglehistorie. En av brødrene hennes kan imitere en tiur (en kunst det skal vise seg hun også kan), brødrene jakter på fugl og i barndomshjemmet finnes en utstoppet svane, symbolet på renhet og fullkommenhet. Alma er opptatt av en liten ugle, visdommens symbol, i prostens samling. Mens prostinnen kaller henne en vipe, en fugl prostinnen synes er dum.

Innledningsvis opplevde jeg boken som temmelig surrealistisk og de to hovedpersonene som litt skrullete. Men etter hvert fikk jeg økt forståelse for dem og deres livssituasjon. Så mye sårhet, bitterhet og gammelt nag. Jeg fikk medynk med dem og godhet for dem, og for bipersonene.

Nøste Kendzior skriver i sitt oppklarende etterord om hvordan de to kvinnene søker etter sin identitet, speiler seg i hverandre, om deres likheter og ulikheter. Kendzior skriver blant annet: «Romanen er hovedsakelig en dialog mellom prostinnen Adele Broms og tjenestepiken hennes, Alma, der de forteller hverandre sin livshistorie om og om igjen ut fra ulike utgangspunkt, alt etter hva de vil bruke fortellingen sin til i den psykologiske drakampen mellom dem. Hva som egentlig går for seg i forholdet mellom Adele og Alma, blir det opp til leseren å avgjøre.» (min utheving).

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at dette er en krevende bok om man skal få fullt utbytte av den. Sånn sett hadde den vært godt egnet i lesesirkelen. Den kan likevel leses mer «rett frem», som jeg har gjort, og gi en fin og tankevekkende opplevelse.

Nettopp fordi romanen kan leses så ulikt, har jeg skrevet en egen omtale - selv om jeg er enig i Marits. Å skrive om boken hjelper dertil å klare opp i egne tanker. Som Marit sier, dette er en bok du ikke så lett blir ferdig med. Anbefales!

Eiendommelig og vakkert om avstand og nærhet

Løgneren er en eiendommelig bok. Skrevet som dagboksnotater ført i pennen av skolelærer og klokker Johannes Vig rettet til en imaginær person han kaller Natanael. De første 134 sidene, av i alt 146, dekker fire dager i mars. På de siste tolv sidene har vi forflyttet oss frem i tid. Jeg-personen forteller om livet på den lille Sandø, beskriver sine observasjoner, grublerier og indre konflikter. Han hopper frem og tilbake i tid. Det er ikke alltid lett å vite som er reelt, og hva som er fantasi, og om Johannes egentlig vet det selv.

Mars er måned neppe tilfeldig valgt, det er en brytningstid; isen som har isolert øya i måneder, går, trekkfuglene kommer, vinter og vår brytes.

Forfatteren er dansken Martin A. Hansen (1909-55). Romanen ble opprinnelig skrevet som en radioføljetong i 1949, utgitt i bokform i 1950, og er også filmatisert. Jeg har lest Den norske bokklubbens utgave i Århundrets bibliotek, oversatt av Øivind Seip Berggrav.

Johannes fremstår umiddelbart som en ensom mann, en innflytter og fremmed, en pussig skrue. Men det bor mer i han. Jeg sakser fra Kjell Heggelunds etterord: «Johannes’ innflytelse er allikevel av betydning for mange av hans medmennesker, jeg tror ikke mange lesere vil unnlate å notere seg det. (…) I holdningen til disse menneskene finner vi stort sett et felles mønster. Johannes taler om å holde avstand, om å «holde hen med lette ord», og han gir oftest etter for de letteste løsningene, de som er umiddelbart for hånden (…) Til tross for det tilfeldige i de løsninger Johannes velger for sine medmennesker, kan man ikke unngå å legge merke til den virkelige generøsiteten som synes å ligge bak. De mennesker som kommer til å få større betydning for ham, forholder det seg imidlertid noe annerledes med.» Disse menneskene er spesielt tre kvinner, kjøpmannsdatteren Annemari, forlovet med Oluf, den velstående fru Rigmor på Næs og Birte på fastlandet, bruddet som foranlediget at han flyktet til øen.

Bjørg L skriver:
«Allerede tittelen og første kapittel gjør det klart at vi her har å gjøre med en upålitelig forteller. «Mitt navn er Johannes Vig. Si ikke det navnet for fort, Natanael. Johannes Vig.» En historie med mye symbolikk, litterære og religiøse referanser, men den kan også gi en god leseopplevelse uten for mye tolkning. Om skyld, tro og tvil og det å tørre å leve.» Jeg vil føye til om avstand og nærhet.

Selv falt jeg særlig for det bilderike, dvelende og originale språket. Noen eksempler: «Her ute har tuene nå slitt seg gjennom skorpe-isen som tærne gjennom en strømpefot.» (s. 41), «Nå må jeg være lett og varsom. Nå tåler hun ikke at jeg ser på henne engang. Nå har hun det som disse løse snelagene i fjellet. Bare pustet av en fuglevinge, så går det store skredet i dypet.» (s. 56), «Og seljebuskene vil snart få gåsunger, for knoppene er sprekkeferdige. De har det akkurat som en ung pike som er betrodd en hemmelighet.» (s. 66), «Ja, når hatet viser seg hos Olufs mor, minner det meg om bruddflaten i en stor kampesten, og det vil nok aldri forandre seg.» (s. 137).

Og under det hele ligger altså lag på lag med forundringer og tankesprang. En fortettet tekst.

Johannes går ofte ute og observerer fuglene. Følgende passasje fikk meg til å tenke på Fuglane, utgitt i 1957 av Tarjei Vesaas. – Når kommer snipen, spør ingeniøren. – I dag, sa jeg, når Kristus driver ut den urene ånd. Som Johannes, ser også Vesaas’ Mattis etter tegn i naturen. Og Rigmor på Næs blir grepet med: - Jeg holder nesten på å bli overtroisk, sa jeg, jeg synes meget avhenger av at du får en snipe i dag.

Jeg oppdaget senere at Hansen og Vesaas hadde nær kontakt.

Boken gjorde dypt inntrykk og frister til gjenlesing.

Et kjærlighetsbrev til Västerbottens fattige

«Under hele oppveksten tenkte jeg ikke på annet enn hvordan jeg skulle beskrive min hjembygds storhet. Jeg ville beskrive min barndoms syner med så presise ord at alle som leste skulle bli grepet av kjærlighet til menneskene og av vrede over deres harde betingelser. Jeg føler meg som en som har skrevet et kjærlighetsbrev.»

Dette utsagnet av Sara Lidman (gjengitt av Marit Håverstad) beskriver presist mitt møte med hennes roman «Multelandet».

Med få, skarpe karaktertrekk tegner Lidman opp menneskene i Västerbotten i Nord-Sverige for oss. Gir oss de lutfattige statsforpakterne, de som får disponere et stykke statlig jord mot å oppfylle visse, nærmest uoverkommelige krav, som å oppfostre en ku. Levende beskrevet i all deres smålighet og raushet, sinne og godhet, dugelighet og udugelighet. Vi ler av deres stivsinn og snarrådighet, og lider med dem i deres bunnløse slit og ensomhet.

Jeg stusset litt over tittelen Multelandet, et multeland – en betegnelse på dette karrige livsgrunnlaget. Svaret kommer på side 141 (av totalt 189): «Men så en sommer, hvert syvende eller tiende år, holdt uværet seg borte den farlige uken. Luften var mild og stille og lot blomstene setter frukt og modnes. Et slikt år var ikke myren til å kjenne igjen. Da så en ikke bakken for gulrøde bær. Da gråt ikke engang de krokete trærne. Sol eller ikke sol – det strålte slik fra myren at alt ble fortryllet.»
I all elendigheten finnes det alltid et håp.

Åpningssetningen fanger med få ord bokens essens: ØEN – en strimmel fast land i en myrlendt ødemark, et skjær av fellesskap i et hav av ensomhet.

Sara Lidman har en mesterlig formuleringsevne. Hun skriver godt og presist, humoristisk og respektfullt. Hun har en dyp innsikt i det hun skriver om - det være seg menneskesinnet, naturen, arbeidet. Og hun har en utpreget evne til å se at ingenting er «rett frem», alt har flere sider.

Som Lidman selv ønsket; det er ikke til å unngå å bli grepet av kjærlighet til disse menneskene og vrede over deres livsbetingelser. Hun ser storheten, som hun sier, i bygden og i mennesker som mange vil kalle samfunnets «små». En bok som har gjort dypt inntrykk på meg.

Ypperlig om verdighet, lojalitet og plikt

Verdighet, lojalitet og plikt er sentrale temaer i Kazuo Ischiguros «Resten av dagen». Verdier som står sterkt i forfatterens fødeland, Japan.

Butleren Stevens ved godset Darlington Hall i England er bokens hovedperson. Stevens har fått noen sjeldne fridager og fått låne sin nye arbeidsgivers, amerikaneren Mr. Farradays, komfortable Ford. Bilturen i det vakre, storslåtte landskapet gir Stevens tid og avstand til å reflektere over sitt eget liv.

Hvem er Stevens, mennesket Stevens? En pliktoppfyllende, grensende til det selvutslettende, butler? En hjelpeløs og forstokket mann som ofrer sin frihet, kjærligheten til en kvinne og forholdet til faren, for plikten? Ubetinget lojal overfor sin overordnete, Lord Darlington, også når lorden åpenbart trår feil? Eller en mann som har tatt et livsvalg og bevisst og konsekvent holder fast ved det? Livet ut.

Stevens omtaler sitt yrke som et kall. Jeg kom i tanker om diakonisser og nonner, men et kall er ikke nødvendigvis religiøst. Det er en livsgjerning. Arbeid og liv går opp i ett. Diakonissene underkastet seg et løfte om lydighet og forsakelse, forpliktet seg til et liv i Herrens tjeneste. Jeg oppfatter at Stevens i prinsippet gjør det samme, han er butler, det er hans identitet. Arbeidet former hans identitet og personlighet i den grad at det ikke er noe skille mellom personen Stevens og butleren Stevens.

Det betyr likevel ikke at Stevens' liv er enkelt og rett frem. Vi får ta del i hans kvaler i forholdet til husholdersken, Miss Kenton. Og ikke minst når Hans Nåde velger feil i kampen mot nazi- Tyskland. Stevnes prøver å unnslippe dilemmaet ved å ikke ville vite, og senere ved å ikke vedkjenne seg sitt nære kjennskap med lorden. Kan vi egentlig fortenke ham i det, med tanke på hvor skamfullt dette er, og den unisone sosiale fordømmelsen i det britiske (som i det norske) samfunnet etter annen verdenskrig.

Forholdet mellom butleren og den unge, selvstendige husholdersken er rørende beskrevet. Jeg ønsket inderlig at livet skulle ta en annen vending for disse to (selv om det hele veien lå under at det ikke kom til å skje). Kanskje er Miss Kenton den mest skadelidende, mens Stevens med ukuelig optimisme går løs på "resten av dagen"?

For oss i dag kan et liv som Stevens' virke ensformig og trist. Men er det nødvendigvis det? Stevens har akseptert sin livsvei. Han setter sin verdighet og yrkesstolthet i høysetet og beklager seg ikke. Innenfor sine (etter vår tids syn) snevre rammer oppfatter jeg at han finner oppriktig tilfredsstillelse og glede. Når historien slutter, skal Stevens øve seg på «spøkefulle bemerkninger», som hans nye, amerikanske herre setter pris på.

«Når det kommer til stykket, er det kanskje ikke så dumt – især ikke hvis spøk kan oppfattes som nøkkelen til menneskelig varme.»

Jamfør også det minnet som står som avslutning på boken: «den følelsen av triumf som gjorde meg så oppløftet den kvelden».

Ishiguro fører et konservativt språk, med nu, efter og formoder, et språk som kler innholdet. Han uttrykker seg presist og bildeskapende og skaper et driv gjennom hele fortellingen.

Hva vil Ischiguro med boken? Slik jeg leser den, hverken moraliserer han over sin hovedperson eller løfter han frem som et ideal. Tvert imot viser han oss dette mennesket og overlater til leseren å trekke sine egne slutninger. Jeg kan ikke unngå å bli berørt.

En meget god bok, en nobelprisvinner verdig!

Da vi i mars 2019 leste boken i lesesirkelen, avstedkom kom den interessante diskusjoner.

Stol på magefølelsen!

Jeg forlot antikvariatet med de fagbøkene jeg var ute etter. Lot «Berømte og gløymde trondheimskvinner» bli liggende fordi den ikke passet inn i mitt prosjekt. Trodde jeg. Tok en tur innom biblioteket, og magefølelsen fortalte meg at jeg hadde begått en skikkelig bommert!

Alle ære til journalist og forfatter Marte Mona som løfter disse kvinnene frem i lyset! 49 kvinner fra alle samfunnslag, fra den lutfattige og forvillete Kirsten Iversdatter (?–1674) som ble brent levende på bålet, til den styrtrike og mektige Catharina Meincke Lysholm (1744-1815) skipsreder og storkjøpmann (kvinnen bak Linjeakevitten!). Kvinner fra de fleste yrker, som Trondheims første faglærte jordmor Maren Anders (midt på 1700-tallet). Maren hadde fått sin utdannelse i København, og Trondheim var en av de første byene i Norge som fikk en utdannet jordmor. Nattmannens hustru Gunille Jonsdatter (1730-1752) som selv måtte gjøre den nedverdigende utedotømmingen om nettene.

Vi møter kvinner i samfunnets bunnsjikt som lever et usselt liv med drikking og stjeling. Desperate mødre som blir dømt til døden for å ha tatt livet av sitt eget, nyfødte barn. Og rikmannsdøtre som blir giftet bort i 13-14-åralderen til eldre menn for å øke patrisierfamilienes rikdom og makt.

Så mange begavete og kunnskapsrike malerinner, pianistinner, sangerinner, pedagoger, forfatterinner og kulturpersonligheter mellom to permer. Kvinnesakskvinner, stemmerettsforkjempere og organisasjonstalenter, som Antonie Løchen (1850-1933), stifter av Trondhjems Kvindesagsforening og Fredrikke Marie Qvam (1843-1938), stifter av Norske Kvinners Sanitetsforening. Qvam er ikke «gløymt», men flere andre av disse kvinnene hadde fått sin rettmessige plass i historiebøkene om de bare hadde hatt et annet kjønn.

På få sider tegner forfatteren opp levende, informative og interessante portretter. Samlet sett gir tekstene et godt innblikk i kvinners stilling på 1600-, 1700-, 1800- og 1900-tallet, (med hovedvekt på 1700- og 1800-tallet) samt et bilde av Trondheim på samme tid. Av slit, sult, frost, barnedød- og hjertelag – og ufattelige rikdommer og særinteresser. Klasseaspektet er tydelig til stede. Kvinnenes stilling beror i vel så stor grad på deres sosiale rang, som på deres kjønn.

Boken er organisert etter kvinnenes bosted. Kvinner i samme bydel er omhandlet i samme bolk. Hver bolk blir innledet med en kort tekst om bydelens særpreg og et kart, slik at vi praktisk talt kan følge i de portrettertes fotspor. Flere av kvinnene, de velstående vel og merke, er fotografisk representert.

Mona skriver godt og har gjort et imponerende grundig forarbeid. Dette er en bok man stadig kan vende tilbake til; den fungerer utmerket som oppslagsverk. Jeg er glad for at jeg lot magefølelsen råde, gikk tilbake til Wangsmos antikvariat og sikret meg denne kulturhistoriske skattkisten. Terningkast 5 +!

Skuffende av en elsket nobelprisvinner

Portugisiske José Saramago (1922-2010) er kjent for sin fabulerende, utforskende, kritiske og humoristiske stil. Mange av hans bøker er såkalt kontrafaktiske, de utforsker hvordan ting kunne ha utviklet seg om én reell hendelse ble snudd på hodet. Hva hvis korsfarerne hadde sagt nei til å hjelpe portugiserne med å kaste ut maurerne (Beleiringen av Lisboa), hva hvis døden ikke fantes (Dødens uteblivelse) eller hvis to mennesker var kliss like (Den andre mannen). Saramago røster opp i oppleste og vedtatte sannheter, fører argumentene ut i sin ytterste konsekvens og setter leserens tanker i sving.

Alle navnene handler om senor José, en underordnet funksjonær i Folkeregisteret og hans jakt på en ukjent kvinne, viss navn han finner på et av registerets uendelig mange kartotekkort. Vi følger senhor José i konfrontasjoner med Folkeregisterets byråkrati, sin egen barndoms demoner og i de mest halsbrekkende foretak. Men hva utforsker Saramago i denne boken? Hva vil han med den? Etter mitt syn mangler boken en grunnleggende mening, en grunnide, som forfatteren kan spinne sine assosiasjoner rundt. Satt på spissen fremstår assosiasjonene (som Saramago vanligvis slipper så mesterlig løs) som oppramsende og kjedelige. Hvor er fortellergleden, de elleville sprellene og de skarpe og velrettete sparkene? Hvor er humoren? Elegansen? Jeg savner det underliggende drivet, teksten mellom linjene. Aha-opplevelsene denne forfatteren så ofte har gitt meg.

I positiv retning teller portrettet av den plagete og lett forskrudde senhor José. (Er det en tilfeldighet at hovedperson bærer forfatterens navn?) Saramago har kjærligheten til sine romanskikkelser i behold. Det er lett å forstå og få sympati med folkeregisterets mann og hans absurde besettelse. En pussighet, men neppe en tilfeldighet, er det at i en bok med tittelen Alle navnene er hovedpersonen den eneste som har et navn, og kun et fornavn.

Jeg har lest det meste av Saramago som er oversatt til norsk, og setter forfatteren høyt. Min skarpe kritikk henger nok sammen med min skuffelse. Kanskje ble skuffelsen ekstra stor siden jeg leste denne (som jeg ble så lykkelig over endelig å ha fått tak i) rett etter den eminente Dødens uteblivelse. Jeg forventer mer av en forfatter av Saramagos format. Sammen med Hulen er dette det svakeste jeg har lest av ham.

På vaskeseddelen siteres fra Nye Wermlands-Tidningen: «Boken er en overbevisende bekreftelse på hvorfor Saramago ble tildelt Nobelprisen». Jeg stiller meg undrende til dette og andre overveldende gode omtaler.

I min frustrasjon vurderte jeg faktisk en 3-er på terningen, men portrettet av den stakkas senhor José reddet 4-eren. Nå lurer jeg på om jeg «tør» lese Elefantens reise.

Før Saramago ble Saramago

Den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago (1922–2010) er en forfatter jeg setter høyt. Hans egenartete stil med lange fabuleringer og muntre-alvorlige sidesprang, manglende bruk av punktum, komma og avsnitt, og spesielle evne til å stille «sannheter» i et nytt lys, fascinerer meg.

Manuskriptet til Lyssjakten skrev Saramago i sin ungdom. Da forlaget oppdaget det, etter å ha «glemt» det i en skrivebordsskuff i tredve år, nektet forfatteren utgivelse. Boken ble først utgitt etter hans død. Innledningsvis streifet tanken meg at manuset kanskje skulle ha blitt i skuffen. Dette var ikke den Saramago jeg kjente. Det er jeg glad det ikke gjorde! «Min» Saramago trådde gradvis frem. Riktignok med både punktum og avsnitt, men med den samme kjærligheten til sine mennesker, sin klokskap og humor.

«(…) Det er ikke komplisert. Det er god musikk og det er dårlig musikk. Det er gode mennesker og det er dårlige mennesker. Det er det gode og det er det onde. Det er opp til enhver å velge …» fastslår tante Amélia i tredje etasje. «Gid det var så vel,» repliserer søsteren Cândida. «Mange ganger vet man ikke hva man skal velge, man har ikke lært å velge ...» (s. 63)

Her ligger Saramagos store styrke. Menneskene er ikke enten eller, livet er ikke ensidig og rett frem. Med innsikt og varme tegner Saramago opp leiegårdens beboere. Deres gode og dårlige sider, hvordan ulike relasjoner får frem ulike sider hos dem, hvor komplisert det er for dem å velge riktig, selv med en fornemmelse av hva det riktige er, og ikke minst – hva er det riktige.

I den uforsonlige og evinnelige konflikten mellom fru Carmen og ektemannen Emílio får vi forståelse og sympati for dem begge. Selv den ufordragelige koneplageren Caetano har sine svake sider og vekker en viss medfølelse og sympati. Forholdet mellom han og konen Justina er sterkt og rystende. Kanskje ble jeg mest grepet av tante Amélia, som lever sammen med søsteren Cândidia og Cândidas to døtre Isaura og Adriana. Amélia blir stilt overfor, eller stiller seg selv overfor, et tilsynelatende uløselig dilemma, skal hun gjøre det gale og onde for å tjene det riktige og gode. Eller for Emílio, som hungrer etter friheten, men ikke vet hva han skal bruke den til når han får den.

Saramago berører mange dypt menneskelige spørsmål. Kanskje henspiller tittelen Lyssjakten på at forfatteren gir oss et blikk inn livet til menneskene i leiegården, setter dem under et skarpt lys, før de forsvinner for oss. Og vi blir sittende igjen med mange tanker og spørsmål.

På sitt beste er dette Saramago i toppform. Når jeg likevel lander på et sterkt terningkast 5, henger det sammen med at jeg synes boken varierer noe og ikke når helt opp til forfatterens aller beste. Uansett – en meget god bok!

Ellevillt om døden - et filosofisk verk

Det er foruroligende utsikter José Saramago (1922– 2010) trekker opp i sin bok «Dødens uteblivelse» fra 2005. Han tar kristendommens dogmer, som troen på « det evige liv» og «frelse gjennom død og oppstandelse» bokstavelig og viser det absurde i dem i all sin gru.

I kjent stil fremsetter Saramago en hypotese: Hva hvis døden en dag plutselig uteblir. Denne kontrafaktiske tilnærmingen går igjen i flere av Saramagos bøker: Hva hvis korsfarerne sa nei til å hjelpe de kristne portugiserne med å kaste ut de muslimske maurerne (Beleiringen av Lisboa), hva hvis det fantes to mennesker som var nøyaktig like (Den andre mannen), m.fl.

«Kontrafaktisk utsagn er et hypotetisk hvis–så utsagn hvor man vet at det som sies i første ledd, ikke er tilfelle. (…) Slike utsagn er påstander om hvordan verden ville vært hvis fortiden hadde vært annerledes enn vi nå vet at den faktisk var.» (Store norske leksikon)

Hvor galt går det ikke når folk slutter å dø. Hvilke enorme samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser får det, og ikke minst hvilke lidelsesfulle følger får det for det enkelte mennesket. Og hvilken fordømmelse utløses når folk finner en utvei for å la sine eldgamle eller allerede dødssyke slektninger få dø. Jeg skal ikke røpe hvordan, men vips er vi inne i debatten om eutanasi (barmhjertighetsdrap).

Fortvilelsen når døden igjen gjør sitt inntok. Hvor irrasjonelt vi forholder oss til døden, hvordan vi med alle midler prøver å bekjempe den, forhandle med den, osv.

Omtrent halvveis i boken skifter forfatteren perspektiv; vi følger handlingene fra dødens siden. Saramago personifiserer døden slik vi kjenner den fra tegningene av Mannen med ljåen, men selvfølgelig, «vår» død er av hunkjønn.

Den 83 år gamle forfatteren er i storslag. For en fantasi! Han retter treffende og sylskarpe spark mot politikerne, byråkratiet, kirken, begravelsesbyråene, forsikringsselskapene (som alltid kommer godt ut av det), skurker som skor seg på menneskers tragedier. Han boltrer seg med de mest vidløftige krumspring. Men under all humoren og galskapen ligger de dyptpløyende og eksistensielle spørsmålene. Som «Hvis vi ikke begynner å dø igjen, har vi ingen fremtid.» (side 93)

Og Saramago hadde ikke vært den han var, om han ikke avslutningsvis spiller leseren et puss! En rørende, vakker og tankevekkende slutt.

Jeg ser at Aftenpostens anmelder Kjell Olaf Jensen skriver at Saramago har en «krøkkete stil», «unødvendig tung å lese». Jeg kunne ikke ha vært mer uenig! Saramagos stil er leken, elegant og presis. Riktignok med en meget sparsommelig tegnsetning, fravær av avsnitt og setninger med utallige sidesprang. Men Saramago vet nøyaktig hvor langt han kan tøye strikken, når han må stoppe, akkurat i tide. Han strør om seg med klisjeer. Men klisjeer, brukt så bevisst og elegant, viser nettopp forfatterens språkfølelse. Dette er Saramagos storhet, det han har fått nobelprisen for (1998). Alle ære til oversetter Kjell Risvik som har klart å overføre dette fra portugisisk til norsk.

Denne boken har jeg vært på jakt etter i flere år. Den er en skam at forlagene bare lar gode bøker utgå. Undre over alle undre, jeg fikk den, innbundet og pen, på en nettauksjon for 2 (!) kroner + porto.

Mitt eneste ankepunkt er omslaget. Jeg forstår hva designeren sikter til, men etter min mening fanger ikke omslaget essensen i boken. Det får likevel ikke ødelegge helhetsinntrykket. En soleklar 6-er og rett inn på min eksklusive favorittliste.

Småkarer å bli glad i!

Det er ikke alltid greit å være liten kar. Arthur Arntzen (1937) og Arvid Hanssen (1932–98) forteller fra sine barneår i henholdsvis Tromsdalen og på Senja i 1930-40-årene. Det er hardt arbeid, selv for småunger, sykdom, armod og kulde så streng at vannet i bøtta på kjøkkenet fryser til is om natten. Det er baling med egen sjenanse, autoritetsfrykt og pinlige opplevelser. Ørefiker kan vanke. Men om dagene er aldri så barske, det finnes en oppriktig omsorg for hverandre, kjærlighet og trygghet – hjemme og ute i bygda. Ingen syting eller klaging; livet er nå engang slik det er.

Gjennom skarpe observasjoner og presise detaljer tegner forfatterne opp tilværelsens små og store tilskikkelser for oss. Vi formelig ser menneskene, er i naturen, kjenner luktene og bevegelsen, hører lydene.

Les bare hvordan Arvid skildrer faren sin:

«Som fiskere flest var far en rolig fyr hjemme. Sindig mysende mot nordavinden vagget han over gårdsplassen, tygget tobakk, spyttet som han utførte en profetisk handling og rev ingen overende hverken med kjeftbruk eller makt.
Som fiskere flest var han en helt annet person på sjøen. Under gunstige værforhold vistes forvandlingen ikke så lett. Men dog: Den var der i samme sekund som han skrevet over båtripa, satte seg på tofta og la ut årene.
(...)
Øynene hans som til vanlig var blå og ganske vennlige, ble grønnaktige og mistenksomme. Haken med de strittende skjeggbustene skjøt noen centimeter lenger frem. Nevene vokste og hardnet.
(...)
Masta knaket. Seilene spentes. Sønnavinden sendte oss over nordover fjorden med et brøl. De aller siste faderlige trekk forsvant fra ansiktet bak storseilet! Nå var det bare fiskeren, råskinnet, desperadoen, galningen som regjerte ombord. Først gjaldt det å berge fisken, bruket og båten. Så fikk det gå som det ville med livet –
(...)
Straks han kjente det harde berget under seg og så lyset fra ei lita lampe i skumringen, var han den andre, den milde, saktmodige og snille.»
(side 85 og 91)

Arthur og Arvid skifter på å føre ordet og har naturlig nok hver sin stemme. Teksten glir godt sammen og skaper en helhet. Begge gjennomsyret av en genuin respekt og varme og en hardbarket, godmodig humor.

Arthur skildrer sine foreldre slik:

«En helt bestemt lyd minner meg av og til om ho mamma. Det er når metall blir slått mot noe annet hardt slik at det oppstår en slags hul klang. Det er en slik lyd jeg som barn ofte våkna til vinterstid, i de årene vi bodde i et kommunalt hus ved Tromsdalselva. Lyden kom fra kjøkkenet under loftskottet der jeg sov. Det var ho mamma som med ausa forsøkte å slå hull på isen i vassbøtta, for kaffivatn måtte ho ha. Ho klarte seg uten et meste, ho mamma, men bare ikke kaffi og sukkerbiter. De eneste gangene jeg så et anstrøk av fortvilelse i det runde, milde ansiktet hennes var når kaffiboksen var tom.» (side 9)

(...)

«Far var nok bitter for den skjebne han hadde fått med sjukdom og fattigdom. Han sa aldri noe om sine drømmer og sine håp, det var som han lukket seg grublende inn i seg sjøl i evig kamp med et tungt sinn. Jeg tror far var et ensomt menneske. Han søkte ingen venner, men hadde noen ganske få han stolte på. Han ba aldri noen om hjelp, men gikk trassig, stolt og oppreist gjennom dager som må ha fortonet seg endeløse og grå. Han eide en verdighet ingen motgang kunne ta fra ham.»
(side 25)

Arthur Arntzen er kanskje best kjent som Oluf fra Rallkattlia, Arvid Hanssen som dikter av «Kom sommarvind» og andre nydelige viser. For meg ble dette en gledelig overraskelse av de to som forfattere. Dagfinn Bakke skal ha ros for sine stemningsfulle illustrasjoner.

«... en bok du blir glad i, og vil komme til å lese mange ganger.» Jeg leser vanligvis ikke baksidetekstene og stoler heller ikke på dem, skrevet som de er for å kapre lesere. Men i dette tilfellet har Cappelen sine ord i behold! Denne boken gikk rett til hjertet på meg.

En litterær og estetisk gave

All ære til Heinesen forlag som har utgitt fire noveller av Tove Jansson i en så lekker innpakning! Hver av de korte novellene, Ekornet, Dukkehuset, Kunst i naturen og Serietegneren, har fått sin egen ørlille bok, innbundet i sitt eget originale omslag. Alle samlet i en gaveeske du bare får lyst til å åpne! Designer Stian Hole har fanget essensen i hver novelle i omslaget og bundet novellene sammen i eskens dekor.

Novellene handler tilsynelatende om små hverdagslige hendelser. Men bare tilsynelatende. I det hverdagslige avspeiles menneskeskjebner og livets store spørsmål. På imponerende vis trer novellenes personer, i løpet av få sider, frem for oss. Vi får del i deres ensomhet, lengsler, angst, sjalusi, glede og sinne – ja hele spekteret av følelser. I hvor sammensatte, kompliserte og givende mellommenneskelige relasjoner kan være.

Jeg oppdaget Tove Jansson for alvor først i voksen alder. Jo mer jeg leser av henne, jo mer glad blir jeg i henne. Jeg sakser fra forlagets forfatteromtale: «For voksne har hun [Tove Jansson] skrevet mesterlige romaner og noveller, hvor hun med sitt klare og presise språk og sin psykologiske skarphet og innsikt ser dypt inn i menneskers beveggrunner.» Jeg vil føye til en underfundig humor, og dertil at alt det nevnte også gjelder for de bøkene som defineres som barnebøker.

Noen vil nok synes prisen er høy (ca. 200 kroner), tatt i betrakting av hvor få sider «Fire noveller» rommer. Jeg synes bokverket er verdt hver krone, tatt i betraktning hvor mye glede det gir – å lese, bare ved å se på og til ettertanke!

Tekst 5 + innpakning 6 = terningkast 6

Livets inngang og utgang – en perle

Det riktige og det nødvendige – er det alltid samsvar mellom disse to? «Det er ting man gjør, og ting man ikke gjør, og Maria visste utmerket forskjellen på dem. Det var ikke et spørsmål om riktig og galt, for i denne verdenen hvor hun var vokst opp, fantes ikke disse kategoriene.» (s. 135)

Den italienske forfatteren Michela Murgia (f. 1972) har skrevet en perle av en bok, en poetisk, tankevekkende og kortfattet bok med mange lag. Handlingen utspiller seg i hovedsak på Sardinia fra midten av 1950-årene og et par tiår fremover. Boken kom ut første gang i 2006.

«Fillus de amina. Sjelebarn.
Det er hva de kalles, de barna som blir født to ganger, av én kvinnes fattigdom og en annen kvinnes ufruktbarhet. Ved sin andre fødsel blir Maria Listru en sen velsignelse for Bonaria Urrais sjel.» (s. 5)

Maria er yngste og fjerde datter av den lutfattige enken Anna Teresa Listru. Anna Teresa og syersken Bonaria Urrai blir enkelt enige om at Bonaria skal ta til seg seks år gamle Maria som sin egen datter, sitt sjelebarn. Mellom Maria og Bonaria vokser det frem et nært kjærlighets- og tillitsforhold. Ungpiken og den gamle enken kjenner hverandre etter hvert så godt at de umiddelbart fatter hvordan den andre tenker, føler og reagerer. I samtalene mellom dem, som i boken for øvrig, finnes ikke ett overflødig ord.

Men under ligger noe uuttalt, noe som forvirrer Maria og instinktivt truer tilliten. Bonaria er, som hele landsbyen, unntatt Maria, vet, landsbyens accabadora, sjelemaker, «hun som fullfører». Kvinnen som i nødstilfeller hjelper en døende det aller siste steget. Her er vi over i debatten om eutanasi, barmhjertighetsdrap. For Bonaria er det like nødvendig å hjelpe et menneske ut av verden, når tiden er inne, vel å merke, som for jordmoren å hjelpe et spedbarn inn i verden.

I hvilken grad forfatteren bygger på sardinske myter eller realiteter, er jeg ikke fullt klar over.

Murgia fører en nydelig penn. Hun skaper med få, presise og ofte uventete ord og vendinger levende bilder av landsbyens innbyggere og forholdene mellom dem – spenningene, konfliktene, kjærligheten, lojaliteten. En stillferdig bok med et mangefasettert innhold.

Noen eksempler:

«I likhet med uglens øyne er det tanker som ikke tåler dagens lys.» (s. 116)

«Det var gått tiår siden hun første gang hadde sett en døendes ønske om fred bli etterkommet, men hun kunne med sikkerhet si at hun aldri, hverken den gang eller siden, hadde følt en byrde som den som nå lå som en dyvåt kappe over skuldrene hennes.» (s. 116)

«Bonaria plukket opp sjalet fra gulvet og begynte med langsomme bevegelser å brette det sammen. Hun visste at det var det eneste hun hadde mulighet til å få brakt i orden.» (s. 149).

Det hender en sjelden gang at en bok gir meg fysiske, følelsesmessige reaksjoner; at boken bokstavelig talt setter seg i kroppen min. Dette er en slik bok.

Mesterlig fra «verdens navle»

Vest i havet er en samling noveller og fortellinger fra Færøyene av William Heinesen (1900 – 91), utgitt i 1974. Fortellingene virker bygd på reelle hendelser og gamle sagn – frodig utarbeidet. De er hentet fra samlinger utgitt i 1960, 1967, 1970 og 1973, valgt ut og oversatt av Ivar Eskeland.

«William Heinesen er færøying. Alle hans store romanar er rotfeste i færøysk jord – og dei aller fleste av novellene og minnebileta med. Dette jordiske fundament for ein diktar av Heinesens format kunne synast lite; snautt nok synleg på verdenskartet. Ein ståplass på jorda! Det har greid seg framifrå til sitt føremål.
(…)
Det står ingen stad skrive, det finst inga åndslov som seier at ein diktar må ha eit folkehav å ause or. For Heinesen – og mange med han – har det halde godt med Tórshavn!»
Fra Eskelands forord

Heinesen skriver selv om sitt hjemsted: «Her (i Tórshavn) var stutt sagt alt, her var navlen i verda og historia, fortid og framtid, liv og død.» (side 148). Nettopp det som gjør disse fortellingene så mesterlige er at Heinesen evner løfte de tilsynelatende små, hverdagslige hendelsene opp til noe allmenngyldig, noe vi kan kjenne oss igjen i hvor vi enn kommer fra. Dette er en forfatter som besitter stor menneskekunnskap og en underfundig humor.

Heinesen forteller så det er en fryd! Om mennesker, gårdsdrift, fiske, skolegang og overtro. Om vær og vind og kjærlighet og bygdesnakk – ja, livet. Han legger ikke fingrene imellom; en kar er «staurdrukken», en annen «plakat full» og et barn er «ein av desse skammeleg forkomne lusute og skrufuløse drankarungene». Og sannelig dukker ikke flere personer fra De fortapte spillemenn opp! Jeg drar i farten kjensel på sparekassebestyrer Ankersen, jordmor fru Nillegård, smeden Janniksen og Ole Brandy.

Forfatteren er på «de små» i samfunnets side. Han omtaler sine personer med respekt og varme og en mild og godlynt ironi. Og han gir spark til øvrigheten: «Hadde Kristen Hosehaldar levt i våre dagar, hadde han visseleg fått syndeforlating gjennom omvending og kunne ende sine dagar som ein akta og velvørd mann, særlig då om han hadde slege seg på kommunalpolitikk, som folk av hans slag ofte gjer.» (side 79).

Språket er rikt og bildeskapende. Ett eksempel:
«Eit lite led førte inn til den gamle kyrkjegarden, der gravtuvene var radt overvaksne med gras og ukrut; berre her og kvar stakk det opp ein hallande kross or det bårande villgraset, som masta på eit fortapt vrak på gløymslehavet.» (side 44).

Eskelands oversettelse er krevende med mange (unødvendig?) vanskelige ord. Jeg liker å lese nynorsk, men her måtte jeg i partier konsentrere meg så mye om teksten at det nesten gikk utover opplevelsen.

I alle fortellingene, bortsett fra de to nest siste, er vi på Færøyene. Dette tematiske bruddet virker forstyrrende. Vi blir plutselig rykket ut av det universet vi har levd oss inn i. I den siste fortellingen, den fine «Våt heimstad» er tilbake i øyriket igjen. Jeg skjønner ikke hvordan Eskeland har tenkt her. Har helheten måttet vike fordi han absolutt ville ha med de to?

Boken er illustrert med fine svart-hvitt fotografier fra Færøyene og Heinesens egne, herlige portretter av landsmenn og -kvinner. Jeg er begeistret for illustrasjonene, men ikke udelt begeistret for måten de er brukt på. Illustrasjonene virker til dels malplasserte, dels blir inntrykket noe rotete.

Det negative trekker ned helhetsinntrykket. Jeg velger likevel å gi Heinesens færøyske fortellinger terningkast 6. La dem få tid og nyt dem langsomt!

Armenerne – et glemt folkemord

Armenia er et av verdens eldste land, og et av de tidligste kristne land. Opp gjennom århundrene har det vært utsatt for blodige kriger og underlagt mektige herskere. I dag er Armenia en liten, selvstendig republikk syd i Kaukasus.

«De førti dagene på Musa Dagh» er skrevet av den østerrikske forfatteren Franz Werfel (1890–1945) og utgitt første gang i 1933. Som tittelen antyder, er handlingen konsentrert om førti dager i det armenske folkets lange og brokete historie. Førti dager da omkring fem tusen armenere forskanser seg på Musa Dagh, et fjell syd i dagens Tyrkia, mot Syria og Middelhavets østre bredd. Tyrkerne er i gang med sin deportasjon av og massedrap på folkegruppen; skal Musa Dagh bli redningen for noen av dem. Året er 1915, og handlingen bygger på reelle hendelser.

«Folkemordet på armenerne (…) (også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust) er den tvungne massedeportasjonen av osmanske armenere i Det osmanske riket under det ungtyrkiske styret fra 1915 til 1917, noe som førte til at et omstridt antall armenere omkom. Anslagene over antallet døde varierer fra 400 000 til litt over 1,5 millioner.» (Wikipedia)

Gabriel Bagradian flytter etter 23 år i Paris tilbake til sin barndoms landsby Yoghonoluk, ved foten av Musa Dagh. Med seg har han sin franske hustru Juliette, sønnen Stefan (12 år) og huslæreren Samuel Awakian. Gabriel er av rik kjøpmannsslekt. Hans bestefar, Awêtis Bagradian har bygd opp en suksessfull importforretning som blir videreført av den eldste sønnen, Awêtis Bagradian den yngre. Gabriel blir kalt hjem for å overta driften da brorens liv går mot slutten. Gabriel møter intet et kjøpmannsliv, men et liv i sentrum av dramatiske og storpolitiske hendelser.

Dette er i Det osmanske rikets siste år. (Tyrkia blir republikk blir i 1923.) Istanbul er fortsatt hovedstad. Den såkalte ungtyrkiske bevegelsen kjemper for «moderne» og nasjonalistiske ideer. I sannhet en komplisert brytningstid i landets historie.

«Motsetningen mellom tyrkere og armeniere var gammel og hadde ofte slått ut i blodige forfølgelser, men aldri før var det tale om noen planlagt, systematisk utryddelse. I vår tid byråkratiske stil lød den telegrafiske ordre fra innenriksminister Talaat til politiet i Aleppo, datert 15. september 1915: «Det har tidligere vært meddelt at regjeringen på komiteetens ordre har besluttet helt å utrydde alle de armeniere som bor i Tyrkia. De som vil motsette seg denne befaling, kan ikke regnes for regjeringens venner. Uten hensyn til kvinner, barn eller syke, hvor dystre enn ødeleggelsens midler kan synes, skal det uten å lytte til følelser eller samvittighet gjøres ende på deres tilværelse.»
Fra Karl Broderens forord

I landsbyene i den frodige dalen under Musa Dagh lever tyrkere og armenere, muslimer og kristne fredelig sammen. Forfølgelsene begynner i det stille, nesten umerkelig; armenerne blir fratatt sitt teskeré, sitt innenriks-pass. Gabriel, som er ottomansk offiser, registrerer til sin forundring at han ikke blir utkalt til krigstjeneste. Armenerne er «fanget», fratatt mulighetene til å reise og fratatt sine våpen, før de øyner hva som er på gang. Da de første meldingene om deportasjonene kommer, tror de seg trygge i denne utkanten av det store riket.

«De førti dagene på Musa Dagh» er et omfattende verk (ikke bare med sine vel 600 sider). Vi møter umenneskelige lidelser, tapperhet og utholdenhet, oppofrelse kontra selvoppholdelsesdrift, kjærlighet, religiøs overbevisning, sorg, rivninger mellom Østens og Vestens kulturer og storpolitikken under 1. verdenskrig. Selv synes jeg boken er på sitt aller beste når den skildrer hva isolasjonen oppe på fjellet, sulten og den konstante faren for total utryddelse gjør med menneskene og forholdene mellom dem. Særlig siste halvdel er nesten ikke til å legge fra seg.

Jeg har lest Bokklubbens 2-bindsutgave fra 1965. Jeg er usikker på i hvor stor grad oversetteren må ta ansvar for svakhetene. En unorsk (tysk?) tegnsetning forstyrrer lesingen. I negativ retning trekker også en tendens til fordommer og svart-hvitt-tenking. Europeerne er siviliserte, opplyste og dannete, orientalerne er primitive, slu, late og sjuskete. De gode er gode, de onde er onde.

Uansett – dette er en meget god, interessant og ikke minst lærerik bok. Jeg gir den en sterk 5-er og er litt overrasket over at såpass få bokelskere har registrert den.

Gripende om livet i Jemtlands skoger

Guds barmhjertighet av Kerstin Ekman (f. 1933) er en gripende bok om menneskene og livet i Jemtlands skoger i første halvdel av 1900-tallet. Historien veksler mellom å bli fortalt av en allvitende forfatter og en jente av samisk opprinnelse, Risten/Kristin. Den rommer så mange dimensjoner og berører mange av livets grunnleggende spørsmål.

Den nyutdannete jordmoren Hillevi Klarin (25 år) bryter opp fra Uppsala og reiser til Jemtland for å praktisere sitt yrke (et av de første for kvinner). Valgene har hun tatt mot sine fosterforeldres klare råd. Underveis blir hun vitne til at en mann parterer og flår en ulv. Han opptrer rått og brutalt. Ulven, en hunulv, er drektig, og mannen slenger fem fostre ut av henne. Hendelsen gjør et sterkt inntrykk på jordmoren. Når hun dagen etter skal reise videre, vil mannen, skysskar Trond Halvorsen, gi henne skinnet; han synes hun er for dårlig kledd for ferden med hest og slede vinterstid. Men Hillevi betakker seg.

Den døde vargen og de døde ungene hennes kan ses som et frempek om Hillevis liv i fjellbygda. Om det krevende, tunge og ensomme arbeidet. Jeg er imponert over hvor levende og troverdig Ekman beskriver jordmorgjerningen. Når Hillevi senere aksepterer vargskinnet, gaven, Halvorsen gir henne, tolker jeg det som en videre aksept. En aksept av mannens omtanke og kjærlighet, og av det livet hun har valgt.

Vi blir kjent med mange mennesker og deres livshistorier. Én av dem som gjorde sterkt inntrykk på meg, er Elis, en guttunge bare når vi først møter han. Hundset og slått av faren og bestefaren. Et liv «på rømmen» og i sanatorier. Barna måtte bli tidlig voksne. Ekman skildrer sine personer med varme og kjærlighet. Det er nesten uunngåelig å bli glad i dem, i hvert fall føle en form for forståelse og sympati for dem, selv om de kan ha aldri så dårlige sider.

Samer har levd med sine reinsdyr i disse områdene i uminnelige tider. Det oppstår nødvendigvis spenninger og konflikter mellom den samiske og den svenske befolkningen, to grupper med ulikt levesett og språk og ulik livsanskuelse. «Dom är djur, sa hon. Inget annat.» Prestefruen gir her uttrykk for datidens rådende holdninger. Hillevi tar til seg en samisk jente, Risten, som hun mener vanskjøttes, og gir henne navnet Kristin. Risten/Kristin finner seg tilsynelatende godt til rette hos Hillevi, men hun bevarer hele livet sin samiske identitet. Hun dras mellom det samiske og det svenske, og hun blir aldri fullt ut akseptert som same.

«Långt senare berättade jag (Risten) för Hillevi vad gamla Elle sagt. Hur hon fött ensam ute i snön. Hur hon blött. De är inte riktigt som vi, sa Hillevi då. De känner inte på samma sätt. Men jag sa: vi? Vilka är vi?» (s. 59)

Det skaper en egen spenning i teksten at Risten kommer til orde, at vi flere steder nærmere oss de samme hendelsene og fenomenene fra ulike perspektiver.

I utgangspunktet tenkte jeg at tittelen måtte være ironisk ment. For det er ikke lett å få øye på noen gud som forbarmer seg over menneskene i fjellbygda. Deres strev, fattigdom sult og frost. Kvinnenes utallige barnefødsler. Her er hva Ekman selv sier om barmhjertigheten:

«Ekman snakker om hvordan barmhjertigheten bor i alle - uavhengig av livssyn.
- Det er den som gjør mennesker til noe mer enn dyr: At vi kan se ut over våre egne behov og hjelpe andre. Nå ser kanskje ikke verden ut til å være preget av barmhjertighet, men vi vet at det er mange som forsøker, mange som ser at Gud er i din neste. Religion er ingen ensom ting. Det er å vende seg mot menneskene og erkjenne at de har mer bruk for deg enn det Gud har.»
Klassekampen 22.11.07

Har tittelen en annen og dypere betydning, som å se Gud i sin neste?

Ekman kan sitt stoff og skriver med autoritet, overbevisende. Dette er interessant og lærerikt om utviklingen i vårt naboland fra tiden under 1. verdenskrig og frem til den 2. Det må ligge et omfattende forfatterarbeid til grunn. Ekman fører et mettet, bildeskapende, presist og poetisk språk. Jeg gir boken mine varmeste anbefalinger og terningkast 6.

Guds barmhjertighet er første bind i trilogien Vargskinnet. De to neste bøkene er Sista rompan (Morgen kommer på norsk) og Skraplotter. Bøkene har ikke bare åpnet øynene mine for en ny forfatter, men også en ny kunstmaler, den tyske ekspresjonisten Franz Marc (1880-1916), som Elis etter hvert finner frem til. To kunstnere av ypperste klasse!

Jeg leste Guds barmhjertighet i januar/februar 2018 i Kjells lesesirkel.

Spillemenn å bli glad i!

«Å sette så mye ulykke så muntert i scene som William Heinesen gjør, er sannelig en dikterbragd. Ved å holde fast på latteren og smilet midt i all verdens fortredelighet, forvandler verket seg fra en klagesang til en hyllest, en lovprisning av kjærligheten og håpet.»
Store ord i Erik Skyum-Nielsens etterord, men han har sine ord i behold.

Jeg håpet inderlig det skulle gå bra med disse herlige musikantene, selv om tittelen forespeilet noe annet. Men «Det hadde kanskje gått meget bedre med disse spillemennene det her skal fortelles om, hvis de hadde passet sitt jordiske yrke i denne mest småskårne av alle verdener, og ikke vært slike merkelige himmelstormere. Men det var de nå engang. Alle var besatte, hver på sitt vis, som virkelige spillemenn er det fra naturens hånd.» (s. 20)

Fra første side fikk jeg en forkjærlighet for gamle klokker Kornelius Isaksen, de tre sønnene hans, Moritz, Sirius og Vesle-Kornelius, og resten av gjengen på det forblåste øylandet. I et mettet og presist språk, med hjertevarme og humor tegner Heinesen dem opp for oss – med alle deres laster og skavanker, omsorgsfulle, vennligsinnete og rettskafne. Menn og kvinner som oppviser mot og selvoppofrelse når situasjonen krever det. Selv den utålelige sparebankbestyrer og legpredikant Ankersen har forsonende trekk. Jeg kom i tanker om gjengen i Cannery Row i John Steinbecks Dagdrivergjengen og Alle tiders torsdag. Menneskekunnskap og kjærlighet for «de små» i samfunnet er en fellesnevner.

Boken karakteriseres som en moderne versjon av en pikareskroman, Wikipedia: «Pikaresk roman (fra spansk picaresca, fra pícaro, skøyer, kjeltring, vagabond) er en roman som består av korte episoder heller enn en enhetlig fortelling. Handlingen holdes sammen av en omreisende munter og eventyrlysten vagabond.» Her er jeg på usikker grunn; vil tro det siktes til at De fortapte spillemenn ikke har en egentlig handling fra a til å, men at Heinesen bruker dens fire «satser» til å belyse spørsmål knyttet til religion, det onde og det gode, Søren Kierkegaard tanker m.m. Musikken binder det hele sammen. Korriger meg gjerne.

Men boken kan like gjerne leses som en skildring av livet i den lille byen Torshavn (selv om det aldri sies direkte) tidlig på 1900-tallet. Om færøyingenes trange kår og de danske embetsmennene. Om drømmer og håp, dagligliv og kjærlighet. Om vær – og vind! Og om hvordan samfunnet settes på ende når avholdsbevegelsen og en tilreisende skurk gjør sitt inntog.

«Den daglige ensformigheten i en liten by, hverdagens stadige gjentakelser og smågnisninger, gjør folk dumme og irritable, misunnelige og småskårne. Derfor kan det være oppløftende å se at det alltid blir en forandring til det bedre når det usedvanlige inntreffer en gang imellom som skyver tingene ut av deres sure og gnidrete likevekt. Byen blir liksom plutselig klar over at ved randen av verdenshavets veldige avgrunn.» (s. 52)

Jeg er takknemlig for at bokelskere har gjort meg oppmerksom på de færøyske forfatterne
William Heinesen (1900–1991) og hans fetter og venn Jørgen-Frantz Jacobsen (1901–1938). Begge skrev på dansk. Mens Heinesen har en omfattende produksjon, skrev Jacobsen kun én roman Barbara, som vi har lest i lesesirkelen. Jeg håper flere vil få øynene opp for disse to. Å besøke deres hjemland står høyt på min ønskeliste.

De fortapte spillemenn (fra 1950) får terningkast 6 og mine varmeste anbefalinger!

En litterær blomsterskatt

Få ting gleder et bokelskerhjerte mer enn å nærmest snuble over en skatt! Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter av Tordis Ørjasæter og botaniker Knut Stokke er en slik bok. Ørjasæter lar oss, gjennom sitater fra trilogien om Kristin Lavransdatter, få del i Sigrid Undsets store kjærlighet til og kunnskap om blomster. Hun gir oss detaljerte og poetiske beskrivelser, som det kan være lett å overse, fulgt av Stokkes fine og ujålete fotografier.

Rundt omkring «vokste det så ustyrtelig mange av de fine, lyserøde blomsterdusker som kalles vendelrot – de var meget rødere og vakrere her ved fjellbekken enn hjemme langs elven. Da plukket Kristin og bandt efter hvert med gresstrå til hun hadde gjort seg den skjønneste, tetteste lyserøde krans. Barnet trykket den ned om sitt hår og løp til kulpen for å se hvordan hun så ut nu hun var smykket som en voksen mø som skal gå i dansen.» (s. 24)

«Godlukten av bar og myrjord og nårislegresset (linnea) som stod i blom med de små lyserøde tvillingklokker alle steder innover tuene, fylte luften, og den gressgrodde sti var fuktig om myk og god under føttene.» (s. 69)

Det er så jeg ser det for meg, kjenner luktene og alle fornemmelsene!

Ørjasæter fletter sitatene sammen med korte, presise resyme fra bøkene. Dette funger godt, slik at vi får et, riktignok svært kortfattet, bilde av Kristins liv. Det er en flyt gjennom hele boken som kjennes riktig og naturlig.

Vi får innsikt i Sigrid Undsets/Kristin Lavransdatters kunnskap om plantens mange bruksområder – som mat og dyrefôr i nødstider, garnfarge og medisin.

«Over hele bygden strevet folk med å berge mose i fjellet og skave bark, for det var blitt lite av høy og nesten ikke halm.» (s. 52)

Ville Lavrans ha «til vintrekledning den veven som var farvet med litmose eller den lynggrønne?» (s. 78)

«Kristin gikk til grytene sine – smurte en deig på linkluter, kom igjen og svøpte de hete bind om armen fra fingertuppene, helt bakom ryggen og frem over brystet hvor svullen gikk i røde striper fra armhulen. Det gjorde vondt først, men snart gav det lindring. Hun tullet ullplagg utenpå og la myke dunputer under armen. Simon spurte hva hun hadde hatt på bindene. «Å, det er ymse slag – symphyticarot (valurt) og svaleblom mest» sa Kristin.» (s. 107)

Designen er delikat og avdempet på matt papir. Dette er en liten bok som leses på et par timer. Og dette vil være en tilbakevendende kilde til glede og inspirasjon – både for dem som kjenner Kristin Lavransdatter, og for dem som ikke har lest bøkene.

Skal jeg være pirkete, synes jeg tittelen faller litt igjennom; «… hos Kristin Lavransdatter» lyder ikke spesielt poetisk i mine ører. Det er likevel ikke nok til å trekke ned helhetsinntrykket. Blomstergleder er en bok å bli glad i.

Klasseskiller i gamle Trondhjem

"En gang lot han stakkars Gina trekke i klokketauet. Men det gjorde han ikke om igjen. Nei, nei det burde ikke forkynnes utover byen at to tukthusfanger hadde fått kjærlighet til hinannen". Dette er fra innledningen til Klokken på Kalvskinnet av Kristian Kristensen, utgitt i 1966.

Handlingen er lagt til Trondhjem i 1820-årene. Unggutten Daniel er dømt til livsvarig straffearbeid i tukthuset på Kalvskinnet for å ha stjålet en hest. En spesiell hendelse gjør at han og medfangen Gina Fryd utvikler et kjærlighetsforhold. Gina er dømt for å ha født et barn "i dølgsmål".

Morten Sommer er tilbake til sin barndoms by etter å ha studert teologi i København. Han ankommer med sin unge hustru københavnerpiken Cecilie. Den selvhøytidelige Morten sliter med å finne sin plass - som ektemann, sjelesørger i tukthuset og blant Trondhjems kondisjonerte. Når Cecilie prøver å muntre sin alvorlige mann, møter han henne surt og avvisende. Når han en sjelden gang legger godviljen til, er Cecilie rasende. Bare i få øyeblikk greier de nygifte å nå hverandre. Savnet etter et barn er et stadig traume mellom de to.

Tuktshuset på Kalvskinnet i Trondheim ble bygd i årene 1733-88. Den tjente som oppdrageranstalt for "løse individer", og som fengsel. Det siste frem til 1971. Forholdene er brutale, og det oppstår en strid om modernisering av anstalten. Hvor hardt skal "lemmene" drives? Hvilke metoder må til for at de skal forbedre seg? Bedre forhold i anstalten - hva vil det føre til? Presten Morten Sommer slites i denne konflikten, som i så mange av livets forhold. Daniel blir et slags symbol i striden. Han vinner tillit og får større frihet og bedre arbeidsforhold enn de andre fangene. Er han denne tilliten verdig? Lever han opp til forventingene? Troen på Daniel settes etter hvert på en hard prøve.

Klokken på Kalvskinnet er en historisk interessant, gripende og godt skrevet bok. Kristiansen tegner fine og troverdige personskildringer og gode beskrivelser av de sosiale spillet mellom personene. Deres problemer og konflikter er allmenngyldige og aktuelle den dag i dag. Interessant er det også å lese hvilke roller kvinnene etter hvert påtar seg i de konfliktene som utspiller seg.

Kristian Kristiansen er en forfatter jeg anbefaler og vil lese mer av. En "gammel" forfatter som absolutt fortjener å løftes frem igjen.

Kristendommen - naken og avkledd

Det sier sitt om kirkens makt i Portugal at José Saramago måtte bo i eksil, på Lanzarote, etter utgivelsen av Jesusevangeliet. Og det for bare omkring 25 år siden (boken kom i 1991).

Er det fordi Saramago forteller Jesus’ historie som en blanding av en realistisk historie og et fabulerende eventyr? At han tar sitt materiale fra Bibelen, uten å behandle det med den ærbødighet som sømmer seg en «hellig» skrift?

Jesusevangeliet er i partier en krevende bok. Jeg har opplagt gått glipp av en del poeng fordi jeg er lite bevandret i testamentene, spesielt det gamle. I omtalen fra Bokdatabasen heter et at forfatteren gir «de grunnleggende spørsmål om synd og soning og om offerets dypeste betydning en helt ny vinkling». Tja, jeg må innrømme at jeg er usikker på om jeg har fått med meg denne vinklingen. Jeg er til og med usikker på om dette har vært forfatterens intensjon.

For meg fremstår Jesusevangeliet som en bok som «kler av» kristendommen. Ikke med en uttalt kritikk, men som en tekst som tar Bibelens ord bokstavelig og viser oss innholdet i all sin gru. «Jeg ror dere i land,» sier Jesus, han har både gud og djevelen i båten, «så alle endelig kan få se Gud og Djevelen i egen person, hvor godt de kommer ut av det med hverandre, hvor like de er» (s. 337). Det er ikke vanskelig å forstå Jesus’ reaksjon når vi hører hvilke planer Gud har for ham, hvilke motiver han har. Og hvor utallige mange mennesker som skal lide den mest pinefulle død for at Gud, ved hjelp av Jesus, skal utvide sitt rike og legge under seg «all verdens folkeslag». Jesus vil ikke være med på dette, selv om han loves både «makten og æren» - riktignok etter sin død. Men, «Du er blitt utvalgt, så du har ikke noe valg,» sier Gud, «har du da enda ikke fattet at du er i min makt» (s. 336). Jesus er dødsdømt.

Boken inneholder vakre partier, som utlegningen av Juleevangeliet. Forholdet mellom den 15 år gamle Maria og ektemannen, snekkeren Josef, «alminnelig dyktig i faget». Marias, og kvinnenes, underlegne og samtidig sterke posisjon. Det er ikke til å unngå å få en godhet for disse to.

Så poetisk forfatteren lar oss skjønne at noe spesielt skal skje den morgenen Jesus blir unnfanget: «Josef så opp på himmelen, og ble forferdet. Ennå er ikke solen kommet opp, ingen steder på hele himmelhvelvingen finnes de mest utvaskede tegn til morgengryets røde skjær, ikke det minste penselstrøk av rosenrødt eller halvmodne kirsebær, ingenting, annet enn fra horisont til horisont, alt det som murene rundt gården lot ham se, over hele det vidstrakte taket av lave skyer, som var som små flatklemte nøster, helt like, et skjær av fiolett som så smått ble sitrende og skimrende på den kanten hvor solen skal komme, der blir det nå bare mørkere og mørkere, til det glir i ett med det som på den andre kanten finnes av natt. Ikke i hele sitt liv hadde Josef sett en himmel som dette.» (s. 20).

Marias bebudelse. Den forunderlige tiggeren som sier til Maria, før hun har rukket å fortelle ektemannen at hun er gravid: «Kvinne, du bærer en sønn i ditt skjød». Tiggeren sier han er en engel (erkeengelen Gabriel i Lukas’ evangelium?). Men som det senere skal komme frem, han sier ikke at han er en Herrens engel, og «det ikke lar seg gjøre å skjelne en Herres engel fra en Satans engel». Så hvem er denne mannen/engelen egentlig? Det mangler ikke på uløste mysterier i boken.

Og heller ikke på Saramagos umiskjennelige humor. Jeg nevner bare et eksempel fra historien da Jesus mettet flere tusen mennesker med to fisk og ett brød. «Det man vet med sikkerhet, er at det hadde samlet seg mellom fire og fem tusen menn på stedet, og da har vi ikke regnet med kvinner og barn, og alle disse menneskene oppdaget, på et gitt tidspunkt at de ikke hadde noe å spise. Hvordan kan det ha seg at et folk som er så påpasselige, så vant til å reise og utruste seg med niste, også når de hadde tenkt seg herfra og til det hinsidige, plutselig stod der uten en brødskalk eller noe å spise ved siden av, det er det i dag ingen som greier å forklare.» (s. 326).

Og den vakre kjærlighetshistorien mellom Jesus og skjøgen Maria fra Magdala.

Her er det lag på lag. Terningkast 6.

Poetisk språk - mennesker jeg ikke når inn til

Åpningen av Pan tok pusten fra meg. Jeg ble sugd inn i nordlandsnatten, sommernatten, i lydene, luktene, synsinntrykkene, som om jeg selv var der. Ubeskrivelig vakkert og poetisk. Mange har skrevet så bra om dette at jeg stopper her.

Mine problemer med Hamsun kommer med menneskene. Selv Edvarda er stygg:
«Det skjøt en dunkel misstemning gjennom meg med Edvardas latter, jeg så på hende og fandt at hendes ansikt var blit intetsigende og lite vakkert.»

Når vi mennesker opptrer tilsynelatende irrasjonelt og galt, har vi som regel en mening med det. Vi handler sånn vi selv oppfatter rasjonelt og riktig, selv om det ikke alltid oppfattes sånn av andre. Jeg savner en forståelse for Glahns handlinger! Hvorfor er det nødvendig for han å oppføre seg som han gjør. Forfatteren gir oss innimellom noen forklaringer; blant annet at Edvarda får som fortjent. Jeg vil ikke ha slike forklaringer, jeg vil føle med Glahn i hans kvaler. Kjenne med hele meg hvordan kjærligheten river og sliter i han, intuitivt forstå hva som driver han til å ta de valgene han tar. Isteden fremstår han for meg, som for Ingunn, som irriterende og til tider slem.

Edvarda er «et barn, en skolepike. Jeg (Glahn) så på hende, hun var høi, men uten former, omkring femten, seksten år, med lange, mørke hænder uten hansker.» Vi får vel aldri vite hennes eksakte alder, men i løpet av den sommeren handlingen utspilles, vokser hun og får kvinnelige former. Femten–seksten år høres derfor rimelig. Likevel omhandler Hamsun henne som en voksen, beregnende kvinne. En som er vant til å turnere menn. Jeg vil komme under huden på denne jentungen. Hva rører seg i henne i møtet med den voksne mannen, en mann nesten dobbelt så gammel som henne selv?

På omslaget til min Lanternebok fra 1968 står det: «Vår diktnings høysang til Kjærligheten, nordlandsnaturen og sommeren». For meg uteble høysangen til kjærligheten. Jeg savner varme og forståelse i måten personene fremstilles på, noe forsonende. En innlevelse i de to elskendes(?) sinn som gjør deres kjærlighet levende og troverdig.

Fornøyelig fortellerkunst

Sjøvær – eldre nordnorske fortellinger i utvalg er den første av to "bruksbøker" utgitt av Nordnorsk forfatterlag og Tiden norsk forlag. Den andre er Isfjell – nordnorsk fortellerkunst i dag.

Sjøvær rommer korte, fornøyelige fortellinger fra hverdagslivet i nord, skrevet før 1950. Vi møter selvstendige og handlekraftige kvinnfolk, tapre unger som blir voksne i 12-årsalderen og «gode hjelpere». Her er mot og overtro. Her er «dødsens mørke» døgnet rundt, vær, som tittelen vitner om, og en nådeløs kamp for tilværelsen. Det er nesten ufattelig hvilke vilkår folk levde under. Og her er vakre naturskildringer.

«Hvor underlig han var, skarven, svart og urolig som han fór og flakset over havet. Kullsvart med et skittenhvitt stenk i bringen. Nei, jeg glemmer ham aldri fra revlene på Skomvær, når han skulle til å køye seg, eller når han i vær og vind danset henover grunnbrått og brenninger. Han syntes aldri å ha ro. Skarpt og skjærende stod hodet på den lange hals, blikket urolig tindrende; han fór liksom bærende på tusen hemmeligheter, flaskende, flaksende, – inntil han endelig havnet inne i de mørke, melankolske revler. Han ble min eventyrfugl på havet,» (side 109).

Slik skriver Theodor Kittelsen i den lille snutten Skarven, så jeg formelig ser fuglen for meg, spesielt i Kittelsens egen strek i boken Fra Lofoten.

Flere av fortellingene gjorde et sterkt inntrykk. Jeg vil trekke frem den rørende og nervepirrende Julkveita av Andreas Haukland, med et «den gamle mannen og havet»-tema. Cora Sandels Lort-Katrine, om klasseforskjeller og snobberi i ishavsbyen Tromsø. Tatt på kornet!

«Om Palmine Flor og Lilly Vogel skal vi ikke tale. De gikk i hatt. De hadde boa om vinteren og knapper i ørene. Og det var en avgrunn om så bare mellom sjal og hatt.» (side 178)

Jeg må også nevne Jonas Lies Isak og Brønnøypresten, om Isak som fisker sin druknede brors støvel opp av sjøen. Ikke kunne han ta den med seg hjem og forskrekke moren, og ikke fikk han seg til å kaste den på sjøen igjen. «Så fant han ut at han ville reise innom til Brønnøypresten og be han begrave den på kristelig vis. «Kan da ikke begrave en sjøstøvel,» sa presten. «Nei, nei,» mente gutten. Men så ville han likevel gjerne spørre hvor mye det skulle til av et menneske for at det kunne nyte kristsømmelig begravelse.» (side 124) Kostelig!

At mange av forfatterne var ukjente for meg, skyldes dels min uvitenhet, dels at disse dessverre har gått i glemmeboken (i hvert fall her sørpå). Av kjente navn nevner jeg Mikkjel Fønhus, Knud Hamsun, Theodor Kittelsen, Cora Sandel, Jonas Lie og Peter Wessel Zapffe. Den litterære kvaliteten er noe sprikende, men jevnt over er dette gode historier godt fortalt, mange i en muntlig, røff form. Noen er rene eventyrene. Jeg står inne for betegnelsen fortellerkunst.

Jeg fikk bøkene anbefalt av bokelsker Sunniva 83 og nøler ikke med å anbefale dem videre.