Armenerne – et glemt folkemord

Armenia er et av verdens eldste land, og et av de tidligste kristne land. Opp gjennom århundrene har det vært utsatt for blodige kriger og underlagt mektige herskere. I dag er Armenia en liten, selvstendig republikk syd i Kaukasus.

«De førti dagene på Musa Dagh» er skrevet av den østerrikske forfatteren Franz Werfel (1890–1945) og utgitt første gang i 1933. Som tittelen antyder, er handlingen konsentrert om førti dager i det armenske folkets lange og brokete historie. Førti dager da omkring fem tusen armenere forskanser seg på Musa Dagh, et fjell syd i dagens Tyrkia, mot Syria og Middelhavets østre bredd. Tyrkerne er i gang med sin deportasjon av og massedrap på folkegruppen; skal Musa Dagh bli redningen for noen av dem. Året er 1915, og handlingen bygger på reelle hendelser.

«Folkemordet på armenerne (…) (også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust) er den tvungne massedeportasjonen av osmanske armenere i Det osmanske riket under det ungtyrkiske styret fra 1915 til 1917, noe som førte til at et omstridt antall armenere omkom. Anslagene over antallet døde varierer fra 400 000 til litt over 1,5 millioner.» (Wikipedia)

Gabriel Bagradian flytter etter 23 år i Paris tilbake til sin barndoms landsby Yoghonoluk, ved foten av Musa Dagh. Med seg har han sin franske hustru Juliette, sønnen Stefan (12 år) og huslæreren Samuel Awakian. Gabriel er av rik kjøpmannsslekt. Hans bestefar, Awêtis Bagradian har bygd opp en suksessfull importforretning som blir videreført av den eldste sønnen, Awêtis Bagradian den yngre. Gabriel blir kalt hjem for å overta driften da brorens liv går mot slutten. Gabriel møter intet et kjøpmannsliv, men et liv i sentrum av dramatiske og storpolitiske hendelser.

Dette er i Det osmanske rikets siste år. (Tyrkia blir republikk blir i 1923.) Istanbul er fortsatt hovedstad. Den såkalte ungtyrkiske bevegelsen kjemper for «moderne» og nasjonalistiske ideer. I sannhet en komplisert brytningstid i landets historie.

«Motsetningen mellom tyrkere og armeniere var gammel og hadde ofte slått ut i blodige forfølgelser, men aldri før var det tale om noen planlagt, systematisk utryddelse. I vår tid byråkratiske stil lød den telegrafiske ordre fra innenriksminister Talaat til politiet i Aleppo, datert 15. september 1915: «Det har tidligere vært meddelt at regjeringen på komiteetens ordre har besluttet helt å utrydde alle de armeniere som bor i Tyrkia. De som vil motsette seg denne befaling, kan ikke regnes for regjeringens venner. Uten hensyn til kvinner, barn eller syke, hvor dystre enn ødeleggelsens midler kan synes, skal det uten å lytte til følelser eller samvittighet gjøres ende på deres tilværelse.»
Fra Karl Broderens forord

I landsbyene i den frodige dalen under Musa Dagh lever tyrkere og armenere, muslimer og kristne fredelig sammen. Forfølgelsene begynner i det stille, nesten umerkelig; armenerne blir fratatt sitt teskeré, sitt innenriks-pass. Gabriel, som er ottomansk offiser, registrerer til sin forundring at han ikke blir utkalt til krigstjeneste. Armenerne er «fanget», fratatt mulighetene til å reise og fratatt sine våpen, før de øyner hva som er på gang. Da de første meldingene om deportasjonene kommer, tror de seg trygge i denne utkanten av det store riket.

«De førti dagene på Musa Dagh» er et omfattende verk (ikke bare med sine vel 600 sider). Vi møter umenneskelige lidelser, tapperhet og utholdenhet, oppofrelse kontra selvoppholdelsesdrift, kjærlighet, religiøs overbevisning, sorg, rivninger mellom Østens og Vestens kulturer og storpolitikken under 1. verdenskrig. Selv synes jeg boken er på sitt aller beste når den skildrer hva isolasjonen oppe på fjellet, sulten og den konstante faren for total utryddelse gjør med menneskene og forholdene mellom dem. Særlig siste halvdel er nesten ikke til å legge fra seg.

Jeg har lest Bokklubbens 2-bindsutgave fra 1965. Jeg er usikker på i hvor stor grad oversetteren må ta ansvar for svakhetene. En unorsk (tysk?) tegnsetning forstyrrer lesingen. I negativ retning trekker også en tendens til fordommer og svart-hvitt-tenking. Europeerne er siviliserte, opplyste og dannete, orientalerne er primitive, slu, late og sjuskete. De gode er gode, de onde er onde.

Uansett – dette er en meget god, interessant og ikke minst lærerik bok. Jeg gir den en sterk 5-er og er litt overrasket over at såpass få bokelskere har registrert den.

Romaner å lese ved 100 års markeringen