En utlendings blikk på nordisk kultur og natur - kostelig!

En riktig så fornøyelig bok! En utlending som betrakter oss, vår kultur og natur med humor og kunnskap. Når vi ser oss selv utenfra på denne måten, ser vi sider ved vår kultur som er så selvfølgelige for oss, at vi knapt registrerer dem. Reisen foregikk i 1936, men grunntrekkene i Capeks observasjoner er fortsatt gyldige. Kanskje med et unntak. Er den tilliten han bemerker gjennomsyrer samfunnene i Norden, i ferd med å svekkes?

Den tsjekkiske forfatteren Karel Capek rapporterer fra en reise han og «den engstelige sjelen som følger meg (han) både på livets vei og på seilasen mot nord» foretok. Gjennom Danmark, Sverige, med Bergensbanen fra Oslo til Bergen og videre med hurtigruteskipet Håkon Adalstein til Nordkapp. Jeg er imponert over Capeks svært detaljerte og konkrete kunnskaper om den nordiske naturen, planter og dyr, værfenomener og historie. Hans observasjonsevne og hans lette og humoristiske penn.

Jeg elsker Capeks godmodige harselas med oss. For eksempel: «På Det norske folkemuseum fant jeg blant andre ting et pent, gammelt bilde, der Johannes Døperen døper Kristus i en kald, norsk fjord; synd at de ikke også har flukten fra Egypt på ski …» Eller hans treffende beskrivelser: «Men nå har vi disse øyene her igjen, dette tror jeg er øyene til Duuns fiskere; nakne, runde berg, bare litt drysset med grønt. Her er det forferdelig ensomt; muskuløse, fyldige holmer og på dem bare ett hus; bare båt og hav og ingenting mer; ikke et tre, ikke en nabo, ingenting; bare berget, mennesket og fisken. Her behøver man ikke krige for å være en helt; det er nok å livnære seg.»

Hva slags båt er nå egentlig Håkon Adalstein. Det får vi svar på når båten nærmer seg Nordkapp: «… for vi bringer varer til folk; men hilse, det kan vi, for det er nå engang skikken på havet. Men så vidt du vet, i natt har vi stoppet midt i det vide sundet, fordi en mann vinket til oss fra sin robåt; og vi tok ombord en kone som ikke hadde annen bagasje enn en blomsterpotte med en geranium; den slags båt er vi, min herre.» En gang på Hurtigruten kom jeg i snakk med en sveitsisk kvinne som undret seg over at passasjerer stadig gikk av og på dette «cruiseskipet». Men Hurtigruten er kystens riksvei – så lenge det måtte vare!

Jeg nyter forfatterens tegninger! Naivistiske, treffende og sjarmerende. De hornløse kyrne, aldri før har jeg tenkt på at akkurat det er spesielt.

Jeg lander på en meget sterk 5-er og anbefaler jeg denne kostelige lille boken på det varmeste!

PS. Har oppgradert til en 6-er :-)

Samtaler til innsikt og forståelse

En gang var vi som vinden er en fin liten bok der Britt Karin Larsen referer fra samtaler hun har hatt med reisende folk. Samtaler som danner et grunnlag for de bøkene hun senere skrev om dette folket; De som ser etter tegn, Sangen om løpende hester og De usynliges by.

Vi får innsikt i det tålmodige og grundige arbeidet Larsen gjorde forut for trilogien. Hvor lett det er å trå feil overfor mennesker som har vært utsatt for grove overgrep. De har en naturlig skepsis overfor enda en fremmed «hjelper», beskytter hverandre og er ambivalente til Larsens skriveprosjekt. «Ja, skriv om oss, vi har mye å fortelle.» «Nei, nei, la oss være i fred, har vi ikke hatt nok vondt?»

Samtalene gir et bilde av de reisendes historie og situasjon i dag, et bilde som utfyller tatertrilogien. De snakker om gamle skikker, om hvor de reisende opprinnelig kom fra (kanskje finnes det ikke et endelig svar) og om dagens situasjon. Spesielt interessant er det siste, om hvordan dette folket fortsatt føler seg ydmyket, redde og tvilrådige – ikke uten grunn.

"Mange har byttet navn, og har ikke engang bilde av foreldrene sine på veggen. En kultur som ingen vil vedkjenne seg, er nødt til å dø. Boka di kommer for sent, den." (side 22)

«Tenk på de foreldrene som i dag ikke engang tør forteller ungene sine at de er tatere. Etter min mening havner de ungene i et tomrom, kulturelt sett. De vet ikke hvor de hører hjemme. De skulle fått lære om språket sitt og kulturen sin i stedet." (side 114)

I sitt etterord Historien om særomsorgen 1907 – 1986 skriver Bjørn Westlie om Norsk misjon blant hjemløse. Stortinget og skiftende regjeringer lot altså en misjonsforening ha det fulle sosialpolitiske ansvaret for landets omstreifere, ikke det offentlige. Et svart og skammelig kapittel i norsk sosialhistorie.

Det er et tankekors at i vår tid, med fokus på kulturelt mangfold og aksept av ulike kulturer, vet vi lite om en minoritetskultur som har levd her fra langt tilbake i historien. At de reisende ennå ikke er akseptert og verdsatt.

"Veien hjem, må den føre til et hus? Er det ikke viktigst at den fører til gjenkjennelse, tilhørighet, identitet?"

Jeg kom tilfeldigvis over denne boken fra 1991 i en gjenbruksbutikk. Først ga jeg terningkast 5, men hever til 6. Dette er en god, velskrevet og viktig bok.

En ellevill historie - misvisende forlagsomtale

Originaltittelen, Numero Zero henspiller på det som etter min mening er bokens sentrale tema; en ramsalt kritikk av media. Domani nummero zero er en avis som skal utgis utelukkende for å tekkes sine lesere, og derigjennom sin eier, kommandør Vimercate. En avis som skal komme med tolv utgaver gjennom et år, alle skrevet ferdig på forhånd og nummerert 00, og slik at hver avis kan komme på hvilken som helst tilfeldig dato.

Vi møter redaksjonsstaben, sjefen dottor Simei og seks redaksjonsmedlemmer under planlegging av avisen. Bokens jeg-person er journalist dottor Colonna, slettes ingen «paranoid skribent som raver rundt i et dystert Milano» (fra omslaget). Colonna observerer sine kollegaer i redaksjonen: «Ingen av disse fem medpassasjerene mine kunne vise til erfaringer som vakte noen særlig begeistring. De ledet snarere tankene hen på det miserable persongalleriet i Broen San Luis Rey (jeg vet ikke om det er tiltenkt, men de styrtet alle i avgrunnen). Hvordan Simei hadde klart å grave dem frem, har jeg ingen anelse om.»

«Hva skal så avisen handle om,» ville Cambria vite. «Skjebnen til en dagsavis kan nå etter hvert sammenliknes med et ukeblad. Vi kommer til å snakke om det som kunne komme til å skje i morgen, med dyptpløyende artikler, supplerende undersøkelse, uventete prognoser...» (s. 36). Slik fortsetter det. Vi får inngående innsikt i hvordan avisen selv skaper de nyhetene den, og ikke minst dens eier, ønsker at leserne skal få del i. Vi får mange humoristiske – og tankevekkende – eksempler på hvordan en redaksjon kan sette sammen tilfeldige hendelser, og ut fra det skape inntrykk av at nettopp en bestemt hendelse har funnet sted - alt etter hvilken «nyhet» avisen ønsker å publisere. «Det er ikke nyhetene som skaper en avis, det er avisen som skaper nyhetene» (s. 63).

Og vi får detaljert kjennskap til hvordan mistenkeliggjøre en person. «Aha! Fyren (atpå til en dommer) gikk i tennissko! Og smaragdgrønne sokker!» hadde Simei jublet. «Han er med andre ord en snobb eller en laps. Da ligger det jo snublende nær å tenke at han også røyker hasj. Men dette sier vi jo ikke, leseren må finne det ut selv. Jobb med disse elementene, Palantino, og la meg få et portrett som oser av dulgte antydninger, og dermed har vi mannen plassert som seg hør og bør. Med utgangspunkt i en ikke-nyhet har vi laget en nyhet. Og det uten å lyve. Jeg tror Kommandøren kommer til å bli tilfreds med dem. Og med oss alle sammen, det er klart.» (s. 138)

I tillegg skal avisen inneholde et visst antall forhåndsskrevete dementier (kostelig beskrevet), dødsannonser og horoskoper. Ingenting må støte eieren eller eierens interesser.
Dette er ramm og treffende mediekritikk!

Eneste kvinne i redaksjonen er Maia Fresia, 28 år gammel, som har arbeidet fem år i et sladderblad og nå ønsker å arbeide med seriøs journalistikk. Kunnskapsrike Maia, som stiller relevante spørsmål til hva redaksjonen driver med, blir satt til å skrive dødsannonsene og horoskopene. Jeg røper vel ikke for mye ved å si at det oppstår en skjør og fin forelskelse mellom Maia og den betydelige eldre Colonna. Rørende vakkert beskrevet. Vi ønsker så inderlig at de skal klare det.

Vel halvveis i boken begynner redaksjonsmedlem Braggadocio å fortelle om sine undersøkelser og teorier, teorier han vil ha hjelp av Colonna til å bekrefte. Lettere forvirrende og konspiratoriske historier om Mussolini og hans dobbeltgjenger, høyreekstreme grupper med forbindelser til Vatikanet og liknende. Det går over stokk og stein. Jeg synes det til tider er vanskelig å henge med i denne delen av boken og har heller ingen forutsetninger for å bedømme sannhetsgehalten i alt dette.

Utforskingen av disse teoriene er på ingen måte ufarlig, og vår mann Colonna frykter for sin egen sikkerhet. Maia blir hans gode støttespiller. Et nydelig bilde på dette: «… Og allikevel merket jeg at jeg ble mer og mer glad i denne skapningen som, fra å være en liten gjerdesmett som trengte beskyttelse, hadde forvandlet seg til en trofast ulvinne, rede til å sette tennene i den som ville meg noe vondt.» (s. 221)

Umberto Eco er en forteller full av innfall og digresjoner. I så henseende minner han meg litt om portugiseren José Saramago. Boken er lettlest og humoristisk og innbyr til refleksjon over dagens medier. Så kan man jo lure på hvorfor forlaget i sin omtale har neglisjert den mediekritiske siden og kun presentert «jakten på en falsk Mussolinis råtnende lik» på vaskeseddelen.

Terningkast 5!

Hvor ble det av lidenskapen?

Jeg fikk et ambivalent forhold til Den vidunderlige kjærlighetens historie. Den begynte lovende, men sto ikke løpet ut.

På den ene siden er jeg enig i mange av lovordene den har høstet - en drivende og original historie (var den egentlig så original?), godt språk (bortsett fra noen klisjeer, for eksempel to sett med «mandelformete øyne») og rystende og tankevekkende om kirkens behandling av mennesker med misdannelser og funksjonshemninger, og den uopplyste allmuens fordommer. Det sistnevnte er bokens fremste styrke.

Bokens hovedtema, skal vi tro tittelen, kjærlighetens vesen og historie, er absolutt til stede. Et par sitater, som vel kan diskuteres, uten at jeg har tenkt å ta opp den tråden:
«Slik materien kan omformes til energi, skrev han (Hercule Barfuss), og energi til materie, vedvarer kjærligheten, uforgjengelig, gjennom evigheten. Hercule tilskrev ikke æren for opplevelsene i Wien noe annet enn kjærligheten, i egenskap av en kraft sterk nok til å beseire døden.» (s. 268). Likevel gjennomsyrer ikke kjærligheten teksten på den måten jeg hadde forventet.

En bok som denne burde gjøre vondt langt inn i hjerterøttene. Det gjorde den ikke, ikke i mine i hvert fall. Historien er fortalt i en nøktern og litt distansert stil. Antakelig et tilsiktet grep fra forfatteren. Etter min mening fungerte den ikke etter hensikten. Jeg følte hverken at jeg levde med eller led med Hercule Barfuss og Henriette Vogel, i særlig liten grad med Henriette. Jeg husker da jeg leste Jens Bjørneboes Bestialitetens historie, da gjorde det så vondt at jeg bare klarte små avsnitt om gangen.

Vanskelig med terningkast, men det kan ikke bli mer enn 4 for denne prisbelønnete boken.

Jeg ble forundret da jeg så hvor få bokelskere som følger Kameliadamen, en så kjent tittel som har gitt opphav til opera og filmer. Man kan godt innvende at boken hører en annen tid til, både tematisk og språklig, og spørre seg om den har relevans for dagens lesere. Jeg oppfatter spørsmålet om en kurtisane (luksusprostituert i dag, callgirl i min ungdom) kan komme seg ut av situasjonen og leve i et «rent» kjærlighetsforhold, som et hovetema. Eller som jeg leste i forbindelse med en oppsetning av Verdis «La Traviata» (som bygger på boken) – om konvensjoner som dreper kjærligheten. Begge fortsatt aktuelle temaer.

Boken er lettlest, underholdende og velskrevet. Jeg begynte etter hvert likevel å bli litt lei av Armand Duvals umodne, melodramatiske og selvhøytidelige valg. Valg som ikke akkurat gjør livet enklere for hans stakkars, elskede Marguerite Gautier. Mange av hans dilemmaer var antakelig høyst aktuelle, etiske problemer på 1800-tallet. I dag vil vi vel smile litt av dem.
Og stadig like pussig å lese om disse «fattige» adelsmennene, totalt fremmed for å arbeide for de pengene de så sårt trenger.

Kameliaene måtte jeg slå opp, de minner om vår rododendron, og ble overrasket over at en blomst faktisk kan synes så sensuell. Neppe et tilfeldig valg. En liten artighet. Marguerite gikk i teateret hver aften og hadde alltid med seg en stor bukett av disse blomstene. «I fem og tyve av månedens dager var kameliene hvite, og i fem var de røde. Ingen kjente grunnen til denne variasjonen i farger, og jeg nevner den uten å kunne forklare den.» (s 10).
Kurtisanens budskap var vel tydelig nok :-)

I Kameliadamen spiller boken Manon Lescaut av Abbé Prévost en rolle. Overraskende viste det seg at i min utgave, Cappelens forlag 1951, finnes begge bøkene. Jeg oppfatter at sistnevnte er en tilsvarende historie.

Terningkast er vanskelig. Jeg tror ikke det kan bli mer enn 4, selv om boken er absolutt lesverdig. Andre kan vurdere det annerledes, men jeg oppfatter karakterene for grunne for 5-eren.
Anbefales likevel!

PS.: Det er en feil på boksiden. Kameliadamen er skrevet av Alexander Dumas d.y., ikke d.e.. "Vår" forfatter er sønn av forfatteren av blant annet Greven av Monte Christo og De tre musketerer.

"Bak enhver stor mann … "

En interessant bok, som vekker min undring på flere områder. Ett av disse er den tids (slutten av 1800-tallet) syn på kvinner, deres sinn og plager. Den gang da «hysteri» (etter det greske ordet for livmoren, hysteria) var en betegnelse på voldsomme psykiske reaksjoner som kun rammet kvinner.

Lev Tolstoj og Sofia (senere bare kalt Sonja) Andrejevna lever i et eksentrisk ekteskap - der lidenskapelig kjærlighet, sjalusi og kulde veksler nær sagt fra time til time. Jeg leser boken som et slags forsvarsskrift for Sonja. Og det kan hun trenge, siden et underliggende premiss, slik jeg oppfatter det, er at det er Sonja som er den sinnssyke, den hysteriske, den som ektemannen må beskyttes mot.

Hvem er så Sonja? En 17 år gammel jente som gifter seg med den nesten tyve år eldre Tolstoj. Mannen forguder henne i de første årene og flykter fra henne i panikk på tampen av sitt liv. Hun føder han 13 barn, mister flere av dem, arbeider døgnet rundt for å holde familien samlet og i live, renskriver den store forfatterens manuskripter, er hans forlegger (ingen andre enn Sonja kan tyde Tolstojs håndskrift; vi kan takke henne for Krig og fred og Anna Karenina), syr klær til familien, lager mat, tar i mot utallige gjester, pleier mannen under alle hans sykdommer, osv. osv. På et tidspunkt gjennomgår Tolstoj en religiøs vekkelse, blir opphav til en sekt og gir avkall på sine inntekter. Sonja må like fullt skaffe mat og utdannelse til barna. Er det rart at det til slutt går over styr for henne, at hun får "voldsomme psykiske reaksjoner".

Jeg kjente ikke til Tolstojs liv (leser sjelden biografier) før jeg ved en tilfeldighet kom over denne boken. Tolstoj fremstår som en meget spesiell person, nærmest umulig å leve sammen med. Hvem av dem som egentlig er «gal» er et åpent spørsmål.

Gift med Tolstoj er i stor grad basert på de to ektefellenes dagbøker. I dagbøkene er de begge nådeløst ærlige, og de leser hverandres nedtegnelser (er det rart det blir drama). I et notat skriver Sonja: «Store menns ulykkelige, ensomme hustruer er de hustruer som ettertiden gjør til Xantipper.»

En interessant, tankevekkende og velskrevet bok fra 1960. Terningkast 5 fra meg.

«Ensomhet er å være ute av stand til å leve med den eller det som bor inne i en selv ...» skriver José Saramago i Det året Ricardo Reis døde.

I løpet av kort tid har jeg lest to gripende kvinneportretter, begge skrevet av menn. Den ene kvinnen er Lydia Erneman i Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen, den andre, den navnløse moren og bibliotekaren i Hva jeg betyr av Dag Johan Haugerud. Fellesnevneren i de to kvinnenes liv er ensomhet. Bøkene sier mye om hvor ulikt vi forholder oss til ensomheten, hvor ulike roller den spiller i menneskers liv.
NB: Det videre røper noe av innholdet i bøkene.

Både Lydia og moren/bibliotekaren lever et sosialt liv. De har familie, arbeidskollegaer og naboer, men få/ingen nære venner. Men der stopper likheten.

For veterinæren Lydia Erneman er ensomheten en normal og trygg del av livet, «ikke noe unormalt eller dysfunksjonelt som det gjelder å rydde opp i», som Rose-Marie treffende skriver. «For Lydia er det hverdagens rytme som gir mening. Hun lever tett på naturen, og hennes yrke bringer både liv og død med seg.» Jeg ser Lydia for meg i slagstøvler, jordnær og tenksom. Hun er en lukket person, det tar tid før hun slipper folk innpå seg. Hun lever stillferdig og tilbaketrukket og er forsont med sitt eget liv. I Saramagos forstand skulle hun dermed ikke være ensom. Ensomheten er et element i hennes liv.

Bak den irriterende og kontrollerende jeg-personen i Haugeruds bok trer en ensom kvinne frem. Moren/bibliotekaren kjenner en indre tomhet, savner en trygghet på hvem hun er, og er åpenbart «ute av stand til å leve med den som bor i henne». Dette gjør henne plagsomt opptatt av hvordan hun fremstår for andre mennesker, hva hun bør si eller gjøre, og av hvordan andre oppfatter nesten hver minste detalj av hennes fremferd. Den omsorgen hun oppriktig vil vise andre, kommer ikke sjelden skjevt ut. Hun er pirket og kontrollerende og lar knapt en anledning gå fra seg til å fortelle andre, og spesielt sønnen, hvordan han bør innrette livet sitt. Jeg tviler ikke på at det er godt ment, men det er ikke vanskelig å forstå at sønnen opplever moren som masete, kritisk og kontrollerende. Han kjemper på sitt vis for å frigjøre seg fra henne.

Jeg-personen føler seg alene, trenger trøst, men har ingen som står henne virkelig nær. «… selvmedlidenhet innbyr ikke til trøst, dermed må du bare håpe at noen ser deg, elsker deg såpass at de gir deg det, uoppfordret» (s. 100).

Moren er stolt av sønnen, som er i ferd med å finne sin egen vei i livet, utvikle sine evner og interesser. Hun greier likevel ikke å skjule sin misunnelse. Selv føler hun at hun er på feil spor og virker på langt nær forsont med sitt liv: «Hva om livet bare var en lang kjede av besværlige omstendigheter som holder deg fast, og som du hele tiden prøver å rive deg løs fra?» (s. 183). Når bibliotekaren nærmest mot sin vilje blir pådyttet et filmoppdrag og oppdager hva som kunne ha vært hennes felt, er hun ulykkeligvis på sønnens domene. Det må gå galt.

Moren og sønnen er åpenbart glad i hverandre. Sønnen, hvor avvisende han enn kan opptre, kan vise er rørende omsorg for moren, blant annet når han hjelper henne å fornye garderoben. Men gang på gang skjærer kommunikasjonen seg, og de to når ikke frem til hverandre. Avstanden mellom dem understrekes av at de er de eneste navnløse i romanen.

«Da jeg kom tilbake til rommet hans for å si adjø, hadde han gått og lagt seg. Jeg møtte blikket hans der han lå, så siden, sammenkrøpet under den svette dyna. Han så sliten ut, mørk under øynene, frossen i huden, og et øyeblikk fikk jeg lyst til å sette meg på sengekanten, stryke hånden over det kortklipte håret hans, stryke ham i søvn.» (s. 244)
Og jeg får lyst til å rope til henne: Gjør det! Hvorfor gjør du det ikke.

Det må være et kvalitetsstempel når du leser ned siden, blar om, og oppdager til din store skuffelse at boken er slutt! Alf van der Hagens Askildsen-biografi slutter som en Askildsen-novelle; lar leseren forbli spørrende og i undring.

Denne biografien er en meget god bok. Medrivende, velskrevet og både hensynsfull og avslørende. Jeg kan bare slutte meg til alle de velfortjente anmeldelsene den har fått. Mest interessant synes jeg det er når Askildsen snakker om sin måte å arbeide på. Hvordan han bygger setning på setning, og hvordan hver eneste setning må bære i seg muligheter/åpninger for den neste. Stikk i strid med det jeg oppfatter som rådende skriveråd i dag, nemlig bare å la ordene flomme ut, og så (ev.) rydde opp etterpå.

Min eneste kritikk går på behandlingen av Askildsens forhold til sine barn, som nærmest er fraværende. Hva drev han til å skrive når det åpenbart gikk så hardt utover barna og deres mor. (Og dette var lenge før Askildsen ble den forfatteren han nå er). Det hadde vært interessant å vite hvordan Askildsen tenkte omkring denne problemstillingen – ansvaret for barna kontra forfattergjerningen.

Jeg må også berømme portrettfotografiene. De forteller sin egen historie. Spesielt Tom Sandbergs forsideportrett er tankevekkende.

Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til forfatterbiografier og leser dem sjelden. En slags frykt for at mennesket forfatteren skal komme mellom meg og hans/hennes tekst. Etter hvert har jeg lært, spesielt av en av mine døtre, at kunnskap om kunstneren, i dette tilfellet Edvard Munch, gir økt utbytte (et fattig ord i mangel av et bedre) av Munchs kunst. Det burde kanskje være overførbart til litteraturen.

Askildsen er en av mine absolutt favorittforfattere. Jeg sitter igjen med en viss uro om biografien vil påvirke min videre lesing av han, og i så fall i hvilken retning. Vil det jeg nå vet om mannen Askildsen, på noen måte «forstyrre» min lesing? Biografien fikk meg uansett til å bestille førsteutgavene av Askildsens debutbok Heretter følger jeg deg helt hjem (den var ikke billig!).

Mine forbehold til tross, en soleklar 6-er på terningen!

Stille flyter Don - denne poetiske tittelen har lenge lokket meg, og jeg fant til alt hell alle fire bindene på et bruktmarked. En familiekrønike og en beretning om en viktig epoke i Russlands historie, fra 1910 til 1922.

I bind 1 møter vi unggutten Grigori Pantelejevitsj, hans elskede Aksinja, hans kone Natalja og en rekke andre familiemedlemmer og landsbyboere. Vi opplever landsbylivet, utbruddet av 1. verdenskrig, mobiliseringen og grusomme krigshandlinger. Grigori, som trofast har støttet tsaren, blir mer kritisk, og vi aner den revolusjonen som skal komme.

Dessverre var dette berømte verket en skuffelse. Språket er pålesset av adjektiv og adverb, intetsigende metaforer og oppstyltete og klisjeaktige setninger. Jeg strevde lenge med å få tak i personene, hvem de er, og hvorfor de ter seg som de gjør.

Det er et dårlig tegn at jeg måtte ty til You Tube og Wikipedia for å skape meg bilder av donkosakkene – deres fargesterke drakter, kunster på hesteryggen, melodiøse og kraftfulle sang, av den brede og vannrike Don og landskapene på begge bredder. Jeg oppfatter at kosakkene er temperamentsfulle mennesker, men det hjelper lite å bare la dem rope, brøle, skrike, banne, skjelle hverandre ut, osv. De blir for overflatisk, statisk og ensporete for min smak. Flere ganger var jeg på nippet til å avbryte. Det mest (eneste?) poetiske er tittelen.

Men i andre partier lot jeg meg rive med av kjærlighetsdramaene, familiefeidene og lidelsene. Personene ble etter hvert mer levende, og jeg fikk større interesse for dem. Slik skiftet det boken igjennom.

I en av bøkene jeg kjøpte, fant jeg en lengre artikkel fra Aftenposten 31. august 1974. Her går det frem at den landsforviste, sovjetiske forfatteren Aleksander Solsjenitsyn mener at Mikhail Sjolokhov ikke har skrevet Stille flyter Don, men har stjålet manuskriptet fra en avdød kollega. Sjolokhov skal ha ”stokket om teksten og tilføyet egne avsnitt og kapitler”. Solsjenitsyn hevder at både ytre omstendigheter og litterære analyser underbygger hans påstand. Det hører imidlertid med til historien at Solsjenitsyn og Sjolokhov var politiske erkefiender…

Hva som er sant om forfatterskapet, får vi vel aldri vite. Samtlige impliserte er døde.
Likevel – så mye som kvaliteten varierer, kan man begynne å lure på om det er to forfattere som står bak. Men det kan jo også være at Sjolokhov er dyktigere til å beskrive de store dramaene - utmarsjer og slag (bokens beste partier) - enn de hverdagslige og nære relasjonene og dramaene.

Og, uten å bli altfor konspiratorisk – jeg lurer virkelig på hvorfor Svenska Akademien ga Nobels litteraturpris til Stille flyter Don i 1965, til en russisk roman midt under den kalde krigen… Med forbehold om at jeg bare har lest ett bind (de to første skal ifølge Aftenposten være de beste), er dette etter min mening ingen Nobelpris verdig. Jeg gir bind 1 under tvil en 4-er på terningen, og legger de tre neste på vent.

«Hvis man prøver av alle krefter, til det ytterste, må det da ikke være hensikten som teller mest, teller mer enn hvordan det gikk til slutt?»

Den ærlige bedrageren er en underfundig og tankevekkende bok om rett og galt, godt og ondt, rettferdighet og sannhet. Vi følger den kalkulerende og effektive Katri Kling og den eldre, velstående og eksentriske Anna Aemelin, to kvinner så forskjellige som vel mulig, gjennom en vinter. Også Katris lillebror Mats, viss eneste interesser er båter og bøker, har en sentral rolle. Tre outsidere i det lille fiskeværet Västerby.

«Det ble sagt om Katri Kling at hun ikke brydde seg om noe annet enn tall og sin bror.» Anna Aemelin tjener gode penger på sine barnebøker, og synes å være et naivt og lett offer for Katris utspekulerte plan. Katri manøvrerer seg inn i Annas hus, og spillet er i gang. Men noe skjer; kvinnene forandrer seg og oppdager nye sider ved seg selv. Spørsmålet om hvem som er bedrageren, og hvem som er den ærlige, forblir åpent. Kanskje finnes det ikke noe svar, ingen rettferdighet – det hele beror på hvilket perspektiv man legger til grunn? Som Jansson lar Katri si: «Hvor mange sannheter finnes det, og hva berettiger dem?»

Tove Jansson gir innsiktsfulle og troverdige skildring av sine personer. Vakre bilder av kystlandskapet i sne, sneskavlenes linjer som likner linjene i en smekker skute, hvordan isen på fjorden brytes opp når vinteren går mot vår, og Annas eneste motiv - skogbunnen.

Her er mange vakre formuleringer, som:
«Anna Aemelin fikk folk til å se, de så skogens idé og husket, og fikk et øyeblikk en mild lengsel som føltes behagelig og håpefull.»

«Anna tok opp den ene boken etter den andre, la dem mot kinnet og innåndet den flyktige duften av det uleste…»

Under lesingen kom jeg i tanker om Balladen om den bedrøvelige kafé. To svært ulike bøker – men det var noe med kvinnenes ensomhet og tilsynelatende aparte væremåte, noen med nerven i teksten, som ga assosiasjonen.

Jeg har lenge hatt Den ærlige bedrageren på ønskelisten, og plutselig en dag kom mannen hjem med den. Det viser seg at Heinesen forlag nå utgir flere av Tove Janssons bøker på nytt – i anledning av at det er hundre år siden hun ble født. All ære til forlaget – en begivenhet vel verdt å feire!

Jeg ser at andre bokelskere har uttalt seg kritisk om boken. Selv gir jeg en sterk 5-er og mine varme anbefalinger. Gir du boken tid og konsentrasjon finnes mye klokskap i de tilsynelatende enkle setningene!

Fjerne seil er en innsiktsfull og gripende roman fra seilskutetidens Vestfold, som undertittelen lyder. Vi følger «høy» og «lav» i et øysamfunn ytterst i Oslofjorden - fra 1872 og inn i det nye århundret. Fra seilskutenes tid til dampskipene og den nye hvalfangsten snur opp ned på alt.

Karin Bang skildrer sine personer med innlevelse, varme og respekt. Vi blir kjent med flere familier.Troverdige og levende mennesker som strever med sitt. Kvinnene har fremtredende roller, slik de har i samfunn der mennene tilbringer det meste av tiden på sjøen.

Agnethe Nikolaysen Vakersholmen vokser opp på ørlille Vakersholmen. Alene med den rastløse broren Nikolay og morfaren, som står henne så nær. Fattig på penger og materielle goder. Som gift kone flytter hun til naboøya Hudø. Jetta, Henrietta, Haug er eneste datter til seilskutereder Ola Haug på Tjøme, en rik og mektig patriark. Selv om de to kvinnene bare møtes få ganger, er deres liv på et vis vevd i hverandre. Gjennom Haug’enes makt og innflytelse i samfunnet, Agnethes selvstendighet og styrke – og kjærligheten til en mann.

Jeg vil også nevne Lauretta, så naiv og hjelpeløs og tilsynelatende uskikket for livet. Agnethe, Jetta og Lauretta, tre jenter som står til konfirmasjon sammen - og får så ulike skjebner.

Karin Bang har stor kunnskap om det daglige livet for mer enn hundre år siden - maten, husarbeidet, håndarbeidet – for ikke å snakke om klesvasken. Om hvor nært menneskene levde naturen og naturkreftene, og hvor prisgitt de var disse. Interessant og tankevekkende lesing - kunnskap vi trenger å bli minnet om.

Under lesingen kom jeg i tanker om Roy Jacobsens De usynlige, en nydelig bok fra et øysamfunn nordpå omtrent på samme tid. Karin Bang er en av de få (den eneste?) som forteller om slike samfunn i Østlandsområdet. En forfatter jeg ønsker flere fikk øynene opp for.

Fjerne seil kom første gang i 1962. Min utgave er fra 1976, stemningsfullt illustrert av Johan H. K. Kippenbroeck. Den får en sterk 5-er og mine varme anbefalinger.

En velskrevet og humoristisk bok – med et svakt plot. Gode skildringer av mennesker og miljø, men som krim blir dette dessverre for tamt. De involvertes, og ikke minst skurkens, motivasjon er for utydelig. Lite spenning før i de aller siste sidene.

Forfatteren skriver i sitt i etterord at øya Ankerholmen ikke eksisterer (som vi vel allerede vet), men er satt sammen av flere øyer i Tønsbergs og Nøtterøys skjærgård. Tilfeldigvis kjenner jeg meget godt til den øya som inntil nylig hadde «en godt etablert boplikt».

Det er synd at forfatteren ikke har gått dypere inn i denne konflikten (som det reklameres med på bokens vaskeseddel). Hvilke verdier står opp mot hverandre? Hva gjør en konflikt av denne typen med mennesker som tidligere har vært gode naboer? Hvilken rolle har egentlig denne konflikten i boken?

Lene Lauritsen Kjølner fører en god penn, har humor og menneskeinnsikt, men svikter motet? Motet til å gå inn til kjernen av konflikten hun legger til grunn. Etter min mening kunne hun ha gjort så mye mer ut av det materialet hun har for hånden.

Jeg gir boken en 4-er; den er en underholdende og fornøyelig og absolutt lesverdig - og sender forfatteren et ønske om at hun kommer sterkere tilbake.

I Alle tiders torsdag er vi tilbake i Cannery Row i kystbyen Monterey i solfylte California. Ti år og en verdenskrig har passert siden sist vi møtte den herlige gjengen i Cannery Row. Noen er døde eller borte på andre måter, nye er kommet til. Den vennligsinnete og alltid hjelpsomme marinbiologen Doc er nedfor. Innbyggerne har sine klare oppfatninger av hva som mangler ham (en erkjennelse som sitter langt inne hos Doc), og de skyr ingen anstrengelser for å hjelpe. Det er omkring denne enkle, men akk så dyptloddende, historien bokens hele handling spinner.

Alle tiders torsdag bobler over av humor og livsvisdom. Persongalleriet kan nok omtales som outsidere, i mine øyne representerer noe dypt menneskelig; noe som vi alle kan kjenne oss igjen i. Våre svakheter og skrøpeligheter, vår omtanke og kjærlighet, og det heltemotet vi kan utvise når det virkelig kreves av oss. Alt dette er tatt på kornet i et presist og lekent språk. Ikke et overflødig ord. På mindre enn to hundre sider trer disse karene, og enkelte kvinner, så levende og troverdig frem for oss.

Doc i all sin ensomhet, Suzy, som prøve å beskytte seg bak sin arroganse, Josef og Maria Rivas med sin skrudde moral, og den redelige horemamma’en Flora/Fauna. Her er endatil en forfatter, kelneren Joe Elegant, som i morgentimene skriver romaner på grønt papir. For ikke å snakke om Hazel, vår rørende helt som ingen forventer noe av – og som overgår seg selv. Å, som jeg elsker Hazel!

”Ingen vet hvordan sann storhet kommer til et menneske. Den kan ligge latent i menneskets mulm og mørke, eller den kan bore seg inn utenfra som hvinende spyd og lanser. Så meget vet man imidlertid om storhet: den oppstår og settes ut i livet av nødvendighet; den fødes aldri uten smerte; det mennesket den har kåret, er for alltid forandret, lutret og henført på samme tid, -- han kan aldri bli alminnelig mer.” (s. 180)

Flere partier er skrevet i ren eventyrstil; tyngdekraften oppheves, forunderlige mirakler finner sted, klapperslangene snakker. Og alle dryppene av gullkorn som likesom tilfeldig faller inn i teksten: ”… det klargjørende sprang skjer fra forvirringens fruktbare grobunn” (s. 26), ”Ingen er riktig lykkelig som aldri har latt seg lure” (s. 39), ”Furuene holdt seg i live bare ved å føye seg etter de krefter som var sterkere – ” og ”Han visste at medlidenhet og forakt er brødre” (s. 65)..

Som i Cannery Row er jeg fascinert av de vakre og detaljerte beskrivelsene av det yrende livet i fjæra. De bittesmå blekksprutene som Doc studerer, deres fakter og reaksjoner, fargeforandringene når de uroes. Det er åpenbart at dette fagfelt kjenner Steinbeck godt. Interessant lesing.

Hva er det med Alle tiders torsdag som gjør boken til et lite mesterverk? Den underfundige, varme og alvorlige humoren. Ironien. Aldri ondskapsfull og uthengende. Noe i skjæringsfeltet mellom det tilsynelatende enkle og banale og det dypeste alvor…

For meg er fysiske reaksjoner én ”lakmustest” på en god bok. I Alle tiders torsdag ler jeg høyt gang på gang, fryser på ryggen av spenning, og er sannelig på nippet til å felle en tåre! Ved forrige lesning, terningkast 6. Nå terningkast 6 +, pluss en plass på min eksklusive favorittliste.

Det er få ting som gleder et bokelskerhjerte mer enn uforvarende å komme over ”perler på en snor”! England forteller er en slik bok, rasket med fra et bruktmarked. En samling av de ypperste britiske og irske novellene, fra Thomas Hardy 1840–1928 til Roald Dahl 1916–90. Kristian Smith (ukjent for meg) står for utvalget og gir en kort, informativ og interessant presentasjon av hver forfatter. Dette er fra Den norske Bokklubbens glansdager, da Bokklubben virkelig var en bokklubb.

Jeg er imponert over hvordan disse forfatterne, på ulike måter, bygger opp hele livsskjebner på bare få sider. Den fortettete formen, intensiteten, undertonene. Ikke ett ord for mye. Tekster så befriende fri for skravling og skvalder. Og like fullt kommer vi til de grader under huden på personene, rystes og lever med dem. Litteratur av høy klasse!

Noen av novellene rommer en sånn spenning at jeg må legge en hånd over teksten for ikke å lure meg til å kikke på slutten – som kan være uventet. Her er hverdagslige hendelser som får skjellsettende betydning for menneskers liv, rike og innsiktsfulle person- og miljøskildringer, humor og ironi, og originale og talende metaforer, som ”litt grått lys sivet mellom lyssjakt-sprinklene, tvang seg med nød og neppe gjennom ruter som var ugjennomsiktige av skitt, og tapte seg, lik en dråpe melk som faller i et blekkhus …” (Tillotson-banketten av Aldous Huxley).

Jeg har lest ca. 2/3 og finner det vanskelig å fremheve noen noveller på bekostning av andre. La meg likevel nevne Herbert George Wells’ (1866–1946) sørgelig aktuelle Stjernen, om hva om skjer når polene smelter, og den grøssende De stjålne basillene, som bringer tankene hen på kjemisk krigføring. James Joyce’ Et trist tilfelle, hjerterått om ensomhet. Om jeg skal velge én favoritt så langt, må det kanskje bli Katherine Mansfield’s Hagefesten - så levende, stemningsmettet og rørende. Du kan ikke unngå å bli sugd inn i fortellingen. Storveis – om en ung pike som kanskje får sitt liv forandret. For det er nettopp noe av det pirrende med disse novellene; leseren etterlates i en tilstand av usikkerhet og undring.

Etter en litt laber lesesommer, er England forteller en lise for min sjel. Og så godt, i en hektisk tid, å kunne lese få sider om gangen, og like fullt fullstendige og sammenfattete historier. Jeg har skjønt at det finnes en serie av disse bøkene, med ulike land og verdensdeler som forteller. Det er kanskje unødig å si, men jeg legger meg på jakt etter dem.

Et lite tankekors og uten sammenlikning for øvrig – da jeg skrev min kulturhistoriske bok fra min egen lille øy, kom tittelen Veierland forteller bare til meg. Jeg kjente ikke da til Bokklubbens serie, og følte en rar overraskelse ved at det faktisk finnes en serie bøker med en tittel så nær.

En skattkiste for språkelskere

Jeg elsker ordbøker, og Norsk etymologisk ordbok av Yann de Caprona seilte elegant inn på favorittplass!

En omfangsrik ordbok som forteller om mer enn 12 000 norske ord – deres avstamning, opprinnelse, slektskapsforhold og betydning. Å studere ordenes historie, deres opprinnelse og vandringer gjennom tid og land, er i seg selv artig og inspirerende. Det gir en dypere forståelse for ordenes betydning, og er til stor nytte for alle som beflitter seg på å skrive presist og korrekt. Det er en myte at norsk er et fattig språk. Innflytteren Caprona hjelper oss å se rikdommen i språket vårt!

Her finnes mange godbiter. Jeg tar med et par som bør ha spesiell interesse for bokelskere: bok: samling trykte ark som er innbundet (…) fra norrønt bök-: trolig beslektet med det norske plantenavnet bøk siden germanerne skrev orakelstaver på trestykker av for eksempel bøk.(…) På flere språk stammer ordet ”bok” og andre samlinger av skrifter fra det materialet man skrev på.” Vi får så flere eksempler på uttrykk for ”bok” ut fra det materialet som er brukt i fremstillingen.

”lese: forstå skrift, studere osv. Av norrønt lesa ”plukke, samle; lese”, avledet av germansk lesan- ”samle, lese”. Betydningsutvidelsen fra ”plukke, samle” til ”lese” (det vil si ”samle bokstaver til et ord”) skyldes påvirkning fra latin legere ”plukke, samle, lese”. (…) Dette finner vi også i litauisk - lèsti ”hakke, plukke, samle opp (med nebbet).

Flere ord følges av utdypende historisk informasjon. Under for eksempel ”lese” får vi vite at den gamle indoeuropeiske kulturen opprinnelig var en muntlig kultur. Indoeuropeerne ble kjent med skriftspråket gjennom kontakter med folk fra Midtøsten, men beholdt sin skepsis mot det skriftlige i flere hundre år.

Boken er organisert etter hovedtemaene: mennesker, naturen, dyrelivet, hverdagen, samfunnet, noen yrker og fag, språket. Jeg forstår forfatteren begrunnelse for denne inndelingen, samtidig gjør den det litt tungvint å slå opp. På den annen side inneholder boken et fullstendig stikkordregister som er til god hjelp.

Caprona serverer ikke bombastiske påstander. Han drøfter gjerne flere mulige betydninger av et ord, og flere mulige utviklingsveier. Dette styrker bokens troverdighet og gjør den enda mer spennende. Den er, så langt jeg kan bedømme, et grundig og gjennomarbeidet verk. Caprona arbeidet med boken i syv år, hvorav ett med korrekturen. En imponerende bragd!

Det hører med til historien at de Caprona ikke kom til Norge før i 1985. Hans mor er svensk, hans far fransk-amerikansk, og han vokste opp i Italia. Han snakker flytende fransk, italiensk, engelsk, svensk og norsk, og har studert latin og nygresk - en mann med et usedvanlig godt språkøre og evne til systematisk arbeid.

En liten morsomhet til slutt: ”troll av norrønt troll av omdiskutert opprinnelse, kanskje beslektet med middelaldertysk trol(le) ”uhyre, spøkelse, troll, grov person”. Så er trollene kanskje ikke er så urnorske som vi liker å tro!

En skattkiste og et must for enhver som er interessert i språk!

I kartonger fulle av loppisbøker stakk en ørliten flis av en bok seg ut, med gulnede blader, vakre illustrasjoner av Chrix Dahl og den rørende tittelen Balladen om den bedrøvelige kafé. Jeg skjønte straks at jeg hadde funnet en skatt (i bakhodet visste jeg at jeg hadde hørt en bibliotekar snakke så varmt om den), selv om jeg ikke kjente forfatteren - Carson McCullers, som jeg nå forstår at jeg burde ha kjent. Hennes mest kjente er Hjertet er en ensom jeger, en tittel som kan være dekkende for mitt bokfunn også.

Handlingen, skjønt det er nesten ingen ytre handling, er lagt til de amerikanske sørstatene på 1950-tallet. Bak den rike, biske og nådeløse frøken Amelias ytre, finnes en sårbar og kjærlighetshungrig kvinne. Det er to menn i hennes liv. Hennes forhold til disse kan synes besynderlig, men ikke uforståelig. Vi formelig kjenner hennes lengsel og øyner tragedien.

Det er en betagende stemning gjennom hele boken, en spenning som gjør den vanskelig å legge fra seg. Skildringen av den avsidesliggende triste småbyen, naturen, været, luften og ikke minst himmelens skiftende farger. Av menneskene, som enkeltindivider og flokkdyr. En gripende bok, velskrevet og egenartet.

”Vårherre hadde hatt en vanskelig floke å løse på jomfruens livstråd.” (s 236) Slik tanker kom og gikk til den trofaste og velmenende Gurine gjennom natten. Og Jomfru Lide fremstår sannelig ikke som noen enkel kvinne. Men bak alle jomfruens nykker, egenrådighet, svingende humør og tilsynelatende irrasjonelle reaksjoner, er det ikke vanskelig å øyne hennes ensomhet, lengsler og frykt for å bli avvist.

Vi er i Trondheim i 1658. Som en del av freden i Roskilde avstår kongen av Danmark/Norge Trondhjems len og Båhuslen til Sverige. Den svenske okkupasjonen av Trondheim blir kortvarig, men uønsket og brutal for trønderne. Og nåde den ungjente eller kvinne som finner en kjæreste blant fienden, eller i det minste kan mistenkes for noe så skammelig. Dette kjenner vi dessverre igjen fra nyere tid.

Lide Broch er ung, vakker og begavet. Hun bor i en tjærebrun bygård midt i Trondheim, der hun isolerer seg sammen med sin gamle tjenestepike, Gurine. Dagene fyller hun med å sy vakre perleluer. Perlestikkerens foreldre er døde, hennes nærmeste er gudfaren, borgermester Lars Bastiansen. Hun er altså ingen ”hvem som helst”.

Lides ”kors” er hennes handikap; hun er lam i det ene benet fra kneet og ned. På denne tiden var ethvert handikap i seg selv skammelig, en straff fra gud (og dermed en bevitnelse på at den handikappete eller hennes/hans forfedre hadde syndet).

For å skaffe husrom til alle svenskene, blir Trondheims befolkning pålagt å ta imot svensker i sitt hjem. Så også Lide Broch. Og med løytnant Hilding Kaas kommer kjærligheten inn i jomfruens liv. Å nå inn til den andre er ikke enkelt for noen av dem.
Og i bakgrunnen finnes den lojale, realistiske og praktisk anlagte skipperen Jan Amundsen, han som selger jomfruens perleluer i Amsterdam og tørker sine seil på hennes loft.

Kristian Kristiansen (1909-80) er en forfatter som absolutt bør løftes frem i lyset igjen. Han skriver godt. På snaut to hundre og femti sider tegner har levende og troverdige personer – mennesker med svakheter og styrke, dilemmaer og lengsler. Mennesker som utvikler seg og forandrer seg under handlingens gang. Kristiansen hadde åpenbart god forståelse for menneskesinnets mange og kronglete veier.
Kristiansen har også gode historiske kunnskaper. Han gir oss fine tidsbilder og innsikt i reelle historiske hendelser. Interessant stoff for alle som er interessert i vår historie.

Jeg vil også bemerke bokomslaget. Det kan ved første øyekast virke kjedelig, men la deg ikke skremme. Et fint bilde på hvordan jomfru Lide opplever omverdenen – gjennom sitt vindu.

Jeg gir Jomfru Lide terningkast 5 og mine varme anbefalinger.

Paradisets enger er en bok om håp og skuffelser, lengsler og tapte illusjoner. På bare vel to hundre små sider bretter John Steinbeck ut et vidt persongalleri. Vi møter innbyggerne i den californiske dalen Paradisets enger og deres daglige strev. Gjennom de tilsynelatende hverdagslige historiene gir Steinbeck oss innblikk i livets store spørsmål – hvem er jeg, kjærligheten, ensomheten, forholdet mellom generasjonene, vår verdighet og normaliteten krav.

Historiene er rørende og tankevekkende. Mrs. Helene von Deventer og hennes syke datter Hilda, outsideren Junius og hans aparte sønn Robbie, lærerinnen Miss Molly Morgan, så søt, naiv og velmenende, Bert Munroes angst, Pat Humberts hjerteskjærende ensomhet, for å nevne noen; alle strever de for å gjøre det beste ut av sin livssituasjon. Blir rystet i sitt innerste. Med enkle grep lar forfatteren oss komme under huden på dem, føle med dem, og sitre i spenning over deres skjebne.

Tittelen Paradisets enger henspiller på den fruktbare jorden, forholdene som ligger så godt til rette for å skape seg et godt liv. Og så går det likevel så sørgelig galt. Eller gjør det egenlig det… «Ikke alle får sine ønsker oppfylt», som det står på bokens vaskeseddel. Men likevel etterlates vi/leseren i undring; kunne det ha gått annerledes... hvilken vending tar nå livet deres etter "katastrofen" ...

Jeg setter stor pris på Steinbecks presise og levende språk (får sagt så mye med så få ord), alvoret og den lune humoren. Paradisets enger er en av hans tidlige bøker (utkom i 1932), og vi øyner allerede en vinner av Alfred Nobels litteraturpris. Jeg vakler mellom terningkast 5 og 6, legger listen høyt og gir en 5-er.

All den rosende omtalen Ketil Bjørnstads trilogi om Victor Alveberg har fått, overrasker meg. Jeg har nå lest første bind Drift med blandete følelser. I partier synes jeg boken er interessant og drivende. Jeg får en viss innsikt i personenes liv og blir opptatt av som skjer med dem og hvordan de utvikler seg. De er barn av sin tid, og jeg liker hvordan Bjørnstad trekker inn de historiske begivenhetene. Hvordan samfunnsutviklingen setter sitt preg på personene og hendelsene er etter min mening bokens styrke.

Men i det store og hele faller ikke Drift i min smak. Dette er for ordrikt, svulstig og melodramatisk. Alle ordene til tross, jeg når hverken inn til Victor eller de andre personene (med enkelte unntak). Jeg klarer ikke å tro helt på dem, de gir meg ingen/få bilder eller følelsesmessige reaksjoner. Uten å røpe for mye - Victors forhold til mat får mye plass, men jeg ser ham ikke for meg, hverken tykk eller tynn. Den uprofesjonelle, aparte psykologen kunne nok ha eksistert på 1960-70-tallet, men lell. Og så mange ”kosmiske” samleier! Det blir rett og slett for mye.

Godt i gang med lesingen gikk det opp for meg at jeg har påbegynt/lest Drift for mange år siden. Den gjorde altså heller ikke den gang noe dypt inntrykk. Det kan ikke bli mer enn 4 på terningen fra meg.

Jeg har nå gitt alle tre bøkene til et loppemarked. Tusen sider til med den selvopptatte Victor Alveberg frister ikke.

I Noa-Noa, reisen til Tahiti forteller Paul Gauguin om sitt første opphold på Stillehavsøya, den gang en fransk koloni. Det er hans fargesterke og uttrykksfulle malerier fra denne tiden som har gitt ham hans posisjon som en av verdens fremste kunstnere.

Boken er på sitt beste når Gauguin skaper bilder av mennesker og landskap; vi ”ser” gjennom billedkunstnerens øyne. Som innledningsvis: ”Den 8de juni om natten, efter 60 dagers reise fra sted til sted, tre og seksti dager som for meg var fulle av utålmodig drøm, av febrilsk higen mot det forjettete land, – fikk vi på havet øie på noen underlige lysflekker som beveget sig frem i siksak. En svart takket kjegle løste seg ut fra mørk himmel.”

For et par år siden kom jeg over Sommerset Maughams Skillingen og drømmen. I min omtale skriver jeg: ”Romanens hovedperson Charles Strickland (Paul Gauguin) er en usympatisk, brutal og egoistisk mann. Alt annet enn at han må male er ham totalt uvesentlig. Han behandler folk dårlig - sin ektefelle, sin eneste venn, den lojale og selvutslettende maleren Dirk Stroeve, og kjæresten. Omtrent akkurat da jeg synes jeg hadde lest nok om mannens ufordrageligheter, endrer boken karakter. Strickland reiser til Tahiti. Vi får en videre forståelse for hans personlighet og skaperkraft. Han opptrer like dårlig, men aksepteres av øyfolket.”

Gauguin er kritisk til franskmennenes holdninger til de ”usiviliserte” og ”ville” innfødte. Selv nærer han en stor beundring for maoriene, ønsker å bli kjent med dem som mennesker, deres levesett og kultur. Han utforsker dem – også gjennom å male dem. Og blir etter hvert akseptert.
Gauguin forteller om det gamle Tahiti, om en religion påvirket av hinduisme, styresett og barbariske kulturelle utslag som barnedrap, kannibalisme (for å hindre at befolkningen ble for stor og sikre nok føde til alle) og menneskeofringer.

Gauguins kvinnesyn er et poeng for seg. Hvordan vet han at alle maoriske kvinner ”vil tas, på maori-vis, uten et ord, brutalt. Alle har så å si lyst til voldtekt.” Selv tar han en tretten år gammel jentunge til ektefelle og lever med henne som om hun var en voksen kvinne.

Det at en boks jeg-person er en drittsekk, er ikke til hinder for at jeg kan like boken. Men forfatteren Gauguin klarer jeg ikke helt å tro på. Teksten er så tydelig preget av hans holdninger og fordommer. De var vel som hvite menns, og kvinners, holdninger til "primitive" folkeslag omkring forrige århundre…

Jeg tror rett og slett ikke at Gauguin kommer under huden på kulturen i løpet av den relativt korte tiden han oppholder seg der. Og likevel uttaler seg for skråsikkert og ureflektert for min smak. Jeg kan la være å tenke at han ikke er stort bedre enn sine landsmenn, selv om hans fortegn er positivt. Det ligger vel i sakens natur – Gauguin var en bedre maler enn forfatter!

Og kanskje det beste med boken – Gauguins egne illustrasjoner, tresnitt tror jeg, fra Tahiti! Talende, vakre og rørende. En 6-er for bildene, 4 for teksten.