I Alle tiders torsdag er vi tilbake i Cannery Row i kystbyen Monterey i solfylte California. Ti år og en verdenskrig har passert siden sist vi møtte den herlige gjengen i Cannery Row. Noen er døde eller borte på andre måter, nye er kommet til. Den vennligsinnete og alltid hjelpsomme marinbiologen Doc er nedfor. Innbyggerne har sine klare oppfatninger av hva som mangler ham (en erkjennelse som sitter langt inne hos Doc), og de skyr ingen anstrengelser for å hjelpe. Det er omkring denne enkle, men akk så dyptloddende, historien bokens hele handling spinner.
Alle tiders torsdag bobler over av humor og livsvisdom. Persongalleriet kan nok omtales som outsidere, i mine øyne representerer noe dypt menneskelig; noe som vi alle kan kjenne oss igjen i. Våre svakheter og skrøpeligheter, vår omtanke og kjærlighet, og det heltemotet vi kan utvise når det virkelig kreves av oss. Alt dette er tatt på kornet i et presist og lekent språk. Ikke et overflødig ord. På mindre enn to hundre sider trer disse karene, og enkelte kvinner, så levende og troverdig frem for oss.
Doc i all sin ensomhet, Suzy, som prøve å beskytte seg bak sin arroganse, Josef og Maria Rivas med sin skrudde moral, og den redelige horemamma’en Flora/Fauna. Her er endatil en forfatter, kelneren Joe Elegant, som i morgentimene skriver romaner på grønt papir. For ikke å snakke om Hazel, vår rørende helt som ingen forventer noe av – og som overgår seg selv. Å, som jeg elsker Hazel!
”Ingen vet hvordan sann storhet kommer til et menneske. Den kan ligge latent i menneskets mulm og mørke, eller den kan bore seg inn utenfra som hvinende spyd og lanser. Så meget vet man imidlertid om storhet: den oppstår og settes ut i livet av nødvendighet; den fødes aldri uten smerte; det mennesket den har kåret, er for alltid forandret, lutret og henført på samme tid, -- han kan aldri bli alminnelig mer.” (s. 180)
Flere partier er skrevet i ren eventyrstil; tyngdekraften oppheves, forunderlige mirakler finner sted, klapperslangene snakker. Og alle dryppene av gullkorn som likesom tilfeldig faller inn i teksten: ”… det klargjørende sprang skjer fra forvirringens fruktbare grobunn” (s. 26), ”Ingen er riktig lykkelig som aldri har latt seg lure” (s. 39), ”Furuene holdt seg i live bare ved å føye seg etter de krefter som var sterkere – ” og ”Han visste at medlidenhet og forakt er brødre” (s. 65)..
Som i Cannery Row er jeg fascinert av de vakre og detaljerte beskrivelsene av det yrende livet i fjæra. De bittesmå blekksprutene som Doc studerer, deres fakter og reaksjoner, fargeforandringene når de uroes. Det er åpenbart at dette fagfelt kjenner Steinbeck godt. Interessant lesing.
Hva er det med Alle tiders torsdag som gjør boken til et lite mesterverk? Den underfundige, varme og alvorlige humoren. Ironien. Aldri ondskapsfull og uthengende. Noe i skjæringsfeltet mellom det tilsynelatende enkle og banale og det dypeste alvor…
For meg er fysiske reaksjoner én ”lakmustest” på en god bok. I Alle tiders torsdag ler jeg høyt gang på gang, fryser på ryggen av spenning, og er sannelig på nippet til å felle en tåre! Ved forrige lesning, terningkast 6. Nå terningkast 6 +, pluss en plass på min eksklusive favorittliste.
Viser 3 svar.
Du beskriver denne boka så godt, Lillevi, takk for det. Jeg leste denne ferdig i går kveld, og ble så glad da Doc kunne kjøre inn i solnedgangen på siste side, med venstre hånd på rattet. Av en eller annen grunn har jeg trodd at Doc døde i denne boka. Du sier "mellom det tilsynelatende enkle og banale og det dypeste alvor", og det er sant, men vår mann Steinbeck er aldri naiv. Akkurat i dag leste jeg om hvordan andelen byråkrater vokser i Helse-Norge, og da tenkte jeg på hvordan Doc, Hazel, Mack, Fauna og de andre overlever hverdagene. Eia var vi i Monterey og Cannery Row. Finnes det kanskje en motsetning mellom byråkrati og telling på den ene siden og humor og livsglede på den andre siden. Jeg hadde en skikkelig Steinbeck-raptus da jeg var omtrent tyve år, for lenge siden, og nå i vinter, men allikevel tar han innersvingen på meg igjen. "Steinbecks morsomste og lykkeligste bok", skrev New York Herald Tribune i 1954. Det er nok sant. Kjærlighet fra meg også.
En glimrende bokomtale. Jeg har ikke noe å legge til og slett ikke noe å trekke fra. Du er dyktig.
Det skal du ta inn over deg. Selv om de fleste mennesker -jeg har truffet- har vansker med å svelge ros av egen person. Det har ihvertfall ikke du grunn til her!
Med vennlig hilsen
Rolf
For en flott omtale du skriver her Lillevi. Er det rart jeg for en tid tilbake siden leste Steinbeck's bøker med glede og klarte ikke å stoppe, måtte bare ha mer,mer.
Hans mennesketyper er ubetalelige, og de vil bli husket lenge etter endt lesning. Så bra er hans karakterer, ja, jeg mener det er noe av det beste som er skrevet, og tenk så mange bøker da. Bare vent, dere i felleslesingen har flere gode bøker i vente, som den lille boka "Perlen", som virkelig er en liten perle.
Sist sett
