«Hvis man prøver av alle krefter, til det ytterste, må det da ikke være hensikten som teller mest, teller mer enn hvordan det gikk til slutt?»

Den ærlige bedrageren er en underfundig og tankevekkende bok om rett og galt, godt og ondt, rettferdighet og sannhet. Vi følger den kalkulerende og effektive Katri Kling og den eldre, velstående og eksentriske Anna Aemelin, to kvinner så forskjellige som vel mulig, gjennom en vinter. Også Katris lillebror Mats, viss eneste interesser er båter og bøker, har en sentral rolle. Tre outsidere i det lille fiskeværet Västerby.

«Det ble sagt om Katri Kling at hun ikke brydde seg om noe annet enn tall og sin bror.» Anna Aemelin tjener gode penger på sine barnebøker, og synes å være et naivt og lett offer for Katris utspekulerte plan. Katri manøvrerer seg inn i Annas hus, og spillet er i gang. Men noe skjer; kvinnene forandrer seg og oppdager nye sider ved seg selv. Spørsmålet om hvem som er bedrageren, og hvem som er den ærlige, forblir åpent. Kanskje finnes det ikke noe svar, ingen rettferdighet – det hele beror på hvilket perspektiv man legger til grunn? Som Jansson lar Katri si: «Hvor mange sannheter finnes det, og hva berettiger dem?»

Tove Jansson gir innsiktsfulle og troverdige skildring av sine personer. Vakre bilder av kystlandskapet i sne, sneskavlenes linjer som likner linjene i en smekker skute, hvordan isen på fjorden brytes opp når vinteren går mot vår, og Annas eneste motiv - skogbunnen.

Her er mange vakre formuleringer, som:
«Anna Aemelin fikk folk til å se, de så skogens idé og husket, og fikk et øyeblikk en mild lengsel som føltes behagelig og håpefull.»

«Anna tok opp den ene boken etter den andre, la dem mot kinnet og innåndet den flyktige duften av det uleste…»

Under lesingen kom jeg i tanker om Balladen om den bedrøvelige kafé. To svært ulike bøker – men det var noe med kvinnenes ensomhet og tilsynelatende aparte væremåte, noen med nerven i teksten, som ga assosiasjonen.

Jeg har lenge hatt Den ærlige bedrageren på ønskelisten, og plutselig en dag kom mannen hjem med den. Det viser seg at Heinesen forlag nå utgir flere av Tove Janssons bøker på nytt – i anledning av at det er hundre år siden hun ble født. All ære til forlaget – en begivenhet vel verdt å feire!

Jeg ser at andre bokelskere har uttalt seg kritisk om boken. Selv gir jeg en sterk 5-er og mine varme anbefalinger. Gir du boken tid og konsentrasjon finnes mye klokskap i de tilsynelatende enkle setningene!

Fjerne seil er en innsiktsfull og gripende roman fra seilskutetidens Vestfold, som undertittelen lyder. Vi følger «høy» og «lav» i et øysamfunn ytterst i Oslofjorden - fra 1872 og inn i det nye århundret. Fra seilskutenes tid til dampskipene og den nye hvalfangsten snur opp ned på alt.

Karin Bang skildrer sine personer med innlevelse, varme og respekt. Vi blir kjent med flere familier.Troverdige og levende mennesker som strever med sitt. Kvinnene har fremtredende roller, slik de har i samfunn der mennene tilbringer det meste av tiden på sjøen.

Agnethe Nikolaysen Vakersholmen vokser opp på ørlille Vakersholmen. Alene med den rastløse broren Nikolay og morfaren, som står henne så nær. Fattig på penger og materielle goder. Som gift kone flytter hun til naboøya Hudø. Jetta, Henrietta, Haug er eneste datter til seilskutereder Ola Haug på Tjøme, en rik og mektig patriark. Selv om de to kvinnene bare møtes få ganger, er deres liv på et vis vevd i hverandre. Gjennom Haug’enes makt og innflytelse i samfunnet, Agnethes selvstendighet og styrke – og kjærligheten til en mann.

Jeg vil også nevne Lauretta, så naiv og hjelpeløs og tilsynelatende uskikket for livet. Agnethe, Jetta og Lauretta, tre jenter som står til konfirmasjon sammen - og får så ulike skjebner.

Karin Bang har stor kunnskap om det daglige livet for mer enn hundre år siden - maten, husarbeidet, håndarbeidet – for ikke å snakke om klesvasken. Om hvor nært menneskene levde naturen og naturkreftene, og hvor prisgitt de var disse. Interessant og tankevekkende lesing - kunnskap vi trenger å bli minnet om.

Under lesingen kom jeg i tanker om Roy Jacobsens De usynlige, en nydelig bok fra et øysamfunn nordpå omtrent på samme tid. Karin Bang er en av de få (den eneste?) som forteller om slike samfunn i Østlandsområdet. En forfatter jeg ønsker flere fikk øynene opp for.

Fjerne seil kom første gang i 1962. Min utgave er fra 1976, stemningsfullt illustrert av Johan H. K. Kippenbroeck. Den får en sterk 5-er og mine varme anbefalinger.

En velskrevet og humoristisk bok – med et svakt plot. Gode skildringer av mennesker og miljø, men som krim blir dette dessverre for tamt. De involvertes, og ikke minst skurkens, motivasjon er for utydelig. Lite spenning før i de aller siste sidene.

Forfatteren skriver i sitt i etterord at øya Ankerholmen ikke eksisterer (som vi vel allerede vet), men er satt sammen av flere øyer i Tønsbergs og Nøtterøys skjærgård. Tilfeldigvis kjenner jeg meget godt til den øya som inntil nylig hadde «en godt etablert boplikt».

Det er synd at forfatteren ikke har gått dypere inn i denne konflikten (som det reklameres med på bokens vaskeseddel). Hvilke verdier står opp mot hverandre? Hva gjør en konflikt av denne typen med mennesker som tidligere har vært gode naboer? Hvilken rolle har egentlig denne konflikten i boken?

Lene Lauritsen Kjølner fører en god penn, har humor og menneskeinnsikt, men svikter motet? Motet til å gå inn til kjernen av konflikten hun legger til grunn. Etter min mening kunne hun ha gjort så mye mer ut av det materialet hun har for hånden.

Jeg gir boken en 4-er; den er en underholdende og fornøyelig og absolutt lesverdig - og sender forfatteren et ønske om at hun kommer sterkere tilbake.

I Alle tiders torsdag er vi tilbake i Cannery Row i kystbyen Monterey i solfylte California. Ti år og en verdenskrig har passert siden sist vi møtte den herlige gjengen i Cannery Row. Noen er døde eller borte på andre måter, nye er kommet til. Den vennligsinnete og alltid hjelpsomme marinbiologen Doc er nedfor. Innbyggerne har sine klare oppfatninger av hva som mangler ham (en erkjennelse som sitter langt inne hos Doc), og de skyr ingen anstrengelser for å hjelpe. Det er omkring denne enkle, men akk så dyptloddende, historien bokens hele handling spinner.

Alle tiders torsdag bobler over av humor og livsvisdom. Persongalleriet kan nok omtales som outsidere, i mine øyne representerer noe dypt menneskelig; noe som vi alle kan kjenne oss igjen i. Våre svakheter og skrøpeligheter, vår omtanke og kjærlighet, og det heltemotet vi kan utvise når det virkelig kreves av oss. Alt dette er tatt på kornet i et presist og lekent språk. Ikke et overflødig ord. På mindre enn to hundre sider trer disse karene, og enkelte kvinner, så levende og troverdig frem for oss.

Doc i all sin ensomhet, Suzy, som prøve å beskytte seg bak sin arroganse, Josef og Maria Rivas med sin skrudde moral, og den redelige horemamma’en Flora/Fauna. Her er endatil en forfatter, kelneren Joe Elegant, som i morgentimene skriver romaner på grønt papir. For ikke å snakke om Hazel, vår rørende helt som ingen forventer noe av – og som overgår seg selv. Å, som jeg elsker Hazel!

”Ingen vet hvordan sann storhet kommer til et menneske. Den kan ligge latent i menneskets mulm og mørke, eller den kan bore seg inn utenfra som hvinende spyd og lanser. Så meget vet man imidlertid om storhet: den oppstår og settes ut i livet av nødvendighet; den fødes aldri uten smerte; det mennesket den har kåret, er for alltid forandret, lutret og henført på samme tid, -- han kan aldri bli alminnelig mer.” (s. 180)

Flere partier er skrevet i ren eventyrstil; tyngdekraften oppheves, forunderlige mirakler finner sted, klapperslangene snakker. Og alle dryppene av gullkorn som likesom tilfeldig faller inn i teksten: ”… det klargjørende sprang skjer fra forvirringens fruktbare grobunn” (s. 26), ”Ingen er riktig lykkelig som aldri har latt seg lure” (s. 39), ”Furuene holdt seg i live bare ved å føye seg etter de krefter som var sterkere – ” og ”Han visste at medlidenhet og forakt er brødre” (s. 65)..

Som i Cannery Row er jeg fascinert av de vakre og detaljerte beskrivelsene av det yrende livet i fjæra. De bittesmå blekksprutene som Doc studerer, deres fakter og reaksjoner, fargeforandringene når de uroes. Det er åpenbart at dette fagfelt kjenner Steinbeck godt. Interessant lesing.

Hva er det med Alle tiders torsdag som gjør boken til et lite mesterverk? Den underfundige, varme og alvorlige humoren. Ironien. Aldri ondskapsfull og uthengende. Noe i skjæringsfeltet mellom det tilsynelatende enkle og banale og det dypeste alvor…

For meg er fysiske reaksjoner én ”lakmustest” på en god bok. I Alle tiders torsdag ler jeg høyt gang på gang, fryser på ryggen av spenning, og er sannelig på nippet til å felle en tåre! Ved forrige lesning, terningkast 6. Nå terningkast 6 +, pluss en plass på min eksklusive favorittliste.

Det er få ting som gleder et bokelskerhjerte mer enn uforvarende å komme over ”perler på en snor”! England forteller er en slik bok, rasket med fra et bruktmarked. En samling av de ypperste britiske og irske novellene, fra Thomas Hardy 1840–1928 til Roald Dahl 1916–90. Kristian Smith (ukjent for meg) står for utvalget og gir en kort, informativ og interessant presentasjon av hver forfatter. Dette er fra Den norske Bokklubbens glansdager, da Bokklubben virkelig var en bokklubb.

Jeg er imponert over hvordan disse forfatterne, på ulike måter, bygger opp hele livsskjebner på bare få sider. Den fortettete formen, intensiteten, undertonene. Ikke ett ord for mye. Tekster så befriende fri for skravling og skvalder. Og like fullt kommer vi til de grader under huden på personene, rystes og lever med dem. Litteratur av høy klasse!

Noen av novellene rommer en sånn spenning at jeg må legge en hånd over teksten for ikke å lure meg til å kikke på slutten – som kan være uventet. Her er hverdagslige hendelser som får skjellsettende betydning for menneskers liv, rike og innsiktsfulle person- og miljøskildringer, humor og ironi, og originale og talende metaforer, som ”litt grått lys sivet mellom lyssjakt-sprinklene, tvang seg med nød og neppe gjennom ruter som var ugjennomsiktige av skitt, og tapte seg, lik en dråpe melk som faller i et blekkhus …” (Tillotson-banketten av Aldous Huxley).

Jeg har lest ca. 2/3 og finner det vanskelig å fremheve noen noveller på bekostning av andre. La meg likevel nevne Herbert George Wells’ (1866–1946) sørgelig aktuelle Stjernen, om hva om skjer når polene smelter, og den grøssende De stjålne basillene, som bringer tankene hen på kjemisk krigføring. James Joyce’ Et trist tilfelle, hjerterått om ensomhet. Om jeg skal velge én favoritt så langt, må det kanskje bli Katherine Mansfield’s Hagefesten - så levende, stemningsmettet og rørende. Du kan ikke unngå å bli sugd inn i fortellingen. Storveis – om en ung pike som kanskje får sitt liv forandret. For det er nettopp noe av det pirrende med disse novellene; leseren etterlates i en tilstand av usikkerhet og undring.

Etter en litt laber lesesommer, er England forteller en lise for min sjel. Og så godt, i en hektisk tid, å kunne lese få sider om gangen, og like fullt fullstendige og sammenfattete historier. Jeg har skjønt at det finnes en serie av disse bøkene, med ulike land og verdensdeler som forteller. Det er kanskje unødig å si, men jeg legger meg på jakt etter dem.

Et lite tankekors og uten sammenlikning for øvrig – da jeg skrev min kulturhistoriske bok fra min egen lille øy, kom tittelen Veierland forteller bare til meg. Jeg kjente ikke da til Bokklubbens serie, og følte en rar overraskelse ved at det faktisk finnes en serie bøker med en tittel så nær.

En skattkiste for språkelskere

Jeg elsker ordbøker, og Norsk etymologisk ordbok av Yann de Caprona seilte elegant inn på favorittplass!

En omfangsrik ordbok som forteller om mer enn 12 000 norske ord – deres avstamning, opprinnelse, slektskapsforhold og betydning. Å studere ordenes historie, deres opprinnelse og vandringer gjennom tid og land, er i seg selv artig og inspirerende. Det gir en dypere forståelse for ordenes betydning, og er til stor nytte for alle som beflitter seg på å skrive presist og korrekt. Det er en myte at norsk er et fattig språk. Innflytteren Caprona hjelper oss å se rikdommen i språket vårt!

Her finnes mange godbiter. Jeg tar med et par som bør ha spesiell interesse for bokelskere: bok: samling trykte ark som er innbundet (…) fra norrønt bök-: trolig beslektet med det norske plantenavnet bøk siden germanerne skrev orakelstaver på trestykker av for eksempel bøk.(…) På flere språk stammer ordet ”bok” og andre samlinger av skrifter fra det materialet man skrev på.” Vi får så flere eksempler på uttrykk for ”bok” ut fra det materialet som er brukt i fremstillingen.

”lese: forstå skrift, studere osv. Av norrønt lesa ”plukke, samle; lese”, avledet av germansk lesan- ”samle, lese”. Betydningsutvidelsen fra ”plukke, samle” til ”lese” (det vil si ”samle bokstaver til et ord”) skyldes påvirkning fra latin legere ”plukke, samle, lese”. (…) Dette finner vi også i litauisk - lèsti ”hakke, plukke, samle opp (med nebbet).

Flere ord følges av utdypende historisk informasjon. Under for eksempel ”lese” får vi vite at den gamle indoeuropeiske kulturen opprinnelig var en muntlig kultur. Indoeuropeerne ble kjent med skriftspråket gjennom kontakter med folk fra Midtøsten, men beholdt sin skepsis mot det skriftlige i flere hundre år.

Boken er organisert etter hovedtemaene: mennesker, naturen, dyrelivet, hverdagen, samfunnet, noen yrker og fag, språket. Jeg forstår forfatteren begrunnelse for denne inndelingen, samtidig gjør den det litt tungvint å slå opp. På den annen side inneholder boken et fullstendig stikkordregister som er til god hjelp.

Caprona serverer ikke bombastiske påstander. Han drøfter gjerne flere mulige betydninger av et ord, og flere mulige utviklingsveier. Dette styrker bokens troverdighet og gjør den enda mer spennende. Den er, så langt jeg kan bedømme, et grundig og gjennomarbeidet verk. Caprona arbeidet med boken i syv år, hvorav ett med korrekturen. En imponerende bragd!

Det hører med til historien at de Caprona ikke kom til Norge før i 1985. Hans mor er svensk, hans far fransk-amerikansk, og han vokste opp i Italia. Han snakker flytende fransk, italiensk, engelsk, svensk og norsk, og har studert latin og nygresk - en mann med et usedvanlig godt språkøre og evne til systematisk arbeid.

En liten morsomhet til slutt: ”troll av norrønt troll av omdiskutert opprinnelse, kanskje beslektet med middelaldertysk trol(le) ”uhyre, spøkelse, troll, grov person”. Så er trollene kanskje ikke er så urnorske som vi liker å tro!

En skattkiste og et must for enhver som er interessert i språk!

I kartonger fulle av loppisbøker stakk en ørliten flis av en bok seg ut, med gulnede blader, vakre illustrasjoner av Chrix Dahl og den rørende tittelen Balladen om den bedrøvelige kafé. Jeg skjønte straks at jeg hadde funnet en skatt (i bakhodet visste jeg at jeg hadde hørt en bibliotekar snakke så varmt om den), selv om jeg ikke kjente forfatteren - Carson McCullers, som jeg nå forstår at jeg burde ha kjent. Hennes mest kjente er Hjertet er en ensom jeger, en tittel som kan være dekkende for mitt bokfunn også.

Handlingen, skjønt det er nesten ingen ytre handling, er lagt til de amerikanske sørstatene på 1950-tallet. Bak den rike, biske og nådeløse frøken Amelias ytre, finnes en sårbar og kjærlighetshungrig kvinne. Det er to menn i hennes liv. Hennes forhold til disse kan synes besynderlig, men ikke uforståelig. Vi formelig kjenner hennes lengsel og øyner tragedien.

Det er en betagende stemning gjennom hele boken, en spenning som gjør den vanskelig å legge fra seg. Skildringen av den avsidesliggende triste småbyen, naturen, været, luften og ikke minst himmelens skiftende farger. Av menneskene, som enkeltindivider og flokkdyr. En gripende bok, velskrevet og egenartet.

”Vårherre hadde hatt en vanskelig floke å løse på jomfruens livstråd.” (s 236) Slik tanker kom og gikk til den trofaste og velmenende Gurine gjennom natten. Og Jomfru Lide fremstår sannelig ikke som noen enkel kvinne. Men bak alle jomfruens nykker, egenrådighet, svingende humør og tilsynelatende irrasjonelle reaksjoner, er det ikke vanskelig å øyne hennes ensomhet, lengsler og frykt for å bli avvist.

Vi er i Trondheim i 1658. Som en del av freden i Roskilde avstår kongen av Danmark/Norge Trondhjems len og Båhuslen til Sverige. Den svenske okkupasjonen av Trondheim blir kortvarig, men uønsket og brutal for trønderne. Og nåde den ungjente eller kvinne som finner en kjæreste blant fienden, eller i det minste kan mistenkes for noe så skammelig. Dette kjenner vi dessverre igjen fra nyere tid.

Lide Broch er ung, vakker og begavet. Hun bor i en tjærebrun bygård midt i Trondheim, der hun isolerer seg sammen med sin gamle tjenestepike, Gurine. Dagene fyller hun med å sy vakre perleluer. Perlestikkerens foreldre er døde, hennes nærmeste er gudfaren, borgermester Lars Bastiansen. Hun er altså ingen ”hvem som helst”.

Lides ”kors” er hennes handikap; hun er lam i det ene benet fra kneet og ned. På denne tiden var ethvert handikap i seg selv skammelig, en straff fra gud (og dermed en bevitnelse på at den handikappete eller hennes/hans forfedre hadde syndet).

For å skaffe husrom til alle svenskene, blir Trondheims befolkning pålagt å ta imot svensker i sitt hjem. Så også Lide Broch. Og med løytnant Hilding Kaas kommer kjærligheten inn i jomfruens liv. Å nå inn til den andre er ikke enkelt for noen av dem.
Og i bakgrunnen finnes den lojale, realistiske og praktisk anlagte skipperen Jan Amundsen, han som selger jomfruens perleluer i Amsterdam og tørker sine seil på hennes loft.

Kristian Kristiansen (1909-80) er en forfatter som absolutt bør løftes frem i lyset igjen. Han skriver godt. På snaut to hundre og femti sider tegner har levende og troverdige personer – mennesker med svakheter og styrke, dilemmaer og lengsler. Mennesker som utvikler seg og forandrer seg under handlingens gang. Kristiansen hadde åpenbart god forståelse for menneskesinnets mange og kronglete veier.
Kristiansen har også gode historiske kunnskaper. Han gir oss fine tidsbilder og innsikt i reelle historiske hendelser. Interessant stoff for alle som er interessert i vår historie.

Jeg vil også bemerke bokomslaget. Det kan ved første øyekast virke kjedelig, men la deg ikke skremme. Et fint bilde på hvordan jomfru Lide opplever omverdenen – gjennom sitt vindu.

Jeg gir Jomfru Lide terningkast 5 og mine varme anbefalinger.

Paradisets enger er en bok om håp og skuffelser, lengsler og tapte illusjoner. På bare vel to hundre små sider bretter John Steinbeck ut et vidt persongalleri. Vi møter innbyggerne i den californiske dalen Paradisets enger og deres daglige strev. Gjennom de tilsynelatende hverdagslige historiene gir Steinbeck oss innblikk i livets store spørsmål – hvem er jeg, kjærligheten, ensomheten, forholdet mellom generasjonene, vår verdighet og normaliteten krav.

Historiene er rørende og tankevekkende. Mrs. Helene von Deventer og hennes syke datter Hilda, outsideren Junius og hans aparte sønn Robbie, lærerinnen Miss Molly Morgan, så søt, naiv og velmenende, Bert Munroes angst, Pat Humberts hjerteskjærende ensomhet, for å nevne noen; alle strever de for å gjøre det beste ut av sin livssituasjon. Blir rystet i sitt innerste. Med enkle grep lar forfatteren oss komme under huden på dem, føle med dem, og sitre i spenning over deres skjebne.

Tittelen Paradisets enger henspiller på den fruktbare jorden, forholdene som ligger så godt til rette for å skape seg et godt liv. Og så går det likevel så sørgelig galt. Eller gjør det egenlig det… «Ikke alle får sine ønsker oppfylt», som det står på bokens vaskeseddel. Men likevel etterlates vi/leseren i undring; kunne det ha gått annerledes... hvilken vending tar nå livet deres etter "katastrofen" ...

Jeg setter stor pris på Steinbecks presise og levende språk (får sagt så mye med så få ord), alvoret og den lune humoren. Paradisets enger er en av hans tidlige bøker (utkom i 1932), og vi øyner allerede en vinner av Alfred Nobels litteraturpris. Jeg vakler mellom terningkast 5 og 6, legger listen høyt og gir en 5-er.

All den rosende omtalen Ketil Bjørnstads trilogi om Victor Alveberg har fått, overrasker meg. Jeg har nå lest første bind Drift med blandete følelser. I partier synes jeg boken er interessant og drivende. Jeg får en viss innsikt i personenes liv og blir opptatt av som skjer med dem og hvordan de utvikler seg. De er barn av sin tid, og jeg liker hvordan Bjørnstad trekker inn de historiske begivenhetene. Hvordan samfunnsutviklingen setter sitt preg på personene og hendelsene er etter min mening bokens styrke.

Men i det store og hele faller ikke Drift i min smak. Dette er for ordrikt, svulstig og melodramatisk. Alle ordene til tross, jeg når hverken inn til Victor eller de andre personene (med enkelte unntak). Jeg klarer ikke å tro helt på dem, de gir meg ingen/få bilder eller følelsesmessige reaksjoner. Uten å røpe for mye - Victors forhold til mat får mye plass, men jeg ser ham ikke for meg, hverken tykk eller tynn. Den uprofesjonelle, aparte psykologen kunne nok ha eksistert på 1960-70-tallet, men lell. Og så mange ”kosmiske” samleier! Det blir rett og slett for mye.

Godt i gang med lesingen gikk det opp for meg at jeg har påbegynt/lest Drift for mange år siden. Den gjorde altså heller ikke den gang noe dypt inntrykk. Det kan ikke bli mer enn 4 på terningen fra meg.

Jeg har nå gitt alle tre bøkene til et loppemarked. Tusen sider til med den selvopptatte Victor Alveberg frister ikke.

I Noa-Noa, reisen til Tahiti forteller Paul Gauguin om sitt første opphold på Stillehavsøya, den gang en fransk koloni. Det er hans fargesterke og uttrykksfulle malerier fra denne tiden som har gitt ham hans posisjon som en av verdens fremste kunstnere.

Boken er på sitt beste når Gauguin skaper bilder av mennesker og landskap; vi ”ser” gjennom billedkunstnerens øyne. Som innledningsvis: ”Den 8de juni om natten, efter 60 dagers reise fra sted til sted, tre og seksti dager som for meg var fulle av utålmodig drøm, av febrilsk higen mot det forjettete land, – fikk vi på havet øie på noen underlige lysflekker som beveget sig frem i siksak. En svart takket kjegle løste seg ut fra mørk himmel.”

For et par år siden kom jeg over Sommerset Maughams Skillingen og drømmen. I min omtale skriver jeg: ”Romanens hovedperson Charles Strickland (Paul Gauguin) er en usympatisk, brutal og egoistisk mann. Alt annet enn at han må male er ham totalt uvesentlig. Han behandler folk dårlig - sin ektefelle, sin eneste venn, den lojale og selvutslettende maleren Dirk Stroeve, og kjæresten. Omtrent akkurat da jeg synes jeg hadde lest nok om mannens ufordrageligheter, endrer boken karakter. Strickland reiser til Tahiti. Vi får en videre forståelse for hans personlighet og skaperkraft. Han opptrer like dårlig, men aksepteres av øyfolket.”

Gauguin er kritisk til franskmennenes holdninger til de ”usiviliserte” og ”ville” innfødte. Selv nærer han en stor beundring for maoriene, ønsker å bli kjent med dem som mennesker, deres levesett og kultur. Han utforsker dem – også gjennom å male dem. Og blir etter hvert akseptert.
Gauguin forteller om det gamle Tahiti, om en religion påvirket av hinduisme, styresett og barbariske kulturelle utslag som barnedrap, kannibalisme (for å hindre at befolkningen ble for stor og sikre nok føde til alle) og menneskeofringer.

Gauguins kvinnesyn er et poeng for seg. Hvordan vet han at alle maoriske kvinner ”vil tas, på maori-vis, uten et ord, brutalt. Alle har så å si lyst til voldtekt.” Selv tar han en tretten år gammel jentunge til ektefelle og lever med henne som om hun var en voksen kvinne.

Det at en boks jeg-person er en drittsekk, er ikke til hinder for at jeg kan like boken. Men forfatteren Gauguin klarer jeg ikke helt å tro på. Teksten er så tydelig preget av hans holdninger og fordommer. De var vel som hvite menns, og kvinners, holdninger til "primitive" folkeslag omkring forrige århundre…

Jeg tror rett og slett ikke at Gauguin kommer under huden på kulturen i løpet av den relativt korte tiden han oppholder seg der. Og likevel uttaler seg for skråsikkert og ureflektert for min smak. Jeg kan la være å tenke at han ikke er stort bedre enn sine landsmenn, selv om hans fortegn er positivt. Det ligger vel i sakens natur – Gauguin var en bedre maler enn forfatter!

Og kanskje det beste med boken – Gauguins egne illustrasjoner, tresnitt tror jeg, fra Tahiti! Talende, vakre og rørende. En 6-er for bildene, 4 for teksten.

Som rene eventyr fremstår Nikolai Gogols noveller fra Petersburg! Disse fem novellene, Kappen, Nevskij Prospekt, Nesen, Portrettet og En gal manns dagbok, er frodige og absurde, realistiske og fantasifulle. Gogol harselerer med humor og stil over forfengelighet og snobberi, selvhøytidelighet og selvforherligelse. Historiene tar uventete vendinger. Drøm og virkelighet går over i hverandre.

Novellene er skrevet i perioden 1834-42, for nesten to hundre år siden, og er aktuelle den dag i dag. Selv om snobberi og byråkrati har tatt andre former, lever det fortsatt i fullt mon.

Kappen stiller i en klasse for seg. Her følger vi embetsmannen, eller titulærråden, Akakij Akakijevitsj Basjmatsjkin – plaget og underdanig, arbeidsom og sparsommelig. En vinterdag ser han seg tvunget til å gå til anskaffelse av en ny kappe; den gamle er så tynnslitt at den ikke lenger lar seg reparere. Og hva kan ikke et enkelt klesplagg gjøre med en stakkars mann!

Den siste novellen, En gal manns dagbok er en av de første skildringene av schizofreni i europeisk litteratur. En sår og gripende beretning opplevd gjennom den sykes sanser.

Gogol fører et elegant, frodig og lett språk. Han har artige metaforer og passasjer, som ”Og ermene på damenes kjoler! Hvilken ynde! De ligner litt på ballonger som er fylt med luft, så det ser ut som damen kunne lette hvert øyeblikk hvis hun ikke ble holdt fast av sin mannlige ledsager. Et vindpust løfter nemlig en dame like lett og ubesværet som man løfter et glass champagne til munnen.” og ”... på hodet bar hun en gammelrosa hatt, lett som en kremkake.” Ja da, kjønnsrollene lever i beste velgående i 1800-tallets russiske middelklasse.

Flere av novellene vil jeg gi en klar 6-er på terningen. Når jeg likevel ender på 5, er det fordi jeg synes et par av dem ikke når helt til topps. En absolutt leseverdig bok!

Johannes, fra 1952, er tredje bind i Johan Falkbergets tetralogi Nattens brød.

An-Magritt er blitt en voksen kvinne, selvstendig og vakker. Hun arbeider, som før, hardt og målrettet, bruker sine kunnskaper og sin sunne fornuft. Hun la seg sist og sto opp først. Hun pløyer og dyrker opp Kiempeplassen, greier å kjøpe den fri så den blir odelsgård, og legger derved et grunnlag for velstand. Og hun blir ved sin væremåte et eksempel og en lederskikkelse i bygda.

I dette bindet står kjærligheten mellom An-Magritt og Johannes sentralt. Marit beskriver forholdet mellom de to så treffende: ”En vakker kjærlighetshistorie som nesten er for god for denne verden. Avstanden mellom disse to menneskene er jo formidabel, både når det gjelder kultur og personlighet, men begge skjønner at det krever hardt arbeid og sterk vilje å bygge bruer over til hverandre. Jeg har tidligere tatt som en selvfølge at det er An-Magritt som er den sterkeste i forholdet, men nå ser jeg at også Johannes har en styrke i seg, om enn på et annet plan. Johannes og An-Magritt bærer tungt på hver sin måte, men med stor glede fordi det er for hverandre de bærer.”

Det som rører meg mest i Johannes, er å komme nærmere innpå An-Magritt, på hennes sårbarhet og ensomhet. Vi ser det i møtet med Johannes, i avstanden mellom dem.

Johannes talte ymse dager mindre til henne enn (kjøre)staven gjorde. Var han likevel fra et helt annet land? Hun sa nei! I Guds påhør nei! Uten å vite det steg hun til side. En frister listet seg innpå henne. Ville noen bli så fremmed som en kjær?

Og blant bygdefolket. An-Magritt er nok ”en av dem” – men likevel en som står utenfor. Alene. Hun har sine gode hjelpere i kølfogden Hedstrøm og hestejelkeren. Men hvor er bygdas kvinner? Hvorfor føler ingen av dem omsorg for jentungen og tar seg av henne? Hvorfor har hun ingen venninner? Skiller hun seg for mye ut? Er for selvstendig og egenrådig? Dessuten blir både karfolk og kvinnfolk etter hvert avhengige av henne, hennes kunnskaper, handlekraft og styrke. Og fra avhengighet til forakt er veien kort.

For meg tegnes et bilde av en ung kvinne som ”vil det jeg vil”, og som ”frøs i solskinnet”. En kvinne som skyver ensomhet og såre tanker til side for det nødvendige – hardt arbeid, pågangsmot og praktisk sans.

Innimellom kjentes det som hun hadde kledd seg i rustning utenpå rustning og gjorde seg ferdig til kamp. Hvem skulle hun kjempe mot? Først og fremst mot et menneske som het An-Magritt, Ole soldats dotter! Hun var hennes farligste fiende.

An-Magritt søker etter sine foreldre, som hun aldri har kjent, og sin egen identitet. Ole soldat befinner seg fortsatt i kulissene, men får mer plass enn i de foregående bøkene. Det blir etter hvert klarere at for An-Magritt er han noe mer enn en fjern, foraktelig overgriper. Hun modnes og legger hevntankene mot dem som har spottet moren og bestefaren, bak seg.

Gruveanleggene fordret komplisert ingeniørkunst på høyt nivå. Johannes er en dyktig fagmann, beskjeden på egne vegne og med stor integritet. En krumtapp i gruvedriften.

Én ting likte de mindre. Johannes var innvandrer. Han høvde dårlig i lendet. Fotlaget manglet. Nei større galt hadde de ikke å si på konstknekten. Hjulmaker av første klasse. Bare han nå ikke ble for meget på en perial (beruset).

Hvordan Johannes veksler mellom å bli akseptert og bli møtt med mistenksomhet, mellom å høre til og å være en utenforstående, er tatt på kornet. Hans historie er like aktuell den dag i dag! Et tankekors at hele Røros-samfunnet er basert på innvandring - fra Tyskland, Danmark, Sverige og andre steder i Norge. Før gruvedriften fantes bare få, spredte fjellgårder i traktene.

Nevnes må også kjærlighetsbarnet Eva, den forsømte og mishandlete legdejenta som An-Magritt ”stjeler”. Et legdebarn tilhørte altså bonden som hadde det på legd, og en risikerte ”galge og gren” for å ta det til seg. Slaveri, med andre ord.

Og den allestedsnærværende kølfogden Hedstrøm er like gåtefull.

Falkberget holder en høy litterær kvalitet også gjennom dette bindet – så levende og troverdige skildringer av enkeltpersoner, samspillet mellom dem og miljøer. Så mange skarpe observasjoner og så mye livsvisdom. Jeg oppfatter stemningen i Johannes som lysere og lettere enn i Plogjernet, samtidig som den har en sår undertone. En bok som kanskje grep meg enda mer enn Plogjernet, skjønt bindene vanskelig lar seg måle opp mot hverandre.

Jeg er imponert over hvordan Falkberget holder tråden, følger utviklingen til personene og i samfunnet. Nattens brød er skrevet gjennom en 20-årsperiode!

Mer om Johannes finner du her, felleslesingen og her

Det er driv og spenning i To byer. Vi er i London og Paris på slutten av 1700-tallet, i tiden for den franske revolusjonen. Vi følger den rettskafne Charles Darnay, hans eiegode Lucie Manette, hennes far doktor Manette og vennen og bankmannen Jarvis Lorry. På fransk side spiller ekteparet Defarge og deres vinstue sentrale roller.

Som jeg har lært å kjenne Dickens, er de gode, gode, vakre og kloke – mennesker med integritet. De onde, onde og stygge og ikke sjelden utstyrt med en eller annen kroppslig lyte. I denne boken synes jeg likevel bildet er mer nyansert, gir en dypere forståelse for hvorfor personene handler som de gjør. Madame Defarge med sitt spesielle strikketøy, ja til og med den beryktete Hevnersken, får vi en viss sympati for.

Jeg er imponert over hvordan Dickens det ene øyeblikket skildrer enkeltmennesket og tilsynelatende små hverdagslige hendelser, og i neste de store samfunnsomveltingene. Hvordan revolusjonen flommer som et uvær over Frankrike er beskrevet så du nærmest kjenner suget og blir revet med. Boken gir et interessant innblikk både i revolusjonens bakgrunn og skyggesider.

Dickens gjør som ofte ellers, bruk av metoden besjeling, dvs. utstyrer natur og kultur med menneskelige egenskaper. Her gjelder det særlig bydelen St. Antoine, som nærmest fremstår som en egen person: ”Timen var kommet da St. Antoine skulle sette sin redselsfulle tanke ut i livet.” og ”Huløyde St. Antoine hadde bare jublet en uke.” For ikke å snakke om ”den store, skarpe damen La Guillotine”… ”Alt var rød vin for La Guillotine.”

Dette er den mest spennende Dickens jeg har lest; det er ikke så opplagt at ”rettferdigheten skjer fyldest” til slutt. En av de beste etter min mening – terningkast 6!

Deilig gammeldags roman med flott driv og romatikk i bøtter og spann. Her er helter og heltinner, skurker og slabbedasker. Nesten som et eventyr!

Daphne du Maurier skriver godt. Personskildringene er levende og troverdige, miljøskildringene likeså. Det er nesten så du kjenner den salte sjøsprøyten og krengningene, hører knakingen i skipskroget og stillheten i naturen. Også på det psykologiske er boken overbevisende. I tillegg så spennende at jeg knapt klarte å legge den fra meg.

Trenger du noe til lett underholdning, er Kaperen fra Bretagne førsteklasses!

Har dukkene sjel er en dukkenes kulturhistorie. Gjennom utdrag om dukker fra verdenslitteraturen gir Karin Bang oss innblikk i dukkenes historie og betydning. Vi møter blant andre Cosette i Victor Hugos De elendige og hennes dukkedrøm, lille Sofie og dukken Louise i Camilla Collets Amtmannsdøtre og Jørgen Moes Store Beate og lille Beate. Rørende småsnutter om dukkene og deres eierinner – hvor levende de var for dem, og hva de betød for dem.

Å lage dukker var i tidligere tider barnearbeid. Fattige barn arbeidet hardt for å bidra til familiens opphold, og hadde selv aldri tid eller mulighet til å leke med dukker. To utdrag fra Charles Dickens bøker og ett fra Martin Andersen Nexø belyser dette perspektivet.

I et fyldig forord skriver Karin Bang om dukkenes historie. Hvordan de utviklet seg - fra porselen og tøy, via celluloid til plast - og ulike roller de har hatt. Hun avslutter med en oppfordring til oss om å ta vare på dukkene, ”vise dem den ømhet, omsorg og respekt de fortjener. De representerer en viktig del av vår kulturarv, og de er små, gylne nøkler til et av historiens lukkede og langt på vei mørklagde rom – barnets vidunderlige verden.”

Boken er vakkert illustrert med fargefotografier dukker og dukkehjem fra slutten av 1800-tallet og frem til våre dager.

Karin Bang har selv en enestående dukkesamling (som jeg har vært så heldig å se) og en inngående kunnskap om litteratur. I denne søte og inspirerende boken forener hun begge deler. En bok som setter tankene i sving og vekker egne dukkeminner!

En epidemi av blidhet, blindesyke, rammer etter hvert hele byen (Lisboa?) med alle de følgene dette får. Jeg strevde litt med boken av to grunner.

1) Hva er det forfatteren vil fortelle oss? Hvor galt det går når vi mister evnen til å se, i dobbelt forstand. Flere ganger ytres at ”vi er ikke blitt blinde, vi var allerede blinde i det øyeblikket vi ble blinde”. Hva er blindheten en metafor på? Hva er det vi ikke ser/forstår?
Jeg savnet referanser til når handlingen utspiller seg, men det er kanskje ikke meningen vi skal ha det. Avspeiler det som skjer, et universelt og tidløst fenomen, eller er handlingen knyttet til Portugal under Salazars diktatur frem til midten av 1970-tallet?

2) Boken beskriver detaljert, realistisk og grusomt hvor galt det går. Elendighet, nedverdigelse, vold, smerte; jeg måtte tidvis ta pauser. Mennesket på sitt verste – men også på sitt beste, samhold, oppofrelse og kjærlighet. Nettopp grusomheten gjorde meg så opptatt av å finne en mening; hvorfor forteller Saramago dette.

At jeg oppfattet boken som krevende, er ingen grunn til ikke å lese den. Dette er en god og viktig bok. Her er det så mye å hente, så mye til ettertanke. Saramago er en glimrende observatør og avkler oss som mennesker.Jeg ser at en bokelsker synes slutten er ”litt teit”; jeg synes den er den eneste logiske.
Jeg svært gjerne ha synspunkter på boken fra dere andre!

Saramago har selv sagt at han ”skrev denne boken for å minne leserne om at vi forvrenger fornuften når vi ydmyker livet, at menneskenes verdighet hver eneste dag fornærmes av verdens mektige, at den universale løgnen har erstattet de pluralistiske sannheter, at mennesket sluttet å respektere seg selv da det mistet respekten for sine medskapninger.”

Nå er det tid for å gjenlese oppfølgeren, En beretning om klarsyn (skjønt jeg må nok ha noe lett og muntert innimellom:)).

Pyreneene revner. Det begynner med små sprekker på forskjellige steder, og ender med at den mektige fjellkjeden mellom Frankrike og Spania splittes på langs, som med et gigantisk øksehugg. Den iberiske halvøya seiler, først langsomt så raskere, bort fra det europeiske fastlandet. I syd oppstår en revne mellom Spania og Gibraltar, slik at den britiske ”Klippen” blir stående igjen. På samme tid opplever fire portugisere og én spanjol uforklarlige ting. Joana Carda risser en strek i jorden med en almekvist, en strek som ikke forsvinner. Joaquim Sassa får uante krefter. Finnes det en sammenheng mellom det som skjer, en mening bak det hele? Disse fem menneskene, ”løsrevet fra verdens åpenbare logikk”, finner sammen og reiser over halvøya (øya).

Reaksjonene på den naturstridige løsrivelsen er realistisk - og kostelig - beskrevet. Hele kobbelet av ministre, alle slags eksperter og kommentatorer uttaler seg, analyserer og debatterer, den massive pressedekningen - vi kjenner det igjen fra ”ordinære” katastrofer. EF (EU) og NATO er inne i bildet. Turistene og rikfolkene flykter hals over hodet, mens den jevne iberer etter en tid tilpasser seg den nye situasjonen – livet på en øy, riktignok i bevegelse.

Hva En flåte av stein egentlig handler om, er ikke så godt å si. Bruker Saramago de tilsynelatende meningsløse hendelsene som bakteppe når han utforsker den menneskelige tilværelse? Forteller han om ting, høyst reelle, som vår hjerne ikke kan begripe? Her finnes et vell av temaer; forholdet mellom årsak og virkning, mening og tilfeldighet, nasjonal identitet, landenes politiske og historiske linjer, humor og samfunnskritikk – og gripende vakker, sanselig kjærlighet.

Én dimensjon oppdaget jeg da jeg så at boken var skrevet i 1989. Spania og Portugal ble medlem i EF i tre år tidligere, etter lange og harde forhandlinger. EF ønsket ikke de fattige jordbrukslandene. Og nå stikker de av! Er det hele en metafor på den iberiske halvøyas forhold til Europa? EF erklærer høytidelig at de iberiske landenes forskyving ikke rokker ved gjeldende avtaler, men antyder også at ”om Den iberiske halvøy vil dra sin vei, så den om det, feilen hadde vært å slippe den inn.” Og lenger ute i boken taler Portugals statsminister til folket: ”Regjeringene i disse landene (EF) gjør oss til syndebukker for deres egne indre problemer”. All støyen til tross, livet går sin gang, og det europeiske fastlandet bryr seg strengt tatt ikke. Boken er sørgelig dagsaktuell, og Saramago var forut for sin tid.

Saramago er en av mine yndlingsforfattere, og En flåte av stein er noe av det beste jeg har lest. La deg ikke skremme av hans knapphet på punktumer og avsnitt, hans mange innskutte bisetninger. Stilen krever konsentrasjon, men du kommer fort inn i den og rives med. For en fantasi, observasjonsevne og formuleringsevne! For en fortellerglede! Terningkast 6 og en favorittbok!

"... at for gudene er vi lik fluer som guttene dreper en sommerdag.  Men det er andre som derimot sier at ikke engang en spurvene mister en fjær som ikke er blitt berøvet dem av Guds finger. "

Dette er et sentralt tema Thornton Wilders Broen San Luis Rey. Forfatteren lar den fromme fransiskanermunken Juniper  utforske problemstillingen.  Juniper har gjennom flere år søkt å finne bevis for Guds vilje og rettferdighet. Med matematisk presisjon har han gått løs på oppgaven, men uten resultat.

Da den berømte broen San Luis Rey, høyt oppe i Andesfjellene, plutselig ryker og fem mennesker som befinner seg på den, styrter i det dype passet, finner han sin gylne anledning. Hvorfor dør akkurat disse fem? Hvilke omstendigheter gjør at de befinner seg på broen i akkurat det skjebnesvangre øyeblikket? Er det en ren tilfeldighet eller finnes det en dypere mening, en sammenheng bak det hele?

Juniper utforsker de fems liv for å finne svar. Gjennom munkens undersøkelser og skildringer får vi innblikk i disse menneskenes liv i Peru tidlig på 1700-tallet.  Problemstillingene er allmenngyldige og fortsatt aktuelle.  Gode person- og miljøskildringer.

En interessant og velskrevet bok, som gjorde forfatteren berømt nærmeste over natten, da den kom ut i 1929. Terningkast 5 og varm anbefaling!

Så deilig å lese en god gammeldags triller!
Fire gamle venner skal ha en guttehelg på hytta til en av dem, men verten, den vellykkete og velstående Ron Galloway dukker aldri opp. Handlingen spinner rundt de fire vennene og deres ektefeller, og er lagt til Canada på 1950-tallet. Hva har skjedd med Ron? I denne letingen avdekkes mangt og meget om personene og forholdene dem imellom. Spenningen ligger på det psykologiske planet. Løsningen er finurlig.

Boken er velskrevet, lettlest og medrivende. Dialogene utmerker seg. En fornøyelse å lese! Replikkene faller så naturlig og troverdig, og gir skarpe og levende bilder av personene og det som skjer med dem.

Boken har stått på hytta så lenge jeg kan huske. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har lest den før; den fantasifulle oversettelsen av An Air that Kills til Tre gjester venter vert har i hvert fall fristet.

Forfatteren Margaret Millar er ukjent for meg. Noen her som kjenner henne?