Som rene eventyr fremstår Nikolai Gogols noveller fra Petersburg! Disse fem novellene, Kappen, Nevskij Prospekt, Nesen, Portrettet og En gal manns dagbok, er frodige og absurde, realistiske og fantasifulle. Gogol harselerer med humor og stil over forfengelighet og snobberi, selvhøytidelighet og selvforherligelse. Historiene tar uventete vendinger. Drøm og virkelighet går over i hverandre.

Novellene er skrevet i perioden 1834-42, for nesten to hundre år siden, og er aktuelle den dag i dag. Selv om snobberi og byråkrati har tatt andre former, lever det fortsatt i fullt mon.

Kappen stiller i en klasse for seg. Her følger vi embetsmannen, eller titulærråden, Akakij Akakijevitsj Basjmatsjkin – plaget og underdanig, arbeidsom og sparsommelig. En vinterdag ser han seg tvunget til å gå til anskaffelse av en ny kappe; den gamle er så tynnslitt at den ikke lenger lar seg reparere. Og hva kan ikke et enkelt klesplagg gjøre med en stakkars mann!

Den siste novellen, En gal manns dagbok er en av de første skildringene av schizofreni i europeisk litteratur. En sår og gripende beretning opplevd gjennom den sykes sanser.

Gogol fører et elegant, frodig og lett språk. Han har artige metaforer og passasjer, som ”Og ermene på damenes kjoler! Hvilken ynde! De ligner litt på ballonger som er fylt med luft, så det ser ut som damen kunne lette hvert øyeblikk hvis hun ikke ble holdt fast av sin mannlige ledsager. Et vindpust løfter nemlig en dame like lett og ubesværet som man løfter et glass champagne til munnen.” og ”... på hodet bar hun en gammelrosa hatt, lett som en kremkake.” Ja da, kjønnsrollene lever i beste velgående i 1800-tallets russiske middelklasse.

Flere av novellene vil jeg gi en klar 6-er på terningen. Når jeg likevel ender på 5, er det fordi jeg synes et par av dem ikke når helt til topps. En absolutt leseverdig bok!

Johannes, fra 1952, er tredje bind i Johan Falkbergets tetralogi Nattens brød.

An-Magritt er blitt en voksen kvinne, selvstendig og vakker. Hun arbeider, som før, hardt og målrettet, bruker sine kunnskaper og sin sunne fornuft. Hun la seg sist og sto opp først. Hun pløyer og dyrker opp Kiempeplassen, greier å kjøpe den fri så den blir odelsgård, og legger derved et grunnlag for velstand. Og hun blir ved sin væremåte et eksempel og en lederskikkelse i bygda.

I dette bindet står kjærligheten mellom An-Magritt og Johannes sentralt. Marit beskriver forholdet mellom de to så treffende: ”En vakker kjærlighetshistorie som nesten er for god for denne verden. Avstanden mellom disse to menneskene er jo formidabel, både når det gjelder kultur og personlighet, men begge skjønner at det krever hardt arbeid og sterk vilje å bygge bruer over til hverandre. Jeg har tidligere tatt som en selvfølge at det er An-Magritt som er den sterkeste i forholdet, men nå ser jeg at også Johannes har en styrke i seg, om enn på et annet plan. Johannes og An-Magritt bærer tungt på hver sin måte, men med stor glede fordi det er for hverandre de bærer.”

Det som rører meg mest i Johannes, er å komme nærmere innpå An-Magritt, på hennes sårbarhet og ensomhet. Vi ser det i møtet med Johannes, i avstanden mellom dem.

Johannes talte ymse dager mindre til henne enn (kjøre)staven gjorde. Var han likevel fra et helt annet land? Hun sa nei! I Guds påhør nei! Uten å vite det steg hun til side. En frister listet seg innpå henne. Ville noen bli så fremmed som en kjær?

Og blant bygdefolket. An-Magritt er nok ”en av dem” – men likevel en som står utenfor. Alene. Hun har sine gode hjelpere i kølfogden Hedstrøm og hestejelkeren. Men hvor er bygdas kvinner? Hvorfor føler ingen av dem omsorg for jentungen og tar seg av henne? Hvorfor har hun ingen venninner? Skiller hun seg for mye ut? Er for selvstendig og egenrådig? Dessuten blir både karfolk og kvinnfolk etter hvert avhengige av henne, hennes kunnskaper, handlekraft og styrke. Og fra avhengighet til forakt er veien kort.

For meg tegnes et bilde av en ung kvinne som ”vil det jeg vil”, og som ”frøs i solskinnet”. En kvinne som skyver ensomhet og såre tanker til side for det nødvendige – hardt arbeid, pågangsmot og praktisk sans.

Innimellom kjentes det som hun hadde kledd seg i rustning utenpå rustning og gjorde seg ferdig til kamp. Hvem skulle hun kjempe mot? Først og fremst mot et menneske som het An-Magritt, Ole soldats dotter! Hun var hennes farligste fiende.

An-Magritt søker etter sine foreldre, som hun aldri har kjent, og sin egen identitet. Ole soldat befinner seg fortsatt i kulissene, men får mer plass enn i de foregående bøkene. Det blir etter hvert klarere at for An-Magritt er han noe mer enn en fjern, foraktelig overgriper. Hun modnes og legger hevntankene mot dem som har spottet moren og bestefaren, bak seg.

Gruveanleggene fordret komplisert ingeniørkunst på høyt nivå. Johannes er en dyktig fagmann, beskjeden på egne vegne og med stor integritet. En krumtapp i gruvedriften.

Én ting likte de mindre. Johannes var innvandrer. Han høvde dårlig i lendet. Fotlaget manglet. Nei større galt hadde de ikke å si på konstknekten. Hjulmaker av første klasse. Bare han nå ikke ble for meget på en perial (beruset).

Hvordan Johannes veksler mellom å bli akseptert og bli møtt med mistenksomhet, mellom å høre til og å være en utenforstående, er tatt på kornet. Hans historie er like aktuell den dag i dag! Et tankekors at hele Røros-samfunnet er basert på innvandring - fra Tyskland, Danmark, Sverige og andre steder i Norge. Før gruvedriften fantes bare få, spredte fjellgårder i traktene.

Nevnes må også kjærlighetsbarnet Eva, den forsømte og mishandlete legdejenta som An-Magritt ”stjeler”. Et legdebarn tilhørte altså bonden som hadde det på legd, og en risikerte ”galge og gren” for å ta det til seg. Slaveri, med andre ord.

Og den allestedsnærværende kølfogden Hedstrøm er like gåtefull.

Falkberget holder en høy litterær kvalitet også gjennom dette bindet – så levende og troverdige skildringer av enkeltpersoner, samspillet mellom dem og miljøer. Så mange skarpe observasjoner og så mye livsvisdom. Jeg oppfatter stemningen i Johannes som lysere og lettere enn i Plogjernet, samtidig som den har en sår undertone. En bok som kanskje grep meg enda mer enn Plogjernet, skjønt bindene vanskelig lar seg måle opp mot hverandre.

Jeg er imponert over hvordan Falkberget holder tråden, følger utviklingen til personene og i samfunnet. Nattens brød er skrevet gjennom en 20-årsperiode!

Mer om Johannes finner du her, felleslesingen og her

Det er driv og spenning i To byer. Vi er i London og Paris på slutten av 1700-tallet, i tiden for den franske revolusjonen. Vi følger den rettskafne Charles Darnay, hans eiegode Lucie Manette, hennes far doktor Manette og vennen og bankmannen Jarvis Lorry. På fransk side spiller ekteparet Defarge og deres vinstue sentrale roller.

Som jeg har lært å kjenne Dickens, er de gode, gode, vakre og kloke – mennesker med integritet. De onde, onde og stygge og ikke sjelden utstyrt med en eller annen kroppslig lyte. I denne boken synes jeg likevel bildet er mer nyansert, gir en dypere forståelse for hvorfor personene handler som de gjør. Madame Defarge med sitt spesielle strikketøy, ja til og med den beryktete Hevnersken, får vi en viss sympati for.

Jeg er imponert over hvordan Dickens det ene øyeblikket skildrer enkeltmennesket og tilsynelatende små hverdagslige hendelser, og i neste de store samfunnsomveltingene. Hvordan revolusjonen flommer som et uvær over Frankrike er beskrevet så du nærmest kjenner suget og blir revet med. Boken gir et interessant innblikk både i revolusjonens bakgrunn og skyggesider.

Dickens gjør som ofte ellers, bruk av metoden besjeling, dvs. utstyrer natur og kultur med menneskelige egenskaper. Her gjelder det særlig bydelen St. Antoine, som nærmest fremstår som en egen person: ”Timen var kommet da St. Antoine skulle sette sin redselsfulle tanke ut i livet.” og ”Huløyde St. Antoine hadde bare jublet en uke.” For ikke å snakke om ”den store, skarpe damen La Guillotine”… ”Alt var rød vin for La Guillotine.”

Dette er den mest spennende Dickens jeg har lest; det er ikke så opplagt at ”rettferdigheten skjer fyldest” til slutt. En av de beste etter min mening – terningkast 6!

Deilig gammeldags roman med flott driv og romatikk i bøtter og spann. Her er helter og heltinner, skurker og slabbedasker. Nesten som et eventyr!

Daphne du Maurier skriver godt. Personskildringene er levende og troverdige, miljøskildringene likeså. Det er nesten så du kjenner den salte sjøsprøyten og krengningene, hører knakingen i skipskroget og stillheten i naturen. Også på det psykologiske er boken overbevisende. I tillegg så spennende at jeg knapt klarte å legge den fra meg.

Trenger du noe til lett underholdning, er Kaperen fra Bretagne førsteklasses!

Har dukkene sjel er en dukkenes kulturhistorie. Gjennom utdrag om dukker fra verdenslitteraturen gir Karin Bang oss innblikk i dukkenes historie og betydning. Vi møter blant andre Cosette i Victor Hugos De elendige og hennes dukkedrøm, lille Sofie og dukken Louise i Camilla Collets Amtmannsdøtre og Jørgen Moes Store Beate og lille Beate. Rørende småsnutter om dukkene og deres eierinner – hvor levende de var for dem, og hva de betød for dem.

Å lage dukker var i tidligere tider barnearbeid. Fattige barn arbeidet hardt for å bidra til familiens opphold, og hadde selv aldri tid eller mulighet til å leke med dukker. To utdrag fra Charles Dickens bøker og ett fra Martin Andersen Nexø belyser dette perspektivet.

I et fyldig forord skriver Karin Bang om dukkenes historie. Hvordan de utviklet seg - fra porselen og tøy, via celluloid til plast - og ulike roller de har hatt. Hun avslutter med en oppfordring til oss om å ta vare på dukkene, ”vise dem den ømhet, omsorg og respekt de fortjener. De representerer en viktig del av vår kulturarv, og de er små, gylne nøkler til et av historiens lukkede og langt på vei mørklagde rom – barnets vidunderlige verden.”

Boken er vakkert illustrert med fargefotografier dukker og dukkehjem fra slutten av 1800-tallet og frem til våre dager.

Karin Bang har selv en enestående dukkesamling (som jeg har vært så heldig å se) og en inngående kunnskap om litteratur. I denne søte og inspirerende boken forener hun begge deler. En bok som setter tankene i sving og vekker egne dukkeminner!

En epidemi av blidhet, blindesyke, rammer etter hvert hele byen (Lisboa?) med alle de følgene dette får. Jeg strevde litt med boken av to grunner.

1) Hva er det forfatteren vil fortelle oss? Hvor galt det går når vi mister evnen til å se, i dobbelt forstand. Flere ganger ytres at ”vi er ikke blitt blinde, vi var allerede blinde i det øyeblikket vi ble blinde”. Hva er blindheten en metafor på? Hva er det vi ikke ser/forstår?
Jeg savnet referanser til når handlingen utspiller seg, men det er kanskje ikke meningen vi skal ha det. Avspeiler det som skjer, et universelt og tidløst fenomen, eller er handlingen knyttet til Portugal under Salazars diktatur frem til midten av 1970-tallet?

2) Boken beskriver detaljert, realistisk og grusomt hvor galt det går. Elendighet, nedverdigelse, vold, smerte; jeg måtte tidvis ta pauser. Mennesket på sitt verste – men også på sitt beste, samhold, oppofrelse og kjærlighet. Nettopp grusomheten gjorde meg så opptatt av å finne en mening; hvorfor forteller Saramago dette.

At jeg oppfattet boken som krevende, er ingen grunn til ikke å lese den. Dette er en god og viktig bok. Her er det så mye å hente, så mye til ettertanke. Saramago er en glimrende observatør og avkler oss som mennesker.Jeg ser at en bokelsker synes slutten er ”litt teit”; jeg synes den er den eneste logiske.
Jeg svært gjerne ha synspunkter på boken fra dere andre!

Saramago har selv sagt at han ”skrev denne boken for å minne leserne om at vi forvrenger fornuften når vi ydmyker livet, at menneskenes verdighet hver eneste dag fornærmes av verdens mektige, at den universale løgnen har erstattet de pluralistiske sannheter, at mennesket sluttet å respektere seg selv da det mistet respekten for sine medskapninger.”

Nå er det tid for å gjenlese oppfølgeren, En beretning om klarsyn (skjønt jeg må nok ha noe lett og muntert innimellom:)).

Pyreneene revner. Det begynner med små sprekker på forskjellige steder, og ender med at den mektige fjellkjeden mellom Frankrike og Spania splittes på langs, som med et gigantisk øksehugg. Den iberiske halvøya seiler, først langsomt så raskere, bort fra det europeiske fastlandet. I syd oppstår en revne mellom Spania og Gibraltar, slik at den britiske ”Klippen” blir stående igjen. På samme tid opplever fire portugisere og én spanjol uforklarlige ting. Joana Carda risser en strek i jorden med en almekvist, en strek som ikke forsvinner. Joaquim Sassa får uante krefter. Finnes det en sammenheng mellom det som skjer, en mening bak det hele? Disse fem menneskene, ”løsrevet fra verdens åpenbare logikk”, finner sammen og reiser over halvøya (øya).

Reaksjonene på den naturstridige løsrivelsen er realistisk - og kostelig - beskrevet. Hele kobbelet av ministre, alle slags eksperter og kommentatorer uttaler seg, analyserer og debatterer, den massive pressedekningen - vi kjenner det igjen fra ”ordinære” katastrofer. EF (EU) og NATO er inne i bildet. Turistene og rikfolkene flykter hals over hodet, mens den jevne iberer etter en tid tilpasser seg den nye situasjonen – livet på en øy, riktignok i bevegelse.

Hva En flåte av stein egentlig handler om, er ikke så godt å si. Bruker Saramago de tilsynelatende meningsløse hendelsene som bakteppe når han utforsker den menneskelige tilværelse? Forteller han om ting, høyst reelle, som vår hjerne ikke kan begripe? Her finnes et vell av temaer; forholdet mellom årsak og virkning, mening og tilfeldighet, nasjonal identitet, landenes politiske og historiske linjer, humor og samfunnskritikk – og gripende vakker, sanselig kjærlighet.

Én dimensjon oppdaget jeg da jeg så at boken var skrevet i 1989. Spania og Portugal ble medlem i EF i tre år tidligere, etter lange og harde forhandlinger. EF ønsket ikke de fattige jordbrukslandene. Og nå stikker de av! Er det hele en metafor på den iberiske halvøyas forhold til Europa? EF erklærer høytidelig at de iberiske landenes forskyving ikke rokker ved gjeldende avtaler, men antyder også at ”om Den iberiske halvøy vil dra sin vei, så den om det, feilen hadde vært å slippe den inn.” Og lenger ute i boken taler Portugals statsminister til folket: ”Regjeringene i disse landene (EF) gjør oss til syndebukker for deres egne indre problemer”. All støyen til tross, livet går sin gang, og det europeiske fastlandet bryr seg strengt tatt ikke. Boken er sørgelig dagsaktuell, og Saramago var forut for sin tid.

Saramago er en av mine yndlingsforfattere, og En flåte av stein er noe av det beste jeg har lest. La deg ikke skremme av hans knapphet på punktumer og avsnitt, hans mange innskutte bisetninger. Stilen krever konsentrasjon, men du kommer fort inn i den og rives med. For en fantasi, observasjonsevne og formuleringsevne! For en fortellerglede! Terningkast 6 og en favorittbok!

"... at for gudene er vi lik fluer som guttene dreper en sommerdag.  Men det er andre som derimot sier at ikke engang en spurvene mister en fjær som ikke er blitt berøvet dem av Guds finger. "

Dette er et sentralt tema Thornton Wilders Broen San Luis Rey. Forfatteren lar den fromme fransiskanermunken Juniper  utforske problemstillingen.  Juniper har gjennom flere år søkt å finne bevis for Guds vilje og rettferdighet. Med matematisk presisjon har han gått løs på oppgaven, men uten resultat.

Da den berømte broen San Luis Rey, høyt oppe i Andesfjellene, plutselig ryker og fem mennesker som befinner seg på den, styrter i det dype passet, finner han sin gylne anledning. Hvorfor dør akkurat disse fem? Hvilke omstendigheter gjør at de befinner seg på broen i akkurat det skjebnesvangre øyeblikket? Er det en ren tilfeldighet eller finnes det en dypere mening, en sammenheng bak det hele?

Juniper utforsker de fems liv for å finne svar. Gjennom munkens undersøkelser og skildringer får vi innblikk i disse menneskenes liv i Peru tidlig på 1700-tallet.  Problemstillingene er allmenngyldige og fortsatt aktuelle.  Gode person- og miljøskildringer.

En interessant og velskrevet bok, som gjorde forfatteren berømt nærmeste over natten, da den kom ut i 1929. Terningkast 5 og varm anbefaling!

Så deilig å lese en god gammeldags triller!
Fire gamle venner skal ha en guttehelg på hytta til en av dem, men verten, den vellykkete og velstående Ron Galloway dukker aldri opp. Handlingen spinner rundt de fire vennene og deres ektefeller, og er lagt til Canada på 1950-tallet. Hva har skjedd med Ron? I denne letingen avdekkes mangt og meget om personene og forholdene dem imellom. Spenningen ligger på det psykologiske planet. Løsningen er finurlig.

Boken er velskrevet, lettlest og medrivende. Dialogene utmerker seg. En fornøyelse å lese! Replikkene faller så naturlig og troverdig, og gir skarpe og levende bilder av personene og det som skjer med dem.

Boken har stått på hytta så lenge jeg kan huske. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har lest den før; den fantasifulle oversettelsen av An Air that Kills til Tre gjester venter vert har i hvert fall fristet.

Forfatteren Margaret Millar er ukjent for meg. Noen her som kjenner henne?

En artig og entusiastisk bok om russiske Victoria Michaelovna Bachke som grunnla Ringve Musikkmuseum og Tordenskioldmuseet på Lade i Trondheim. En handlekraftig og spesiell kvinne som tok i bruk uortodokse metoder for å få det slik hun ville.

Victoria kom til Trondheim i 1917. Og her ble hun gravlagt etter sin død i 1963. Hennes fødselsår er ukjent (ant. 1897). Hun ble gift med (ordlyden er bevisst valgt…) Christian Anker Bachke, arving til den gamle lystgården Ringve på Lade. Gårdens historie skriver seg tilbake til ladejarlenes tid. Den var sjøhelten Peter Wessel Tordenskiolds barndomshjem. Ekteparet Bachke, som begge var musikalske og musikkinteresserte, hadde ingen arvinger. Etter mannens død samlet Victoria en stor mengde musikkinstrumenter og aktuelle gjenstander fra nær sagt hele verden. I museet finnes blant annet den russiske munken Rasputins harpe i elfenben, sølv og gull.

”Hva er fru Bachkes store hemmelighet – denne usannsynlige kunst å få folk til å begeistres for hennes ideer (…). Hun presser seg selv som en sitron, 24 timer i døgnet, for å gjennomføre de ideene hun har satt seg i hodet,” skrev en journalist om henne. Det måtte en liten russerinne til for å skaffe Norge et internasjonalt anerkjent musikkmuseum.

Skal jeg være ekstra kritisk, tror jeg det kunne ha vært gjort mer ut av denne eventyrlige historien. Språket er ikke dårlig, men lite spenstig. Brev, taler og notater er tatt inn i teksten på en måte jeg synes virker forstyrrende. Jeg stusser også over at en av forfatterne, Jan Voigt (som kjente fru Victoria godt, samarbeidet med henne og overtok etter hennes død) omtales i tredje person. Det skaper en unødvendig distanse.

Fru Victoria til Ringve er likevel en interessant og artig bok. Jeg gleder meg til neste besøk i Ringves museer og hager – med all denne nye kunnskapen!

En utsøkt liten bok. Dette er kulturhistorien og dette er intervjukunst på høyt nivå.
I boken gjengir Haagen Ringnes portrettintervjuer han har gjort for radio og fjernsyn med kjente og innflytelsesrike personer i det 20. århundre. Han legger i tillegg inn sine egne kommentarer som setter rammer og gir utdypende informasjon.

Tittelen Reflekser i trylleglass henspiller på Torborg Nedreaas’ roman Trylleglasset om vesle Herdis – og som Ringnes sier i sitt forord; boken speiler opplevelser og refleksjoner, ”formidlet gjennom åtte mennesker som har satt sitt preg på vårt århundre.” Vi møter Francis Bull, Jens Bjørneboe, Torborg Nedreaas, Karl Evang, Peter Wessel Zapffe, Elise Ottersen-Jensen, Einar Gerhardsen og Haldis Moren Vesaas.

Vi får levende og personlig innblikk i disse menneskene, og vi får interessante tidsbilder fra vår nære historie. Ringnes balanserer intervjuene ypperlig – er personlig uten å bli nærgående, saklig uten på noen måte å bli tørr. Han er kunnskapsrik og lydhør og får sine intervjuobjekter til å fortelle, fritt og levende, ved hjelp av tilsynelatende enkle spørsmål. Og alt ført i et sobert språk. Dette er vakkert og innsiktsfullt.

Jeg kjøpte boken tilfeldig og i utgangspunktet på grunn av intervjuet med Jens Bjørneboe på Veierland, et intervju jeg har sett før, og en øy jeg kjenner godt. Hver gang jeg har sett dette intervjuet, har jeg blitt imponert over hvor høflig, saklig og korrekt Ringnes forholdt seg - uansett hvor ufint hans intervjuobjekt opptrådte. I boken kommer det da også frem at Ringnes under deler av intervjuet opplevde situasjonen ubehagelig:

”Under denne delen av samtalen har både intervjuer og intervjuobjekt greid å tirre hverandre såpass at jeg var glad for den tjukke bordplaten som lå mellom oss. Bjørneboe så i hvert fall ut som han stundom hadde lyst til å fare i synet på meg. Best å komme seg over i et roligere farvann. Skjønt roligere…?”

(Boken er kjøpt på bibliotekutsalg for kr.10 -.)

Hva er makt av Fredrik Engelstad inngår i Universitetsforlagets serie av bøker over temaet "hva er". Bøkene tar for seg en rekke sentrale begreper, begreper som går igjen i mediene og den offetlige debatten, og lar fagfolk utdype dem.

I tillegg til Hva er makt har jeg lest Hva er humanisme av Dag Hareide. Jeg synes begge bøkene lykkes godt. Bøkene er innsiktsfulle og inspirerende. De er godt skrevet i et språk som er forståelig for legfolk, og de er forholdsvis korte. De tar for begreper mange av oss synes vi kjenner, men likevel har en forholdsvis overflatisk forståelse av. For uten makt og humanisme, kan jeg nevne etikk, språk, filosofi, hukommelse (bare for å ta noen få), som inngår i serien.
Det å få en dypere innsikt i disse begrepene er interessant i seg selv, og gir en bredere forståelse av vårt samfunn og vårt liv. Dette er en serie jeg anbefaler - og kommer til å lese flere bøker i.

Adjutanten av Jørgen Nordheim er en spesiell bok med flere perspektiver og fortellinger flettet i hverandre. Vi møter den gamle, tyske adjutanten som har søkt seg en eneboertilværelse på Hylla, et fraflyttet småbruk på en berghylle innerst i Sognefjorden. Hans kontakt med omverdenen er stort sett med verten - fruktbonden - og datteren Helga, som bor 800 meter "rett ned". Handlingen strekker seg fra 1890-tallet til 1968 og favner intet mindre enn Europas historie i denne perioden. Adjuntanten har hatt fremstående militære posisjoner, og tankene hans kverner stadig rundt problemstillingene: Hva gikk galt, og Hvilket ansvar har jeg?

Forfatteren klarer det kunststykket å la sin hovedperson se på oss, nordmennene, med utlendingens blikk. Dette er artig, tatt på kornet og forteller mye om "den norske folkesjela"! Gjennom blikket utenfra får vi øynene opp for særtrekk ved oss selv.

Gjennom sine tanker om ansvar, makt, plikt og skyld nøster den gamle mannen opp Europas historie - to verdenskriger, 1917-revolusjonen i Russland og Russlands innvasjon i Tsjekkoslovakia i 1968. Her er det ikke alltid like lett å henge med for en som ikke selv har grundige historiske kunnskaper (forfatteren er historiker). Her er mange navn og hendelser, og sprang i tid og sted. Jeg synes forfatteren gjør dette unødvendig vanskelig for sine lesere.

I det oppgjøret den gamle holder med seg selv og sitt liv, kretser han rundt store spørsmål: Hvilket individuelt ansvar har vi for de valgene vi tar? Hvor bevisste er vi våre valg, og hva påvirker dem? Hva er resultat av bevisste valg, og hva skyldes tilfeldige omstendigheter? Tolker jeg boken rett, legger den gamle adujtanten på seg et urimelig stort ansvar.

Norheim skriver godt. Han trekker frem mange interessante observasjoner og refleksjoner. En bok jeg absolutt anbefaler og svært gjerne vil høre andres synspunkter på.

Det er en nerve i denne boken, en undertone, som gjør den nesten umulig å legge fra seg.

Kvinnen og den svarte fuglen blir i etterordet av Ebba Haslund presentert som en "pasifistisk roman". Men denne romanen lar seg ikke sette i bås. Nini Roll Anker skriver om krigens meningsløse gru, den enkeltes ansvar for uretten og kristendommens rolle, men romanen rommer så uendelig mye mer. For meg er dette en bok om livsvalg, om det å være kvinne, mor, ektefelle - og menneske.

Nini Roll Anker beskriver Betts og søsterens Gabrielles liv gripende og innsiktsfullt. Vi lever med i deres strev for å finne sin vei gjennom livet, hva som er riktig og sant for dem. Hvordan deres meninger, holdninger og erfaringer brytes mot hverandre. Her er gryende kvinnebevisstgjøring og frigjøring - og forståelse for mennene og deres rolle. Personene blir aldri klisjeer, men sammensatte personer, med styrke og sårbarhet, tvil og overbevisning.

Roll Anker skriver godt. Hun tegner levende og troverdige bilder personer og miljøer. På 150 sider skaper hun personer som kryper under huden på meg. Får meg til å tenke over mitt eget liv og mine egne valg. Gir meg ikke fred.

Roll Anker må ha vært en usedvanlig forutseende kvinne. Hennes problemstillinger er sørgelig aktuelle den dag i dag, om mulig enda mer (selv om kvinnenes syn på seg selv har endret seg mye). Dette er min første bok av henne og definitivt ikke den siste. Hun er blant de forfatterne som ikke må gå i glemmeboken.
En meget sterk 5-er fra meg.

Kanskje må man ha en selvtillit som grenser til galskap for å bli en "stor" person. Carl von Linnes tro på seg selv var det i hvert fall ingenting å si på. Han så seg selv som intet mindre enn den fremste fortolker av Guds skaperverk.

Mine kunnskaper om den kjente svensken fra 1700-tallet har strukket seg til at han navnga den svenske floraen og var opphav til navnet på den uunnselige og vakre klokkeblomsten Linnea. Det han gjorde, var imidlertid å utvikle et system for å klassifisere og navngi alle planter. Systemet baserte seg på hvordan plantene formerer seg. I dag tar vi dette systemet for gitt, og det er vanskelig å tenke seg det kaoset som rådet innen biologien før Linnes tid.

Denne lille boken av Dag O. Hessen gi innblikk i Linnes liv og hans arbeid på et uttall områder. Han klassifiserte Sveriges flora, mer enn 8000 planter, og mer enn 6000 dyr. Har prøvde å klassifisere mineraler etter samme system, og utviklet og skrev en diettlære og en farmakologi. Han var innom problemstillinger som Charles Darwin ca. hundre år senere skulle finne svar på gjennom sin evolusjonslære.

Dag O. Hessen skriver lett og forståelig. Boken gir et interessant bilde av en av Sveriges største vitenskapsmenn noensinne og et innblikk i naturvitenskapens historie. Anbefales!

Hvad er Livet er hva Theodor Kittelsens bilder og tekst forteller om i denne utvidete utstillingskatalogen. Dette er humor og satire på høyeste nivå! Og her får vi gjennomgå. Smålighet, grådighet, hovmod, sjalusi, men også ømhet, fortrolighet og kjærlighet - de fleste sider ved det å være mennesker gir Kittelsen til beste. Gjerne i insekters, dyrs og andre kryps skikkelser.

Serien Har dyrene Sjæl? fra 1893 er et absolutt høydepunkt. Et galleri av de underligste skikkelser, frosker, padder, skarnbasser, gresshopper, mus, m.fl. Uttrykksfulle, skremmende, lattervekkende og ikke uten sjarm. Disse, og andre Kittelsenbilder hørte til min barndoms underholdning. Spesielt var jeg fasinert av En Døgnflues endelikt. To ufyselige og utspekulerte rotter har satt opp en dødelig felle for en lystig og troskyldig døgnflue. Jeg kunne ikke se meg mett.

Jeg må også nevne En Kamel der er gaaet gennom et Naaløje. Litt av et syn!

Kittelsen har selv skrevet teksten til noen av bildeseriene. Andre er illustrasjoner til andres tekst, blant annet Homers Krigen mellom froskene og musene. Så herlig grusomt! Og de greske gudene som holder med froskene da...

Bildene henger for tiden i Bergen Kunstmuseum. Hadde jeg hatt mulighet, hadde jeg dratt umiddelbart. Nå kan jeg bare kose meg, igjen og igjen, med disse tegningene, oppdage stadig nye detaljer og hentydninger.

Den britiske overklassepiken Kitty Garstin gifter seg med biologen Walter Fane "i ren panikk" (dette var i tiden en 25 år gammel kvinne for lengst burde være gift). Hun reiser med han til Kina, en mindre by der britene lever som en overklasse med boy'er, tjenerskap og kulier som bærer dem i bærestoler. Og for Kitty - kjedsomhet. Men ting begynner å skje og å komme ut av hennes kontroll. Den umodne Kitty gjennomgår, som følge av de dramatiske omstendighetene, en sterk utvikling.

Dette er min tredje Somerset Maugham og en liten nedtur i forhold til de to andre (Skillingen og drømmen og Catalina). Til tross for at den hverken mangler indre eller ytre handling, griper ikke boken meg helt. Litt for mye melodrama, litt for svulstig språk? Overlater forfatteren for lite til leserens fantasi? Når det er sagt - boken er underholdende, til tider spennende, lettlest og absolutt lesverdig! En sterk 4-er på terningen.

Etter ca. 30 sider tar handlingen en spesiell vendnig, og det går opp for meg at jeg faktisk har lest Det farvede slør før! Og jeg husker ingenting, bortsett fra dette spesielle som jeg ikke kan ha gjettet meg til. Boken kan altså ikke ha gjort noe dypt inntrykk... selv om det er mange år siden. Den regnes heller ikke blant hans beste, som skal være Skillingen og drømmen, som jeg ikke nøler med å anbefale, I livets lenker, Cakes and ale, Knivseggen og hans samlete noveller.

Maugham var en populær og mye lest forfatter, men nådde aldri helt opp i det gode litterære selskap. Han har selv omtalt seg som "en av verdens fremste annenrangs forfattere" - en forfatter jeg absolutt vil utforske mer.

Jeg falt for denne nydelige lille boken om noe så tilsynlatende banalt som en sommerforelskelse. Det er en sår uro, et jag, i bokens første del. Som forfatteren skriver: "Kommende ting fødes ofte som en uro i blodet før vi ennu selv vet om dem". Når handlingen går mot høst, legges tonen om.
Språket flyter så lett og bilderikt. Forfatteren bruker naturen - lys, stemninger, skiftninger - for å trekke oss inn følelsene som utspiller seg. Dette er vakkert.

Boken er skrevet i 1936 og gir et interessant innblikk i kjønnsrollenes utvikling. Hovedpersonens forhold til sin nylig avdøde kone, sin kjæreste og ikke minst sin lille sønn, gir et bilde av hvor sterk denne utviklingen har vært.

Omslaget av Chrix Dahl er et lite kunstverk i seg selv.

Som en kuriositet kan jeg nevne at historikeren Bodil Stenseth brukte I sommer som bakgrunnsstoff da hun skrev Nr. 13.

Berørt er en innsiktsfull, velskrevet bok og personlig bok. Mette Grøholdt lar oss få del i hennes tid som alvorlig syk, hennes erfaringer og kloke refleksjoner. Hun gir oss innsikt i kreftsykdommen og behandlingene, i hennes plager, smerter og psykiske reaksjoner. Ærlig og direkte, og aldri sentimentalt.

En ting som slår meg, er ensomheten i det å ha en alvorlig sykdom. Mette Grøholdt er tydelig en sterk kvinne med et godt og lojalt sosialt nettverk. Selv om erfaringene med helsetjenestene varierer, får jeg inntrykk av at hun i hovedsak får god behandling. Likevel leser jeg, dels åpent, dels mellom linjene, hvor alene hun kan føle seg i sin kamp. Hun skriver blant annet: ”Bare jeg kan høre tinnitusens evige sus. (…) Bare jeg kan kjenne tarmene vri seg.(…) Bare jeg kan skimte døden bak døren som står på gløtt.”

Grøholdt beskriver hudløsheten, hvor var man blir i en slik situasjon. Tilsynelatende små utsagn eller berøringer kan ha uendelig betydning. Mine egne erfaringer som sykepleier, pårørende og pasient underbygger dette. Grøholdt beskriver noen nydelige møter med sykepleiere. Et sted forteller hun at hun har gått seg bort i gigantsykehuset og spør om veien: ”Sykepleieren så varmt på meg ”Bli med meg, så skal jeg vise deg veien.” Kjære deg, sykepleier, om du leser dette, vit at din måte å opptre på betydde enormt for meg den dagen. Plutselig kjente jeg meg overrislet av den varmen jeg ventet å finne på innsiden av Radiumhospitalet.” Jeg vil si – helsepersonell, les og lær!

Utover i boken lar Grøholdt Døden komme til orde i korte avsnitt. Døden betrakter henne og reflekterer over forholdet mellom dem, og hvordan det utvikler seg etter som sykdommen utvikler seg. Jeg likte disse avsnittene spesielt godt, og de kan gjerne leses for seg. De handler om å erkjenne livets begrensing, om døden som vi alle skal møte. Det er den tiden vi får til rådighet som er så ulikt fordelt.

Grøholdt innfører et nytt begrep – overlevere, dvs. folk som ikke lenger er syke, men heller ikke helt friske. Folk som lever med vedvarende ettervirkninger av sykdom, ”stumme plager”. Om dette temaet vant Grøholdt en kronikkonkurranse i Aftenposten.

Berørt er, tross det alvorlige teamet, en vakker bok. Den gir innsikt og forståelse. En bok jeg trygt anbefaler alle – ikke bare syke, overlevere, pårørende og helsepersonell.

Jeg kom over en spesiell roman i en hotellresepsjon i Hellas - Skillingen og drømmen av Somerset Maugham, 1935. Boken bygger på Paul Gauguins liv. I forordet skriver Maugham at han selv brøt opp fra et ensformig liv i London og flyttet til Paris. Her ble han kjent med malerene på Montparnasse - blant annet Cézanne, van Gogh og Gauguin. "Jeg beundrer ikke bildene hans så meget nå lenger, men kan godt se hvor stimulerende de virker på den litterære fantasi... Det slo meg at det var ypperlig stoff til en roman...", skriver forfatteren om Gauguin.

Jeg kjenner ikke Gauguins historie godt nok til å si hvor tett romanen ligger opp til hans liv. Dette er uansett interessant lesing! En bok om skaperkraft og skjønnhet, om det "å være besatt av lidenskapen for å skape skjønnhet".
Romanens hovedperson Charles Strickland er en usympatisk, brutal og egoistisk mann. Alt annet enn at han må male er han totalt uvesentlig. Han behandler folk dårlig - sin ektefelle, sin eneste venn, den lojale og selvutslettende maleren Dirk Stroeve, og kjæresten. Opptrer totalt ignorant overfor deres liv og følelser. (Skulle gjerne visst hvem Stroeve er, om han er en reeell person.)

Omtrent akkurat da jeg synes jeg hadde lest nok om mannens ufordrageligheter, endrer boken karakter. Strickland (Gauguin) reiser til Tahiti. Vi får en videre forståelse for hans personlighet og skaperkraft. Han opptrer like dårlig, men aksepteres av øyfolket. Her skaper han sine mesterverk, de som gjør han genierklært.

Maugham skriver godt, fører et rikt og medrivende språk, ikke uten en viss humor. Det er vel bare tittelen jeg ikke synes yter boken rettferdighet, ikke er dekkende. Originaltittelen The Moon and sixpence er i det minste mer poetisk. Heller ikke illustrasjonene har jeg sansen for. Men dette er bagateller!

Utrolig artig når man rent tilfeldig og uventet dumper over ny og spennende litteratur!

(En kuriositet - da jeg plutselig fant Jane Eyre i en bokhylle hjemme, viste det seg at den var utgitt som "En spesialutgave fra Samlernes bokklubb". Det er faktisk Skillingen og drømmen også!)