Kan ikkje gje denne terningkast fordi eg avbrøyt omtrent midtvis. Ikkje fordi boka er dårleg,men fordi lydbok-varianten eg høyrte på ikkje fenga meg. Oppleserens stemme blei rett og slett for monoton, og den påtatte nordlansken var såpass "off" at eg blei irritert. MEN: eg legg ikkje berre frå meg denne, eg har notert meg at eg vil lese boka, for eg blei nyfiken nok på handlinga (og ikkje minst blei eg engasjer i karakterane) til å no - tre veker etter å ha lagt bort boka - framleis lurar litt på kva eg gjekk glipp av her.

Klassisk oppvekstroman frå tidlig 1900-talets Brooklyn, New York.
Her er det mykje smerte, meg også mykje varme. Vi følger houvedpersonen gjennom hennar oppvekst prega av mangel på pengar, mat og husvarme. Ho elskar bøker, les mykje, er generelt intelligent, og må sloss hardt for å få lov til å gå på skule. Vi får eit godt innblikk i korleis det var å leve på denne tida, kor mykje kvart øre betydde. Samstundes blir ein engasjert i karakterane og blir såpass glade i dei at det som skjer i boka blir meiningsfylt.

Eg vipper mellom 4 og 5 - rett og slett fordi boka, i min meining, ville vore endå betre med færre ord. Tenker dog at dette heng saman med tida boka er skriven; i starten av 1900-talet. Ser ikkje føre meg at kunsten å redigere ei bok den gong er like lett som no mtp det reint praktiske med tekstbehandling osv. Og så var kanskje den prefererte skrivestilen annleis den gong enn no. Men i min meining trekker unødvendige lange episoder ned - eg får mellom anna lite glede av å lese opptill TRE sider om ein sylteagurk; korlesi den ser ut, korleis den smakar, kva ho kosta, turen til butikken, turen heimatt osv... Og slike episoder fins det mange av i denne boka.

Dei første 50+-sidene var eg IKKJE begeistra. Eg syntes språket var altfor "mykje" (Igjen dette med for mange ord, ting som blir forklart med langt flerie ord enn strengt tatt nødvendig.) Eg tenkte og at dette var enno ei slik bok som "alle" elskar - alle utenom meg. (Som f.eks er tillfellet ved Lucinda Riley og Jojo Moyes sine bøker). Men så skjedde det noko (eg trur eg blei glad i karakterene, og genuint interessert i livene deirar) som fekk meg til å gløyme alt dette om "for mange ord" og alt anna som irriterte meg, og eg tok meg i å virkelig like denne boka.

Kort sagt: Boka veks på deg etter kvart som du leser. Dette er ei bok ein skal ta seg tid til å nyte, ikkje ein bok ein kan lese seg fort ferdig med. Dette er ei slik bok eg kan finne på å ta frem igjen om nokre år og lese endå ein gong - og slike bøker finst det ikkje så altfor mange av.

Hørte lydbokvarianten av denne boka, og har kost meg med den. Likte særlig måten boka ble avsluttet på, da jeg ikke forutså at denne boken kunne ha en form for åpen slutt i det hele tatt.

Dette er en selvbiografisk roman. Den tjueni-år gamle Brynjulf forteller om livet sitt; vi følger ham her og nå, samtidig som vi får innblikk i barndommen og oppveksten. Per "nå" (i boka) skriver han en roman om seg selv, og vi følger ham gjennom denne prosessen - noe som blant annet fører ham hjem til barndomsheimen, og siden også "hjem" til landet (Sør-Korea) hvor han ble adopter fra som tre-åring.

For adoptivbakgrunnen står sentralt i denne boka. Felles for flere av minnene han forteller om er en følelse av å føle seg "utenfor", litt feil plassert i verden. Brynjulf anser seg selv som norsk, han kan like lite om Sør-Korea som en gjennomsnitlig nordmann, og han er bedre i norsk enn de fleste andre nordmenn. Likevel blir han ikke kvitt "adoptivbakgrunnens" mange ubesvarte spørsmål og følelser knyttet til dette.

Sentralt i boka står spørsmålene; Hva ville skjedd med ham dersom han ikke hadde blitt adoptert? Hvorfor ble han adoptert bort? Hva slags gener bærer han rundt på? Kan han ha søsken han ikke vet om? Altså kan tematikken sies å være: tilhørighet, oppvekst, arv, miljø , og familie. Rasisme (ofte utilsiktet) er også et tema, og han forteller om flere episoder hvor han føler seg "utenfor" utelukkende fordi han ser annerledes ut, "ikke-norsk"-ut. Vi får også innblikk i en ganske typisk, norsk barndom.

Til tross for alle disse spørsmålene virker han ikke veldig ivrig etter å undersøke røttene sine, og da han reiser til Sør-Korea for å skrive på boka der, er han ikke en gang interessert i bevege seg utenfor hotellrommet. Han vil bare sitte i fred og skrive. Sannsynligvis skyldes dette at han heller ikke her føler seg hjemme; nå SER han ut som alle andre, men snakker ikke språket, kjenner ikke til normene, og føler seg veldig utilpass. Såpass utilpass at han ikke vil kjøpe seg mat på restaurant fordi han vet han da må "røpe" at han ikke er en "ordentlig" Sør-Korener.Han dener dermed opp på McDonalds. Og her treffer han en karakter som gjør inntrykk. Og det er kanskje nettopp på grunn av denne McDonalds-episoden at han velger å la seg guide rundt i byen av 2 nordmenn han blir kjent med. han kommer seg altså ut av hotellet og ut av boblen sin, og reisen til Sør-Korea blir en verdifull opplevelse. Selv om mange spørsmål forblir ubesvarte, virker det som om han får en slags "closure" likevel.

((En liten digresjon:
"Hvor er du fra?" <<-- denne frasen biter han seg særlig merke i, for han er jo norsk! Akkurat dette har fått meg til å tenke litt, for det hender ofte at jeg stiller dette spørsmålet til folk; og da ikke nødvendigvis til folk som ser utenlandske ut, men generelt til folk jeg treffer fordi jeg lurer på hvor I NORGE de er fra. Dermed har jeg egentlig ikke tenkt over at dette spørsmålet kan oppleves så sårende. Det finnes flere slike tankevekkere i denne boka - hvor en får se hvordan Brynjulf ofte leser mye ut av en situasjon som sannsynligvis handler mer om tilfeldigheter enn om at han er "utenlandsk"))

I 180 sider kjedet jeg meg. Jeg irriterte meg. Veldig. Syntes teksten var rotete, usammenhengende, til tider var det utfordrende å se hva som var nå-tid og hva som var fortid. Det største "problemet" for min del var, og er, gjentakelsene. Kanskje er det et bevisst hjelpemiddel (?), men for min del ble det rett og slett slitsomt. Utallige ganger tar jeg meg selv i å lure på om jeg leser samme side igjen - men neida, det står bare akkurat det samme som for to-tre sider siden.

Etter disse cirka 180 sidene tar boka seg opp. Og jeg liker den godt. Dog må jeg si at å "holde ut" 180 sider for å like 120 sider ikke er verdt det. Vanligvis ville jeg avbrutt etter 100 sider, men siden jeg har likt mange av hennes tidligere bøker, og fordi denne boka har fått så vanvittig mye positiv respons, fortsatte jeg å lese.

Jeg biter meg også merke i at flere av scenene, hendelsene, og personlighetstrekkene er meget like de man finner i hennes andre roman "Tredje person entall". Som om det hun skrev da er en "innpakket" og sensurert utgave av det hun endelig våge å si her. Hovedpersonen Bergliot har mange likhetstrekk med "Tredje person entall" sin hovedperson Hulda. Enda mer identisk er moren til disse to. Scenen med graviditetstest kunne vært kopiert fra den ene boka til den andre. Kanskje er dette også bevisst fra forfatterens side (sannsynligvis er det det, kan ikke tro det er et "uhell"). For meg trekker ikke dette opp leseropplevelsen, heller det motsatte da leser boka og gang på gang tenker at; dette har jeg jo lest før.

Tematikk i stikkord: arveoppgjør, familieforhold, overgrep, familiekonflikter, skyld, skam, ansvar.

Årets første bok er "The Art of Dancing in The Rain" av Garth Stein. Nytt forfattarbekjenskap for min del. Neppe det siste eg kjem til å lese av han, for dette var en knakande god roman som eg har nytt kvar einaste side av. Ei sli bok ein gruer seg til å lese ut fordi ein vil at ho skal vare endå litt til.

Det unike her er at ei bikkje forteller heile historia - utan at det blir tåpelig, barnlig, eller "falskt". Vi følger hunden og hans eier som med tida treffer ei dame, gifter seg, får unge, og deretter opplever ei krise som setter livet på spel. Og køyrer. Mannen i boka, hundeeigaren, er også aktiv innen bilsport (ergo tittelen på boka, samt ein rekke koblinger mellom livets løp og eit bil-løp)

Mykje originalitet, alvor og kjensler, samstundes mykje humor og intelligente betraktninger og menneskets levesett sett frå ei klok 4 ståsted.
Anbefaler denne til ... Omtrent ALLE! Boka

Lydbokversjonen (Storytel, engelsk versjon) er det vel også verdt å nemne at er strålande utført og ein lyttopplevelse verdt å få med seg! Lett å henge med i handlinga, noko som ikkje alltid er like lett når det gjelder lydbøker då dei ofte kan bli monotone. Her lesest det med innleving og troverdighet

Denne boka ble bare bedre og bedre dess mer jeg leste. En litt annerledes bok fra det j eg normalt velger, og det visste seg å være en god type annerledes. Oppfølgeren ligger allerede klar på nattbordet

Likte godt språket her, fargerikt og ikke fullt av "overfladiske" /unødvendige skildringer. Likte også at vi om lesere fikk følge to av karakterene ikke bare en. Å i tillegg lære mer om livet på slutten av 1800-tallet gav meg også veldig mye glede da boka er lærerik uten å være belærende.

Fouten historie, slekt, kjærlighet, og forhold, anser jeg skam som et ganske sentralt tema, eller følelse, i denne boka. Skam knytta til familie, penger og selvet

Hvis litteratur kun handlet om historie og sjel ville denne boka fått en sterk femmer, evt en sekser. Men i min litterære verden står språk også i fokus og i dette tilfellet trekker språket ned. Det er ikke elendig, men det kunne absolutt vært bedre. Mye gjentas, veldig mye! Som om leseren ikke er i stand til å tenke selv, forklares ting i unødvendig nøyaktig. En setning får sjelden stå alene uten å følges opp av en liknende setning som liksom skal forsterke eller gjenta det den forrige sa, og dette blir slitsomt i lengden.

Boka er nydelig, karakterene er troverdige og til å bli svært glad i. Man skal være bra kynisk og kald for ikke å la seg røre av denne fortellingen. Rent historisk er den også noe alle burde lese - jeg lærte iallfall nye, samtidig som det ikke ble opplevd som opplæringen som en naturlig del av historien.

Kort oppsummert: Anbefaler boka! Språknerden i meg savner dog et mindre gjentakende språk, og bedre språklig flyrm

"Us" av David Nicholls. Årets 65. bok skuffer ikke!
Samliv og potensielt samlivsbrudd står sentralt i denne boka. Nettopp derfor var jeg litt skeptisk og klar for klissete følelsesladet sutring.

Frykta klisjéfull kjærlighetshistorie. Fant svart humor, spissformuleringer, følelser pakka inn i unngåelse og benektelse, situasjoner en føler seg igjen i, smarte observasjoner og formuleringer, alt sammen fortalt fra Douglas Petersens synspunkt.
Rett før han skal reise på ferie med kona og sønnen, kunngjør kona at hun kanskje vil skilles. Det kommer fullstendig uventet på ham. Ferien er allerede betalt og bestilt og det er siste sommeren med sønnen før han (sannsynligvis) flyttet hjemmefra. Så skilsmisse eller ei, på ferie skal de. Alle tre. Sammen. Sånn ca sammen, iallfall.

Vi følger Douglas gjennom denne tiden, samtidig so vi får innblikk i han og konas fortid sammen, hvordan de møttes og utviklet et forhold. Et forhold som virker bunnsolid. Trass i det alvorlige og noe dystre temaet, er dette likevel en "feel good" bok. Mye humor, britisk humor. Til tider kan det kanskje til og med beskrive som satirisk også. Lettlest og med korte kapitler. Akkurat slik jeg liker det! Anbefales

Klarer ikke helt bestemme meg for om denne skal få tre eller fire øyne. Skulle helst gjerne gitt 3,8 ... hehe! Så konklusjonen blir: fire minus minus(og her er ikke to negative en pluss)

Boka består av hovedpersonens stiler og norsklærerens kommentarer. Gjennom stilene får vi et innblikk i hovedpersonens liv, tanker, og holdninger - dog noe begrenset ettersom det er stiler som skal leses av en lærer og ikke en privat dagbok.

Likte den godt, koste meg med de til tider sære stilene, og frydet meg over den originale ideen bak hele boka. Det som hindrer meg i å gi mer "ros" er kanskje nettopp dette: Det er selve idéen bak boka jeg liker aller best, og ikke selve boka/gjennomføringen av boka. Kanskje er jeg bare gretten fordi jeg selv ikke evner å komme på så gode idéer ...

En ting som trekker litt ned hos meg, er lærer-karakteren. Til tider virker han lite troverdig, jeg klarer bare ikke se for meg at en lærer responderer på denne måten på en elevs stil. Etter flere år i læreryrket er en vel hardhuda nok til ikke å ta på vei over skrøner og ett og annet banneord. Å kalle inn foreldrene til stadige foreldremøter over rene bagateller virker også lite troverdig. Morsomt, uten tvil, men jeg ville foretrukket litt mindre "morsomt" og litt mer "realistisk". Den andre tingen som trekker ned er at jeg savner en rød tråd og en spenningskurve. Innser at det ikke er poenget med boka, men jeg tror likevel at det kunne gått an å få til noe mer "utvikling" av spenning her.

Nå virker jeg plutselig svært negativ, hvilket ikke var poenget. For; dette er uansett en høyst leserverdig bok. Særlig når en er ute etter noe annerledes, noe lettlest, noe som kan leses litt her og der. For min del er dette en perfekt "mellombok" - altså en bok som passer meg fint etter å ha avsluttet en lang eller krevende roman, før jeg går i gang med en ny "større" roman.

Arthur er en "typisk" brite, og det er han vi treffer først i denne fortellingen. Han ligger ute foran "bulldozer"-en (norsk?!) som skal rive ned huset hans. Så kommer en bekjent forbi og lokker Arthur med på pub, fordi han har noe viktig å fortelle - noe om at jordas eksistens snart er over. Og vips er handlingen i gang.

Dette er nok en bok man enten elsker eller hater. Heldigvis for meg er jeg blant førstnevnte som opplevde vill begeistring over denne sære greia! Nå gleder jeg meg til å se filmen også - ikke fordi jeg forventer mye av filmatiseringen, men fordi jeg er svært spent på hvordan de har valgt å sette opp historien.

På en måte er hele boka renspikka tull. Samtidig får det meste av dette knagger å henge på, og selv om ingenting egentlig gir mening blir det god underholdning og en rød tråd av det hele likevel. Anbefales på det sterkeste til dem som vil lese noe nytt og originalt, til dem som vil trekke på smilebåndet og kose seg med noe uhøytidelig.

Kan for så vidt anbefale lydboka også - Steven Fry gjør en fantastisk jobb som oppleser!

Kom litt over halvveis i denne før jeg la den bort. Jeg prøvde lenge, han sånn ca med men merket at jeg stadig vekk ble distrahert og utålmodig. Klarte rett og slett ikke å la meg fange. Har lest mye krim, og er blitt litt kresen tror jeg. Vil ikke slakte boken, men for meg var det liksom ikke noe nytt, verken plott, karakterer, eller handling var originalt eller nytt. Hovedpersonen ble politi pga sin triste, trøblete fortid. Smågnisninger kollegene seg mellom. Narkotika, sex, menneskehandel. Drap. Drapsmann. Ulike teorier. Mange spor.en etterforsker har en annen ide og et annet forslag, som blir ignorert av de andre... Men så viser det seg at det er hold i teorien likevel... Har lest dette før!

Følte altså at dette var litt oppbrukt, noe jeg har lest liknende av flere ganger før. ((Har lest alt av Nesbø, Horst, Jan Erik Fjell, lindell og Fossum, samt mye av forfattere som John hart, ValMacDermid, grisham, Michael Conneley og en rekke flere og syntes ikke emne boka når opp til denne standarden))

Dette er for så vidt 3. gang jeg avbryter en bok i år... Og jeg har aldri pleid å gjøre det før (får dårlig samvittighet overfor forfatteren..

Det tok meg ein måned (!!!!) før Eg kom meg gjennom alle 713++sidene i En bønn for Owen Meany. Ikkje fordi boka var treig og keidsam, eller jo, litt treig, ikkje keidsam, men fordi eg tok meg tid og las sakte. Dette er ikkje ein bok ein kan skyndte seg gjennom.

Har endå ikkje klarte å bestemme meg for om det blir ein firar eller femmar på terningen. Heller nok mot ein firar, då det blei i overkant langdrygt (men så er det jo Irving då, og då får ein sjelden noko kort og lett, og som lesar veit en jo det og forventer ikkje noko anna). Eg trur at det som øydelegger for ein femmar, for min del, er at eg ikkje kan identifisere meg særleg med korkje tidsperioden eller religionens viktige rolle i historia. Eg kan rett og slett ikkje nok historie til å la meg engasjere i oppramsinga av ymse presidenter, og dei mange referansene til Vietnam-krigen. Og så var det religionen då, som fekk ganske mylke plass i boka, og som går litt rett over hode på meg då det ikkje finns ein einaste religiøs celle i kroppen min . Men historia er jo fantastisk og så absolutt ein klassikar.

"Tredje person entall - roman" av Vigdis Hjorth

En svak firer. Det som trekker ned for meg er at alle karakterene rundt Hulda (hovedpersonen) blir litt for grunne, jeg skjønner ikke hvem de er, de har ingen personlighet jeg blir kjent med, de blir som pappfigurer og kulisser. Heller ikke Hulda føler jeg at jeg fikk helt grep på som person - hvem hun er, hva hun mener om ting, hvordan hun ville være dersom jeg traff henne i person. Mulig jeg leste boka dprlig, men dette trakk iallfall ned en del for min del.

Ellers likte jeg jo boka veldig godt, og koste meg med flere smarte setninger og formuleringer, mye humor tross i såre temaer, smarte tanker, gode refleksjoner. Mye grubling uten svar -noe som i denne sammenhengen definitivt er riktig. Jeg liker også dybden i boka, og hvordan det vises at "barn med god oppvekst" - de som tilsynelatende har hatt det ganske greit - likevel kan ha sitt p bære på. I denne sammenhengen handler det om en mor som er såpass ufin og så uforutsigbar insin opptreden mot datteren at det i min mening bør kategoriseres som psykisk omsorgssvikt. Likevel føler jeg at NOE mangler uten at jeg helt kan sette fingeren på det, og dermed blir det ikke mer enn disse fire prikkene stjernene.

Årets 51. bok (=lydbok) er "Kjærlighetens galskap" av Matthew Quick.
Denne blei valgt utelukkende fordi eg har lyst å se filmen, men ikkje får meg til å gjere det utan å ha lese boka først. Det er ein av dei få uskrevne reglane eg har og regler skal jo faktisk følgjast. Særlig når det er sine eigne.
Trur eg hadde likt denne boka betre om eg las ho sjølv heller enn å høyre lydbok-versjonen. Rett og slett fordi stemmen gjer meg inntrykk av at hovedpersonen er sinna og gretten, nesten litt skummel, og også litt treig i pappen. Den ydmyke sida hans som skildrast i teksten blir dermed veldig merkelig for meg. Dei gjentatte brøla og heiaropa vert også rett og slett plagsomme og eit skikkeleg irritasjonsmoment

Har i år lest følgende av Murakami :
-Kafka on the Shore
-Norwegian Wood
-sputnik sweetheart
-The Windup Bird Chronicle

Har elsket alle sammen, men denne er nok den som har vekt minst begeistring. Elsket den lenge, men mot slutten datt eg litt av. Muligens min egen feil då eg las i ein periode med dårlig søvn og liten konsentrasjon slik at eg nok gjekk glipp av ein del og dermed gjekk meg litt vil. Frem til eg ramla av likte eg boka enormt godt. Kommer nok til å gå tilbake å lese denne ein gong til. Likte den nemlig såpass

Mykje mystikk, mykje humor, også ein del dybde. Originalt plott, som alltid med Murakami. Og særdeles sære og samstundes elskverdige karakterar. Til tider litt langdryg då ymse karakterer forteller sine livshistorier.

Dette blei ein veldig positiv overrasking, for eg hadde ikkje store forventingar etter å ha sett forsida (eit nærbilete av kyss mellom mann og kvinne...) Boka var også mykje betre enn kva eg førestilte meg etter å ha lese bakpå. Kva som fekk meg til å lese denne boka, anar eg ikkje, men er eg glad eg gjorde det for eg likte den kjempegodt! Her er både humor og alvor, kjensler i massevis, og også ein stemning prega av spenning knytta til kva som skal skje. Dette er det er kallar ein bok med dybde - om ein berre tenker litt etter så er det faktisk enormt mykje å hente i denne vesle boka.

Ho er også filmatisert, og eg likte faktisk filmen sjølv om den ikkje er så mykje å skrike hurra for. Hadde nok ikkje likt filmen like godt utan å ha lese boka først, men med boka nylig lest, og så godt likt, syntes eg det var veldig artig å sjå filmatiseringa.

Etter å ha lest over halve boka legger jeg den nå bort. Den gir meg ingenting annet en voksende utålmodighet hver gang jeg leser. Klarer ikke la meg rive med. Handlingen har svært lite handling i seg, det hele fremstår som en kronologisk oppramsing av minner og tanker. Ting fortelles for detaljert, for flatt, og foruten noen smarte formuleringer her og der finner jeg ikke noe som gir meg lyst til å lese mer. dessverre!!! For denne boka trodde jeg virkelig at skulle falle i smak. Og nettopp drrfor forsøkte jeg så lenge. Det er sjeldent jeg avbryter midt i en bok, men det gjør jeg altså nå.

"Show, don't tell" - akkurat det tror jeg at jeg savnet i denne boka. Mer bilder, mer plass til leseren å boltre seg med tanke på å få innblikk i følelser og livet til karakteren. Her ble alt fortalt og ikke "vist"

(leste den forresten på engelsk.)

• "The Melancholy Death of Oyster Boy & Other Stories" av Tim Burton.
  Dette er sjølvaste definisjonen på svart humor. Gjennomført lita bok med små historier som får ein til å smile. I tillegg til smart humor og originalitet i litervis, er språket smart, lyrisk, og oftest på rim. Lekre og enkle illustrasjoner trekker kvaliteten endå lenger opp. Ein skikkelig godbit!

Er nå ferdig med Murakamis Norwegian Wood og tror jaggu jeg har fått enda en favoritt. Fantastisk bok, og meget bra lest! Tror faktisk at denne topper Kafka on the Shore, da jeg stadig tenkte på denne boka selv når jeg ikke hørte på den, og fant enda flere anledninger enn før til å høre på lydbok-hver morgen mens jeg trakter kaffe, mens jeg vasker huset, henger opp klær, går omvei til jobb, løper, dupper i badekaret. Der jeg var, var også Norwegian Wood

-hørte denne på lydbok, lest på engelsk. Helt FANTASTISK!!!! Både innholdsmessig, men også med tanke på opplesning. Forskjellige stemmer, skikkelig innlevelse, og ja.. Nesten som et hørespill. Gledet meg hver gang jeg skulle gå til og fra jobb og gikk ekstra turer i denne perioden, utelukkende for å høre på.

Sær handling, vanvittig originalt, absolutt ingen "det har jeg hørt før" - stunder. Dette er virkelig en "må leses" - bok. (eller, høres... :))