Har lest alle Fossums kriminalromaner. Dette er favoritten! :-)

Mange artige og interessante fakta. Det som trekker ned er feil som forekommer i litt for stor hyppighet. Med enda større hyppighet forekommer stygge skrivefeil, både språklig slurvefeil, stavefeil, og dårlig oversettelse. Noen har ikke gjort jobben sin her, og for en språknerd som meg, ødelegger dette enormt for helhetsinntrykket. Bla er begrepet "statisk sett" brukt i stedet for "teoretisk sett" flere steder - dette i sammenheng med situasjoner som ikke har funnet sted.

Har med tiden oppdaga at jeg overhodet ikke er en Lucinda -fan. Av de bøkene jeg nå har lest av henne, er dette den som gav meg mest.

Hovland gjer det igjen: får hjartet til å blø varmt samstundes med at latteren får tunga til å kile. Sårt og trist, og vanvittig humoristisk. har om mogleg fått meg ein ny Hovland-favoritt.

Siri Østlis herlige romaner har enda til gode å skuffe meg. I denne boka treffer vi en knippe sjarmerende (noen mer så enn andre) karakterer og deres (store og mindre store) hverdagsproblemer. Mye humor. Akkurat nok alvor til at boka også er spennende. Elsker Å lese østli romaner etter å ha fullført tyngre lesestoff. En herlig avkobling ::-)

For ei perle!!! Må lesast. Sårt, svart, og samstundes skrive med humoren i behold. Ei jentes kamp mot eit spiseforstyrra helvetes, Skildra på nydeleg vis med originalt og lyrisk språk. Las heile den vesle boka i eit jafs (natt)

Skal være brutalt ærlig og si at jeg slet meg gjennom de første femti sidene. Men deretter løsnet det veldig. Kom inn i historien. Begynte å bli godt kjent med karakterene og tok meg selv i å glemme alt om tid og sted mens jeg leste. Lot meg engasjere av karakterene men savnet litt mer handling - selv om jeg jo innser at det ikke passer sånn uten videre i denne type bok. Dette er en bok en skal ha tålmodighet og lyst til å lese da det mangler den typiske konflikten og spenningskurven som ellers pleier å fengsle en leser. I denne boka er ikke mangelen av disse nødvendigvis en svakhet. Vi følger forfatteren og hennes mor den siste tiden før morens død og før innblikk I Annes oppvekst og i morens liv. Med et slikt utgangspunkt er det klart at handlingen blir litt "flat". Det til tross var boka absolutt leseverdig. Jeg koste meg, mellom det vonde, og måtte titt og ofte le litt oppgitt over lilehetstrekkene mellom moren og meg selv. "Knotter" - jeg trodde jeg var den eneste i hele verden som brydde meg om å holde dem rene

Sterkt undervurdert bok som jeg tror mange vil like. Sårt. Vondt. Originalt. Og uten at det blir sytete (hvilket d ofre gjør i "dramatiske" bøker) anbefales!

Beklager å seie det, men denne skuffa. Langdryg, forutsigbar og til tider keidsam. Av og til er det flott og på plass å bruke klisjéar - dette er ikkje eit slikt tilfelle. For mange klisjéar, for mykje kliss-klass.(Hilsen frøken gretten.)

Dess meir eg les av Hovland, dess mer trur eg at eg kanskje elsker han litt.

Lettlest underholdning, som alltid av denne forfatteren fikk boka meg til å le høyt flere ganger. Av alle Østlis romaner er dette, uten tvil, den jeg har likt best. Anbefales til dem som vil lese noe utelukkende for å kose seg og bli underholdt :-) Personlig liker jeg å lese denne type bøker etter å ha lest noe tyngre. En slags deload før neste bok.

Totalt ukjent forfatter for min del. Leste boka da jeg kom tilfeldig over en anbefaling. Kort sakt er dette boka for deg som vil ha noe annerledes, noe du ikke har lest noe liknende til ørten ganger før. Mye sårt, samtidig fortalt med litt humor gjennom fortellerens stemme (iallfall slik jeg tolket det). Boka starter med at vi møter to søsken som mister sin eneste slektning: faren. Hva skal de gjøre uten ham?! Og enda mer haltende: hva gjør man med en avdøde kropp? Kjøper kiste vel... Problemet er bare det at ingen av søsken har forlatt hjemmet sitt før. Noensinne.

Stort pluss for språkbruk som skiller seg ut - på en god måte

Som stor J.L Horst -fan, og etter å ha lest alle Wisting -bøkene, var jeg redd for å bli skuffet. Det ble jeg imidlertid ikke. Dette er en av mine favoritter om Wisting! (Jakthundene og Nøkkelvitnet ruver fremdeles på topp.)

Var litt nervøs... Redd for å bli skuffa etter å ha lest "Den eneste ene". Bekymringen viste seg å være fullstendig bortkastet. Den første boka jeg leste i år, blir mye sannsynlig den beste. Murstein til tross-sjeldent, sjeldent har jeg lest ut en bok fortere.

Akkurat som forrige gang jeg leste roman av Moyes, akket jeg meg gjennom bokas første tredjedel mens jeg irriterte meg over klisjeer, små tørr humor og setninger av typen: "Han hadde blå øyne og brunt hår...". Men så skjer det noe - jeg blir grepet av historien og glemmer alt dette jeg ikke liker. Engasjerende historie og herlig utvikling. Likevel blir det hele litt for "enkelt" for min smak. (Muligens skyldes den manglende begeistringen min at jeg rett før denne boka leste Tore Renbergs to bøker om hillevågsgjengen --noe det skal godt gjøres å leve opp til.)

I starten tenkte jeg at boka var litt oppskrytt, og jeg så for meg at teksten ville preges av klisjeer og forutsigbarhet formidlet gjennom veldig simpelt språk. Og det stemmer til en viss grad, for språket er enkelt, boka er lettlest, og jeg opplevde handlingen som veldig forutsigbar. Men, og dette er et stort MEN: etterhvert som jeg leste glemte jeg alt dette og nøt hvert kapittel. Handlingen er god, dialogene velskrevne, temaet er aktuelt, og trass i alvoret får smilemusklene kjørt seg. Alt i alt en veldig god leseropplevelse, og for min del et bevis på at en bok kan vokse på deg.

treeren er altså ganske sterk, kunne man trillet "+" & "-" ville den nok fått 3+, men siden jeg ikke er så veldig begeistret, heller ikke en god stund etter å ha lest boka, runder jeg ned heller enn opp og ender på en treer.

EDIT: Etter å ha lest 5 Jojo Moyes-bøker, sier jeg meg ferdig med denne forfatteren for nå. Syntes språket trekker ned, at klisjéene er litt for mange, jeg savner originalitet, og jeg syntes det hele blir litt overfladisk og forutsigbart. Dette betyr ikke at bøkene er dårlige, men disse tingene står i veien for å trille høyere terningkast enn tre pluss ➕. Og FOR MEG som leser er ikke dette attraktive egenskaper i en bok. Skjønner at mange liker bøkene, men de er virkelig ikke for meg

Gjennom disse noen og hundre små sidene får vi kreative og tid tider hysterisk morsomme betrakninger og beskrivelser av diverse øyeblikk fra fortellerens liv. Lettlest underholdning som jeg har fordelt utover uka og nytt hver eneste side. Ikke sjelden har jeg lest samme side flere ganger - ikke fordi jeg ikkje skjønner, men fordi jeg skjønner - ofte på flere måter. Originalt og kreativt, rett og slett en herlig liten bok.

Skjønner meg ikke på treningkastet 3. Selv vippet jeg mellom 4 og 5. Har lite erfaring i å lese lyrikk/dikt o.l, men uavhengig av erfaring var dette en god leseropplevelse.

Slukte den lille boken på en time - og den timen kunne blitt redusert til få minutter dersom jeg hadde lest for full tank. Poenget mitt er: at jeg bruke en hel time på de få ordene betyr at jeg nøt å lese boken, at den rørte meg på en slik måte at jeg ikke kunne rase gjennom den. (OG: ekstra poeng for rosa omslag ... hihi)

Og ja, jeg innrømmer det: jeg valgte denne boka på grunn av fargen. Etter å ha slukt den kan jeg bekrefte at den smakte like godt som den så ut. ‪#‎Sometimes‬: ‪#‎DoJudgeABookByItsCover‬

Denne boken handler i hylla "bøker som skuffet". Det gjorde den ikke fordi den var så fryktelig elendig at jeg akket meg gjennom den, men fordi jeg forventet med av Lindell da jeg har lest alle de andre bøkene i serien. Handlingen er spennende, språket bra, likevel ble jeg skuffet. Det ble rett og slett for mye. For mye av alt; av tomprat som ikke førte noe sted hen - som historien fint ville klart seg uten, med fordel til og med; en par unødvendig lange skildringer. Rett og slett langdrøyd. Jeg like ikke å kjede meg mens jeg leser, og det gjorde jeg dessverre innimellom. Likevel la jeg ikke boken vekk - så elendig er den jo ikke. Og hadde det vært en annen forfatter enn Lindell ville jeg kanskje ikke blitt like skuffet. Forventingene satte fallhøyden ganske høy allerede før boken ble åpnet.

Jeg irriterte meg også fryktelig over det vanvittige antallet semikolon. De er virkelig over alt. Hele tiden. Liker godt semikolon, bruker dem flittig selv; men; ikke; hele; tiden.

En bok som rett og slett bare må lese. Her får du ikke bare en engasjerende historie - den fortelles med ypperlig språk. Denne boken levde i tankene mine lenge etter den ble lukket. Eneste negative var at det var skikkelig nedtur å finne en ny bok etterpå.