Har i år lest følgende av Murakami :
-Kafka on the Shore
-Norwegian Wood
-sputnik sweetheart
-The Windup Bird Chronicle

Har elsket alle sammen, men denne er nok den som har vekt minst begeistring. Elsket den lenge, men mot slutten datt eg litt av. Muligens min egen feil då eg las i ein periode med dårlig søvn og liten konsentrasjon slik at eg nok gjekk glipp av ein del og dermed gjekk meg litt vil. Frem til eg ramla av likte eg boka enormt godt. Kommer nok til å gå tilbake å lese denne ein gong til. Likte den nemlig såpass

Mykje mystikk, mykje humor, også ein del dybde. Originalt plott, som alltid med Murakami. Og særdeles sære og samstundes elskverdige karakterar. Til tider litt langdryg då ymse karakterer forteller sine livshistorier.

Dette blei ein veldig positiv overrasking, for eg hadde ikkje store forventingar etter å ha sett forsida (eit nærbilete av kyss mellom mann og kvinne...) Boka var også mykje betre enn kva eg førestilte meg etter å ha lese bakpå. Kva som fekk meg til å lese denne boka, anar eg ikkje, men er eg glad eg gjorde det for eg likte den kjempegodt! Her er både humor og alvor, kjensler i massevis, og også ein stemning prega av spenning knytta til kva som skal skje. Dette er det er kallar ein bok med dybde - om ein berre tenker litt etter så er det faktisk enormt mykje å hente i denne vesle boka.

Ho er også filmatisert, og eg likte faktisk filmen sjølv om den ikkje er så mykje å skrike hurra for. Hadde nok ikkje likt filmen like godt utan å ha lese boka først, men med boka nylig lest, og så godt likt, syntes eg det var veldig artig å sjå filmatiseringa.

Etter å ha lest over halve boka legger jeg den nå bort. Den gir meg ingenting annet en voksende utålmodighet hver gang jeg leser. Klarer ikke la meg rive med. Handlingen har svært lite handling i seg, det hele fremstår som en kronologisk oppramsing av minner og tanker. Ting fortelles for detaljert, for flatt, og foruten noen smarte formuleringer her og der finner jeg ikke noe som gir meg lyst til å lese mer. dessverre!!! For denne boka trodde jeg virkelig at skulle falle i smak. Og nettopp drrfor forsøkte jeg så lenge. Det er sjeldent jeg avbryter midt i en bok, men det gjør jeg altså nå.

"Show, don't tell" - akkurat det tror jeg at jeg savnet i denne boka. Mer bilder, mer plass til leseren å boltre seg med tanke på å få innblikk i følelser og livet til karakteren. Her ble alt fortalt og ikke "vist"

(leste den forresten på engelsk.)

• "The Melancholy Death of Oyster Boy & Other Stories" av Tim Burton.
  Dette er sjølvaste definisjonen på svart humor. Gjennomført lita bok med små historier som får ein til å smile. I tillegg til smart humor og originalitet i litervis, er språket smart, lyrisk, og oftest på rim. Lekre og enkle illustrasjoner trekker kvaliteten endå lenger opp. Ein skikkelig godbit!

Er nå ferdig med Murakamis Norwegian Wood og tror jaggu jeg har fått enda en favoritt. Fantastisk bok, og meget bra lest! Tror faktisk at denne topper Kafka on the Shore, da jeg stadig tenkte på denne boka selv når jeg ikke hørte på den, og fant enda flere anledninger enn før til å høre på lydbok-hver morgen mens jeg trakter kaffe, mens jeg vasker huset, henger opp klær, går omvei til jobb, løper, dupper i badekaret. Der jeg var, var også Norwegian Wood

-hørte denne på lydbok, lest på engelsk. Helt FANTASTISK!!!! Både innholdsmessig, men også med tanke på opplesning. Forskjellige stemmer, skikkelig innlevelse, og ja.. Nesten som et hørespill. Gledet meg hver gang jeg skulle gå til og fra jobb og gikk ekstra turer i denne perioden, utelukkende for å høre på.

Sær handling, vanvittig originalt, absolutt ingen "det har jeg hørt før" - stunder. Dette er virkelig en "må leses" - bok. (eller, høres... :))

Siden jeg ikke har blitt bitt av Jojo Moyes-basillen slik - tilsynelatende - "alle" andre har, ville jeg gi henne ett siste forsøk. Språket har trukket ned opplevelsen av de andre bøkene jeg har lest av henne, og jeg bestemte meg derfor for å lese denne på originalspråket. Ei lita stund trodde jeg at det løste problemet, men så, etter omtrent 60 sider, fant jeg ut at nei, det er rett og slett bare slik at jeg ikke liker skrivemåten hennes. Det blir for mange klisjéer, litt for forutsigbart, litt for lite uventet handling, og litt for enkle fremstillinger av både tanker, følelser, og dybde. I alle bøkene har jeg tenkt at mye tekst med fordel kunne vært kuttet ut da ting ofte over-forklares. Ting som kunne blitt formidlet på 1-2 setninger får ofte et helt avsnitt, og akkurat dette er enda verre i denne boka enn i de andre. Kort sagt burde redigeringen vært betydelig strengere.

Særlig i denne boka savner jeg originalitet og nye elementer. Jeg mener - hvor mange ganger før har jeg ikke lest om hvordan hun traff ham: Han - en kunstner. Hun - en vakker kvinner han bare må male. Og vips! LOVE. Nå virker jeg kanskje kald og kynisk, det er ikke meningen. Jeg står likevel på mitt når jeg sier at dette er mer enn oppbrukt. Om en først skal ha med en maler som maler en kvinne og blir forelsket, så kan en iallfall finne på NOE nytt.

Vurderte flere ganger å legge bort boka da jeg har hylla full av bøker jeg vil sluke. Men så får jeg det liksom ikke til, så noe har engasjert meg nok til å fullføre (om enn så vidt). At jeg fullførte har nok også sammenheng med at jeg føler meg forpliktet til å lese ferdig da jeg er vandt til å fullføre før jeg starter på noe nytt - uansett om det er snakk om bok eller andre prosjekter. Dette var min fjerde bok, og meget sannsynlig også den siste, av Jojo Moyes.

Eg er svært begeistra for språket, og for fleire av refleksjonane. Men trass i det blei eg lei. Den lilla boka på knappe 90 sider blei ganske så lang for min del då det er lite handling og mykje prat. Innser at det gjerne er litt av poenget, men for min del blei dette rett og slett for flatt. Sakna spennibgskurve og utvikling av historia. Sakna sant og seie historie i det heile tatt. Dette var meir som ein lang oppramsing av hovedpersonens tankar og kvardag. Heldigvis skrive på flott språk, ol ikkje anna. Vurderte å trille ein firer, for det er mykje smarte og artige formuleringar her som har fått meg til å trekke på smilet, og gruble litt over all slags småting i livet. Likevel blir rett og slett handlinga for tynn, sytest eg

Godt mulig det berre er eg som er gretten, men når eg higer etter å bli ferdig med ei bok berre for å kunne finne ei anna, så får eg meg ikkje til å gje høgre terningkast enn tre. Tre pluss, sidan språket trekker veldig opp.

Vi følger to karakterer i denne boka - Molly på 17 og ei gammal dame, Vivian, på 91. Dei treffer kvarandre då Molly får samfunnsstraff og soner timane sine ved å hjelpe Vivian å rydde på loftet. Vi følger Molly i no-tida; hennar konfliktar med fosterforeldrene, skulen og kjærasten. No-tids handlinga brytes opp av tilbakeblikk/innblikk i Vivians oppvekst, og vi oppdager at dei to vidt forskjellige karakterane har ein del til felles likevel.

Sjølv om historia er god, satt eg med ei kjensle av å ha høyrt det før. Ikkje akkurat denne historia, men noko liknande. Trøblete tenåring treffer ein karakter som tilsynelatende er hennar reine motsetning, for deretter å vise seg å ha ein del til felles likevel. Og den tøffe tenåringen er ikkje egentlig så tøff, men har satt opp ein tøff fasade, og allereie no vil eg skrive "blablablabla...." så dette er brukt opp så til dei grader i andre bøker. Likevel likte eg jo boka...så det er ikkje heilt bom sjølv om det ikkje er nytt og uforutsigbart. Det som trekker litt opp for min del, er at eg fekk lært litt om både Irland og USA, og korleis det faktisk var på denne tida - historie fortalt via fiksjon kan gå begge veger: det kan bli belærande og treigt, eller det kan tilføre boka verdi. Her er det utvilsamt sistnevnte som teller.

Eg høyrte denne på lydbok og likte ikkje så godt fortellerstemmen, dessverre ... så det er kanskje mulig at eg ville hava på ein firar om eg hadde lese boka sjølv, men det er slett ikkje sikkert. Eg likte boka, eg tok meg sjølv i å gå omveger heim frå jobb for å høyre litt ekstra, så dette er absolutt ei leseverdig bok. Ein sterk trear, altså.

Dette må vere definisjonen på "lettlest". På den gode typen lettlest. Etter å ha lese fleire lange, og somme ganske tunge, bøker var dette midt i blinken lesestoff. Eg sit og humrar for meg sjølv mens eg ler, fordi replikkane er herlige og ekte. Samstundes som boka er rein underhaldning, kan ein finne djupare meining i det heile også - dersom ein vil, meiner eg.

Likte godt at så mykje blei fortalt via så få ord - for dette er ei lita bok på mindre enn 100 sider, og det med stor tekst og mykje "luft" på kvar side.

Så kort oppsummert; humor, litt alvor, smart språk, likandes karakterar. Ei lita unik perle av ei bok. (Hadde eg hatt klappe-emojis tilgjengeleg, ville eg brukt dei i overflod no)

Flott bok. Verdt å lese. Får likevel ikkje høgre terningkast då eg syntest den blei litt for treig, i mangel på betre ord. Alt er interessant, det er ikkje det, men eg trur kanskje det er mangelen på ei spenningskurve som trekker det heile litt ned for min del. Litt for mykje "prat"og tankar, litt for lite som skjer - sjølv om eg mens eg skriv dette ikkje heil skjønner kvifor eg skriv dette då det faktisk skjer ganske mykje. Så eg får heller sei at; til tross for alle småhendingane, blir det litt flatt og treigt.

Det eg liker veldig godt er språket. Originalt språk, ikkje ein einaste klisjé, smarte replikkar og formuleringer. Ikkje overdrivne skildringar.likar også at det fortelles på ei slik måte at ein vert kjend med begge partane i forholdet. Temaet sorg, og også terror då dette refererer til 22. juli, er også eit spennande tema å lese om. Ein får god innsikt i sorgen etter at sjokket er over, korleis sorgen er der heile tida, at den ikkje forsvinn men endrar karakter. Også sorgens effekt på mennesker og relasjonene dei imellom

Vi følger ekteparet Otto og Sofie gjennom sju dagar i august. Sju dager med ein rekke småhendigar som verkar ubetydeleg, men som viser seg å få større betydning for livene deira enn kva ein skulle tru.

Mi første bok av John Grisham og definitivt ikkje den siste. Minner meg litt om Conneley og MacDermid sine bøker, sjølv om dette er noko heilt anna og forfatteren har si eiga stemme og historie å fortelle. Altså, om ein er fan av Conneley og Val MacDermid så vil nok også disse bøkene kunne falle i smak. :) er alt i gang med ny bok av Grisham og storkoser meg med den gode gammeldagse anti-helten

Sjølv om eg likte boka får eg meg ikkje til å gje ho høgare terningkast enn fire. Ein sterk firar, for å presisere. Veit ikkje heilt kva som hindrer femmaren, men noko er det.. Kanskje er det berre sjangeren, det er sjeldan eg les krim og thrillere som får meir enn fire av meg. Anbefaler absolutt boka:)

Denne mannen kan skrive, det er det ingen tvil om. Men, det alene er ikke nok, og for min del forsvant handlingen i et overflod av ord. Underholdene, tankevekkende, men litt for lite handling og spennibgskurve til at jeg leste lenge sammenhengende. Derfor en treer, klarte rett og slett ikke å la meg engasjere

Herlig miks av humor, alvor og nostalgi. Tanker en noe mot villig kjenner seg igjen i. Språkbruken er også upåklagelig og løfter boka mange hakk.
Det er sjeldent jeg leser så lange bøker uten å kjenne et snev av utålmodighet eller iver etter å bli ferdig, rett og slett fordi lange bøker ofte er unødvendig langdryge. Med denne boka koste jeg meg derimot gjennom det hele og var oppriktig lei meg da den tok slutt. Trøster meg med at jeg nå kan se TV-serie basert på boka, som jeg ikke en gang visste om før nylig. Kommer garantert til å lese mer av Johan Harstad

Ingen poeng i å gjenta det som alt er blitt sagt om innhald og handling. Vil betre nevne at det einaste som gjer at eg trillar ein firer og ikkje femmer er språket, det trekker ned. I mi meining skal ein femmar-bok verr solid i både språk og plott. Her var det mykje bra og eg likte boka, men språket lever ikkje opp til det eg forventer av ein femmar-bok. Sterk 4 pluss :-)

Jeg likte ikke denne! Føles veldig rart ut ikke å like den når "alle" andre elsker den, og coveret er fylt med lovord. Mislikte den ikke, heller - men sitter ikke igjen med noe annet enn iver etter å begynne på ny bok.

Syntes heller ikke språket var "poetisk", slik mange anmeldere sier at det er - jeg syntes det var veldig monotont. "... føles som om", "... kjennes som om"<-- går igjen hele tiden, flere ganger i nesten hvert avsnitt. Føler meg litt "slem" som skriver dette, men jeg syntes ikke at boken levde opp til forventningene en får av coveret.

Hørte omtrent 1/3 av denne på lydbok og så orket jeg ikke mer. Irriterte meg over Elsa, dessverre. Ble litt for nye klokskap og spydigheter og litt for lite "barn" i henne til at jeg fant karakteren troverdig. Syntes også det ble i overkant mye snakk om fantasilandet (selv om dette viser seg å ha en viss sammenheng med kommende handling er det fortsatt mer enn "nødvendig") og jeg mistet rett og slett tålmodigheten

Ettersom jeg ikke fullførte boka, lar jeg være å trille terning

Ser ikke noe poeng i å gjenta alt som andre allerede har sagt. Nøyer meg derfor med en tilføyelse : dette er den type bok en blir oppriktig lei seg for at tar slutt, og etterpå er det vanskelig å kjipt å finne en ny bok å lese fordi en vet at den ikke kommet til å overgå, eller en gang tilsvare, det er nettopp har lest. Anbefales på det varmeste, med andre ord

Grua meg. Var redd for å bli skuffa. Om det var dei lave forventingene som gjorde det eller ei, vet jeg ikke, men boka falt i smak. Veldig i smak. Likte denne bedre enn både Den ene pluss ene og Et helt halvt år.

Tror jeg likte denne bedre fordi jeg følte at jeg fikk en bedre forståelse for hvem Louisa er som person. Det ble enklere å bry seg henne og dermed også hele historien. Syntes også språket var bedre da det ikke var samme type unødvendig språkbruk som i Den ene pluss ene - setninger av type: "han hadde blå øyne og en brun skjorte på seg..." Humoren er på plass og heldigvis litt mindre tørr her enn i de tidligere bøkene. Alt i alt en god leseopplevelse som har snudd synet mitt litt hva gjelder Jojo Moyes bøker.

Klassisk Hovland. Altså strålande!
Artig med noko "nytt" blant dei vanlege elementa hans : ein slags parallellhistorie som foregår heilt uavhengig av kvarandre og med vidt forskjellige fortellarstil, den eine ei slags dagbok og den andre som ein meir typisk Hovland - fortellar.

Artige, originale karakterer. Skarp og smart humor. Herlege dialoger. Og alt saman fortalt med flytende lett språk

Gler meg til neste Ragnar-bok. (Jau , vi er på fornamn no. Har eg bestemt.)