Tankevekkende essays og småstubber om kulturforskjeller og hvordan de gjør hverdagen vanskelig for både nordmenn og innvandrere som ønsker å nærme seg hverandre og etter hvert forstå hverandre.

Etter tittelen på boka ventet jeg meg en humoristisk vinkling, men der ble jeg skuffet. Det er vel slik jeg har hørt det fra flere utlendinger i Norge: De har lært å beherske språket bortimot perfekt, men humor-koden er mye vanskeligere å knekke!

Peter Shaffer døde for noen dager siden, 90 år gammel. Sjelden har jeg vært så trollbundet av en teaterforestilling som den gangen jeg opplevde Equus på en scene i London.

Aktuelt i nyhetene fra siste uke: Personer fra det lulesamiske miljøet i Tysfjord har stått fram og vitnet om stygge overgrep begått av mennesker fra den norske befolkningen. Myndighetene ønsker å komme til bunns i disse sakene, men den læstadianske menigheten, som har kjent til mye av dette, nekter å hjelpe politiet i etterforskningen.

Tilfeldighetene ville at Saltbingen nå lå på toppen av lesebunken min. I kjølvannet av det som nylig er kommet fram i lyset, ble det en vond leseopplevelse, dog ikke uten vakre, poetiske og humoristiske partier.

Romanen utspiller seg på femti- og sekstitallet og skildrer livet hos en samefamilie, som sliter med å holde hodet over vannet, og som i tillegg til helseplager og næringssorger må finne seg i stadige krenkelser og trakassering fra "norskingene". Nok en gang får vi bekreftet hvor skammelig minoritetsgrupper er blitt behandlet i dette landet, både av myndigheter og av flertallsbefolkningen, helt fram til i dag.

Boka ble utgitt i 1981, og forfatteren kommer sjøl fra Tysfjord. Det er altså ingen grunn til å tvile på at han har gitt en etterrettelig framstilling av lulesamenes tilværelse. Selve tittelen, sammenholdt med handlingen, gir ymt om det som nå er i nyhetsbildet.

Andre verdenskrig går mot slutten, og i konsentrasjonsleiren Mellern kan tusener av fanger og vokterne deres høre fronten rykke stadig nærmere. Vi blir kjent med en del enkeltindivider fra begge gruppene og følger dem gjennom den siste måneden fram til leiren blir befridd av de allierte.

Fangene er utsultet og svake; dødstallene stiger daglig, men noen få har fortsatt styrke til å organisere små, effektive sabotasjeaksjoner og overlevelsestiltak. Det er en del av disse fangene vi blir nærmere kjent med.

Grusomhetene i leiren beskrives uten omsvøp, nærmest følelsesløst. Likevel var det dette som gjorde mest inntrykk på meg mens jeg leste. Det virket helt naturlig å framstille leirlivet på denne måten: Etter år i et slikt miljø er må det være umulig å bevare et normalt følelsesliv. Men i møtet med navngitte enkeltindivider oppdager vi likevel menneskeligheten under overflaten.
SS-personellet, derimot, er jevnt over skildret nokså unyansert: Autoritetstro og brutale.

Spenningen i boka er bygd opp rundt spørsmålet om hvorvidt disse navngitte fangene greier å holde ut og overleve fram til de allierte overtar leiren. Og når vil SS-folkene innrømme at krigen er tapt?

Boka kom ut i 1952, og språket er noe gammelmodig, men lettlest.

Hvem kunne ha forestilt seg at man skulle bli så oppslukt av ei bok om ei bru? Kanskje fordi Ivo Andric her har gitt oss en uovertruffen leksjon i Balkan-historie sett fra grasrota. Romanen handler om folket i den bosniske byen Visjegrad gjennom en periode på vel 400 år, fra de var undersåtter i det osmanske imperiet og fram til utbruddet av første verdenskrig.

I Visjegrad lever mennesker fra ulike kulturer og religioner side om side: Her er tyrkere, bosniere, sigøynere, jøder, grekere og ungarere, mennesker med røtter over store deler av det osmanske riket.

Vi blir kjent med et knippe enkeltmennesker og deres tanker, ord og gjerninger, glimtvis opp gjennom historien, fra det enkle bonde- og handelssamfunnet, gjennom østerriksk okkupasjon og innføring av fremmede skikker og forordninger, teknisk utvikling og utdanning av ungdommen, nye ideer og ideologier, økende mistenksomhet overfor sambygdinger, nabolandsbyer og naboland - helt til alt rakner i 1914.

Brua, som har ligget som et stødig fundament under hele romanen, sprenges i filler, og kaos overtar arenaen. Som vi vet, skulle det ta lang tid før området ble noenlunde stabilt igjen. Fortsatt ulmer det nok under overflaten - et folk som til de grader er blitt skaltet og valtet med gjennom flere hundreår, glemmer ikke så lett. (Men brua er gjenoppbygd!)

En meget tankevekkende fortelling. Dette var mitt første møte med Ivo Andric. Nå starter jakten på Konsulene - den må da kunne oppdrives på et antikvariat?

Tor Åge Bringsværds fortellinger fra fjerne tider er alltid en fryd å lese, enten vi reiser bakover eller forover i tid. I Kalifens gave er vi tilbake i tida omkring år 800, og bakteppet er Karl den Stores forsøk på å etablere en allianse med den legendariske kalifen i Bagdad, Harun al-Rashid. Jøden Isak, den eneste av "frier"-delegasjonen som kommer velberget fram til Bagdad, får i oppdrag å bringe kalifens gave hjem til kong Karl. Gaven er elefanten Abul-Abbas.

Romanen er basert på en virkelig hendelse: Karl den Store fikk faktisk en hvit elefant i gave fra kalifen. Ut fra svært sparsomme kilder har Bringsværd diktet troverdige detaljer og personskildringer. Vi blir med på den strabasiøse reisen over sjø og land og får oppleve det særegne vennskapet som oppstår mellom Isak og elefanten. Den lune, varme fortellerstemmen og det muntlige, hverdagslige språket gjør dette til en nytelse å lese!

Bringsværd er en av dem som bekrefter Sigrid Undsets ord om "menneskenes hjerter" som alltid er de samme.

Det eneste aberet ved denne boka: Vi forlater reisefølget rett før de tar fatt på den siste etappen over Alpene. Jeg skulle gjerne ha fulgt med helt til Aachen, der Isak må skilles fra elefanten.

Etter noen hundre sider med høyst alderdommelig Dostojevskij-oversettelse møtte jeg (lese)veggen. Behovet for enkelt språk og snill humor ble akutt. Et søk i "skal lese"-hylla brakte for dagen denne perlen fra barndommen, som jeg reddet fra bibliotekets utrenskinger for ei tid siden.

Det ble et hjertelig gjensyn med skikkelsene jeg hadde så stor glede av for seksti år siden eller mer! Språket (utgitt i 1907!) er saktens vel så alderdommelig som hos Dostojevskij , men så befriende folkelig likevel. Barnebøkene til Barbra Ring er morsomme, usentimentale og velsignet fri for moralismen som ofte preget barnelitteraturen i "gamle dager". Jeg har hatt ei av de triveligste lesestundene på lenge! Av rein gjensynsglede flesker jeg til med en femmer.

Denne har jeg nå avbrutt. Ikke fordi den er uinteressant, men fordi samtalene i stor grad dreier seg om bøker jeg ikke har lest ennå. Oates er en forfatter jeg setter høyt, men hun har vært utrolig produktiv gjennom sin lange karriere, så mye av forfatterskapet er fortsatt ukjent for meg. Kanskje jeg gjenopptar samtalene med Stig Björkman ved en ny korsveg.

Hva var det med denne boka som traff meg rett i hjerterøttene? Kanskje gjenkjennelsen? Jeg gledet meg til å bli pensjonist, etter å ha vært styrt av kalender og klokke i alle år siden tidlig barndom. Omsider skulle jeg gjøre hva jeg ville, når jeg ville. Ingen timeplaner, ingen pålagte oppgaver.

Gaute Heivolls bestefar derimot, har planer for hva han skal gjøre etter 34 år på skinnene mellom Oslo og Stavanger: Han skal male, og sammen med kona skal han gjøre den perfekte hagen enda mer perfekt. Og så går det ikke som han har planlagt. Han finner seg ikke til rette i en ustrukturert tilværelse. Hver dag lytter han etter Stavanger-toget og sjekker om det er i rute. Omgangsformene i hjemmet fortsetter på rutinemessig vis. Og framfor alt blir det ikke slik han har tenkt med den etterlengtede hobbyen: Han oppdager at maleriene hans ikke holder mål.

Bildet dirret svakt. Det var som å sveve et stykke over vannet, under
ham skummet bølgene så vidt. Da han foldet kameraet sammen, sto det
med ett isnende klart for ham: Han kom aldri til å male mer.

Heivolls bestemor er kanskje framstilt som en bifigur, men for meg blir hun nøkkelen til hele handlingen. Egentlig er det henne bestefaren har lengtet hjem til hver gang han stiger av toget; også den siste gangen. Men det at de nå skal holde hverandre med selskap hele døgnet, fører ikke til fornyet fellesskap. Når tvilen og tungsinnet melder seg, blir det ikke snakket om. Begge vil skåne den andre for det som er vondt og vanskelig.

For den som ikke er hageelsker, kan jeg forstå at alle hageskildringene fortoner seg litt kjedelige. For meg var de en fryd å lese. Heivoll har fått sin første sekser fra meg.

Etter mange utdanningsår i Sveits og USA kom Azar Nafisi hjem til Iran i 1979, til et samfunn hun ikke kjente igjen. Revolusjonen var i gang og ayatollah-styret festet grepet. Hun underviste ved universitetet i Teheran i flere år, en jobb som krevde at hun gikk på akkord med en god del av sine egne verdier. Da hun til slutt fikk nok av restriksjoner, sladder og sneversyn blant studenter og kollegaer, sa hun takk for seg, men inviterte sju av sine kvinnelige studenter til «litteraturklubb» en gang i uka hjemme i huset sitt.

Dette ble et fristed for dem alle, der de kunne være seg sjøl, vikle av seg chador og sjal, og fritt diskutere bøker som ikke ble betraktet som stuereine av de iranske myndighetene. Vi får høre om jentenes bakgrunn, livet deres under og etter revolusjonen og krigen mot Irak, forelskelser, ekteskap og skilsmisser, men framfor alt er det bøker som står i fokus.

Jeg synes Nafisi er best når hun snakker om bøker. Hennes omtale av Nabokovs Lolita gjorde at jeg trolig må lese boka om igjen, og hun beskriver spenningen mellom Elizabeth og Mr. Darcy i Stolthet og fordom på en måte som ga meg en stor aha-opplevelse.

Når jeg ikke gir mer enn terningkast fire, er det fordi jeg synes persongalleriet blir for omfattende. Det bidrar til å trekke oppmerksomheten bort fra de mest sentrale skikkelsene.
Oversetteren har gjort en bra jobb, men burde lære seg at det ikke heter «å stille spørsmålstegn ved ---«. Dette uttrykket forekom så hyppig at det begynte å forstyrre konsentrasjonen min etter hvert.

"(...) en morsom, spennende og psykologisk inntrengende bok for alle som har et forhold til rus og vin", sier forlaget om denne boka, som består av foredrag som ble trykt og utgitt i 1889, og som først nå er oversatt til norsk, etter hva jeg forstår. Det mest interessante for meg ble Finn Skårderuds forord, Ånden i flasken; resten av boka var stadig gjentatte selvfølgeligheter og mye synsing, av og til med noen gode formuleringer. Ingen minneverdig leseopplevelse.

Det er ikke alt som tåler tidens tann. Gjenlesing av de to første bøkene i denne trilogien ga meg bare fryd og glede. Denne siste bar preg av mye drøvtygging, mens klisjeene kom som perler på ei snor. Likevel: Alt i alt ble det et trivelig gjensyn med Ken og hestene hans.

I forordet til denne vesle romanen/novellaen skriver Louis Aragon (sannsynligvis oversatte han dette til fransk i sin tid): "For meg er Dsjamilja den vakreste kjærlighetshistorien jeg noensinne har lest." Jeg er langt på veg enig med Aragon. I tillegg til en vakker historie om to som elsker hverandre er boka gjennomsyret av kjærlighet til landskap, slekt og tradisjoner.

Året er 1943, scenen er et kollektivbruk i Kirgisia. Fortelleren er den femten år gamle Seit; tittelpersonen Dsjamilja er hans svigerinne, gift med Seits eldre bror som er ute i krigen. Seit, Dsjamilja og den mutte og innesluttede Danijar får i oppdrag å transportere korn til nærmeste jernbanestasjon, hvor det skal sendes videre til de tapre soldatene ved fronten.

Likegyldigheten i forholdet mellom Dsjamilja og Danijar er påtatt, skal det vise seg en kveld da de er på veg hjemover fra stasjonen. Dsjamilja nynner på en sang og utfordrer også Danijar til å synge. Han vegrer seg først, men tør opp litt etter litt og stemmer i. Her er litt av Seits beskrivelse:

Hvis jeg bare hadde kunnet gjengi Danijars sang! Det fantes nesten
ikke ord i den, uten ord lot den menneskets veldige sjel komme til
uttrykk. Ikke før - og heller aldri siden - har jeg hørt en slik sang:
Den var verken kirgisisk eller kazakisk, men hadde motiver fra begge
folkeslag i seg. Danijars sang eide det beste i disse grannefolks
melodier; han flettet dem sammen i en eneste uforlignelig sang. Det
var steppenes og fjellenes sang som tonet, en sang som i det ene
øyeblikk klangfullt steg i høyden som de kirgisiske fjell og i neste
bredte seg fritt og vidt ut lik den kazakiske steppe.

Danijar og Dsjamilja har et fellesskap som Seit ikke forstår, men som han instinktivt oppfatter. Han er forelsket i sin vakre svigerinne på tenåringers vis, men skjønner at forholdet mellom henne og Danijar er noe helt annet og dypere enn en ungdomsforelskelse.

Hvordan det ender, er egentlig uinteressant. I løpet av de 101 sidene i boka ble jeg også forelsket. At Dang Van Ty har strødd ut små xylografier gjennom hele boka, gjorde opplevelsen enda bedre.

Mitt første møte med Tsjingiz Ajtmatov var Og dagen varer lengre enn et århundre. Jeg falt pladask. Siden har jeg lest flere av bøkene hans, men denne hadde jeg ikke hørt om før den dukket opp på Bokbuas nyhetsliste for noen uker siden. Happy accident. Sekser på terningen.

Når jeg åpner ei bok av Paasilinna, regner jeg med å få servert noen timers fornøyelig sludder, et besynderlig persongalleri og en del beske beskrivelser av urimeligheter i samfunnet. Denne boka innfridde ikke forventningene mine i så måte.

Antti Kokkoluoto bli hjulpet til verden i 1918 av ei jordmor som påstår å være synsk, så opptakten er saktens lovende nok. Denne jordmora "ser" hvor lenge Antti kommer til å leve; hun kan sågar fastsette dødsdatoen hans. Da Antti opp gjennom barndommen og ungdommen har hatt flaks og kommet helskinnet ut av en rekke kritiske situasjoner, begynner han så smått å tro på spådommen, og etter hvert betrakter han seg som udødelig fram til den fastsatte dagen.

Anttis far, landhandleren, blir en velholden mann takket være klok forvaltning av et enormt parti smuglersprit - og dermed er det egentlig slutt på det burleske. Slik fortellingen om Antti er lagt opp, må den nødvendigvis ta for seg de dramatiske periodene i finsk historie, og her synes jeg Paasilinna blir nokså tannløs. Verken borgerkrigen, vinterkrigen eller fortsettelseskrigen er beskrevet på forfatterens karakteristiske, lattervekkende måte. (Kanskje dette fortsatt er såpass traumatisk blant finnene at han ikke har våget å harselere?)

Det er mulig jeg er urettferdig mot Paasilinna, men den seriøse sida av nyere finsk historie har f.eks. Väinö Linna og Kjell Westö gjort langt mer levende. Overtydelige hint til president Kekkonens angivelige kvinnehistorier gjør ikke boka mer interessant. Og slutten kunne man jo gjette seg til på et tidlig tidspunkt.

Arto Paasilinna: Bli ved din lest. Gå tilbake til de ulende møllerne og de senile landmålerne!

Boka kom som gratis "vedlegg" til en postsending fra en nettbutikk. Gratisbøker er i seg sjøl litt mistenkelig, men når boka først var kommet i hus, tok jeg fatt med friskt mot, av to grunner:
1) Handlingen var lagt til Engeløya i Steigen, et vakkert stykke nordnorsk natur, og
2) Såkalte "serier" har jeg ikke gitt meg i kast med tidligere. Nye sjangre er kanskje verd et forsøk, tenkte jeg vel.

Der tok jeg feil. Bortsett fra at replikkvekslingene i boka foregikk på en slags ubestemmelig nordlandsdialekt, kunne dette ha utspilt seg hvor som helst. Og serier skal jeg fortsatt holde meg unna. Såpeopera mellom to (bløte) permer. Lagt opp slik at ingen av de løse trådene i handlingen får noe feste - det må man vente med til neste bok, eller kanskje bok nr. 37. Jeg gremmes.

Så var jeg i mål med Nordstjernetrilogien. Nesten vemodig å sette Sønner av et folk tilbake i bokhylla. Väinö Linna har holdt meg trollbundet gjennom tre bind, der finsk historie fra forrige århundreskifte fram til slutten av andre verdenskrig danner bakteppe.

Vi følger familien Koskela og sambygdingene deres fra husmannskår, gjennom reformer, borgerkrig, bitterhet, Lappo-bevegelse, forsoning, vinterkrig, fortsettelseskrig og fram til freden og resignasjonen senker seg over bygda, der alle har mistet sønner, venner, naboer og kjente.

Her blir vi grundig kjent med bakgrunnen til Vilho Koskela, en av de få framtredende personene i Ukjent soldat, som interessant nok ble gitt ut før denne trilogien. Linna har gått tilbake i historien og skildret makt og avmakt hos storfolk og småfolk gjennom et halvsekel som kulminerte med nederlaget i Karelen.

Jeg sørget sammen med Vilhos foreldre, Elina og Akseli, som mistet tre av sine fire sønner i disse kampene. Likevel er ikke dette noen sentimental familiekrønike; Linna greier å holde en nøktern og til tider barsk humoristisk tone som gjennomsyrer hele verket. Fortellergrepet er mesterlig, persongalleriet mangfoldig og troverdig, og skildringen av livet på bygda er til dels kostelig og gjenkjennbart!

Sønner av et folk får et ubetinget terningkast seks fra meg.

Ingvar Moes radiokåserier, framført på lun og underfundig Etne-dialekt, var alltid en fornøyelse å høre på. Den samme underfundigheten går igjen i lyrikken hans, for eksempel i diktet der han vil så løktastolpefrø. Derfor ble denne boka en skuffelse. Vandrehistorier man har hørt utallige ganger før, blir ikke bedre selv om man omsetter dem til etnemål.

Sarah Lark vet antakelig mye om New Zealands historie. Hun vet også en god del om saueavl, hesteraser og sikkert mye annet. Det kunne ha blitt en forrykende roman av all denne kunnskapen, men det ble det ikke. På tross av et fascinerende bakteppe er dette en "dameroman" (unnskyld uttrykket, damer; jeg fant ikke noe tilsvarende i farta) i ordets verste forstand. Et persongalleri uten nyanser; der de brutale, slemme, dumme og udugelige med tid og stunder, og med forutsigbare virkemidler, fjernes fra historien slik at gode, sterke og modige kvinner endelig kan få leve ut sin godhet, sin styrke og sitt mot. Og få den de egentlig elsker. Nei og nei.

Rolf Theil fortjener så avgjort et høyere terningkast enn den treeren jeg har landet på, for så mye interessant viten mellom to permer har jeg sjelden vært borti tidligere. Dessverre må jeg tilstå at jeg har glemt det meste allerede. Vanligvis har jeg stor sans både for språk og for "unyttig kunnskap", men her ble det for mange detaljer å holde rede på. Morsomt mens jeg leste, men minneverdig? Ikke for meg, som ikke engang greier å huske gode vitser. Skal man ha noe varig utbytte av denne boka, bør man nok være langt mer enn gjennomsnittlig språkinteressert, og i tillegg lese svært sakte og kryssjekke svært ofte. Det er ikke min favoritt-lesemåte. Men: Muligens tar jeg boka fram igjen med tid og stunder hvis jeg føler behov for litt kuriøse språk-, natur- og kultursammenkoblinger.

Dette er den andre boka i Linnas "Nordstjerne-trilogi". I den første ble vi presentert for husmannen Jussi Koskela og hans familie. Her er det neste generasjon Koskela som står i sentrum, men omgivelsene og relasjonene i nabolaget er de samme: tjenestefolk og husmenn "mot" sjøleiende bønder. Første verdenskrig bryter ut, fattigdommen i Finland griper om seg, og konfliktene i samfunnet tilspisses. Jussis sønn Akseli, som helt fra barndommen har vært en "sint, ung mann", peker seg ut som en selvskreven leder for proletarene i hjembygda.
Boka gir til dels rå skildringer fra opptakten til borgerkrigen, selve krigen og tida etterpå, da et stort antall "røde" ble vilkårlig fengslet, utsultet og henrettet, men Linna veksler mellom å berette fra krigsscenene, fra fangeleirene og fra hverdagslivet hjemme i bygda, alt like usentimentalt og av og til med ramsalt humor.

Mens jeg leste, tenkte jeg litt på Kjell Westös Der vi engang gikk - han forteller også om denne perioden i finsk historie. Men hans personer er byfolk, mens Linna holder seg til landsbygda. Hvilken side han stiller seg på, er det ingen tvil om, men han greier likevel å nyansere en del av persongalleriet sitt. Mange av de "røde" er langt fra mors beste barn, og en del av de "hvite" handler faktisk ut fra fornuftige motiver.

Det er nærmest beundringsverdig at dette nabofolket vårt greier å stå fram som en samlet nasjon etter alt de har vært gjennom. Jeg gleder meg til den siste boka - der blir det kanskje noen hint om forsoningsprosessen?