Dette er den andre boka i Linnas "Nordstjerne-trilogi". I den første ble vi presentert for husmannen Jussi Koskela og hans familie. Her er det neste generasjon Koskela som står i sentrum, men omgivelsene og relasjonene i nabolaget er de samme: tjenestefolk og husmenn "mot" sjøleiende bønder. Første verdenskrig bryter ut, fattigdommen i Finland griper om seg, og konfliktene i samfunnet tilspisses. Jussis sønn Akseli, som helt fra barndommen har vært en "sint, ung mann", peker seg ut som en selvskreven leder for proletarene i hjembygda.
Boka gir til dels rå skildringer fra opptakten til borgerkrigen, selve krigen og tida etterpå, da et stort antall "røde" ble vilkårlig fengslet, utsultet og henrettet, men Linna veksler mellom å berette fra krigsscenene, fra fangeleirene og fra hverdagslivet hjemme i bygda, alt like usentimentalt og av og til med ramsalt humor.

Mens jeg leste, tenkte jeg litt på Kjell Westös Der vi engang gikk - han forteller også om denne perioden i finsk historie. Men hans personer er byfolk, mens Linna holder seg til landsbygda. Hvilken side han stiller seg på, er det ingen tvil om, men han greier likevel å nyansere en del av persongalleriet sitt. Mange av de "røde" er langt fra mors beste barn, og en del av de "hvite" handler faktisk ut fra fornuftige motiver.

Det er nærmest beundringsverdig at dette nabofolket vårt greier å stå fram som en samlet nasjon etter alt de har vært gjennom. Jeg gleder meg til den siste boka - der blir det kanskje noen hint om forsoningsprosessen?