Mine kunnskaper om verden utvides stadig! Fra historiepensum husker vi India som «juvelen i kronen» til den britiske monarken, vi husker selvstendigheten, utskillelsen av Vest- og Øst-Pakistan, som etter hvert ble to separate stater. Vi har også hørt om hvilke omfattende folkeforflytninger denne utviklingen førte med seg: Hinduer fra Pakistan til India, muslimer fra India til Pakistan og seinere Bangladesh. Men det var mange forflytninger etter det.

Handlingen i denne romanen er lagt til Sundarbans innerst i Bengalbukta, der Ganges, Meghna og Bramaputra møtes og danner verdens største elvedelta. Her er det ingen grense mellom elv og hav, og de utallige øyene påvirkes, formes og omformes av det kraftige tidevannet.
Her bor Fokir, analfabeten som kjenner vannveiene ut og inn, hit kommer Piya for å kartlegge sjeldne elvedelfiner, og hit kommer Kanai for å lese sin onkels siste nedtegnelser.

Hele handlingen i Tidevannslandet er bygd opp omkring onkelens beretning om en gruppe flyktninger fra Bangladesh. De ble først samlet i leirer, men mange av dem flyktet videre til Sundarbans og slo seg ned på øya Morichjhapi, uten myndighetenes tillatelse. «Storsamfunnet» besluttet etter kort tid å drive disse «okkupantene» vekk fra øya. Det ble satt inn politi og militære, og øya ble isolert fra omverdenen, med det resultat at hundrevis av nybyggerne døde, noen som følge av skudd fra politiet, andre av sult og sykdom. Resten ble fjernet fra øya med makt og sendt tilbake til leirene. Dette skjedde i 1979.(!)

De konkrete fakta om denne hendelsen er visst aldri kommet fram i lyset. Indiske myndigheter forsøkte å avdramatisere episoden, men Amitav Ghosh omtaler den som «Morichjhapi-massakren» og har spunnet en spennende nåtidsfortelling rundt dette. Vi får del i kjærlighet, sjalusi, farlig farvann, mektige og idylliske naturopplevelser, overtro, framtidsdrømmer, fremmedgjøring og menneskers vilje til å klore seg fast der de har røttene sine.

Amitav Ghosh er en forfatter jeg har stor sans for. I denne boka er han kanskje litt mer "doserende" enn i de bøkene jeg har lest tidligere, men jeg fikk et godt bilde av et område i verden som var ganske ukjent for meg fra før.

I begynnelsen var kjerret, grevet – og Jussi.

Slik innleder Väinö Linna sin første bok i «Nordstjernen-trilogien». Under samlesinga av Linnas Ukjent soldat var det noen som grov seg litt dypere ned i forfatterskapet og oppdaget denne trilogien, som jeg nå har lest første del av. En 470 siders skildring av det finske bondelandet fra forrige århundreskifte og fram til 1915, da sosialistene inntok Landdagen og fikk gjennomført reformer i jordbrukssamfunnet.

Jussi er hovedperson i første del av boka; han er tjenestegutt i prestegården og får overtalt «gamleprosten» til å la ham rydde seg en husmannsplass på prestegårdens grunn. Med løfte om å få beholde den jorda han rydder. Skriftlige forsikringer om at han har «rett» til denne plassen, skjems han for å be om, men rydder seg et bruk som vekker oppsikt i bygda. Noen mener han er stormannsgal, andre ser med beundring på hva han får til. Plassen får navnet Koskela etter den fossen Jussi måtte renske for å få grøftet myra skikkelig.

Men så får sognet ny prest, og Jussi er med ett på lik linje med alle andre husmenn: Trusselen om utkastelse lurer alltid i kulissene. Etter hvert utvikler samfunnet seg, skredderen Halme går i bresjen og skolerer bygdefolket politisk. Boka slutter optimistisk: Landdagen opphever gårdeieres rett til å kaste ut husmennene sine, og sosialistenes forsamlingshus, bygd på dugnad, innvies med bryllupet mellom Jussis sønn Akseli og nabojenta Elina. Men med litt kjennskap til Finlands historie vet man at framtida neppe blir noen dans på roser. Sluttorda legger kanskje opp til fortsettelsen: Finnlands sommer er vakker. Men kort.

Linna gir oss tilstrekkelig innsikt i det store bakteppet med Russland som «overherre», men fortellingen hans handler om enkeltmennesker: Undertrykte og undertrykkere, slitere og dovenpelser, oppdragere og disipler, sjarlataner og hedersfolk. Situasjonskomikk og humor preger store deler av fortellingen - jeg gleder meg til neste bind Opprør.

Siegfried Lenz er en forfatter jeg har hatt stor glede av. Både Tysktime og Ekserserplass er for eksempel bøker jeg setter stor pris på og tar fram en og annen gang med lange mellomrom. Denne boka, Landesbühne, har jeg akkurat lest på svensk (finnes ikke i norsk oversettelse, og jeg er ikke god nok i tysk til å få med meg nyanser). Den svenske tittelen (Vilken teater!) var jeg bare sånn passelig begeistret for. Men det handler altså om teater. Og fengsel.

Ei teatergruppe holder forestilling i fengselets kantine. Fortelleren (professoren) og cellekameraten Hannes greier, sammen med en håndfull medfanger, å stikke av i bilen til gruppa. Det hele minner litt om en Paasilinna-historie, men bare til å begynne med. Riktignok ligger det jo mye alvor mellom linjene hos Paasilinna , men hos Lenz ligger alvoret på et litt annet plan: Visst blir rømlingene tatt og ført tilbake til fengselet etter en periode på frifot, men er det ikke egentlig det de ønsker innerst inne? Og i så fall hvorfor?

Som en skjebnens ironi kommer den selvsamme teatergruppa på besøk ei stund etter at rømlingene er vendt tilbake - med forestillingen Mens vi venter på Godot!

Ei lita flis av ei bok (nærmest bare en lang novelle) som ga meg mange tanker!

Litterære feinschmeckere får ha meg unnskyldt: Stendhals Rødt og svart ble ingen epokegjørende leseopplevelse for meg. Interessant, naturligvis, siden forfatteren visstnok var en pioner i den europeiske romankunsten, men ellers dørgende kjedelig. En forviklingshistorie om den unge Julien Sorel, som vokser opp i en familie av analfabeter, men selv er så enestående lese- og skrivefør at han blir huslærer hos borgermesteren og forfører borgermesterinnen. Han blir siden sendt på presteseminar og avanserer deretter til sekretær for en fornem adelsmann - og blir forført av adelsfrøkenen. Etter intriger og sammensvergelser blir han innhentet av fortida og reagerer såpass uklokt at han ender sine dager et hode kortere.

Dette tror jeg ikke på. Trass i at forståsegpåere mener romanen gir et godt tidsbilde av Frankrike omkring 1830, blir persongalleriet for meg bare tegneseriefigurer. Julien sukker over at de militæres storhetstid er over, jesuittene infiltrerer og intrigerer, dueller utkjempes (og duellantene blir bestevenner etterpå), og høygravide adelsdamer stresser omkring for å påvirke advokater, dommere og juryer. Har man ei ledig stund på dagen, skriver man åtte siders brev fulle av høytflygende floskler, og markiens sekretær drar på reise med lommene fulle av pistoler.

En del av scenene er komiske (utilsiktet?) - blant annet får vi flere detaljerte beskrivelser av hvordan man ved hjelp av en stige kan skaffe seg nattlig tilgang til sin hemmelige elskerinne.

Stendhal skal sjøl ha sagt at han skrev for "et lykkelig mindretall". Jeg er nok ikke blant dem.

Romanen ble utgitt i 1958 og beskriver tilværelsen i det sørlige Australia etter den tredje verdenskrigen, en kjernefysisk krig som skal ha blitt utkjempet på meget kort tid rundt midten av 1960-tallet. Hele den nordlige halvkulen er mennesketom, og radioaktiviteten brer seg langsomt sørover - menneskene i romanen vet at de bare har kort tid igjen før katastrofen innhenter dem også.

En dyster framtidsroman, med andre ord, men de fleste av personene vi blir kjent med her, lar seg ikke overmanne av dommedagstanker. De fortsetter livene sine så normalt de kan, noen fordi de skyver ubehaget fra seg, andre helt bevisst for ikke å miste all menneskelighet.

Nå vet vi jo at denne krigen ikke har funnet sted, så det er vanskelig å snakke om troverdighet når det gjelder fakta og hendelsesforløp. Når det gjelder persongalleriet, er det litt for godt til å være troverdig, synes jeg. En del mennesker ville utvilsomt ha latt seg synke ned i fortvilelse og passivitet; Nevil Shute kunne godt ha introdusert noen av disse også i historien.

Hva gjør man når en lang hytteferie går mot slutten, godværet holder seg og bunken med uleste bøker er borte? Jo, man saumfarer bokhyllene etter "gammelt nytt". I hyttebiblioteket mitt har jeg både likt og ulikt; noe har stått der så lenge at det nesten er blitt usynlig. Men i år fant jeg igjen Einar Økland i hylla. Økland - tja, er ikke han en temmelig utdatert gammel raddis fra den gangen man bare "måtte" lese progressiv litteratur?

Nei. Snøsteinen er ei samling av fortellinger om barn, foreldre, naboer og venner, fra ei tid vi husker, vi som har levd ei stund. Velsignet fri for moralisering og pekefinger, med hverdagslige opplevelser og små og store gleder og sorger. Trivelig lesestoff!

Leon Uris var svært populær i sin tid, - spesielt huskes han kanskje for romanen Exodus, som handler om jødisk innvandring til Palestina før staten Israel var et faktum. I Hadji tar han historien et hakk videre og skildrer forholdene rundt opprettelsen av den nye staten.

Dette er en merkverdig konstruksjon av en roman. "Jeg"-personen Ishmael er en ung muslimsk gutt som forteller hva som skjedde med familien og samfunnet hans i denne perioden, men i tillegg er Uris selv den allvitende fortelleren som gir oss historieforelesninger og skildringer av begivenheter som ikke hører naturlig hjemme i Ishmaels beretning.

Leon Uris var sjøl jødisk og gjorde ingen hemmelighet av sine sionistiske sympatier. Likevel synes jeg det er påfallende at han så seint som i 1984 tegnet et så stereotypt bilde av "arabere" som han kaller den muslimske befolkningen i området. Alt i alt en skuffelse - terningen falt på en treer hos meg. Når jeg likevel velger å fortsette på bind 2, er det fordi jeg gjerne vil ha med meg resten av Ishmaels historie.

Sara Lidman i originalspråk er som poesi. Ikke spesielt lett tilgjengelig for en som ellers leser lite svensk, men språket passer til historien om Linda Ståhl og Björn Ceder, som begge sliter med ulykkelig kjærlighet.

Elgjakt i nordsvenske skoger. Et sjumanns sammensveiset jaktlag pluss en selvbedt gjestejeger. En ulykksalig hendelse dagen før jakta preger alle jegerne - de er alle medskyldige i ulykken og prøver på ulikt vis å takle sin egen og hverandres skyldfølelse.

Kerstin Ekman er en av mine yndlingsforfattere - blant annet fordi hun skildrer mennesket i naturen på en slik måte at man ser, hører og lukter omgivelsene. Her gjør hun det igjen. I tillegg får vi en spennende historie om skyld, samvittighet, makt, avmakt og lojalitet, og vi får en påminnelse om hvor vanskelig det er å bevare en hemmelighet når man er mange som deler den.

Nei. Dette ble for skrudd for meg. Karikerte hovedpersoner og oppkonstruert historie.

Jeg var en hund etter krim i mange år, og setter fremdeles pris på et velskrevet mysterium, så hvorfor har jeg ikke lest denne boka før? Det var i alle fall med forventning jeg gikk løs på Philip Marlowes kritikerroste erindringer. Men klassikerstatus til tross: Denne traff meg ikke hjemme. Plottet virket konstruert, språket var spekket med oppfinnsomme kjekkas-uttrykk, dialogene bestod altfor ofte av usannsynlig lange enkeltreplikker - tja, i det hele tatt: Dette trodde jeg ikke på.

Av en eller annen grunn har jeg ubevisst forestilt meg Joyce Carol Oates som et yngre menneske, trass i at jeg burde vite bedre. Kanskje det skyldes at hun først ble utgitt i norsk oversettelse etter flere tiår med suksess i hjemlandet. Jeg har tidligere lest Graverens datter, Niagara og Blond, og er nettopp ferdig med historien om hvordan hun taklet sjokket og sorgen da ektemannen plutselig døde.

Jeg har ikke vært i en slik situasjon sjøl, men kan naturligvis forestille meg at en del av reaksjonene hennes er ganske vanlige når man mister noen etter et langt og lykkelig ekteskap. Samtidig virket en del følelser, tanker og handlemåter tidvis litt fremmede for meg.

Men så var da også dette et ekteskap litt utenom det vanlige: Disse to var barnløse, hadde delt hjemmeliv og yrkesliv og knapt nok vært fra hverandre verken dag eller natt gjennom nesten femti år - et nærmest symbiotisk forhold der begge er fullstendig avhengig av den andre i alle livets situasjoner. I dagene og ukene etter dødsfallet er det en altoverskyggende tanke i Joyces bevissthet: "Hvordan kan JEG leve når HAN ikke lever?" Selvmordsfantasier får altså en framtredende plass i fortellingen, men takket være et nettverk av gode venner blir det aldri aktuelt å gjøre tankene om til handling.

Dette kunne lett ha blitt litt klamt, men når Joyce begynner å nøste opp livet med Ray for å hente fram og tviholde på lykken hun er blitt fratatt, må hun etter hvert erkjenne at de begge har hatt sine egne rom der den andre ikke fikk innpass.

Og hun lever fremdeles -!

En fascinerende erindringsbok, ifølge Oates sjøl delvis skrevet som terapi. Litt usammenhengende språk; det må ha vært tøft for oversetteren å jobbe seg gjennom ufullstendige setninger, innskudd og plutselige strøtanker. Saktens kan man vel unnskylde at det blir noen språk-glipper når råmaterialet er såpass "porøst".

Halvveis i ferien gikk det som det pleier: All medbrakt litteratur var brukt opp. Men i de fleste hotellresepsjoner fins det nå et bibliotek. Eller hva man nå skal kalle disse hyllene med etterlatte bøker fra tidligere gjester. Vanligvis er det langt mellom lyspunktene der, og finner man noe som ser interessant ut, er det enten på finsk eller nederlandsk. Men denne gangen fant jeg faktisk etter hvert et par bøker som viste seg å være riktig så lesverdige - blant annet denne. Forfatteren hadde jeg aldri hørt om før, og min terning-femmer KAN skyldes at jeg var nokså desperat etter først å ha pløyd gjennom noen intetsigende fjolleromaner. At Trinidad var et helt nytt bekjentskap for meg, kan vel også ha spilt en rolle.

Her handler det om et ungt europeisk (engelsk/fransk) ektepar som flytter til Trinidad midt på femtitallet fordi mannen har fått et tre års engasjement i den britiske administrasjonen der. HAN er fascinert av landet og har mer eller mindre tenkt å bli der, mens HUN frastøtes av samfunnsforhold, klasseskiller, raseskiller og klima og er innstilt på å reise "hjem" så snart de tre åra er over.

Ekteparet opplever omveltningene i Trinidads historie, veien til uavhengighet med alle dens sideveier og blindveier, håp, skuffelser og frustrasjoner, alt sett gjennom HENNES øyne.

En original og vakker kjærlighetshistorie uten de vanlige klisjeene!

En frisk og annerledes stemme i den norske helsedebatten. Gid vi hadde mange flere medisinere av hans kaliber!