Jeg må bekjenne at denne boka ble et problem for meg. Ikke fordi den var vanskelig eller direkte dårlig, men fordi den ikke klarte å viske ut de snart seksti år gamle bildene som fremdeles lever i hodet mitt: Den yndefulle Audrey Hepburn som stolprer rundt i regnet og leter etter katten sin. Og den trofaste George Peppard som omfavner både henne og katten, til smektende toner av Moon River.

Mens filmen var en komedie med mørke undertoner, er boka er en tragedie med muntre overtoner. I denne novellaen har Audrey Hepburn ingen plass. Jeg har lest meg til at Truman Capote var misfornøyd med filmversjonen, dels på grunn av den avvikende slutten, men også fordi han helst ville hatt Marilyn Monroe i hovedrollen.

De andre rollene i filmen husker jeg bare vagt, men det er jo litt morsomt at Holly Golightlys "venninne" i boka, Mag, annonserer sitt nylig inngåtte ekteskap under fullt navn: Miss Margaret Thatcher Fitzhue Wildwood! Capote skreiv denne novellaen i 1958, da "jernkvinnen" allerede var på full fart inn i parlamentet. Pussig sammentreff eller bevisst navnevalg? Capote har ikke framstilt Miss Wildwood særlig sympatisk.

Jeg får tenke meg gjennom handling og personbeskrivelse en gang til, men foreløpig synes jeg det er generøst av meg å gi terningkast fire. Og det skyldes verken forfatteren eller oversetteren, som begge har levert godt og flytende språk. Her må jeg kanskje heller skylde på regissøren Blake Edwards, som gav meg bilder jeg ikke får ut av hodet..

Det finnes ingen null på terningen, så en ener får duge som bevis på at jeg har lest boka. Greit nok å ta opp temaer som homofili, flyktningpolitikk, ungdomstristesse, familievold og politifolks privatliv, men her tar det aldeles overhånd og drukner selve kriminalgåten. I tillegg får vi en 1600-talls-historie der forbindelsen til nåtidsdramaet er så søkt at det er helt pinlig.

Jeg har etter hvert lest ganske mange bøker med handling fra muslimske samfunn og med kvinner som hovedpersoner, og jeg mener fortsatt at det er viktig å sette seg inn i levesett, tenkemåte og samfunnsutvikling i slike samfunn. Men noen av disse bøkene mangler den litterære kvaliteten som skal til for å kunne kalles god litteratur. Dette er en av dem. Nadia Hashimi er født i USA av afghanske foreldre, og har trolig solid grunnlag for å skildre kvinneliv i Afghanistan i nåtid og fortid.

Men hun vil altfor mye. I store deler av boka graver hun seg ned i detaljer som ofte gjentar seg gang på gang og setter leserens tålmodighet på store prøver. Det er ikke nødvendig å mate leseren med teskje gang etter gang! I tillegg er synsvinklene noe forvirrende enkelte ganger, og setningsbygning og språk ganske repeterende. Jeg mistenker også oversetteren for å ha gått seg vill i syntaksen noen ganger.

De to historiene som er "sammenflettet" skildrer livet til to kvinner født med hundre års mellomrom, og vi forstår at i de mindre moderne områdene i landet har ikke kvinnelivet forandret seg vesentlig på disse hundre åra. Men de to historiene er så like at det faktisk blir kjedelig. Jeg må tilstå at jeg skumleste store deler av boka.

Det oppmuntrende ved "nåtidsfortellingen" var at hovedpersonen "kvinnet" seg opp og rømte til et krisesenter. Hvordan det gikk videre, vites ikke.

Sorry, her ble det bare en treer.

Det er underlig å lese en biografi der hovedpersonen nesten ikke er til stede. Espen Søbye har gjort grundig research, men bare funnet noen få holdepunkter som er direkte relatert til Kathe: Fødselsdato, navn på familiemedlemmer, bosteder, skoler, ferier o.l. Kathe sjøl må vi lete oss fram til mellom linjene. Vi får derimot ganske detaljerte beskrivelser av "utvendige" hendelser og kan hele tida forestille oss hvilken effekt disse må ha hatt på Kathes liv.

En sterk beretning om et skammelig kapittel i norgeshistorien.

Det er litt merkelig å lese en hel roman om et fenomen man har hørt om hele livet og tror man vet noe om. Dette var noe helt annet enn det jeg hadde ventet meg. Jeg trodde det meste av handlingen utspilte seg i skumle omgivelser i Transylvania, men der tok jeg altså feil.

Svært spennende fortelling, men altfor lang etter min smak. Alle samtaler og skildringer blir tværet ut i så små detaljer at det blir irriterende - jeg nøyer meg med en treer her.

Jeg har lest mange gode bøker dette året (pluss noen halvgode og noen dårlige), men da jeg var ferdig med Den som ser, var jeg både "shaken" og "stirred" og måtte hente fram 2018-leselista og sjekke hvor mange seksere jeg har kastet hittil, og om de eventuelt burde endres så Herbjørg Wassmo fikk trone aleine på toppen. Jeg har aldri vært slepphendt med toppkarakterer, men akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde hatt en jukseterning med både sjuere og åttere.

Hva var det som tok så heftig tak i meg i denne boka? Stikkord: Sanselige naturopplevelser, traurige familiedramaer, menneskenes frihetslengsel, melodrama, vare og vakre dialoger, kjærlighet og svik, underbevissthetens skjulte logikk - jeg har i alle fall vært trollbundet av livet etter Dina og Reinsnes, nå i Kjøbenhavn og på Strandstedet.

Skulle så gjerne visst hva som siden skjedde med Benjamin, Anna, Joakim og Peder. Det håper jeg inderlig at forfatteren også tenker på. Skynd deg, Herbjørg - skriv mer!

Det er mye rart man grafser til seg i farta fra en kasse med billige bruktbøker. Denne tok jeg med meg hjem fordi jeg aldri hadde lest noe av en montenegrinsk forfatter før - og når oversetteren var selveste Jens Bjørneboe, tenkte jeg det borget for en viss kvalitet. Der tok jeg feil.

1943: Italienerne har okkupert en småby i Montenegro. De er under stadig press fra partisaner i området, og verdensnyhetene forteller at både de og deres allierte er på vei mot nederlaget. Både soldater og befal prøver å døyve redselen med fyll og hor, som beskrives i nitide detaljer gjennom hele boka. Det ble for mye for meg.

Bjørneboe har oversatt etter en tysk utgave fra 1965 - hvem den tyske oversetteren er, har forlaget glemt å informere om. Den norske oversettelsen er ikke spesielt vellykket språklig sett; om det skyldes originalen, den ukjente tyskeren eller Jens Bjørneboe, skal være usagt.

Denne boka anbefaler jeg ikke.

Nei å nei, for en tragedie! Og da mener jeg ikke historien, skjønt den er tragisk nok. Jeg snakker om dårlig språk, springende komposisjon, gjentakelser, langtekkelige skildringer, overtydelige detaljer. Det språklige kan til dels skyldes oversetteren - hun bommer ofte på da/når, de/dem og liknende grammatikkregler, men originalteksten kan heller ikke ha vært noe språklig mesterverk.
Historien kunne ha blitt både spennende og rørende, men jeg ble så distrahert at jeg gikk glipp av en bra leseopplevelse. Dette var bare trist.

I flere år har jeg observert at denne boka figurerer på lister over bøker man absolutt må lese før man dør. Nå har jeg omsider lest den og burde dermed glede meg over å ha rettet på denne avsindige bristen i min dannelse. I stedet gremmer jeg meg over å ha kasta bort timevis på dette sludderet. Morsom, javisst, men de fleste morsomhetene er så krampaktige at det nærmest blir umorsomt og pinlig. Nå vil jeg ned på jorda igjen.

Peer Hultberg var en aldeles ukjent forfatter for meg inntil for et par måneder siden, da RandiLeser foreslo romanen Byen og Verden som felleslesing i Kjells lesesirkel. Hennes presentasjon, pluss det faktum at den innbrakte forfatteren litteraturprisen fra Nordisk råd, fikk meg til å bestille den – og den er nå lest.

«En roman i hundre tekster» er undertittelen, og det er en ganske pussig roman. Den har ingen begynnelse eller slutt, ingen kronologi og ingen hovedperson, men et nesten uoverskuelig persongalleri. Her er det selve byen Viborg som forteller om innbyggerne sine.

I de hundre tekstene skildres enkeltskjebner eller familiehistorier fra et helt århundre.I hovedsak holder vi oss i byens borger- og småborgerskap; bare unntaksvis dukker det opp bipersoner fra bondestanden eller arbeiderklassen. Fortelleren er det kollektive, allvitende «vi», som kjenner alle detaljer i småbyen og tar oss med inn bak kulissene. Gjennom hele romanen gir fortellemåten en ironisk distanse til dem det fortelles om, og forfatteren faller aldri for fristelsen til å bli sentimental eller uttrykke sympatier og antipatier. Her leser vi om sneversynthet, nedlatenhet, skyld, skam, løgn, misunnelse, grådighet og mistenksomhet. Penger, rang og anseelse betyr alt i dette samfunnet, mens drifter og begjær skal skjules.

Språket er fornøyelig, nærmest litt dickensk – i små innskudd og bisetninger lar forfatteren personene sjøl indirekte komme til orde med detaljer som avslører både fordommer og edle motiver, der de unntaksvis finnes.

Takk for tipset, Randi!

Så var man ferdig med slektskrøniken fra Hoem. Denne ble for meg den svakeste av de fire bøkene. Mange steder ser det ut som forfatteren har slekta si som målgruppe og ikke det allmenne publikum. Fire generasjoner med tallrike barneflokker blir omfangsrikt etter hvert, og Edvard Hoem har tydeligvis satt seg fore å omtale alle ved navns nevnelse. Da får det hele et preg av slektsregister og blir bare distraherende for meg som leser.

I denne boka har Hoem i stor grad støttet seg på levende kilder, og det virker som han har tatt med alle anekdoter og hendelser han har fått referert, uansett hvilken betydning de har for helheten. Etter den tredje boka hadde jeg vel mine mistanker om hvilken vei det gikk, men dette ble likevel mer utflytende enn jeg hadde ventet.

Jeg har lest en merkelig blanding av roman og sakprosa. Per Olov Enquist er jo kjent for å bedrive sjangerblanding, men så påfallende som her har jeg ikke opplevd det i de bøkene jeg tidligere har lest av han.

Dette er en sønns beretning om sin far, arbeideren og sleggekasteren, som etter en solid idrettskarriere ble grepet i juks og utstøtt. Men hvorfor? Sønnen – «Sekundanten» – griper enhver anledning til å påpeke at faren mer enn noe annet var et hederlig og lojalt menneske. Men lojalitet er ikke ufarlig, og her handler det om en person som står på kollektivets side. Det er slik jukset blir forklart: Det er felleskapets resultater som gjelder, ikke den enkeltes heder og ære.

Denne livshistorien er verken kronologisk eller rett på sak. Sønnen plukker detaljer og sekvenser fra farens liv og vever dem inn i tanker omkring arbeiderbevegelsen og idrettsbevegelsen. Det han finner er en lengsel etter en arena der man kan føle tilhørighet og mening. Idrett og politikk kan skape begge deler, noen ganger i så stor grad at det er verd å jukse for å få innpass
.
Boka handler mye om solidaritet og lojalitet. Enquist skriver vakkert og poetisk, særlig i barndomsbildene, der sønnen minnes seg sjøl og forholdet til faren. I andre sekvenser blir det mer kronglete, spesielt der fortelleren filosoferer over idrettens politiske rolle.

Enquist bruker mye plass på å sette sleggekasterens skjebne inn i en større politisk sammenheng. Jeg må tilstå at disse lange partiene ble noe langdryge for meg. Hadde jeg vært umåtelig interessert i idrett, ville jeg kanskje ha sett annerledes på det?

Kjernehistorien er både vakker og hjerteskjærende: Her er en far, en mor, en lillebror, etter hvert også en avstandskjæreste som utfordrer hovedpersonens syn på idrettens rolle. En del av problemstillingene fortoner seg vel litt utdaterte i dag, og gjorde det sannsynligvis også da boka ble skrevet. Men Sekundanten er langt fra uaktuell: I idretten jukses det som aldri før – og en del av de som jukser, kan meget vel mistenkes for å ha et «fellesskap» i ryggen.

Jeg har alltid med meg for lite lesestoff når jeg drar på ferie, og de siste feriedagene saumfarer jeg hotellbiblioteket for å finne noe lesverdig. Så også denne gangen. Og etter å ha slukt en vrimmel av særdeles lett (og rask-)lest løkkeskrift og fjas oppdaget jeg plutselig Stemmen av Eva Ramm bortgjemt på nederste hylle.

Denne forfatteren har jeg hittil bare forbundet med Støv på hjernen, men etter noen sider av Stemmen demret det for meg at jeg kanskje hadde hørt dette forfatternavnet i andre sammenhenger. Det krevde research, naturligvis. Og eureka: Eva Ramm har vært en aktiv deltaker i samfunnsdebatten fra 1950-tallet og fram til i dag! Bokproduksjonen hennes omfatter både skjønn- og faglitteratur; det sistnevnte mest innen psykologi, som var fagområdet hennes, der hun etter hvert utviklet sitt eget syn på menneskets psyke: Kort og meget forenklet forklart er vi alle utstyrt med flere personligheter, som alle bør framelskes i stedet for å undertrykkes.

Hovedpersonen i denne romanen "hører stemmer" som får han til å se tilværelsen i et nytt lys, og i godt voksen alder velger han å forlate det livet han er blitt presset inn i av religion og samfunnsmoral. Et års tid lever han som uteligger og boms, men en tilfeldighet gjør at han i en kort periode blir "tatt vare på" i en psykiatrisk institusjon. Resten av boka består av diskusjoner mellom "stemmene", pasienten, kona hans, sønnen hans, legen og psykologen. Pluss et fyldig, forklarende etterord av forfatteren.

Feministen Eva Ramm brukte humor som våpen i Støv på hjernen. I Stemmen er det ikke mye igjen av humoren. Dialogene er flate, og forkynnelsen tar overhånd.

Sammenholdt med det jeg nå vet om forfatteren, må jeg medgi at temaet er viktig og interessant, men romanen som sådan får likevel ikke mer enn terningkast 3 fra meg. Det er ikke alle korstog som egner seg i romanform.

Boka handler om Nina og Stefan, som begge er fanget i et nett de ikke har styrke til å bryte seg ut av. Nina, ung og bondsk, rømmer til København og blir tatt hånd om av Stefan, ung og lovende teaterregissør. Nina elsker kjærligheten, Stefan elsker skjønnheten - til de grader at han skyver fra seg alt som i hans øyne er uestetisk. To bonsai-trær som blir kuttet, beskåret og frisert for å passe inn i det miljøet Stefan ønsker å tilhøre. Begge har drifter og begjær, og mens Stefan lever ut sine "nattsider" i skjul, blir Nina værende altfor lenge i et skinn-ekteskap hun til slutt greier å bryte ut av. Men selv etter flere tiår som anerkjent forfatter har hun ikke greid å bryte båndene som knytter dem sammen, og trår til med hjelp hver gang Stefan ber om det.

Dette er en grim historie om sjølbedrag og undertrykkelse. Synsvinkelen veksler mellom Nina og Stefan, slik at vi får del i begges bakgrunn og til en viss grad kan forstå hvorfor de begge har latt seg "amputere". Jeg lot meg rive med av handlingen og ville gitt denne boka en femmer, om det ikke hadde vært for en parallellhistorie som bare virket forstyrrende på helheten. Det endte med en firer.

Dette er den siste boka i "Sofia-trilogien". Simen Linde har mistet Sofia, og etter hvert mister han også jobben som sjefsredaktør. Men har han dermed mistet fotfestet i tilværelsen? Romanen er gåtefull. Simen gleder seg fortsatt over det han opplever - eller gjør han egentlig det? Han har venner og ikke minst kvinner han finner attraktive - eller kanskje ikke? Han observerer og iakttar, skriver kronikker og takler kinkige situasjoner med sindighet og handlekraft. Han får flashbacks tilbake til tidligere opplevelser, og Sofia er fremdeles et intenst nærvær i bevisstheten hans, sammen med drømmer om traner, pingviner, løver og gamle elskere.

Det er vanskelig å få tak på Simen. Han glir unna gjennom hele romanen, og det er kanskje det som har vært meningen fra Øystein Lønns side. Det er også vanskelig å definere hvorfor denne romanen gjør så sterkt inntrykk. Kanskje fordi det plettfrie språket og den "svevende" skrivestilen kler historien helt perfekt? En annerledes kjærlighetsroman er det i alle fall. Øystein Lønn fortjener mer oppmerksomhet enn mange andre i norsk samtidslitteratur!

Stakkars Krister Larsen. Naiv, impulsiv, sjølrettferdig og redd. Iblant glimter han til med innsikt og lynskarpe observasjoner, men greier sjelden å bruke dem til noe konstruktivt. "Ikke mitt ansvar, ikke min skyld."

Kristers personbeskrivelser er tidvis hylende morsomme, både når det gjelder framtoning og væremåte. Noen hver kan nok kjenne igjen en del av mennesketypene som får sitt pass påskrevet.

Mange av oss kjenner en og annen Krister Larsen - fra utsida. Kyrre Andreassen viser oss innsida. Nært, sårt og tankevekkende.

Først var det Pengegaloppen, siden kom den ene "folkelige" landeplaga etter den andre, om å "stelle pent med kjerringa", om "den beste bilen i væl'a" og andre morsomheter. Det gikk mange år før det demret for meg at Sandbeck hadde ei mer lyrisk side. Nå har jeg oppdaget at han også kan skrive romaner. Alt han har skrevet, skal være knyttet til oppvekst og liv i Østerdalen, har jeg lest et sted. En del av bøkene om Påsån er skrevet for barn, men noen er verdifulle bidrag til voksenlitteraturen, for eksempel denne.

Dette er den første "voksenboka" jeg har lest om Påsån, og den ga faktisk mersmak. Vi er i åra før og etter 1930, og her skildres sosiale forhold i skogsbygda, bygdedyret, arbeidsledighet og framveksten av arbeiderbevegelsen med konflikter i ymse avskygninger. Alt sett fra ståstedet til Påsån, som vi følger fra tiårsalderen fram til han avslutter folkeskolen. Han er en drømmer og vil helst bli fiolinist, men føler seg utafor fellesskapet. At faren hans er en av de toneangivende "røde" gjør ikke saken bedre.

Det beste med denne boka er skrivestilen. Gjennomført dialektbruk i en slik grad at jeg av og til måtte gjette meg til enkeltord og vendinger, men nøkternt og usentimentalt framstilt og samtidig med en snert av ironi og humor som jeg storkoste meg med. Varm og nær skildring av familien i Myra, som trass i stadige pengesorger og framtidsfrykt makter å skape et godt hjem. Nå skal jeg prøve å finne Fy skam deg, som (kanskje?) er den første av disse erindringene fra Påsån.

Garasjesalg burde man kanskje benytte seg av oftere - det kan bidra til utvidelse av ens horisont! Denne boka plukket jeg med meg litt på måfå - det var blitt glissent i "skal lese"-hylla mi, og en roman om Vincent van Gogh til 20 kroner var jo uansett et varp. Forfatteren Irving Stone hadde jeg aldri hørt om, men etter rask gugling visste jeg at han var amerikaner, levde fra 1903 til 1989 og tydeligvis hadde "biografisk fiksjon" som spesialitet. Foruten gjennombruddsromanen om van Gogh skrev han romaner om blant andre Pissarro, Michelangelo, Freud, Jack London og Charles Darwin. Flere av disse er filmet.

Vincent van Gogh regnes i dag blant de store fornyerne i verdenskunsten. Han begynte å tegne i samme ånd som de gamle hollenderne og høstet ingen lovord for det: Å gjengi virkeligheten usminket var hans viktigste prosjekt, og det falt ikke i god jord hos kunstkjennere. Bilder skulle være vakre, ikke realistiske. Da han begynte med oljemaleri, fikk han de samme reaksjonene. Først da han lot seg overtale av sin lillebror Theo til å slå seg ned i Paris, oppdaget han at det gikk an å male annerledes enn de gamle mesterne; han ble kjent med Lautrec, Gauguin og de fremste impresjonistene. Etter dette fulgte den mest intense maleperioden hans i Arles, der han også begynte å miste taket på virkeligheten. (De fleste kjenner vel til det avskårne øret hans, som ble forært til gledespiken Rachel.)

Han som elsket livet er en svært innholdsrik fortelling om livet til van Gogh - jeg ønsket av og til at forfatteren hadde vært litt mindre detaljert. Men med en så rik tilgang på kilder faller man kanskje for fristelsen til å utbrodere litt ekstra: Theo van Gogh sparte på alle brev han fikk fra sin bror, i alt ca. 700, og forfatteren mener sjøl at bortsett fra dialogene og en del "tekniske" friheter er boka "sannhet fra først til sist".

Dette var tankevekkende lesestoff! Singer tar oss med til det jødiske miljøet i Warszawa i begynnelsen av forrige århundre, der vi følger Meshulam Moskat og etterkommerne hans fram til utbruddet av andre verdenskrig.

Gamle Moskat er en mann rik på både penger og innflytelse, og holder strengt fast på religionen med alle dens skikker, ritualer og detaljerte leveregler i ei tid da en del av de yngre i familien begynner å kaste forsiktige blikk mot "verden utafor" det jødiske samfunnet. (Gjennom flere hundreår hadde Polen hatt en tallrik jødisk befolkning, men de færreste av dem blandet seg med den polske befolkningen; de snakket jiddisch og holdt seg for seg sjøl i egne boområder.)

Vi blir mer og mindre kjent med en del av de utallige personene som tilhører eller er inngiftet i familien Moskat, følger dem i dagligliv og fest og blir vitne til kjærlighet, intriger, løgner, svik og grådighet. Singer har ingen helter og ingen skurker; han fordømmer ingen og opphøyer ingen. Menneskene er slik Gud skapte dem, skal han ha sagt en gang. Carl Henrik Grøndahl har skrevet et etterord der han siterer:

"Det ligger ikke for meg å anklage. Og hvem skulle jeg slynge anklagene
mot? (...) Historien? Nei, det gjenstår bare én, han som skapte
bødlene: Gud."

Gjennom hele romanen drøftes eksistensielle spørsmål: Hva er meningen med livet? Har det jødiske livet en annen mening enn andres liv? Men få av personene stiller spørsmål om guds eksistens ...

Gamle Moskat dør, formuen fordeles mellom de etterlevende og går etter hvert tapt. Ekteskap oppløses, noen emigrerer til USA eller Palestina, den gamle levemåten stilles overfor ukjente utfordringer - og hvordan det gikk med de fleste av personene i romanen, vet vi alle.

Det var underlig å lese om tida fram mot 1939: Den jødiske befolkningen var godt orientert om hva som skjedde i verden, og da krigen var et faktum, var de like forvirret og fortvilet som resten av den polske befolkningen. Men at de hadde noen forutanelse om hva som ventet dem, kan ikke leses ut av denne fortellingen.

I Polen var det bortimot tre millioner jøder i 1939. Seks år seinere var de praktisk talt utslettet.

Det føles ikke bra å gi terningkast 3 til ei bok av Gabriel García Márquez, men her syntes jeg språket var så kjedsommelig at det rett og slett ble distraherende. (Mulig jeg skyter pianisten nå: Det virker som oversetter Kjell Risvik har valgt de letteste og mest banale løsningene på ordvalg og uttrykksmåter.)
Tittelnovellen var imidlertid av god gammel Márquez-kvalitet, så LITT leseglede fikk jeg likevel ut av boka!