Bokelskere.no

Lest hele romanen
Jeg ble ikke revet med av Leoparden, selv om jeg har lest med velvilje og med kart og historie lett tilgjengelig så har det vært dårlig fremdrift.

Rammen for romanen er i og for seg interessant der den beskriver Sicilia, og Italias, historie gjennom en familie. Problemet for meg er at karakterene i liten grad trer frem. Fyrsten, Don Fabrizio, er uomtvistelig hovedpersonen og den vi blir best kjent med. I disse morsomme stikkordsregistene over innholdet i hvert kapittel er han en gjenganger, og første kapittel starter med «Rosenkrans og presentasjon av fyrsten». Men han dør altså i nest siste kapittel. Ellers er det trekantdramaet mellom datteren Concetta, nevøen Tancredi og den vakre oppkomlingen Angelica som er de bærende karakterene. Kona og de øvrige barna (også eldstesønnen) er statister. Pater Pirrone spiller imidlertid en sentral rolle - uten at jeg helt forstår hvordan. Han er viet et helt eget kapittel (Femte kapittel), der han drar hjem til landsbyen og redder niesen Angelina fra skammen ved et uekte barn (og kanskje blodhevn?). Jeg skjønner ikke hvordan kapittelet henger sammen med den øvrige av boken, selv om presten er en bifigur tidligere. Er det for å skildre «vanlige folk»? Er det for å få hans refleksjoner over de politiske hendelsene? Fint om noen har tanker om det. Når jeg går gjennom disse karakterene, så bør kanskje også Angelicas far også nevnes. Borgermesteren som har slått seg opp og blitt rik i de nye tidene. Han er motsetningen til Don Fabrizio som er dannet, men på vei ned.

Aktørene i trekantdramaet blir på en måte arketyper, der Concetta representerer den gamle tiden, med en dannet, tilbaketrukket skjønnhet. Behersket som sin mor. Angelica representere den nye tiden, slående vakker med en mor så vill at hun aldre kan vises frem. Tancredi representerer bindeleddet mellom det gamle og det nye. Han nyter godt av sin families privilegier, men må likevel sikre sin egen fremtid gjennom politisk stillingstagende og et økonomisk gunstig giftermål. Han velger fremtiden eller moderniteten. Concetta forblir ugift gjennom hele livet (i likhet med to andre søstre) og symboliserer hvordan adelskapet dør langsomt ut, ufruktbare som de er.

Ellers skildres Sicilia, både landskap og lynne. Ikke nødvendigvis i veldig smigrende ordelag. «Ikke noe sted har sannheten så kort liv som på Sicilia: en ting har skjedd for fem minutter siden, og den autentiske kjerne er allerede forsvunnet, kamuflert, forskjønnet, forvansket, undertrykt, tilintetgjort av fantasien og forskjellige interesser, som skam, redsel, velvilje, motvilje, oppurtunisme, barmhjertighet. Alle lidenskaper, de gode som de onde, kaster seg over det som har skjedd og sliter det i småstykker; på et øyeblikk er kjernen forsvunnet.» (217) Det burde danne grunnlag for en levende fortellertradisjon.

Jeg hat jo lest at Lampedusa ble beskyldt for å være konservativ og romantisk på det svinnende adelskapets vegne, og det er kanskje riktig. Men som leser hamret aldri mitt hjerte veldig hardt for å bevare adelsfamilien...

Boka eller hovedpersonen? Så langt liker jeg romanen godt. Lampedusa er en god forteller. Som protagonist er «Leoparden» tydeligvis en person som er i ferd med å bli fratatt sine illusjoner om enn ikke sine posisjoner. (Jeg har ikke gjort meg ferdig med boka ennå).

Det er en fordel å kjenne litt til Italias historie for å fullt utbytte av boken, fra Italia besto av en rekke små kongedømmer til det ble samlet til dagens republikk. Det var altså Giuseppe Garibaldi (rødskjortene) som sto i spissen for samlingen, og bokens handling er lagt til tiden da Garibaldi inntok Sicilia (1860).

Se gjerne her og her.

Jeg leser nå boken for annen gang og synes jeg får et enda bedre utbytte når jeg nå har bedre oversikt over den historiske perioden vi er i. Jeg får en dypere forståelse for personenes reaksjoner og følelser, som jeg oppfatter at er det du etterlyser.

Håper dette kan være til nytte :-)

Er et godt stykke ut i boken, men må innrømme at den ikke fenger helt. Får ikke helt tak på karakterene. Historisk er boken interessant - klær, møbler, etikette og politikk.

Jeg vil bare nevne noe kanskje ikke alle er kilar over. Du kan godt samle hva du vil av bøker i listene, det eneste du ikke gjør er å ferdigstille de, det er da de vises for alle. Jeg har mange lister på min profil, uten at de synes, bare som min egen huskeliste. De listene du mener er interessante for andre trykker du ferdig på. Håper dette var noenlunde klart.

Uten å henge ut noen og uten å virke alt for surmaget vil jeg oppfordre alle brukere til å følge Bokelskere sine gode råd for lister. Det finnes andre funksjoner for å samle oversikt over hva du har lest i år, eller hva du vil lese. Jeg ønsker meg flere morsomme og uventede lister, som disse:

Den, den eller den
Bøker med gotisk stemning
Romanfigurer med promille

Det var en liten knippe eksempler, det finnes flere. Men det gjør listene mer interessante at det er en litt uventet sammensetning, med bøker av ulike forfattere og tidsaldere.

Men det er jo også fint når noen samler oversikter over beste romaner slik som:
Århndres beste romaner i følge Le Monde
Klassikere du bør ha lest minst en gang i livet
Eller oversikter over finalister til ulike priser og lignende er også storveis.

Kudos til dere som samler interessante lister til oss som stadig er ute etter inspirasjon til nye gode leseopplevelser!

Til sist må jeg trekke frem listen som Lillevi samlet etter en felles dugnad i boksirkelen, som er et lite skattkamre for de som vil oppdatere seg på tysk litteratur!

Og hev gjerne gode lister ved å kommenter de. Gode lister blir ikke foreldet!

Jeg leste «Leoparden» i sommer, etter at den hadde støvet ned i en hylle på hytta i årevis. Jeg har en Bokklubb-utgave fra 1975, oversatt av Anna Margrethe Norum, delikat illustrert av Nils Aas. Boken ble, som Randi også nevner, utgitt posthumt i 1958. Da hadde den blitt refusert av to av Italias ledende forlag. (Forlagenes veier er uransakelige.) Det var synd Lampedusa ikke fikk oppleve suksessen; en god bok som er oversatt til en rekke språk og filmatisert.

Nå gleder jeg meg til å følge diskusjonen her i lesesirkelen!

I påvente av å få tilsendt boken, har jeg forberedet meg litt ved å gå til Gyldendals Verdens litteraturhistorie der Leoparden er presentert under kapittelet «Sicilia som metafor».

Først litt om forfatteren: «Guiseppe Thomasi di Lampedusa (1896-1957), hertug av Palma, fyrste av Lampedusa, kom fra Sicilas høyadel i Palermo og fikk en klassisk utdannelse med fem språk. Han var offiser i begge verdenskrigene (og flyktet i 1918 hjem fra fangenskap i Ponzan - til fots!), men som liberal konservativ foraktet han Mussolini, unngikk offentlig fremtreden (bortsett fra få artikler i 1920-årene) og bodde helst utenlands. Da familiepalasset ble ødelagt ved de alliertes landgang på Sicilia 1943, bodde han hos sin fetter, dikteren Lucio Piccolo, sammen med forfatterne Giorgo Bassani og Eugenio Montale, og det inspirerte ham til selv å skrive.

Etter års forberedelser skrev han på kort tid 1955-56 sitt mesterverk Leoparden - oppkalt etter familiens våpenskjold - om Sicilia og adelens decline & fall 1860-1910. Med sin aristrokratiske tematikk og form lignet romanen ikke på tidens noerealisme. Den ble refusert av mange forlag før Feltrinelli våget skinnet, og da den utkom posthumt, ble den angrepet for å være reaksjonær nostalgi. Men den fikk Strega-prisen og ble Italias mest leste roman, også i utlandet. Etter hans død utkom også hans essay om forbildet Stendahl og novellesamlingen Sirenen (1961)»

Om romanen heter det: «Den er skrevet med en aristokrats forakt for de liberale ideer og deres naive tro på at menneskets lodd kan forberedes, og Lampedusas episke talent og kritisk-ironiske nostalgi gir livskilden en særlig aura. Den eminente forteller- og portrettkunsten har gjort den til en klassiker.»

Romanen er filmatisert.

En fun-fact: Jeg så nylig filmatiseringen av Mi brilliante venninne, og der la jeg merke til at når hovedpersonen hadde en avgjørende muntlig eksaminasjon, så var det nettopp Leoparden som var tema.

Å lese denne romanen er nesten som å være i en film noir. Den er intens og spennende, men også klok og lettlest. Få sider, men en innholdsrik roman.

Foregår i et eksilmiljø i mellomkrigstidens Paris. Romanen oppleves som tidløs på tross av tidsrammen. Opprinnelig utgitt i 1947, og utgitt første gang på norsk nå i 2021.
Jeg er takknemlig for Cappelen Damms nye serie Oversette mesterverk som introduserer meg for slike godbiter som dette! Håper denne romanen får like mange lesere som den fortjener.

Det har allerede kommet noen gode forslag, men for å utvide det geografiske nedslagsfeltet vil jeg lansere Giuseppe Tomas di Lampedusas eneste roman: Leoparden. Handlingen er lagt til Sicilia i tidsrommet midt på 1800-tallet da Garibaldi var i ferd med å samle Italia til én stat. Boka ble først utgitt 1958.

Bokelskeres lesesirkel - Se vår felleslesing og debatt, oktober - november 2021.

Om "Doktor Glas" kom det frem mange og interessante synspunkter. Anbefales!

Hei!
Har lyst til å delta i denne felleslesinga! Har sett litt på kva de har skrive om den forrige boka, det er nesten så eg får lyst til å lese den også!….
Når det gjeld forslag til Ev, har eg fundert litt, og fleire gode bøker kunne eg tenke meg å lese saman med lesesirkelen.
No enda eg med ei bok eg har lese før, men som kan lesast igjen og igjen, nemlig Med livet foran seg av Emile Ajar.
Det er ei bok med godt, engasjerande innhald, og som har vunne prisar…Ei av dei bøkene som har selt mest i Frankrike…..

Cappelen Damm har fortjenestefullt etablert en fantastisk ny serie Oversette mesterverk, der de oversetter klassikere som aldri før er oversatt til norsk. Dette er jo en gullgruve for oss Bokelskere som vil lese god litteratur fra hele verden og skrevet i ulike tidsaldere.

Per nå består serien av fire verker, og jeg synes de alle ser kjempespennende ut. Men så må jeg altså velge en til å foreslå for samlesing.

Jeg ender opp med å foreslå Reise i måneskinn av den ungarske forfatteren Antal Szerb. Romanen kom ut i 1937, og beskrives som en intellektuell roman om å være offer for sine omgivelser og ikke å kunne bryte med sin skjebne. Men den er også en underholdende historie med en presis humor. Vi møter et nygift par på bryllupsreise i Italia.

Takk for respons og gode refleksjoner, Randi!

Jeg er litt usikker på om Markel og doktor Glas her vil gjøre sannheten til noe rent subjektivt. Snarere oppfatter jeg det som Markel mener at ikke alle tåler å få servert sannheten til enhver tid, og at noen illusjoner kan det være greit å få ha hvis man skal leve et godt liv. Dette er vel noe som vi i dagliglivet bevisst eller ubevisst prøver å balansere også overfor andre. Så kan det nok diskuteres hvor grensene da går mellom omsorgsfulle hvite løgner, manipulering og - hvis vi ser det i en større skala - sensur. Markel representerer jo her pressen.

Er det løgn hvis du ikke forteller hele sannheten? Det kan kanskje avhenge av hva saken dreier seg om og hva det er du utelater?

Dr. Glas: Fra pliktmenneske til overmenneske.

Flere omtaler her har tatt for seg karakteren til hovedpersonen og hvordan personlighten hans utvikler seg i løpet av de månedene dagboken strekker seg. Men boka er åpenbart også en idéroman der protagonisten trekkes mellom ulike tidsriktige filosofiske og naturvitenskapelige retninger omkring 1900.

Allerede på første side møter vi Schopenhauer gjennom en anekdote. Noen nærmere utdyping får leseren ikke, men det kan være verdt å vite at Arthur Schopenhauer betegnes som en «pessimistisk filosof» (Wikipedia). Innledningsvis leser vi hvordan Dr. Glas trekkes mellom en formalistisk pliktetikk og et radikalt livssyn basert på humanisme og den gang nyere vitenskapsteori. Det er idéer preget av kjølig rasjonell tenkning i tråd med Darwins evolusjonslære.

Men etterhvert som Dr. Glas engasjerer seg i forholdet mellom Helga og hennes mann, settes det igang sterke følelser som trekker veksel på helt andre tenkere i samtiden. Vi er innom Herbert Spencer og dikterne Charles Baudelaire, Émile Zola, Dostojevski og Henrik Ibsen. Spencer fremmet sosialdarwinismen med vekt på den enkeltes kamp for tilværelsen, Baudelaire la vekt på flytende, forgjengelige livserfaringer (Wikpedia), mens Dostojevski og Ibsen som vi vet tok for seg sinnets irrganger før Freud. Freud nevnes riktignok ikke, men det kan jo være verdt merke seg at boka hans Drømmetydning kom ut 1900, noen år før Söderberg fullførte sin roman.

Utenom Baudelaire diskuterer ikke Söderberg disse idéstrømningene direkte, men kommer innom dem gjennom dagbokas enetaler og samtalene Dr. Glas har med sine kvinnelige pasienter og mannlige venner. Spørsmålet som indirekte reises er om frigjøringen fra pliktetikken åpner veien for «overmennesket» Dr. Glas som en forløper for nåtidens ensomme terrorist?

Jeg har også tenkt litt på et annet aspekt som du vel har vært inne på i tidligere innlegg, hvor doktoren sier at han bare forteller det han har lyst til å fortelle, men han sier ingenting som ikke er sant. Begrepet sannhet problematiseres senere når han den 28. august sitter sammen med Markel som sier:

... det finnes en hemmelighet med sannheten, som pussig nok er svært lite kjent, selv om jeg synes den burde være klar som dagen – det er at det er med sannheten som med solen, dens verdi for oss er utelukkende avhengig av den riktige avstanden. Hvis tenkerne fikk drive på, ville de styre kloden rett inn i solen og brenne oss alle til aske.
... Vi bladsmørere har til oppgave å opprettholde den riktige og nyttige avstanden til sannheten.

En lignende erkjennelse gjengir doktoren selv i sitt dagboksnotat fra 7. september. Han starter med «Liv, jeg forstår deg ikke.»

... Og det har til slutt begynt å gå opp for meg som en anelse - : det er kanskje ikke meningen at man skal forstå livet. Alt dette raseriet etter å forklare og forstå, all denne sannhetsjakten er kanskje en avvei. Vi velsigner solen fordi vi lever akkurat med den avstanden til den som er gagnlig for oss. Noen millioner mil nærmere eller lenger bort, og vi ville forbrenne eller forfryse. Om det nå er med sannheten som med solen?

Markel framstår vel her nærmest som en doktor Relling i Vildanden som hevder at hvis man tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar man lykken fra ham med det samme. Nå vet jeg ikke om Doktor Glas kan betegnes som et gjennomsnittsmenneske akkurat, men han har vel også sine livsløgner som han nå har fått avslørt for seg selv og som gjør det vanskelig å leve? Og dette er jo hans versjon av historien – det hadde vært interessant å se historien fra andres perspektiv også.

Men nå er boka levert tilbake på biblioteket, og neste bok står for tur: «Den tredje løgnen» av Agota Kristof. Det er siste bok i en trilogi som begynner med «Tvillingenes dagbok». De to første bøkene er veldig spesielle og svært gode, så jeg gleder meg til å lese den siste nå i helga. Jeg fikk trilogien anbefalt her inne, jeg tror det var Ava som snakket varmt om den. Det er det som er så flott med dette nettstedet, at man oppdager perler som man ellers kanskje ville gått glipp av!

Alt fra første side bruker Dr. Glas nedsettende bemerkninger om andres utseende og bruker disse til å trekke vidtrekkende slutninger om deres karakter, enten det er pastor Gregorius eller et funksjonshemmet barn. Det eneste forsonende ved det er at han også betegner seg selv som stygg inntil han kommer på tanken om at han egentlig ligner alle andre. Hans omtale av jøder må også kunne sies å være nedsettende. Dessverre er slike uttrykk for fordommer nokså vanlige i eldre litteratur og ikke spesielle for vår hovedperson.

Ja, det gir mening. Hele romanen er jo en drøfting av etikk og moral på ulike nivåer.

Det er kanskje i dagboknotatene fra 10. juli at spørsmålet om barmhjertighetsdrap kommer klarest til uttrykk, etter at han har funnet fram pillene fra den hemmelige skuffen:

Den dagen skal og må komme da retten til å dø blir anerkjent som en langt viktigere og mer umistelig menneskerett enn retten til å legge en seddel i valgurnen. Og når den tiden er moden, skal enhver uhelbredelig syk - og enhver «forbryter» også - ha rett til legens hjelp hvis han vil befrielsen.

Her blir det i alle fall lagt vekt på den sykes egne ønsker - ikke at noen andre ønsker å bli kvitt vedkommende.

SPOILER

Ang. barmhjertighetsdrap – det er ikke drapet på presten Gregorius jeg har i tankene. Det er mulig jeg er på villspor, men jeg tenker på barnet til en av kvinnene som ba doktor Glas om abort. Doktoren kommer på sykebesøk til familien (side 72 i Bokvennens klassikeres utgave).

Doktoren noterer: «Jeg ble ført bort til en liten seng. Det var ikke den lille vakre gutten som lå i den. Det var en annen, et monstrum. Enorme apekjever, sammenpresset kranium, små onde og slu øyne. En idiot, det var klart ved første øyekast. (….) Så det var altså den førstefødte. Det var ham hun bar under sitt hjerte den gangen. Det livsfrøet hun på sine knær tigget meg om å befri henne fra; og jeg svarte henne med plikten. Liv, jeg forstår deg ikke.»

I det videre tenker doktoren at moren nå ikke ønsker annet enn å bli kvitt dette barnet. Men likevel sender hun, «i sin feighet» (hva vet doktor Glas om det?) bud etter legen. … «for at jeg skal drive bort den gode og barmhjertige døden og holde misfosteret i live. Og i min like store feighet gjør jeg «min plikt» -- gjør den nå som jeg gjorde den da.»

Det er i disse avsnittene jeg mener spørsmålet om barmhjertighetsdrap reises. Skal den sterkt misdannete gutten få behandling for sin sykdom, eller skal han dø ubehandlet? Altså en form for passiv dødshjelp eller barmhjertighetsdrap.

Det er for øvrig et fælt menneskesyn som kommer frem i disse linjene. Bare dette med sammenhengen mellom misdannelser og ondskap («små onde og slu øyne»). Dette er ikke bare doktor Glas’ syn, men holdninger representative sin tid.
Til doktor Glas' forsvar taler kanskje hans gjentatte utsagn om at han ikke forstår livet.

Ellers tusen takk for interessant informasjon om Hjalmar Söderberg! En forfatter jeg har lyst til å lese mer av.