Bokelskere.no

Jeg er registrert medlem i lesesirkelen over lengre tid. I starten leste jeg en del av bøkene, men i det siste har jeg ikke deltatt like mye. For min del er nok det fordi foreslåtte og valgte bøker ikke treffer meg helt. Jeg er ute etter å lese klassikere, prisvinnere og nye/omtalte/dagsaktuelle bøker. De bøkene jeg har foreslått, har generelt sett ikke blitt valgt. Det virker som antall aktive medlemmer er ganske få, og da blir det man leser mer spisset. Dette tror jeg må endre seg hvis lesesirkelen skal overleve. Jeg tror først og fremst vi burde jobbe mot å få flere til å bli med; til å foreslå bøker og stemme over bøker. Dette er jo Norges største nettsted for bøker, så det burde være mulig å få til :)

Lesesirkelen er veldig oversiktlig og godt organisert/drevet, det er flott - og det håper jeg kan fortsette!

Lesesirkelen
har fått meg til å lese gode bøker utenom dem jeg vanligvis ville ha lest. Bare det er et vesentlig pluss. De beste opplevelsene har vært med bøker som vekker diskusjon i gruppen, for eksempel «Doktor Glas». Jeg foreslo ikke noen bok i siste runde, fordi jeg alt hadde fått gjennomslag i to tidligere omganger. Det er viktig at alle får en sjanse for å nå fram med sine forslag.

Jeg ser gjerne at gruppen fortsetter. 👍

Administrator bør ta initiativ til å modernisere sidene noe. Blant annen kunne det være greit å få melding på e-post om noen har kommentert egne innlegg.

Som utmeldt av lesesirkelen er jeg kanskje ikke meningsberettiget her. Jeg vil likevel si at jeg ønsker lesesirkelen alt godt og håper den vil leve videre. På sitt beste er lesesirkelen et suverent bidrag på dette nettstedet. Men jeg har også merket en synkende interesse, som om lesesirkelen har kommet inn i en slags nedadgående spiral. For egen del kom jeg til et metningspunkt etter å ha deltatt i omkring syv år. Likevel titter jeg ofte innom, finner interessante boktips og innlegg. Et par ganger har jeg da også deltatt i felleslesningen og debatten. Det vil være et tap for Bokelskere.no om lesesirkelen avvikles.

Det er ikke godt å vite hva som kan gjøres. Som Randi er inne på, alt her er frivillig, man kan avkreve noen å skrive innlegg. Jeg foreslo en gang litt lengere opphold mellom hver bok. Selv om det blir to--tre uker med forslag og avstemning, mm., tok det oppmerksomhet fra det jeg holdt på å lese. Nå kjennes det befriende å slippe å forholde seg til dette. Mulig jeg tar feil, men jeg oppfatter også at det finnes en slags uuttalt uenighet om man skal lese ferdig boken først, så diskutere, eller diskutere underveis. Noe å ta opp? Ledelsen av lesesirkelen har hele veien vært meget god.

Noen tanker bare, fra en som, satt på spisser, skummer fløten uten å være med å dra lasset.

Jeg synes på sitt beste at lesesirkelen er veldig fin, men jeg er enig med deg at engasjementet og deltagelsen har sunket. Jeg er selv en av dem som sto over siste bok, fordi jeg har lest den tidligere og det i liten grad fristet å lese en gang til. Og noen ganger er livet slik at man ikkefårvært med. Det vil være en fordel om det er en viss kritisk masse som deltar, slik at det ikke blir sårbart når vi står over en bok. Det er også fint om de som deltar i samlesingen deltar aktivt i diskusjonene. Men det kan vi jo kan vi jo ikke kreve.

Du har vært en god vert for lesesirkelen og en god pådriver, Torill. Jeg har forståelse for at det kan føles litt trådt. Jeg er motivert for å være med videre, og kan gjerne forplikte meg til å skrive flere innlegg når jeg leser boken, men jeg må altså ha mulighet til å stå over når jeg ikke er motivert for å lese eller ikke får tid.

Jeg har stått over ca en bok i året siden jeg ble med i 2017, og jeg må si jeg har hatt stor glede av diskusjonene vi har hatt.

Huff da! Av og til i livet inntreffer situasjoner som er langt viktigere enn det å lese bøker. Jeg håper at det hele går bra slik at du kan vende tilbake til normal modus.

Bare slapp av! Her må det foreligge en misforståelse. «Og bakom synger skogene» er første bind i en trilogi. De to følgende bindene heter «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom». Første bind som er på ca. 250 sider (Bokklubbutgaven fra 1973), er nok den som er foreslått her. Flere av de andre foreslåtte bøkene ( Johan Borgens «Lillelord» og Johan Falkbergets «An-Magritt») er også første bind av en serie.

På den ene siden er dette en varm og vakker bok som skildrer en ung jentes/kvinnes vei for å «finne seg selv» og for å frigjøre seg fra familiens (og samfunnets) hard bånd. På den andre siden er det også en kvalmende og nærmest grotesk skildring av menn (i posisjon) som bare vil bruke og utnytte henne etter eget forgodtbefinnende. Familiens hårdnakkede avskriving av den unge jenta er nærmest uforståelig. Kan det virkelig være så ille i noen katolsk dominerte amerikanske miljøer? Kan ikke tenke meg at noe slikt kunne skjedd i Norge. Det er tydelig at det er faren som har all makt og som bestemmer alt i denne familien. Han fører en kamp ene og alene for de to eldste sønnene sine. For dem kan han betale skyhøye advokathonorarer. Om sønnene er skyldige eller ikke, spiller ingen rolle for ham. Det eneste som gjelder er å vinne fram og få sin rett. Her må Violet Rue ofres til tross for at hun er helt uskyldig. Det eneste hun har gjort er å fortelle sannheten, noe hun har gjort i en ganske presset situasjon. Det virker også som om farens (familiens) framgangsmåte er helt akseptabel i miljøet rundt dem. Nå bli Violet sendt bort til et barnløs tante som alltid har ønsket seg barn. Her blir hun tatt vell imot. Nå kan man undre seg på hvorfor det aldri oppsto et nært forhold mellom Violet og tanta. Var det fra jentas side en slags ubevisst trass for å markere et stille opprør mot situasjonen andre hadde satt henne i? I hvert fall er Violet ytterst sårbar her. Da er hun også åpen for å bli utnyttet og misbrukt av menn hun møter på sin vei gjennom skole og senere arbeidsplass. Det er også veldig vondt å lese om hennes mislykkede forsøk på å nærme seg familien sin da hun dukker opp i bestefarens begravelse. Hva kan Violet selv stille opp med her? Hun sender velmente gratulasjonskort til familiemedlemmene, men får aldri svar. Hun sender også jevnlig anonyme brev med hardt opptjente penger til den drepte guttens mor. Er det for å bevise overfor seg selv at hun står for det motsatte av det familien hennes representerer? Mot slutten av boka møter hun igjen en farget mann som hun i sin tid gikk på skolen sammen med. Det er tydelig at de nå blir venner (han passer hunden hennes), men om forholdet mellom dem utvikler seg videre, sies det vel egentlig ikke noe tydelig om. I skoletida skrev hun en hemmelig lapp til ham. Jeg tror ikke at ordene på lappen var uttrykk for hennes oppriktige følelser, heller et uttrykk for at noen sto på hans side mot lærernes hånske behandling av den fargede eleven. Nå som voksen hvorfor velger Violet å knytte seg til en farget mann (hvis følelsene fremdeles ikke er helt oppriktige)? Kanskje litt underlig med tanke på hvor rasedominert dette samfunnet er. Er det dype, ekte følelser fra hennes side eller r det et nytt opprør mot familiens og samfunnets holdninger? Jeg synes i hvert fall at slutten på boka er veldig åpen.

Boka er utvilsomt en sterk kritikk av sider ved det amerikanske samfunnet. I tillegg til å gi en nær skildring av hovedpersonen tanker har Joyce Carol Oates skapt situasjoner der der de kritikkverdige forholdene blir godt belyst.

Jeg vil denne gangen foreslå et skuespill, nemlig Hedda Gabler. Jeg har flere ganger i de siste hørt det har blitt referert til Hedda Gabler og har oppfattet karakteren som en sterk og utradisjonell kvinne, men jeg har aldri lest eller sett skuespillet. Det er jo litt flaut at folk på den andre siden av kloden kjenner Hedda bedre enn meg, Ibsen var tross alt norsk. Håper flere kan tenke seg å bryne seg på et skuespill, Ibsen er best på deling!
Riksteateret reiser for tiden rundt med Hedda Gabler forestilling. Kanskje det passer for noen?

I prosessen med å finne Bokelskernes bokfavoritter de siste 125 år, kom det frem en mengde forslag. Noen har jeg lest, mens andre ble satt på ønskelisten. Selv om den ikke helt nådde opp, var det flere med et sterkt forhold til Johan Falkberget. Jeg har vokst opp med hans samlede verker i bokhyllen, men de lot jeg stå urørt. Nå har jeg plukket med meg An-Margritt det første bindet av Nattens brød. Jeg merker fremdeles en viss motstand mot å ta fatt, og trenger ett puff for å ta fatt. Jeg tror det er verdt det når man først kommer i gang!

Jeg inviterer dermed til Trønderlag anno 1600-tallet!

Det var denne jeg tenkte å foreslå også :)

Jeg drister meg til å komme med et motstykke til din bygderoman, nemlig en byroman: Johan Borgens Lillelord.

Jeg følger deg langt på vei når det gjelder Violets handlemåter på slutten av boken. Det blir både en flukt og en frigjøring slik jeg ser det.

Boka har et klart antirasistisk budskap, men likevel hører vi lite til hva de svarte karakterene sier, tenker og føler. Kanskje fordi Oates avstår fra å uttale seg på deres vegne? Skal vi sette oss inn i hvordan svarte amerikanere opplever verden, må vi gå til litteraturen skrevet av dem selv.

Som i Svart vann som jeg leste nylig, fant jeg mange gjentakelser. Likevel dreier det seg gjerne om at Violet nyanserer, reviderer eller supplerer sin egen historie.

Nærmer meg slutten - stakkars jente! Og for en stemme Joyce Carol Oates gir på sin stillferdige måte, til alle det begås overgrep og urettferdighet mot i verden.

Fantastisk hvordan forfatteren suger leseren inn i historien med dulgte antydninger om kalamitetene som er underveis. Fikk lest 50 sider på flyreisen til Spania.

Jeg har lest et par andre bøker av Oates tidligere og hun hadde den samme drømmende, litt distanserte skrivestilen i de andre romanene også. Synes det er en interessant skrivestil, og er enig med deg i at det er spennende. Tenkte på forhånd at handlingen i denne romanen har jeg lest mange ganger før, men synes skrivestilen til Oates tilfører historien noe nytt så jeg liker boken bedre enn jeg hadde trodd på forhånd. Når Violet forteller oss sin historie på denne distanserte måten nedtoner hun sine følelser, og det gjør at jeg tenker at her ligger enda det mer bak og får lyst til å lese videre for å finne ut mer.

Helt enig. Har hørt ca.15%. Gripende fortelling. Veldig bra oppleser også.

Avstemminga viser vel at det ikkje er så mange aktive deltakarar på denne nettsida?

Kva meiner du med generasjonsskille? Eg er 60+ og veldig nøgd med at 1Q84 og Mengele Zoo kom på sølvplass!

Og vinnerne var:

Beste bok-avstemningen ble avsluttet 15. mars 2022 ved midnatt.
Flest stemmer og klar vinner:
Markens grøde (1917) — Knut Hamsun

På delt annen plass kom:
1Q84 (2009-10) — Haruki Murakami
Hundre års ensomhet (1967) — Gabriel Garcia Márquez
Mengele zoo (1989) — Gert Nygårdshaug
Nattens brød (1940-59) — Johan Falkberget
To the Lighthouse / Til fyret (1927) — Virginia Woolf
Verden av i går (1941) — Stefan Zweig

(Utgivelsesdato for originalutgave; norsk oversettelse kan ha kommet ut flere år seinere).

En varm takk til alle som foreslo bøker og stemte over kandidater til beste bok siste 125 år.