Bokelskere.no

Jeg har planer om å gjenlese Cora Sandels Alberte og Jakob i år. Jeg leste den som tenåring og var da veldig begeistret, og inviterer nå boksirkelen til diskusjon om den. Alberte og Jakob er Sandel sin debutroman fra 1926, og skildrer en tenåringsjentes liv i en borgerlig familie i en nordnorsk småby. Hun er preget av strenge normer for en kvinnes oppførsel, og vet at hun vil noe annet. Det er første roman i en triologi.

På slutten av denne fine romanen gir Lucy oss lesere noen opplysninger om seg selv som sier noe om sammenhengen romanen foregår i. Handlingen begynner ved årsskiftet 1968/69. USA har nettopp vært gjennom et turbulent år med Vietnam-krig, politiske attentater og opptøyer samt valget av en ny president. Alt dette ignoreres av forfatteren. Lucy blir likevel kjent med sitt nye hjemland gjennom vertsfamilien sin, venninnen Peggy og mennene Hugh og Paul. Hun unngår eller kjenner ikke til det karibiske miljøet som alt finnes i New York, se romanen Netherland av Joseph O'Neill som nettopp skriver om dette miljøet.

Ved å skjære bort disse ytre omstendighetene får Kincaid fram den personlige og psykologiske utviklingen som Lucy går gjennom i dette skjellsettende året. Hun svartmaler dessuten oppveksten i hjemlandet for å nedkjempe hjemlengselen som kunne ført til at hun avbrøt oppholdet i USA og dermed ikke fikk fullført sitt frigjørings- og utdanningsprosjekt.

Her ser jeg meg selv igjen hos Lucy (og muligens forfatteren) fra tiden jeg begynte på et studieopphold i USA på 1980-tallet. Selv om jeg visste mye om USA fra aviser, bøker og tidligere opphold, var jeg fast bestemt på å bli kjent med amerikanere som individer og unngå egne landsmenn, selv om det var lett å havne i kategorien «utenlandske studenter.» Jeg var også innstilt på bli værende i juleferiene, men i romjula første året ble hjemlengselen for sterk, og jeg tok første fly hjem. Men jeg kom tilbake og fullførte studieåret.

Jeg ville aldri trukket en slik kobling uten de «blurbs» som sto trykket på min utgave. Men jeg tenkte at det er interessant å se hvorfor noen presumptivt kvalifiserte lesere trekker parallellen.

Jeg har forsøkt å spekulere litt rundt sammenligningen med Brontë og Woolf, og synes at jeg (for meg) fikk dratt opp noen trekk som kan si noe om boka. Når det gjaldt Duras, så var sammenligningen tydeligere: «På samme måte som Marguerite Duras kan skrive om noen timer en tilsynelatende doven sensommer-kveld og skape stor litteratur, kan Kineaid skrive om en togreise eller en samtale ned familiens mor Maria, og i det koke ned maktforhold, den vestlige verdens dårlige samvittighet, middelklassens forestillelse: hele herligheten.» Dette synes jeg er presist, det er nettopp de språklige bildene som viser frem som gjør Lucy til en god roman etter mitt syn. Hun viser frem, snarere enn å fortelle.

Jeg liker det at Lucy ikke er en ensidig sympatisk figur. Hun unndrar seg på den måten det å bli stakkarsliggjort, å måtte være god fordi hun er fattig og historien faller derfor ikke i en god-ond dikotomi.

Kan det være at Lucys negative holdning er et skjold for å beskytte seg mot det ukjente? Mot slutten av romanen kommer det frem at hun ikke har lest morens brev fordi det ville gjøre for vondt, og hun fryktet at hun da bare ville dra tilbake. Jeg opplever at hun er en usikker jente som kler på seg en holdning som et skjold. Det er så mye nytt å ta innover seg, at hun må ha et forsvarsverk og for å beholde noe av seg selv.

Enig med deg, Torill. Likevel synes jeg Randis innlegg setter Kincaids skrivestil fint i relieff i forhold til noen av sine kvinnelige forgjengere. Selv har det vært naturlig å sammenholde Lucy med andre innvandrerromaner. Tidlig i romanen har Lucy og Mariah en samtale om våren og påskeliljer. Lucy skjønner ikke Mariahs store forventninger.

Innvandrerromanene jeg har lest handler stort sett om europeere. De kommer fra samme breddegrad som New York. For dem er ikke våren noe fremmed. For Lucy er imidlertid våren noe nytt som hun ikke har klar forestilling om. Påskeliljer derimot representerer et ubehagelig minne fra utenatlæring på skolen hjemme i tropiske Trinidad.

MON hvilken Brontë-søster de mener? Er det storesøster Charlotte som skrev om sin tids au pair? Eller kan det være mellomsøster Emiliy som har litt mer lidenskap, villskap og mørke? Eller lillesøster som jeg ikke har lest?

Hvis jeg skal koble ligger den til tross for den ytre likheten nærmere Stormfulle høyder enn Jane Eyre. Sistnevnte har en slags ytre likhet med den unge kvinnen som flytter inn i hjemmet til noen og tar av seg barna. Den handler også om en ung kvinne som skal finne seg selv. Men uten romantikken. Likevel tenker jeg at det er noe med lynnet og en upålitelig fortellerstemme som trekker den mot Stormfulle høyder. Om Lucy er en upålitelig forteller, kan vi jo diskutere, men hun er i alle fall en forteller som holder noe tilbake og som ikke er rettlinjet i sin fortelling. Forholdet til moren avdekkes litt etter litt, og er på en måte lag-på-lag.

Hvis vi skal ta utgangspunkt i Virginia Woolfs egen poetikk beskrevet i Modern Fiction så skal forfatteren gjenspeile mangfoldet i livet, både i det ytre miljøet og i den indre bevisstheten. I henhold til SNL kjennetegnes romanene av indre monologer, perspektivskifte, brudd i kronologi og tilbakeblikk. I Lucy er det brudd i kronologien og tilbakeblikk. Vi følger Lucys indre monolog gjennom romanen. Men dette finner vi jo i svært mange romaner i dag.

Det er en kort roman - jeg må innrømme at jeg allerede har lest den ferdig. Men ettersom vi er tidlig i leseperioden skal jeg ikke komme med noen helhetsbetraktninger. Jeg synes det ville være fint å få mer omfattende diskusjoner enn vi har hatt noen ganger, derfor posisjonerer jeg litt ut.

Språket er tilsynelatende enkelt, med en litt naiv forteller som møter en ny verden og skal skape seg nye erfaringer. Men likevel er bildene slående, og fortjener å leses sakte, slik som beskrivelsen av følelsen av å trekke en feil konklusjon basert på tidligere erfaring «solen skinner, luften er varm». «Jeg var ikke lenger i en tropisk sone, og erkjennelsen kom som en strøm av vann som splittet en hittil tørr og fast grunn, og skapte to bredder, der en var fortiden min - så kjent og forutsigbar at selv tanken på hvor ulykkelig jeg var da, gledet meg nå - den andre var fremtiden mn, et grått tomrom, et overskyet hav der regnet falt og ingen båter var i sikte.» (s 11)
Det er fint hvordan bildet som beskriver fornemmelsen tar i bruk et bilde nettopp knyttet til de to verdenes ytre kjennetegn, der den tropiske sones tørre grunn splittes i en fuktig, grå og ukjent værtype. Vi følger hele tidens jentas tankerekker på tvers av avgrunnen mellom det gamle og det nye.

Fortelleren er fandivolsk i sine beskrivelser (og i fremferd) «en jente jeg hadde kjent hele livet, som var utrivelig allerede før foreldrene hennes tvang henne til å bli syvendedagsadventist» ( s 13), og hun er langt fra en underordnet jente fra den tredje verden.

Da er boka bestilt alt! Håper mange blir med på felleslesningen.

Zulejkha åpner øynene

Jeg vil foreslå en v fjorårets viktige bøker, nemlig "Zulejkha åpner øyne" av Guzel Jakhina. Dette er en bok som (tror jeg)kan åpne for interessante diskusjoner. Nå da oppmerksomheten i verden i stor grad er rettet mot Russland, kan det være på sin plass å bli minnet om dette landets vanskelige og skremmende historie.

Leste en trivelig bok i høst av japanske Hiromi Kawakami og kan tenke meg å prøve en til; Merkelig vær i Tokyo.

Stjernenes knitring.
På slutten av romanen sammenknyttes de to parallelle beretningene om fortellerens (hovedpersonens) gutteår og om hans oldefar i en nostalgisk finale. Har vi også å gjøre med to forskjellige fortellerstiler? I den ene beretningen ser vi verden med guttens naive, fantasifulle, men likevel uerfarne blikk. Fortellingen om oldefarens liv synes derimot å bygge på en allvitende forfatter som i klassisk stil kjenner alle sine karakterer til bunns. Paradoksalt nok blir dermed guttens far og stemor to sentrale personer som vi som lesere får vite minst om.

Jeg er ferdig med boka.

Denne koste jeg meg veldig med.

Stemningsbeskrivelser og hendelser som forteller mye om det mellommenneskelige samspillet, uten at forfatteren egentlig sier så noe konkret om personenes følelser.

Om noe, så hadde jeg ønsket at historien hadde gitt oss lit mer om den lille gutten og hans far.

Det kan lett verte litt hektisk i desse adventstidene- men i dag laga det seg slik at eg fekk ei lita stund i selskap med Stefansson.
Eg må sei at han imponerer med språkbruken, ordvalet, humoren og ironien - noko han meistrar godt.
Vart imponert over oldefar som ikkje gav opp jobben med å få den maken han ynskte seg over alt…..og murskeia som var med som ein viktig reiskap, på meir enn eit vis.
-No er boka halvlesen, og likar framleis godt det eg les…sjølv om vi må vere med på å springe litt fram og tilbake i tid.
…..og tenk, kor tilfeldig det var at eg-personen i det heile kom til verda….:-)

Ferdig med første to kapitlene
Jeg har lest litt av forfatteren tidligere og noe av det som særpreger ham er metafortettheten. Metaforene (og metonymiene og hva de nå heter alle de litterære blomstene) er nærmest talt stablet i høyden i teksten og ramler over hverandre. Saksen utenfor den ene butikken, som er på størrelse med en bil «og om ikke en bil, så en krokodille» og som klipper minnene i passelige biter. Vi møter en ung og naiv forteller, som setter sammen de bruddstykkene av historien som han kjenner på slagferdige måter.

Den språklige stilen gir den realistiske fortellingen et eksotisk preg. Det er havregrøt, men på en måte vi aldri har lest om havregrøt før. Han sammenstiller observasjonene på nye måter.

Fortelleren er begeistret for språket og leker med det. «Tinnsoldatene er veldig begeistret for dette ordet, drittstrømpe, vakkert akkurat som jagerfly, sier de britiske soldatene. Jeg er enig med dem, og jeg forteller om den gamle mannen i fjerde etasje i oppgangen min; det er han som lærte oss ordet. Han kan en bråte med makeløse skjellsord som ingen har hørt før. De er helt sikkert like gamle som han selv, men ikke på langt nær så skrantne. Noen av dem kaster vi akkurat som ildkuler over ungene i de fine strøkene på den andre siden av gaten.»
Her sammenlignes ordet med et jagerfly - selv om verken skjellsord eller jagerfly normal blir sett på som vakkert, men kanskje for en språkglad gutt og en kampklar (tinn)soldat. Ord som vakkert og makeløst beskriver skjellsord, før skjellsordene sammenlignes med opphavsmannen (gammel, skrantne). Så blir ordene ammunisjon for barna. Vi ser hvordan de språklige bildene bygges som en ganske kompleks vev.

Eg har dessverre ikkje lese mange sidene ( s24 no), men det vesle eg har fått med meg er meir tiltalande enn eg hadde tenkt. Den vesle pjokken saman med pappa og tinnsoldatane….som får kvardagen snudd på hovudet då dama og havregrauten braut inn i tilværet hans.
Likar godt, svært godt, både språk og innhald. Originalt, trur eg….

Denne helgen håper jeg flest mulig deltar i avstemningen om neste felleslesningsbok 📘 i Lesesirkelen 2021. Flotte titler å velge i mellom 😀

Dette blir valgets kval! Jeg synes alle forslagene er så gode at alle bøkene havner på TBR-lista mi.

Mitt forslag er årets vinner av Nordisk råds litteraturpris Om utregning av romfang av den danske forfatteren Solvej Balle. Jeg er ikke så glad i science fiction, som dette kanskje er, men ble likevel nysgjerrig på denne romanen om en kvinne som er stengt inne i en novemberdag. Gode anmeldelser har den også fått.

Vi har nettopp kommet oss gjennom en roman på nær 600 sider. Jeg vil derfor foreslå en bok som er mindre omfangsrik, Matias Faldbakken: Vi er fem. Den har vunnet en rekke priser. Selv leste jeg hans forrige bok The Hills med begeistring, så jeg har store forventninger til Vi er fem.