Bokelskere.no

Til Lesesirkel 2021: Her diskuterer vi boken vi leser sammen:

Stjernenes knitring av Kalman Stefansson

Leseperiode:
Søndag 27.november til søndag 18.desember 2022.

Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget hvor langt dere er kommet i boka.

Lenke til hovudtråden

Stjernenes knitring.
På slutten av romanen sammenknyttes de to parallelle beretningene om fortellerens (hovedpersonens) gutteår og om hans oldefar i en nostalgisk finale. Har vi også å gjøre med to forskjellige fortellerstiler? I den ene beretningen ser vi verden med guttens naive, fantasifulle, men likevel uerfarne blikk. Fortellingen om oldefarens liv synes derimot å bygge på en allvitende forfatter som i klassisk stil kjenner alle sine karakterer til bunns. Paradoksalt nok blir dermed guttens far og stemor to sentrale personer som vi som lesere får vite minst om.

Godt observert, hel klart ulike stiler gjennom boken. Jeg likte guttens partier best, selv om det var på grensen til metafortetthet noen ganger. Disse partiene var meningstette og komprimerte, mens de andre partiene var trukket med en bred pensel. Disse trakk en livshistorie, mens partiene til gutten var punkthistorier.

Jeg må innrømme at jeg må ha falt litt av i slutten, som jeg må lese en gang til for å se den sammenknytningen.

Bestefaren i Norge kjenner jeg igjen fra andre romaner av Stefansson (men husker ikke hvilken).

Jeg har lest ferdig boken og har ikke stort annet å si enn at den har vært godt selskap. Koser meg veldig med Stefanssons språk og personer.

Jeg er ferdig med boka.

Denne koste jeg meg veldig med.

Stemningsbeskrivelser og hendelser som forteller mye om det mellommenneskelige samspillet, uten at forfatteren egentlig sier så noe konkret om personenes følelser.

Om noe, så hadde jeg ønsket at historien hadde gitt oss lit mer om den lille gutten og hans far.

Etter 120 sider: på samme tid en surrealistisk og øm fortelling. Stefanssons sprudlende språk og stil ligger vel så langt som mulig fra tekstene til chatboksene som diskuteres i NRK nå om dagen.

Det kan lett verte litt hektisk i desse adventstidene- men i dag laga det seg slik at eg fekk ei lita stund i selskap med Stefansson.
Eg må sei at han imponerer med språkbruken, ordvalet, humoren og ironien - noko han meistrar godt.
Vart imponert over oldefar som ikkje gav opp jobben med å få den maken han ynskte seg over alt…..og murskeia som var med som ein viktig reiskap, på meir enn eit vis.
-No er boka halvlesen, og likar framleis godt det eg les…sjølv om vi må vere med på å springe litt fram og tilbake i tid.
…..og tenk, kor tilfeldig det var at eg-personen i det heile kom til verda….:-)

Ferdig med første to kapitlene
Jeg har lest litt av forfatteren tidligere og noe av det som særpreger ham er metafortettheten. Metaforene (og metonymiene og hva de nå heter alle de litterære blomstene) er nærmest talt stablet i høyden i teksten og ramler over hverandre. Saksen utenfor den ene butikken, som er på størrelse med en bil «og om ikke en bil, så en krokodille» og som klipper minnene i passelige biter. Vi møter en ung og naiv forteller, som setter sammen de bruddstykkene av historien som han kjenner på slagferdige måter.

Den språklige stilen gir den realistiske fortellingen et eksotisk preg. Det er havregrøt, men på en måte vi aldri har lest om havregrøt før. Han sammenstiller observasjonene på nye måter.

Fortelleren er begeistret for språket og leker med det. «Tinnsoldatene er veldig begeistret for dette ordet, drittstrømpe, vakkert akkurat som jagerfly, sier de britiske soldatene. Jeg er enig med dem, og jeg forteller om den gamle mannen i fjerde etasje i oppgangen min; det er han som lærte oss ordet. Han kan en bråte med makeløse skjellsord som ingen har hørt før. De er helt sikkert like gamle som han selv, men ikke på langt nær så skrantne. Noen av dem kaster vi akkurat som ildkuler over ungene i de fine strøkene på den andre siden av gaten.»
Her sammenlignes ordet med et jagerfly - selv om verken skjellsord eller jagerfly normal blir sett på som vakkert, men kanskje for en språkglad gutt og en kampklar (tinn)soldat. Ord som vakkert og makeløst beskriver skjellsord, før skjellsordene sammenlignes med opphavsmannen (gammel, skrantne). Så blir ordene ammunisjon for barna. Vi ser hvordan de språklige bildene bygges som en ganske kompleks vev.

Eg har dessverre ikkje lese mange sidene ( s24 no), men det vesle eg har fått med meg er meir tiltalande enn eg hadde tenkt. Den vesle pjokken saman med pappa og tinnsoldatane….som får kvardagen snudd på hovudet då dama og havregrauten braut inn i tilværet hans.
Likar godt, svært godt, både språk og innhald. Originalt, trur eg….